Den dype gleden i naturen heime – del III
«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden.
Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.
Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark. Tegning: Sigmund Kvaløy Setreng (1934-2014). Foto: Kjell Brevik
For å få den rette ydmykhet i møte med naturen, tror jeg vi trenger en fornyet sans for det hellige.
Når det gjelder vårt forhold til naturen, viser studier at det moderne mennesket bare bruker rundt 15 minutter i friluft hver dag, og da regnes tiden fra huset til bilen, fra bilen til kontordøra og tilbake. Det minner meg om noe Nansen skrev i DNTs årbok så tidlig som i 1921, og som også finnes blant stensilarkene jeg har tatt med:
”La oss, som en god venn av meg engang sa, tenke oss et vesen utenfor vår klode som sitter og ser ned på oss i en kikkert. Hva får han se? Noen små dyr, som lever på overflaten av denne kloden, og som for en stor del har klumpet seg sammen i noen kasser, som står i rekke og rad på forskjellige steder. I disse kassene lever de mesteparten av døgnet. Så smetter de ut av en, piler av sted langs de trange mellomrommene mellom kassene for så å smette inn i en ny. Der er de en stund, så ut og så tilbake til den første igjen. Og inne i disse kassene og i rommene mellom dem tilbringer de omtrent hele sitt liv. Når disse kassemenneskene skal søke atspredelse og nye inntrykk, så var det vel rimelig at de søkte bort fra dette livet og inn dit, hvor de opprinnelig hører hjemme: den store, frie natur.”
Dette passer like godt i dag. Her trengs det virkelig en storstilt satsing, i skole og i opplæring, med vekt på hvordan man kan leve mer naturvennlig der man er. Det er en lang veg å gå.
Min erfaring er at om skogeierne begynner å involvere seg mer direkte i sin egen skog, ikke bare fra skrivebordet men ved å være i skogen og bli kjent med den, så kan det øke trivselen, livskvaliteten og identiteten til stedet der de bor.
På veg til Ånto gikk jeg over et utilgjengelig snauhogstfelt med kvist og kvas. Slik behandler man skogen, som en åker. Ikke bare bryter det med naturens egne mønstre, det er til og med lite lønnsomt for mindre skogeiere og for skogentreprenøren. Prinsippet om at man skal overlate gården og skogen i samme forfatning til neste generasjon som man selv overtok den, er praktisk talt borte. Snauhogsten preger landskapsopplevelsen og stedsfølelsen for kommende generasjoner. Heldigvis finnes noen som har innsikt i hvordan man kan drive skogen på en naturvennlig og lønnsom måte, som bl.a. Øyvind Skar i Fyresdal. Han har et indre forhold til skogen og tar vare på den som seg selv. Mange føler de ikke har tid til eller de har ikke tenkt på eller mangler kunnskap om hvordan de skal drive skogen naturvennlig, men her går det an å få hjelp. Det er ennå mennesker, som Skar, som har kunnskapen, og flere virksomheter burde etableres som kan hjelpe skogeierne. Min erfaring er at om skogeierne begynner å involvere seg mer direkte i sin egen skog, ikke bare fra skrivebordet men ved å være i skogen og bli kjent med den, så kan det øke trivselen, livskvaliteten og identiteten til stedet der de bor. At skogen skjøttes på en naturvennlig måte, er også god klimapolitikk, for det kommer stadig mer informasjon om hvor viktige skogene i vår del av verden er for klimaet. Det er ikke bare å hugge ned og plante, det er på det beste en grunnøkologisk tilnærming. Vi trenger å gå dypere enn som så når det gjelder skog, klima og skjøtsel.
Tindens metafysikk – innsikt gjennom utsikt
Jeg drømmer meg bort på Ånto, bålet er sluknet og kaffekjelen er tom. Jeg drar videre innover gammalskogen i skaret opp mot Bryggefjell. Vannpytter er islagte, og krystallene fra nysnøen glitrer som stjernehimmel i lav ettermiddagssol. Jeg når toppen akkurat tidsnok til å få med meg en vakker, rødlig solnedgang. Toppunktet har som så mange andre steder en varde, men på Bryggefjelltoppen finnes også noe annet: en postkasse! I den er det en bok hvor man kan skrive navnet sitt. Et merkelig påfunn. Jeg trekker meg litt tilbake fra kassa, finner et sted i ly fra vinden, fortsatt med en fantastisk utsikt mot Lifjell i nord, Seljordsfjellene i vest, den brede Bøbygda og Gygrestolen i sør, og Norsjø og Sauheradfjellene i øst – alt en del av heimen.
Jeg er ikke for toppmanien i dagens fjellklatring, men opplever noe magisk og metafysisk med selve ”tinden”. Jeg tror at tinden symboliserer noe helt spesielt i menneskesjelen, en tørst etter ”å se alt”. Du klatrer opp på tinden for å komme ned i dypet av deg selv. Klatrelegenden Reinhold Messner, som klatret Everest alene i 1980 uten ekstra oksygen og bare med eget utstyr, beskriver formålet med klatring som en måte å utforske yttergrensene i sitt eget indre på. Han klatret i stupet av sin egen sjel og søker bakenfor den horisonten som er i han selv. Tørsten etter ”å se alt” driver en oppover, men fra toppen ser man en ny. Framtida er og blir åpen, og slik fortsetter ferden.
Tindens metafysikk handler om de grunnleggende spørsmål disse symbolske sidene ved tinden tar opp. I boken Det gode lange livs far peker ”fjelleren” Arne Næss på at det ikke er noe irrasjonelt med slike mytopoetiske oppfatninger av fjell. Han skriver:
”Skapende rasjonalisme og forskning er ikke mot myter og ritualer. Det har jo lenge vært klart at skapende forskere trenger mytiske forestillinger om virkeligheten for å få den nødvendige kraft til å leve opp til hva de ser med sitt indre øye.” (s. 7–8)
At professor Næss snakker om myter, ritualer og om å se med ”det indre øye”, er nok fremmed for mange, men Næss sitt forhold til Hallingskarvet var ikke ulikt det sherpaene hadde til Tseringma. Det var for ham et hellig fjell, som både hadde en fysisk og en symbolsk side. Han beskriver fjellet som ”konkret fysisk størrelse, som stein og ur og planter, dyr og mennesker” og som ”tilholdssted, hjemsted, symbol og det besjelte, personifiserte fjellet” (s. 8).
Mottoet i dypøkologien er ”et rikt liv med enkle midler”. Livsstilen dreier seg samtidig om nærhet til hverandre, til naturen og til leken. Næss sa at selv om livet ikke er noen lek, er det viktig å leke i livet.
Det er en innsikt som kommer fra utsikten, at det man ser med det blotte øye, åpner for det man ser med ”det indre øye”. Utsikten fra Tvergastein har preget den innsikt vi finner i Næss sin livsfilosofi og livsstil (jf. Næss & Haukeland, 1998). Det første som slår en med utsikten, er at man ser langt, og det langsiktige perspektivet er viktig i Næss sin tenkning. Tidlig i 1990-årene sa han at han var optimistisk på vegne av det 22. århundret, hvorpå noen trodde han hadde sagt feil, men han mente at vi må tenke langsiktig. Det vil gå nedover noen tiår i det 21. århundret, men så har han tro på at menneskene vil bruke sine intellektuelle evner på en måte som vil løse økokrisen og avslutte kriger en gang for alle. En annen side man ser i utsikten fra Tvergastein, er den åpne Hardangervidda. Dette finner vi igjen i Næss sin ”possibilisme”, at framtida er åpen og alt er mulig, også at kriger opphører og økokrisen løses. Bredden i utsikten finner vi igjen i Næss sitt fokus på pluralisme, at jo flere perspektiver vi bringer inn i en sak, jo dypere inn i sakens kjerne kommer vi. Et siste eksempel er kontrastene i landskapet, lys og mørke, varme og kulde. Går du ut av døra en strålende solskinnsdag, kan du gå inn noen timer etterpå i snøstorm. Dette finner vi i Næss sin (pyrrhoniske) skeptisisme, som er skeptisk, men åpen. Livsstilen på Tvergastein dreier seg om gleden over de enkle ting. Næss beskrev det slik: ”to bøtter vann gjør meg rik”, og når du har gått flere hundre meter ned til Tvergasteintjernet, med storm i vindkastene, hakket hull i isen og båret to bøtter vann som fryser på heimvegen inn i stua til te og suppe, da kjenner du deg rik. Mottoet i dypøkologien er ”et rikt liv med enkle midler”. Livsstilen dreier seg samtidig om nærhet til hverandre, til naturen og til leken. Næss sa at selv om livet ikke er noen lek, er det viktig å leke i livet.
Det er blitt kaldt på toppen, og jeg bestemmer meg for å dra ned til det vi kaller Isaksplass, der sønnen min Isak først fant kilden til bekken heime.
Måneskinn over Himmeljorden – gjenfortrylling av naturen
Når jeg ankommer Isaksplass, er det skumringstime. Jeg samler ved til bål. En stjerne kommer fram på himmelen. I horisonten dukker en fullmåne opp, henger der vakkert over tretoppene og lyser slik at trestammene kaster lange skygger innover skogen. Alt i skogen roer seg ned.
Ved tyribålet, når kaffekjelen godgjør seg, leser jeg med lys fra bål og måneskinn Børli-diktet ”Den Levende stillhet”:
Denne ly skogsstillheten
er alltid spunnet rundt
mjuk bevegelse, lågmælt lyd:
En fugl flytter seg på ei grein,
et ekorn, ei fjern barnestemme
nede fra grenda. En stillhet
så levende, lyttende stor at
himmelen hører tankene dine.
Du sitter som i en skriftestol
med blått tak
og ingen vegger.
Når jeg skuer nordover på hvordan måneskinnet faller på Falkefjell og Jørundnatten på Lifjell, føler jeg at denne livgivende stillheten vekker noe dypt gledelig i meg; jeg føler at jeg har stille andakt med naturen som katedral, røyken fra tyribålet som den fineste røkelse, kaffen som altervin og bekkesus som altersang; ingen forstyrrende preken med vanskelige ordbilder, bare nærhet, tilstedeværen og deltakelse i den livgivende stillheten.
For å få den rette ydmykhet i møte med naturen, tror jeg vi trenger en fornyet sans for det hellige. Børli skriver i Tankestreif (s. 43): ”Det er farlig å ferdes bakenfor tingene, på nattsiden. Der, i skyggen av virkeligheten, blir det vanlige, rasjonalistiske menneske som et mørkredd barn. En slik vandring kan bare mystikeren og den troende makte.”
Naturreligionene ser på våre medskapninger som brødre og søstre, slik også Frans av Assisi gjorde.
Åpner vi oss for at våre medskapninger har sjel, og at det er noe av Gud i dem, vil de som søker å respektere og ære Gud forholde oss til dem på en helt annen måte, mer varsomt, ydmykt, med ærefrykt og respekt. Det kan bidra til det Næss, inspirert av Kant, kalte ”vakre handlinger”, der handlingen vokser fram av naturlig tilbøyelighet. Vi endrer vårt forhold til naturen, ikke fordi vi må, men fordi vil vil.
Under arbeidet med Livsfilosofi-boka på Tvergastein snakket Næss og jeg inngående om Spinozas gudsbegrep. Jeg kjente igjen dette fra min kvekertilhørighet; Spinoza hadde kvekere i sin nære vennekrets. Han forbinder Gud til det skapende (natura naturans) i naturens fysiske uttrykk (natura naturata), et panenteistisk syn. Som kvekerne mener Spinoza at det er noe av Gud i naturen, det vil si det av Guds attributter (tenkning og utstrekning) som vi kan kjenne til. En av de første kvekere, William Penn, som etablerte Pennsylvania med full religionsfrihet, sa i 1693: ”Hvordan kan mennesket finne samvittighet til å misbruke naturen, mens Skaperen ser dem rett i ansiktet, i alt og i alle deler av den?”
Også når kvekeren Irving Stowe bidro til etableringen av Greenpeace i 1971, var det for å fremme en ydmykhet ovenfor ”det av Gud i alt levende”.
Jeg har forsøkt en gjenfortrylling av naturen under begrepet Himmeljorden, inspirert av den vakre sangen Änglamarken av Evert Taube (jf. også Haukeland, 2008; 2009). Sangen ble skrevet til miljøfilmen Äppelkriget fra 1971, og han brukte den i sitt engasjement for å bevare Vindelälvvassdraget fra å bli utbygd:
”Låt sista älven som brusar i vår natur,
brusa alltjämt mellan fjällar och gran och fur!”
Himlajorden eller Himmeljorden er for meg et uttrykk for ”naturens sjel”, for helheten av en åndelig (Himmelen) og en fysisk (Jorden) side. Disse har blitt skilt ad på abstraksjonens alter, som med natur og kultur, og nå er behovet aldri vært større for å forstå hvordan de i den konkrete virkeligheten henger sammen. Åpner vi oss for at våre medskapninger har sjel, og at det er noe av Gud i dem, vil de som søker å respektere og ære Gud forholde oss til dem på en helt annen måte, mer varsomt, ydmykt, med ærefrykt og respekt. Det kan bidra til det Næss, inspirert av Kant, kalte ”vakre handlinger”, der handlingen vokser fram av naturlig tilbøyelighet. Vi endrer vårt forhold til naturen, ikke fordi vi må, men fordi vil vil.
Helt konkret er Himmeljorden et symbol på den sammenhengen vi ser med det blotte og det indre øyet. Det himmelske er nærmere oss enn vi tror. Det er i lufta. Det som opprettholder livet vårt, er verken i oss eller utenfor oss. Prøv bare å holde pusten og se hvor lenge du kan holde på livet. Vi er i lufta, slik lufta er i oss. Ordet ”ånd” er nært forbundet med ”pust” og ”luft”, og som vi ikke ser vinden utenom det den rører ved, slik kan det også være med ånden. Børli skriver i (Solregn):
Snur du øret mot vinden
og lytter med hele ditt hjerte,
da hører du granngivelig
Gud puste
Og i Poeten og skogen:
Når skogen mumler omkring deg
og kveldsvinden synker hviskende inn i solfallet,
da er liksom alt sagt
Noen gnister reiser seg fra bålet og blir ett med stjernene. Det er natt over Himmeljorden, På tide å finne fram soveposen.
Den dype gleden langs heimvegen
Neste dag våkner jeg til sol og rim på soveposen. Jeg setter meg opp og tenner et bål med kvister jeg har lagt klar kvelden i forvegen, og snart lukter det nykokt kaffe. Jeg lener meg opp mot treet som har våkt over meg med sine store grener i natt, og tenker på alt som har skjedd dagen før. Bikkjene ligger fortsatt i en krøll og drar seg. Jeg kjenner meg inderlig glad og takknemlig her jeg sitter. Utfordringen er å bevare denne stemningen og atmosfæren inn i hverdagen.
Den dype gleden i naturen heime vokser ut av livets egenverdier, en vakker måneskinnsnatt på Isaksplass. Det er ofte i det enkle og nære at det store kan skje. Det har med trivsel å gjøre, noe som knytter seg til hvordan man føler livet der man er.
Men heimvegen er ikke bare tilbake til hverdagen. Det er en veg heim til meg Selv, til det relasjonelle Selvet. Utvikler vi et inderlig forhold til naturen på stedet der vi er, lar vi det bli en del av oss Selv, og vi vil ta vare på det slik vi tar vare på oss Selv.
Den dype gleden i naturen heime er når vi lever i tråd med oss Selv og med det skapende i oss, som knytter oss til det skapende i naturen. Når vi lever i samsvar med de dypere verdier i vårt indre, som taler til oss om hvem vi er, også som et relasjonelt vesen. Styrken i forandringen måles av de sosiale båndene, for sammen er vi sterkere enn hva den enkelte klarer. Vi er et flokkdyr.
Den dype gleden i naturen heime vokser ut av livets egenverdier, en vakker måneskinnsnatt på Isaksplass. Det er ofte i det enkle og nære at det store kan skje. Det har med trivsel å gjøre, noe som knytter seg til hvordan man føler livet der man er.
Etter å ha trasket langsomt nedover langs bekken kommer jeg til indianertipien som ungene og jeg har laget på høyden bakenfor huset. Jeg skuer ned mot bekken hvor jeg hører barnerop og lek. Der er ungene alt i full gang med barkebåtene, og kjøttmeisen flyr att og fram til fuglematen. Jeg smiler, føler meg levende, glad – heime.
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
(Fra Hans Børli: Du lever)
Litteratur
Abram. D. 2005. Sansenes Magi: Å se mer enn du ser (The Spell of the sensuous: Perception and language in a more-than-human world). Oslo: Flux forlag.
Glasser, H. & Drengson, A. (red.). 2005. The selected works of Arne Naess, Vol. 10 (Deep ecology of wisdom: explorations in unities of nature and cultures). Dordrecht: Springer.
Harding, S. 2006. Animate Earth: Science, intuition and Gaia. UK: Sciencewriters.
Haukeland, P.I. (2009). Himmeljorden: Om det av Gud i Naturen – et dybdeøkologisk kvekervitnesbyrd. [Stavanger:] Kvekerforlaget.
Kvaløy, S. (2002). To økofilosofer i Norge. Norsk filosofisk tidsskrift, 1–2.
Norberg-Schulz, C. (1980). Genius Loci, Towards a Phenomenology of Architecture. New York: Rizzoli.
Næss, A og Haukeland, P. I. (red.). 2008. Dyp Glede: Inn i dypøkologien. Oslo: Flux forlag.
Næss, A. med Haukeland, P.I. (1998). Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft. Oslo: Universitetsforlaget.
Stoknes, P.E. (2007). Sjel og penger. Oslo: Flux forlag.
Relatert:
Naturopplevelse er overlevelse
Arne Næss: Fremtidens tenkemåte
Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet
Etter dypøkologi – en tredje bevegelse