Drøm, takknemlighet, vemod – og Birch Book

«Et vemod holder meg i en skrustikke, gjør alle tanker blekgrå, hvor alle rifter og sår er åpne under et flortynt klede for å opprettholde forestillingen om beherskelse. Jeg vil helst være uvirksom, bare synke inn i ikke-væren som i en retnings- og meningløs evig flod (…)»   Jeg våknet opp etter en usedvanlig lang søvn til meg å være; en drøm som var en reise blant mennesker jeg har kjent og kjenner, noen godt, andre overfladisk,... Les mer

Jeg drømmer om ruiner

Jeg drømmer om ruiner. Det menneskeskapte landskapet i forfall, naturen som igjen tar kontroll. Vi lager rette flater, geometriske former. Tegninger blir til bygninger, bygninger blir brukt, de får sitt eget liv gjennom livene som befinner seg der, men til slutt er alt støv. Jord. Så tar kloden igjen kontroll over det mannen lånte. Av Erik Dahl, skribent, skriver blant annet på Kokohøyre   «Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg... Les mer

Vårvind

Snøen har blitt skittengrå, den trekker seg tilbake, åpenbarer lukten av råtten jord og dødt gress; naturens likstank, borer seg inn i nesen som edel parfyme, duften av forråtnelse og silo spres av friske vinddrag fra Vest; Nord og Øst, der noe dør er det noe som lever; veien er dekket av støv som virvles opp, jeg minnes hvordan støv og jord smakte fra da jeg knapt var en meter høy, og var i ett med omgivelsene, hvor det å ligge ned på... Les mer

Meningen med livet

Formål og mening er grunnleggende for vår helbred og overlevelse. Nevrologen Robert A. Burton skrev for en tid siden i The New York Times: “Vi bør bestrebe oss på å forme våre liv med fornuft, og en forutsetning for det gode liv er en personlig følelse av mening” (vår oversettelse). Og videre: “en magefølelse av mening i livet er en ufrivillig mental tilstand som i likhet med glede eller avsky er uavhengig og motstandsdyktig... Les mer

Ode til essayet – tileigna Georg Johannesen

  Som frigjeven ramn er du komen or det store myrkret. Attende til undringa. Og sidan alltid attende til undringa; til einaste buret du let tankane lukkast inn i. Du er det tjuefemte teiknet i den gamle runerekkja; skriven på ramnen sin hud under fjørbusken på strupa. Kritisk krinsande om kva du har sett, ser, vil og ikkje vil sjå. Allveg og stendigt søkjande etter kva motseier absolutt i menneskeskapte system. Rett fram, attende; opp og... Les mer

MACAU MADNESS

Galskap. Kan man finne på å si i møte med Macau, verdens tettest befolkede jordlapp og nå også verdens største gamblingsentrum, seks ganger større enn Las Vegas. Her eksisterer hyperrealiteten, illusoriske verdier, rikdom og drømmer om rikdom vandrer hånd i hånd med hard kapital og skuffelser.  Realiteten forstått som noe håndfast og autentisk spiller liten rolle, det er impulser og sensorisk teppebombing som fyller tomrommet. Av A.... Les mer

I ørkenen overlever ingen

Det var saba saba, syvende i syvende, og vi feiret frigjøringen sammen med de lokale, John og jeg. Paraply-akasie i blodrød solnedgang, mbira-toner, leirbål og fengslende rytmer. Nyama Choma og bananøl. Særlig det siste og ganske så mye. Da jeg våknet var det fortsatt mørkt. Det var John som vekket meg. «Strømmen har gått!» El-verket feiret tydeligvis også. Man kunne tenke at et strømbrudd var et godt argument for å snu seg rundt og... Les mer

Yukio Mishima: Vårsnø

«(…) hver gest og hver bevegelse fra den ene blir en labyrint, en hemmelighet, en gåte for den andre – en dans som ubønnhørlig nærmer seg det stupet som venter alle som fortaper seg inn i den labyrinten som utgjør den umulige kjærligheten.» Det å lese første bok (Vårsnø – 春の雪) i Mishimas siste verk (Fruktbarhetens Sjø – 豊饒の海) er som å bevege seg inn i et metaforenes spindelvev: gjennom sine metaforer maler... Les mer

Brønnen, et prosadikt

Brønnen er dyp og farlig. Inngjerdet. Omringet av steiner, små busker og lange historier. Om natten er brønnen kald. Nesten svart. En skal vokte seg for brønnen, sies det. En skal passe seg. Ting går alltid litt langsommere i nærheten av vannet. Der det er vann skal en vokte seg. Vannet vokter. Vannet værer seg selv, lik ulven. Kjenner ofte ikke sin egen skjebne, sitt eget sinne, vannet, kjenner ofte ikke sin egen ubarmhjertighet, sitt offer.... Les mer

Ja visst gör det ont – Karin Boye

  Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller,... Les mer

Next Page »