Lyset i mørket og mørket i lyset

 

«Joker» og «The Lighthouse» er to filmer fra 2019 som antakelig vil bli husket av ettertiden. Begge har på sine vis ikke bare flerret Hollywoods konvensjoner. De har utvidet rommet og fornyet (eller til dels gjenoppdaget?) filmspråket, samt gått inn i materier de fleste ikke våger å røre med ildtang. Der «Joker» tilbyr katarsis, skinner «The Lighthouse» som en ren åpenbaring. Begge har klart å ryste og filleriste et ellers blasert publikum. Lik boksåpnere trenger disse filmene igjennom hermetikk. Og ut tyter vårt mørkeste potensial.

Av Magne Stolpnessæter, redaksjonsmedlem i KULTURVERK

Normoppløsningen og desintegrasjonen virker komplett. Problemet til Arthur er ikke akkurat for mange intime forbindelser. En kan knapt komme lenger unna det sosiale bålet enn ham. De fleste ville ha frosset ihjel for lengst. Vender man ikke volden utover, gjør man det innover. Suicidale tanker får god grobunn i slike omgivelser.

«The most merciful thing in the world, I think, is the inability of the human mind to correlate all its contents. We live on a placid island of ignorance in the midst of black seas of infinity, and it was not meant that we should voyage far. The sciences, each straining in its own direction, have hitherto harmed us little; but some day the piecing together of dissociated knowledge will open up such terryfying vistas of reality, and our frightful position therin, that we shall either go mad from the revelation or flee from the light into the peace and safety of a new dark age.»

– H.P. Lovecraft

Dype filmer som samtidig lykkes med publikumsfrieri er relativt sjeldne. Men det har både «Joker» og «The Lighthouse» oppnådd. Begge med sine distinkte budskap, selv om de fleste søker dem for underholdningas skyld. La oss starte med (bakgrunns)historien som ligger nærmest oss i tid: «Joker».

Hvem er Batmans Nemesis og «onde tvilling» Joker? I utgangspunktet en mye mindre formidabel skikkelse enn man skulle tro. Særlig når vi møter ham i en lurvete Gotham City anno 1981. Litt stusslig og stakkarslig i sin framtoning kan en vel si. Men med uante krefter som bare ventet på sin voldsomme forløsning. Arthur Fleck var en yrkesklovn som slet med å få endene til å møtes. Og som har en ukontrollerbar, patologisk latter.

Dette er fortellingen de liberale kritikerne i USA elsker å hate. Den løsriver seg fra Hollywoods normer de siste 20 årene i sitt brudd med den imaginære idyll. For «Joker» dreier seg om samfunnets VIRKELIGE problemer. Og er dermed et medium tidsånden speiler seg i. Derfor har også filmen blitt en formidabel suksess verden over.

Arthur har kun noen tynnslitte bånd til storsamfunnet. Via den høyst usikre arbeidsplassen, den underbetalte sosialarbeideren han jevnlig møter og TV-en i stua til hans hjemmeværende mor. Et sosialt havari i det opprørte havet av fremmedgjorte individer. Utsatt for blind vold og sadistisk hån. Selvbildet blir skamslått flere ganger. Tillit finnes ikke. Arthur lærer (på den harde måten) at det holder ikke å være høflig og snill for å bli akseptert.

Normoppløsningen og desintegrasjonen virker komplett. Problemet til Arthur er ikke akkurat for mange intime forbindelser. En kan knapt komme lenger unna det sosiale bålet enn ham. De fleste ville ha frosset ihjel for lengst. Vender man ikke volden utover, gjør man det innover. Suicidale tanker får god grobunn i slike omgivelser.

Gapet mellom de som har og ikke har, de etablerte og de marginale øker underveis. Særlig når de sosiale kuttene og innstrammingene blir vedtatt. En slags førkrigsstemning senker seg over byen. Arthur synes å være uvitende om at han nærer en kommende storm. Vi følger mannen ned i undergangen med identitetskrise og diverse psykoselidelser som følgesvenner. Til han stiger opp som Joker, den anonyme mobbens frelserskikkelse. Den fremste blant «likemenn» i infernoet. En anarkisk majestet.

At filmens plot legges til 1981 virker mest som kamuflasje, for den handler egentlig om vår tid. For 1981 var ved nyliberalismens daggry. Lite minner om den grenseløse optimismen og amerikanske drømmen i Reagan-epoken. Den bunnløse pessimismen har mer til felles med visse grunnstemninger i overgangen til dette tiåret. Altså i nyliberalismens skumringsstund.

Og ikke uventet har Joker terget på seg de kulturelle portvokterne. Dette er fortellingen de liberale kritikerne i USA elsker å hate. Den løsriver seg fra Hollywoods normer de siste 20 årene i sitt brudd med den imaginære idyll. For «Joker» dreier seg om samfunnets VIRKELIGE problemer. Og er dermed et medium tidsånden speiler seg i. Derfor har også filmen blitt en formidabel suksess verden over.

Ferden fra en utstøtt drosjesjåfør i samfunnets randsone til den nedlatende talkshow-verten (og portvokteren) Murray Franklin sier også litt om de Niros egen klassereise. I «Joker» ender han opp som selve inkarnasjonen av etablissementet. I sin skjermede overklasse-boble, på (tilsynelatende) trygg avstand fra mannen i gata. Gitt de siste årenes utvikling, kan man egentlig skille mellom Murray Franklin og virkelighetens Robert de Niro?

«Joker» markerer også et gjennombrudd hos regissør Todd Philips. Inspirasjonen hentes hovedsakelig fra de to Scorsese-filmene «Taxi Driver» (1976) og «King of Comedy» (1982). Robert de Niro innehar hovedrollen i begge disse forgjengerne. Og på et vis sluttes også ringen for den garvede skuespilleren.

Ferden fra en utstøtt drosjesjåfør i samfunnets randsone til den nedlatende talkshow-verten (og portvokteren) Murray Franklin sier også litt om de Niros egen klassereise. I «Joker» ender han opp som selve inkarnasjonen av etablissementet. I sin skjermede overklasse-boble, på (tilsynelatende) trygg avstand fra mannen i gata. Gitt de siste årenes utvikling, kan man egentlig skille mellom Murray Franklin og virkelighetens Robert de Niro?

Joaquin Phoenix har derimot vokst i bredden. På starten av dette millenniet fylte han rollen som den tyranniske keiseren Commodus i «Gladiator» (2000). I den dystopiske framtidsvisjonen «Her» (2013) viste han den digitale teknologiens avgrunnspotensial. Med Joker når han sitt (foreløpige?) klimaks. Inntil nylig mente de fleste at ingen ville overgå Heath Ledgers tolkning av Joker. Men her sprenger Phoenix yttergrensene for hva man trodde var mulig.

I likhet med «Joker», berører «The Lighthouse» ubehaget i kulturen. Filmene utfyller hverandre. Hvor «Joker» er et psykologisk og sosiologisk mesterverk, tar «The Lighthouse» oss med til et enda dypere metafysisk plan. Og sånn sett virker den også mer ufarlig for dagens portvoktere. «Joker» er egentlig ikke så veldig mystisk, utover uvissheten om Jokers biologiske opphav. «The Lighthouse» på sin side, skaper flere spørsmål enn den ønsker å besvare.

Vær og vind dikterer eksistensvilkårene. Kontakt med verden forøvrig blir fort vilkårlig.  Når to personer i en asymmetrisk relasjon ikke kan unnslippe hverandres karslige selskap på den lille øya, blir resultatet klaustrofobi. Det stormfulle havet nærer i tillegg en angst for det enorme, åpne rom.

I sin gjennombruddsfilm spinner regissør Robert Eggers videre på sitt favoritt-tema: folklore fra New England. Altså den delen av Nord-Amerika «hvor den hvite mann har bodd lenge nok til at spøkelser finnes», som han selv sier. Skrekk og gru vektlegges. Filmens tittel hentet Eggers fra en fortelling Edgar Allan Poe såvidt rakk å starte på før han døde. Herman Melville, Samuel Taylor Coleridge og Robert Louis Stevenson er øvrige inspirasjonskilder. Innflytelsen fra H.P. Lovecraft skinner også tydelig igjennom her. Særlig i møte med det monstrøse.

Flere av regissørens filmatiske inspirasjoner har imidlertid gått anmelderne hus forbi. For her snakker vi om en (relativt ung) mann med en stor referanseramme. Han kjenner virkelig skrekkens klassikere. Deriblant den monumentale «Possession» (1981) av Andrzej Zulawski, en av regissørens favorittfilmer. Noe Eggers nevner i en obskur Reddit-tråd. Enhver som har sett «Possession» kan ikke unngå å legge merke til slike kryssreferanser.

«The Lighthouse» skiller seg ut i flere henseende, deriblant rent teknisk. Hadde ikke filmen vært i svart-hvitt, ville den neppe hatt samme emosjonelle virkning. Filmet med 35 mm gjennom linser fra 1930-årene og med ortokromatisk estetikk lik fotografier fra 1800-tallet, blir «The Lighthouse» en troverdig tidsmaskin. Nesten som å se smalfilm fra før 1950, unntatt spesialeffektene.

Et annet område hvor filmens arkaiske elementer styrker tidskolorittens troverdighet, er talespråket. Eggers har gjort et grundig forarbeid i forsøket på å gjenskape dialektene fra det 19.århundrets New England og Canada. Noe skuespillerne Willem Dafoe og Robert Pattinson følger opp.

Fortellingen er lagt til 1890-årenes New England. Vi følger Ephraim Winslow – spilt av Pattinson – til en øde øy i havgapet, hvor han avløser den forrige fyrvokteren. Hva slags liv ønsker han å flykte fra når han søker seg til et slikt gudsforlatt sted? Samværet med den overordnede Thomas Wake – spilt av Dafoe – setter nervene på prøve. Den unge Ephraim blir raskt underkuet av den gamle og sterkt alkoholiserte sjøulken. Thomas betyr forøvrig «tvilling», noe som viser seg megetsigende etterhvert.

Tilværelsen rakner enda mer etter at Thomas påkaller havgudene Neptuns og Tritons vrede. Retrettmulighetene innskrenkes drastisk. Men Ephraim vil ha svar. Slik Prometeus stjal ild fra gudene, søker Ephraim å frarøve fyret dets ultimate hemmelighet. Hva skjuler seg der?

Ephraim og Thomas har kun hverandre der ute. Den enes overlevelse avhenger av den andre. Forsyninger utenfra kan man heller ikke ta for gitt. Vær og vind dikterer eksistensvilkårene. Kontakt med verden forøvrig blir fort vilkårlig.  Når to personer i en asymmetrisk relasjon ikke kan unnslippe hverandres karslige selskap på den lille øya, blir resultatet klaustrofobi. Det stormfulle havet nærer i tillegg en angst for det enorme, åpne rom.

Larmen fra tåkelurens dampmaskin finner sin parallell i Ephraims mentale trykkoker. Hans seksuelle frustrasjon tårner seg opp lik det fallos-aktige fyret. Og havfrue-talismanen kanaliserer hans libido inn i sjelens mørkeste territorier. Bedre blir det ikke av at gamlingen Thomas nekter ham adgang til det aller helligste: nemlig fyrlykta. Forbudne frukter frister mest. Og høyt henger de.

Utover infernalske sjøfugler, er Ephraim og Thomas alene der? Ephraim begynner å tvile på sine egne sanser og forstand. Hører han virkelig sirenesang? Tilværelsen rakner enda mer etter at Thomas påkaller havgudene Neptuns og Tritons vrede. Retrettmulighetene innskrenkes drastisk. Men Ephraim vil ha svar. Slik Prometeus stjal ild fra gudene, søker Ephraim å frarøve fyret dets ultimate hemmelighet. Hva skjuler seg der? Uten å si noe mer: klimakset er iallfall opprivende og episk.

 

Relatert

Jegeren

Hva er neoliberalisme?

Melancholia – Verdens undergang og hvem bryr seg egentlig?

Den spekulative vendingen

Greske heroer og deres kult

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami