Valget i USA: Ingen seier i sikte

Uansett valgresultat i kommende døgn, så går hverken USA eller resten av verden en lysere fremtid i møte. Flertallsbefolkningen ligger an til å tape uavhengig av politiske sympatier og antipatier. 

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk

 

«Den industrielle revolusjon mobiliserte sosiale bevegelser i kampen for å realisere opplysningstidens universelle ideer om frihet, likhet og brorskap. Selv undertrykte og marginalisert minoriteter hadde i det minste et håp og en drøm om å finne sin plass i det nasjonale vi. Dagens teknologiske revolusjon fremmer kulturell fragmentering og forsterker politiske psykoser, som fra amerikanske universitetsmiljøer har spredd seg til offentlig institusjoner, næringsliv, medier, sport og underholdning.»

 

USA har i hele etterkrigstiden vært den globale kapitalismens kjerneland og i sentrum for kapitalismen står profitt. Dette senteret finnes knapt lengre, fordi renter nær null henger sammen med at alt for mange investeringer ikke er lønnsomme, slik at de ikke kan betale gjeldsrenter.

Nye investeringer som skal legge grunnlaget for fremtidig produksjon av varer og tjenester gir ikke lengre mening. Fossilindustrien og fornybarindustrien flokker seg derfor rundt hver sin presidentkandidat, fordi begge trenger statlig subsidiering og støtte.

Lenge før Trumps presidentskap ble USA et plutokrati, der lobbyagenter for pengemakten øver innflytelse på lovvedtak, blant annet fordi representanter i Kongressen har gjennomført valgkamper finansiert av de samme pengeinteressene.

Det amerikanske presidentvalget handler derfor om hvilken type oligarker som skal styre landet. Er det de som får sine inntekter fra vaksiner, skyteknologi, sol- og vindkraft og internetthandel? Eller de som representerer Main Street i motsetning til Wall Street, fossilindustrien og de selskapene som forsøker å opprettholde strømnettet på tross av alle de problemer innfasingen av sol- og vindkraft skaper?

Donald Trump – Trumfkortet

«Trump er tidens mest omdiskuterte mann, for meningseliten et inkarnert mareritt av de understrømninger man iherdig har forsøkt å undertrykke de siste tiår. For de som står utenfor er han en mulighet, en drøm og en utopi. Men fremfor å se på Trump som en vanlig politiker, mennesket Trump, bør man se på hvordan fenomenet og symbolet Trump virker, samt hvilke krefter han utløser.»

Donald Trump representerer den sistnevnte typen oligarker, og i ly av mediestøyen av fake news og narsissistisk selvskryt forsøker Trump å omdanne imperieøkonomien til USA til en nasjonal økonomi som står på egne ben. Det er ikke tilfeldig at Donald Trump vil trappe ned det militære nærværet i Afghanistan og krever at allierte land øker sine forsvarsbevilgninger. I motsetning til sin demokratiske forgjenger, Barack Obama, har Trump heller ikke startet nye kriger.

Donald Trumps rådgivere har forstått at det er risikofylt fortsatt å være avhengig av industriell produksjon og forsyningslinjer fra Kina, når det er så godt som slutt på det billige kullet som har drevet verdens fabrikk siden landet ble medlem av WTO i 2001[i]. Utbruddet av koronaviruset viste hvor rett dette var.

[i] https://ourfiniteworld.com/2019/06/12/seven-reasons-why-we-should-not-depend-on-imported-goods-from-china/

USA er ikke alene om å oppleve økonomisk nedgang. I de siste årtiene har hele verdensøkonomien opplevd et fall i både arbeids- og kapitalproduktiviteten også i velorganiserte land som Norge med høy tillit og lavt konfliktnivå, og til tross for den digitale IT-revolusjonen.

Vi står derfor overfor en utvikling som i stor grad ligger utenfor politikernes kontroll. Hvis vi ønsker å si noe tilnærmet sant om den situasjonen vi befinner oss i, bør vi derfor operere med forklaringsmodeller, der det også inngår fysiske strukturer som ikke kan tilbakeføres til individuelle valg og beslutninger. Økonomien bør derfor betraktes som et dissipativt system

For sitt arbeid med dissipative strukturerer og selvorganisering vant kjemikeren Ilya Prigogine Nobelprisen i 1977 og økonomien har vært betraktet som et dissipativt system i alle fall siden 1990-tallet.

Dissipative strukturer er fysiske systemer som avgir enorme mengder varme ettersom de forbruker stadig mer energi for å understøtte sin egen vekst og økende kompleksitet. Imperier, organisasjoner og økonomier er dissipative strukturer. Det samme er organismer og orkaner.

En krise inntreffer når veksten ikke lenger kan opprettholdes av de tilgjengelige energiressursene. Da vil systemet enten kollapse eller spontant reorganisere seg selv til en enklere struktur som bruker mindre energi. En verdensøkonomi der energiproduksjonen i de to viktigste landene, USA og Kina, ser ut til å ha nådd et toppunkt hadde gått en usikker fremtid i møte selv uten å ha blitt rammet av en pandemi.

Det som skjer når energitilførselen til verdensøkonomien blir for liten er en kombinasjon av flere ting:

  • Inntektsforskjellene øker. De lavtlønnede har ikke råd til verken sunn ernæring eller nye biler og hus.
  • Befolkningen blir sårbar for epidemier fordi de fattige spiser usunt og lever tett, trangt og dårlig
  • Lave lønninger fører til sosial uro og ønsker om å skifte ut eller styrte regjeringer
  • Mange mennesker dør, men ikke nødvendigvis av epidemiene i seg selv, og befolkningen og dens levestandard justeres ned på linje med de tilgjengelige energiressursene.

I en verdensøkonomi uten nok energivekst oppstår handelskriger og internasjonale konflikter. Internasjonalt samarbeid blir vanskeligere og det oppstår politisk desperasjon både på høyre – og venstresiden, i USA personifisert ved Donald Trump og Alexandria Ocasio-Cortez.

Vi kan mislike Trump og den politikken han står for. Vi kan likevel prøve å forstå hvilke krefter som favoriseres når energiveksten stopper mer eller mindre opp. Vi står først og fremst overfor et fysisk problem, ikke et problem med den hensynsløse personligheten til Trump.

Trump har startet en kald krig med tariffer overfor Kina og dette er på en måte bedre enn å starte en varm krig med atomvåpen. Handelskrigen som Donald Trump har utløst, gjør at dollaren styrker seg relativt til andre valutaer, fordi usikre investorer søker tilflukt i dollaren som reserve- og oljevaluta. Dermed tenderer både fossil energi og råvarer mot å bli billigere for amerikanske forbrukere enn for andre lands forbrukere.
Likeledes stimulerer tariffer til investeringer i ulike typer produksjon i USA – også fra utenlandske bedrifter, som vil unngå tariffene – mens investeringer i andre land, som Kina, blir mindre attraktive. Men selv den amerikanske økonomien er bare et lokalt uttrykk for en kompleks og tett sammenvevd internasjonal økonomi. Uten tilgang til globale forsyningslinjer vil levestandarden også i USA gå ned.

Donald Trump og hyperrealitetens æra

Media er okkupert, ja konsumert av Trump, Trump, Trump og hans klan etter innsettelsen 20. januar. Artikler og kommentarer overgår hverandre i å finne dårlige trekk ved en som knapt har begynt sitt presidentembete, hans tilhengere i offentligheten ønsker ham velkommen som solkongen, redderen av et falmet Vesten, begge sider gir dermed inntrykk av at en revolusjon eller snarere en kontrarevolusjon finner sted.

Kapitalismens implosjon frembringer ikke bare fenomenet Donald Trump på høyresiden i politikken. På venstresiden oppstår det jeg vil kalle politiske psykoser i form av desperate forsøk på å skape sosial rettferdighet i nedgangstider med for lav energivekst. De branntomtene Black Lives Matter demonstrasjonene etterlater seg ligger derfor nærme den normalsituasjonen vi vil finne når et økonomisk system går i stykker. Så lenge økonomien vokser dominerer et optimistisk syn på politikk, hvis prosjekt er å fremme lykke og velferd for stadig flere. Det dyrkes frem liberale verdier, som åpner for at det finnes ulike veier til å nå dette målet.

På den andre siden blir samholdet og selvbevisstheten i ulike minoritetsmiljøer styrket av bevegelser som Black Lives Matter, som inngir hallusinasjoner om at systemet har mer å gi de forfordelte bare en mer rettferdig politikk kommer på plass.

I nedgangstider får imidlertid dette synet på politikk konkurranse fra en identitetspolitikk knyttet til blant annet kjønnsuttrykk og hudfarge. Når alle ikke lenger kan få nok, blir andres ulykke ikke å forakte, og det gir spillerom for entreprenører i lidelse slike som Donald Trump, som ifølge historikeren Timothy Snyder forklarer hvem som skal lide mest, og hvorfor .

På den andre siden blir samholdet og selvbevisstheten i ulike minoritetsmiljøer styrket av bevegelser som Black Lives Matter, som inngir hallusinasjoner om at systemet har mer å gi de forfordelte bare en mer rettferdig politikk kommer på plass.

Det er imidlertid en stor forskjell mellom en industriell revolusjon som ble båret oppe av en vekst i energiforbruket per capita og den teknologiske revolusjonen vi ser i dag, som mangler denne energibasisen. Den første løftet alle båter, den andre kaster mange over bord.

Den industrielle revolusjon mobiliserte sosiale bevegelser i kampen for å realisere opplysningstidens universelle ideer om frihet, likhet og brorskap. Selv undertrykte og marginalisert minoriteter hadde i det minste et håp og en drøm om å finne sin plass i det nasjonale vi. Dagens teknologiske revolusjon fremmer kulturell fragmentering og forsterker politiske psykoser, som fra amerikanske universitetsmiljøer har spredd seg til offentlig institusjoner, næringsliv, medier, sport og underholdning.

Det har oppstått et kraftfelt av motkulturer, ønsketenking og utopiske ideer som forsøker å fordrive den nedslående erfaringen i hverdagslivet til mange, ikke minst de unge, om at den amerikanske drømmen om sosial mobilitet er utdrømt.

Vil USA på nytt velge en president som splitter heller enn forener, og som setter hevdvunne spilleregler til side? Eller vil en kombinasjon av koronasmitte, økt arbeidsløshet som følge av økonomisk nedstengning, og anti-rasistisk mobilisering gjøre at tilstrekkelig mange velgere stemmer på demokraten Joe Biden, som lover mange fremtidsjobber i utbyggingen av en infrastruktur for fornybar energi?

Meningsmålinger tyder på at Trump vil tape valget. En valgseier for demokraten Joe Biden vil imidlertid ikke fordrive de spøkelsene som hjemsøker den kapitalistiske verden: sviktende fortjeneste, fallende produktivitet og havarerte verdier.

 

Tidligere av samme forfatter

Mot en fossil endetid

 

Anbefalt lesning

Trump – Tårnet faller

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Inn i den demokratiske avgrunnen

Hegemonens skjebnevalg

BREXIT – massenes opprør

USA – Valget som ikke er

Valget 2017: langsom eller rask død?