Den dype gleden i naturen heime – del II

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark.
Tegning av François Olislaeger. Foto: Kjell Brevik 

Det er tenkningen og det som den fører til i handling som har ført oss på villspor, drevet fram av naturvitenskapens kalde fornuft og modernismens avfortrylling av naturens sjel. Næss sa at naturvitenskapen favner bare virkelighetens abstrakte strukturer, mens det vi erfarer direkte og spontant, åpenbarer dets konkrete innhold.

Med bekken inn i naturen!

Å følge bekken er en fin veg inn i naturen. Jeg har ikke noe imot de brede stiene, de kan hjelpe meg med å klargjøre tankene, men om jeg virkelig vil komme innenfor naturens livspuls, da følger jeg naturens egne stier, som bekken, et skar i fjellsiden eller et dyretråkk. Da faller tenkningen fra elfenbenstårn inn i føtter og armer, og strekker seg oppmerksomt i en sanselig dans med det jeg møter. Vi må trå varsomt, for det gjelder livet.

Det at mennesket tenker på naturen som noe ”der ute”, har forårsaket et skille mellom menneske og natur i kulturen og i samfunnet. Problemene oppstår når vi handler som om vi er adskilt fra naturen, mens vi i virkeligheten ikke er det. Rachel Carson, som Næss kalte for dypøkologiens mor, viste i boka Den tause våren (1962) at når vi putter gift i jorda og i vannet, forgifter vi også oss selv. Filosofen Zapffe sa at det tragiske ved menneskets situasjon var at det som mennesket tar som sitt fremste fortrinn, intellektet, er blitt dets undergang. Han utviklet noe han kalte for biosofi, innsikt i de biologiske sammenhenger, der han betraktet det moderne mennesket som en snylter på annet liv.

Levende skog med lungenever. Foto: Kjell Brevik

Det er tenkningen og det som den fører til i handling som har ført oss på villspor, drevet fram av naturvitenskapens kalde fornuft og modernismens avfortrylling av naturens sjel. Næss sa at naturvitenskapen favner bare virkelighetens abstrakte strukturer, mens det vi erfarer direkte og spontant, åpenbarer dets konkrete innhold. Som Wergeland en gang sa: ”Berøv ikke landskapet fra dets smilende bekker!” At bekken skulle smile, avfeier naturvitenskapen som subjektivt nonsens. Naturen er objekt og bekken en del i maskineriet. Slik har den snevre vitenskaplige tenkemåte gjort vår livsverden fattigere. Dypøkologien går motsatt veg og åpner for at dype og spontane erfaringer kan gi innsikt i hvordan vi er del av og hører til en magisk livsvev der bekker smiler, trær grunner og fjell taler.

Klarer vi å åpne oss for det spontane og livsnære, slik vi ofte gjør når vi går utenom stien, kan det skje noe som beriker ditt liv. Hør bare hva Børli skriver om i fortellingen ”Morgenvandring” fra Med øks og lyre, der han vandrer til arbeidet i skogen tidlig en vakker vårdag:

”Ja – en slik skir blåklokke-morgen kan det skje du får oppleve en av disse sjeldne stundene da du liksom stiger ut av deg sjøl og går inn i all-livet. I slike øyeblikk av åpenbaring sanser du alle ting direkte – ikke noe navn, ikke noe skyggende ordbilde, står mellom deg og tingenes nakne egenliv. Ingenting er lenger som noe, du kan stryke sammenlikningene, analogiene – tingene er det de solfødt er, og du samtaler med dem på et stumt språk av duft og anelse. Du er inne i poesiens ordløse sfære, dit orddiktet aldri kan følge deg. Men det varer så kort, det driver over som en drøm, og du vakner igjen i en verden hvor inntrykkene alltid kaver omkring seg etter et ”som” – et registrerende bilde i erfaringsarkivet.” (s. 160–161)

En dag familien og jeg hastet rundt om i skogen for å plukke bær, oppdaget jeg til min gledelige forferdelse en maur som lå i sola henslengt på en barnål. Jeg dyttet borti den for å se om den var død, men den vridde seg brydd rundt og fortsatte å ligge. Da slo det meg. Her stresser vi rundt som maur for å plukke bøttene fulle av bær, og så ligger mauren og soler seg. Hva sier det oss? Det endte med at vi alle la oss ved siden av mauren og fikk nyte den vakre dagen som vi nesten ikke la merke til i vårt jag etter å nå målet om fulle bøtter. Galskap, ja vel, men det ble en fin, fin pause.

Om mennesket er en del av naturen, vil ikke da alt mennesket gjør, være naturlig? Men mennesket er noe mer: Det er også et kulturelt vesen som har evnen til å tenke om seg selv og naturen som noe adskilt. Det bygger så kart på kart på kart, slik at det ikke lenger kjenner igjen terrenget som sitt opphav i naturen. Kartene er oppfatninger, metaforer og bilder som genererer måter å tenke om terrenget (naturen) på, for eksempel ”naturen som maskin”, som da vil prege hvordan vi handler ovenfor den. Vi vil alltid behøve kart, men det finnes gode og dårlige kart. Det kartesiske, mekanistiske kartet er i min oppfatning ubrukelig om vi skal leve mer naturvennlig! Dypøkologien og økofilosofien gir oss alternative kart, som i større grad tar utgangspunkt i terrenget (væren).

Børli skrev ofte om spontane møter med andre medskapninger som i et jeg–du-forhold (med Martin Bubers begreper), og spesielt med trær som i diktet ”Treet” (fra Som rop ved elver, 1969):

Du og treet:

et søskenskap

djupt som jorda

[…]

Du står der i vårvinden

med øret presset mot

ru bark.

Og plutselig

vet du ikke om det er

du

som opplever treet

eller treet

deg.

Treet er som fjellet et viktig symbol i vår kulturarv, med Yggdrasil, Mesteren og tuntreet. Åpner vi oss for møtet med treet som vesen og venn, vil vi kunne oppdage hvordan det beriker oss. Børli elsket trær, samtidig som han var tømmerhogger – en av livets skjebneironier – men hva gjør man vel ikke for føda! Børli var en romantisk realist, eller en realistisk romantiker; lys og mørke, sorg og glede hører livsvegen til.

En måte å forstå forholdet mellom det abstrakte (ordbildene) og det konkrete (væren) på, er som forholdet mellom kart og terreng. Abstrakte strukturer er som mentale kart vi orienterer oss etter, mens virkelighetens konkrete innhold erfares spontant i terrenget. Vi kan, litt forenklet, snakke om terrenget som noe naturlig og kartet som noe kulturlig. Det er naturlig å snakke, men kulturlig hva vi sier. Det er naturlig å tenke, men kulturlig hva vi tenker. Om mennesket er en del av naturen, vil ikke da alt mennesket gjør, være naturlig? Men mennesket er noe mer: Det er også et kulturelt vesen som har evnen til å tenke om seg selv og naturen som noe adskilt. Det bygger så kart på kart på kart, slik at det ikke lenger kjenner igjen terrenget som sitt opphav i naturen. Kartene er oppfatninger, metaforer og bilder som genererer måter å tenke om terrenget (naturen) på, for eksempel ”naturen som maskin”, som da vil prege hvordan vi handler ovenfor den. Vi vil alltid behøve kart, men det finnes gode og dårlige kart. Det kartesiske, mekanistiske kartet er i min oppfatning ubrukelig om vi skal leve mer naturvennlig! Dypøkologien og økofilosofien gir oss alternative kart, som i større grad tar utgangspunkt i terrenget (væren). Et eksempel på dette er Næss sin Økosofi T (”T” for Tvergastein), hvor Selv-realisering er den mest grunnleggende norm. Han snakker ikke da om en ego-realisering, men knytter an til det han kaller for ”det økologiske Selvet”. ”Vi er så mye mer enn vi tror vi er”, sier Næss og oppfordrer oss til å være til stede i terrenget, i det spontane, for da åpner vi oss for det som reiser seg i krattskogen (for å komme tilbake til Børlis dikt). Om slike spontane møter er tuftet på en identifikasjonsprosess, der vi kjenner oss igjen i den andre, kan relasjonen bli en del av oss Selv. Slike indre forhold kan vi også ha til fjell, bekker, landskap og til kloden (Gaia) i sin helhet. Min venn, Gaia-vitenskapsmannen Stephan Harding, presenterer på en sjelfull måte i boken Animate Earth (Green Books, 2006) et spennende kart tuftet på en kombinasjon av vitenskap og dyp erfaring, hvor naturens sjel gjennomsyrer naturvitenskapen. For å utvikle mer naturvennlige kart (økofilosofier/økosofier) må vi ferdes mer oppmerksomt i naturen (terrenget), slik det rike friluftslivet med enkle midler viser oss, og vi må være mer oppmerksomme på hva som kommer til oss av typer av innsikt og kunnskap.

Ved en av de mange fossene langs bekken stopper jeg opp for å se og lytte. Vannet treffer en stein midt i bekken. Dråpene spretter lystig til siden og stråler fargerikt i sollyset. Det er litt av en ferd disse små dråpene har hatt og skal ha. Tenk å få være med dem. Herfra renner de med bekken nedover, forbi huset vårt og ut i den mektige Bøelva. Derfra er det videre mot Norsjø, gjennom slusene og ut på det åpne hav, hvor de møter vann fra alle verdens hav. Men ferden slutter ikke der. Sola løfter de nå langreiste dråpene forsiktig opp slik at de får seg en luftetur. De former skyer som seiler med vinden innover landet, og når skyene støter på Bryggefjell, daler de ned på fjellet som regn – og ferden er i gang igjen. Det er jo ikke de samme dråpene, men det synes likevel å være noe kjent med dem. Bekken er i seg selv et mangfoldig vesen, akkurat som meg. Dype møter mellom oss har gjort sitt til at vi er blitt en del av hverandres økologiske Selv. I diktet med den fine tittelen ”Har du lyttet til elvene om natta?” skriver Børli:

Lytter du lenge til elvene om natta,

lenge.

er det til slutt som om sjelen

gåtefullt minnes sin framtid.

Det er en stor innsikt bekken formidler, der tankene strømmer i noe tidløst og trangen til fikserte ordbilder vaskes ut. Vi trer inn i en væren av bevegelse, forandring og rytme, der du ser mer enn du ser, slik kulturøkologen David Abram utdyper mesterlig i Sansenes magi (Flux, 2005). I 2006 etablerte David Abram, sammen med Stephan Harding, Per Espen Stoknes og meg selv, Alliance for Wild Ethics (AWE, som på engelsk samtidig betyr ”ærefrykt”) i Innerdalen i Trollheimen, litt over 40 år etter Næss sitt opprop der. Vi ønsker å formidle at det er i naturen vi kjenner menneskenaturen best, at vi er og blir menneske i samspill med det mer-enn-menneskelige.

Ånto – et nedlagt småbruk i livets utkantstrøk

Livet på Ånto var et hardt liv, men såkalt ”fattigfolk” på slike plasser kunne ta seg tid til å rosemale bruksgjenstander, spille musikk og danse om kveldene og hygge seg med historier og skrøner. For selv om man er fattig, kan man føle seg rik, mens mange som i dag er svært rike, kan føle seg fattige. 

Jeg kommer til en bred hylle i fjellsiden under Bryggefjell, til den nedlagte husmannsplassen Ånto. Her bodde folk til langt inn i forrige århundre. De hadde ku, høner, geit og sau, men ingen penger til hest. Trengte de noe, som mel, salt og annet, bar de det på ryggen den lange og bratte vegen fra landhandleren på Oterholt. Nå er plassen øde og gjengrodd. Jeg setter meg innenfor steintuftene, tenner kaffebål der hvor grua en gang sto, mens jeg tenker på hvordan livet må ha vært her. Det var et tøft og hardt liv, spesielt på vinteren, og de måtte være nøysomme og avhengige av å ta godt vare på alt som naturen ga dem. De representerte en tradisjon og et folk som måtte spille på lag med naturen for å overleve. Nå er plassen gjengrodd og landhandelen på Oterholt blitt museum.

Børli forsto disse folkene. Han var en av dem. I Med øks og lyre skriver han følgende om denne nøysomheten hos plassfolket: ”Kan den lønne seg, denne småhakkingen? Nei – ikke etter en moderne lønnsomhetsberegning, den som i sine mest hårfine kalkyler er kommet til at det knapt nok lønner seg å leve i det hele tatt. Men folket her inne på skogsplassene bruker en annen verdiskala, — med en gradering som kan ta seg uforståelig ut for mennesker med vår glupske kravsmentalitet. [Plassfolket] går til arbeidet med stillferdig glede, de arbeider ikke bare for å leve, de lever mens de arbeider.” (s. 158)

Livet på Ånto var et hardt liv, men såkalt ”fattigfolk” på slike plasser kunne ta seg tid til å rosemale bruksgjenstander, spille musikk og danse om kveldene og hygge seg med historier og skrøner. For selv om man er fattig, kan man føle seg rik, mens mange som i dag er svært rike, kan føle seg fattige. Vår levestandard har økt enormt de siste 30–40 år, men livskvaliteten har ikke økt tilsvarende (Stoknes, 2007). Livskvalitet går utelukkende på hvordan man føler seg, ikke på hva man har. Et liv som på Ånto er ikke noe alternativ for de fleste av oss i dag, men det er i den væremåten og det naturkjennskapet disse plassfolkene hadde, likevel mye vi kan lære av. Børli skriver i diktet ”Sagt til en interessert leser”:

Neida, jeg skriver ikke om skogen

jeg er ett med skogen og naturen

som en organisk del av det hele.

Dikta mine gror villvokste opp av meg

lik geiterams og tiriltunge

over attgrodde åkrer

der harde, jordete hender

før høstet havre og potitter

og annen matnyttig grøde.

Jeg er et nedlagt småbruk i livets utkantstrøk.

Kvaløy og (snm) kom med knusende kritikk av det de kalte for ”Det avanserte konkurranse-industrielle samfunnet” (AKIS), som med sin kamp mot naturen hadde ødelagt innsikten i hvordan man kunne leve naturvennlig. Et alternativ til dette var et selvbergings- og livsnødvendighetssamfunn, noe Kvaløy Setreng fant inspirasjon til blant annet fra Nepal og senere Bhutan, men også fra det tradisjonelle norske bygdesamfunnet. AKIS er imidlertid blitt større og sterkere. Det er som et stort skip som går for full maskin inn i drivis fra en smeltende pol. Plutselig treffer det på et isfjell. Noen forsøker å finne ut av hvem som har skylden, andre diskuterer hva man skal gjøre under bygging av neste skip. Atter andre forsøker å tette hullet i skroget, mens et fåtall roper samtidig at skuta må snu for ikke å treffe flere isfjell. Kapteinen og mannskapet ser nok alvoret, men føler seg presset både på tid og penger, for å rekke fram. Hvor hen vet ingen, men farten bare øker og øker i samme kurs. Skuta treffer nye isfjell og er i ferd med å gå ned, og det er ikke livbåter til alle. Ennå sitter noen i baren med vann til knes, nipper til champagnen og ber folk ta det med ro, for skuta kan jo ikke synke! Som Ibsen sa i Vildanden: ”Tar du livsløgnen fra mennesket, tar du lykken fra det med det samme.”

Vi har kunnskapen og teknologien som skal til for å leve mer naturvennlig, men den individuelle og kollektive viljen uteblir, underlagt forbrukerkulturens makt. Vi er avhengige av systemer som er avhengig av vår avhengighet: ”Må ha det, bare må ha det!” Vi lever utenpå oss selv uten indre styring, og mistrives selv om vi har det urettferdig godt i global målestokk. Menneskenaturen er likevel slik at den har vanskelig for å reagere på en fare som oppfattes som ”langt borte”, men om øko- og klimakrisen skal kjennes på kroppen her i Norge, ja, da kan det være for sent å gjøre noe. Derfor må vi lete etter en annen kilde til endring, og det er her gleden, kjærligheten og vennskapet til naturen kommer inn. Men ikke bare til naturen, også til mennesker som bor andre steder og som virkelig kjenner klimakrisen på kroppen. Er det noe som er sterkere enn krisen, er det kjærligheten. Men hvordan skal vi bli glade i naturen eller hverandre, om vi ikke bruker tid sammen?

Del I

 

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter