Den store fornektelsen
Bredo Berntsen (f. 1937) burde være et kjent navn for alle som har satt seg inn i Norges natur- og miljøvernhistorie. Statsviteren og den tidligere førstebibliotekaren ved Universitetet i Oslo kan blant annet vise til en lang rekke utgivelser innenfor dette feltet: fra omfattende referanseverk til en nett ornitologisk skissebok. Hans seneste essay, Homo sapiens eller Homo suicidalis? Når klodens grenser overskrides, ble i 2018 publisert av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Det er således et viktig og tilgjengelig bidrag til folkeopplysninga som her får en velfortjent omtale. Teksten er tidligere publisert i NOAs leseverdige og inspirerende medlemsblad Grevlingen nr.3 (2018).
Av Kjell A. Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem i KULTURVERK
«Siden fremveksten av industrisamfunnet, og særlig de siste 50 årene, har utviklingen nesten helt frikoblet menneskene fra de økosystemene de er avhengige av – enten den er mest preget av økonomisk liberalisme eller av sosialdemokratisk planleggingsøkonomi. Slik har menneskene trengt seg opp i et hjørne, uten at det klart erkjennes. Dette er den store fornektelsen.»
Få, – om ingen andre, – natur- og miljøvernere i vår tid har vært like produktive som Bredo Berntsen når det kommer til å sette ord på de tilsynelatende uendelige utfordringene vi står overfor både som enkeltmennesker og samfunn. Natur- og miljøvernaktivisme foregår i dag på mange nivå og engasjementet kan uttrykkes på svært mange måter. Gjennom bøker, essayer og artikler har Berntsen forsynt en hel generasjon nordmenn med saklige fakta og kilder, historie og perspektiv, – med andre ord har han som forfatter sørget for et viktig kunnskapsgrunnlag for mange av oss som er delaktige i praktisk natur- og miljøvernarbeid, lokalt så vel som sentralt.
Emneområdet har vært nær sagt altomfattende da han har behandlet menneskets, – og da i særlig grad nordmannens, – omgang med sine naturlige omgivelser i de perioder vi med sikkerhet kan dokumentere dette gjennom landskapslover, kongelige forordninger og etter hvert en lang rekke nasjonale lover og vedtak samt internasjonale avtaler og konvensjoner. Fokuset har, naturlig nok, vært satt på Norges natur- og miljøvernhistorie, på vår spesifikke plass og rolle i de globale sammenhenger. Samtidig har Berntsen alltid skrevet med et løftet blikk som tar særlig hensyn til utviklinga i Norden, på kontinentet og i Amerika, – ganske enkelt fordi det av kulturelle og historiske årsaker har vært tette forbindelser og sterk påvirkning mellom disse geografiske områdene.
Det var derfor med stor interesse jeg tok fatt på Berntsens 58 sider lange essay Homo sapiens eller Homo suicidalis? Når klodens grenser overskrides, utgitt av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Etter et klart og innsiktsfullt forord av Erik Solheim, tidligere leder i Naturvernforbundet, tar forfatteren fatt på en kavalkade som berører viktige tema og tildragelser i det internasjonale natur- og miljøvernets historie. Perspektivet er hele tida globalt, men som oftest med mer eller mindre lokale eksempler på utfordringer og eventuelle løsninger. Gang på gang påpeker Berntsen at naturarealene er en ultimat ressurs og han tar til orde for et avgjørende skifte: «[…] det samlede økologiske fotavtrykket øker over hele kloden, med dramatiske konsekvenser. Noe som gjør den nye vekst-økologi-dimensjonen mer og mer relevant. Altså hvor ikke politikken i hovedsak består av kamp om tilsynelatende evigvarende ressurser, men først og fremst erkjenner naturens og ressursenes knapphet, og arbeider for å bevare dem for senere generasjoner.» (s.52-53, min utheving).
Bredo Berntsen er en av svært få norske natur- og miljøvernere som analyserer og kritiserer «det glemte aspektet», nemlig befolkningspolitikken og vekstens grenser. Denne bekymringa kommer, – med god grunn, – også til syne i det aktuelle essayet: «Nå har Norge en befolkningsmengde som har passert 5 millioner. Er det da særlig klokt å ha som politisk målsetting å planlegge en økning til 6 millioner på 20 år? For allerede pionérene i 1940- og 50-årene pekte jo på at en utflating av befolkningsveksten er det eneste rasjonelle.» (s.37).
Alt i alt er det «den store fornektelsen» som er grunntemaet i Berntsens leseverdige essay: «Siden fremveksten av industrisamfunnet, og særlig de siste 50 årene, har utviklingen nesten helt frikoblet menneskene fra de økosystemene de er avhengige av – enten den er mest preget av økonomisk liberalisme eller av sosialdemokratisk planleggingsøkonomi. Slik har menneskene trengt seg opp i et hjørne, uten at det klart erkjennes. Dette er den store fornektelsen.» (s.57)
NOA gjorde alt riktig da de valgte å trykke opp Berntsens lange, men lettfattelige essay som et eget skrift. Her formidles hovedtrekkene i historien bak vår tids globale, økologiske krise og han beskriver mange av de dagsaktuelle utfordringene som gjelder her oppe på berget og som påvirker vår hverdag som aktive natur- og miljøvernere. Den kan trygt leses av både «uinnvidde» og av de av oss som mer bevandret i «den økologiske kanon». Til tross for at den bygger på en lang rekke alvorlige og ikke sjelden nedslående fakta har konklusjonen en optimistisk undertone som gir von om at ingenting i den mangefasetterte miljøkampen er forgjeves så lenge vi fortsetter å være iherdige og beskytter det vi anser som vakkert, godt og rett.
Utgivelsen kan hentes gratis ved NOAs kontor på Søndre Sandås ved Sognsvann. Eventuelt er det bare å sende en henvendelse til kontoret så får du tilsendt ett eller flere eksemplar i posten mot betaling av portokostnadene. Bestilling av flere eksemplar er særlig gunstig hvis du f.eks. planlegger en «bokkrets» for å diskutere essayets innhold og budskap. Kontaktinformasjon og mye mer finnes her: https://naturvernforbundet.no/noa/
Relatert:
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen (2011)
Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon (2012)
Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon II
Norske miljøkamper – veiviser for redning av norsk natur (2017)