Russland, det nære utland og Vesten

Det diplomatiske forholdet mellom Russland og deres vestlige motparter, hovedsakelig EU og USA, har siden 2014 vært på frysepunktet. En ordkrig har pågått over krisen og konflikten i Ukraina. Noe som tilsynelatende startet  som en lokal og intern disputt mellom forskjellige fraksjoner i Ukraina har blitt til en internasjonal slagmark av retorikk og sanksjoner mellom Russland og de vestlige makter.

Av Bjørn Christian Rødal, statsviter

Russland har inntatt posisjonen som forkjemperen for statlig suverenitet og har vært en motstander av en presedens som kan svekke statlig territorial integritet. Å motsette seg dette har vært i Russlands interesse, gitt landets interne problemer med separatistbevegelser på russisk territorium. Men også fordi dette demmer opp for et vestlig hegemoni med utspring i USA.

Vi har vært vitne til fordømmelse, til og med overraskelse fra vestlige ledere og media rett før og etter at Russland besluttet å støtte Krims krav om uavhengighet og påfølgende beslutning om å innlemmes inn i den russiske føderasjon. Russland har blitt portrettert som aggressiv, ekspansjonistisk og den eneste skyldige i denne situasjonen.

Som alle andre stormakter, har Russland sine egne interesser. Det er dermed ingen grunn til å stole på noe av dem. Denne ensidige fordømmelsen viser enten en mangel på kunnskap og innsikt, eller til og med en uvilje mot å forstå Russlands perspektiv. Denne innstillingen fra Vesten er skadelig for fremtidig samarbeid med Russland og bidrar ikke til å løse den nåværende konflikten. Jeg fremholder at det er mye som kan vinnes på å sette seg inn i det russiske perspektivet og Russlands motiver. Kun ved å forstå Russlands bekymringer og deres motivasjon bak deres handlinger kan vi håpe å fasilitere en konstruktiv dialog og løsning for alle involverte parter.

 

Historisk kontekst

Debatten og forståelsen av sikkerhetspolitikk i Russland overlevde Sovjetunionens fall og har ikke endret seg signifikant siden. Banket inn i Russlands politiske psyke er en vedvarende følelse av usikkerhet, sårbarhet og behovet for å forsvare sine enorme territorier. Krig og trusselen om invasjon har etterlatt sitt merke i den kollektive russiske mentaliteten. En undersøkelse fra 2009 viser at en betydelig del (37%) av befolkningen opplever at Russland er vedvarende militært truet.

Alt dette gjør at Russland er veldig sensitiv til hva som foregår rundt deres grenser. Det som er like viktig i dette henseende er idéen om en historisk misjon og en sfære av særinteresser i det Russland kaller for «det nære utland». På grunn av historiske årsaker som grensene til det tidligere russiske imperiet og senere Sovjetunionen, så er det mange etniske russere som bor i naboland og nærliggende områder. Da spesielt innenfor SUS (Samveldet av uavhengige stater).

Dette gir grunn til bekymring og politiske utfordringer både for russiske myndigheter og for lederne i nabolandene. Tilstedeværelsen av en etnisk russisk befolkning i disse SUS-landene gir russiske ledere både en genuin grunn såvel som et politisk påskudd til å involvere seg i de indre anliggender til disse landene. Russland ser på seg selv som den store beskytter av alle russere uavhengig av hvor de måtte bo.

 

Russland og SUS

Russland hevder å ha “priviligerte interesser” innen for sfæren av tidligere sovjetrepublikker rundt deres grenser. Russland har interesser innenfor denne sonen med hensyn til handel, økonomisk samarbeid såvel som realpolitiske sikkerhetsinteresser. SUS er rik på resurser som kan forsyne etterspørselen til russisk industri, og de tidligere sovjetrepublikkene representerer også et stort og viktig marked for russiske varer.

Kanskje til og med enda viktigere for russiske interesser er kontrollen over kritisk infrastruktur som olje- og gassrørledninger som forsyner Europa med hydrokarboner. Salg av olje og gass til Europa utgjør en massiv inntekt som Russland sårt trenger, men kontrollen over rørledningene og forsyningen av hydrokarboner kan også brukes som et maktmiddel for å utøve politisk press. Dette er et tveegget sverd som kan kutte begge veier siden Europa og Russland er avhengig av hverandre i dette spørsmålet. Kontroll over rørledningsnettverket er uansett essensielt for russerne, siden det gir dem tilgang til det europeiske markedet.

Russland har også militære baser i mange av SUS-landene og anser dette som en beskyttende buffer rundt sine grenser. Det er derfor ikke overraskende at når vestlige makter blander seg inn i sfæren av tidligere sovjetrepublikker, så er det spesielt provoserende sett med russiske øyne. Russland anser dette sågar som en trussel mot deres nasjonale sikkerhet.

Hva motiverte Moskva til et slikt drastisk tiltak? Vi kan tenke på det som et tilsvar mot Vesten. Basert på hva vi har sett så langt i denne artikkelen kan vi si at Russland hadde et behov for å forsvare det de anså som sine interesser i regionen, samt å hindre ytterligere vestlig ekspansjon, kombinert med makten og muligheten til å gjøre det.

EUs ekspansjon østover

Den europeiske union og Europa er sett på som distinkt fra USA og NATO, men som en del av den vestlige sivilisasjon. Spesielt tidlig på 1990-tallet var EU ansett som «god» i den offentlige russiske retorikken, mens NATO ble ansett som noe fiendtlig. EU er Russlands viktigste handelspartner og har derfor incentiver til å ha fredelige relasjoner med EU, og da spesielt Tyskland.  Men EUs ekspansjon østover og flørtingen med Ukraina som et prospektivt medlem av unionen har snudd Russland i negativ favør mot EU. Grensene mellom EU og andre vestlige institusjoner, som NATO og USA, har nå blitt mindre tydelige i den russiske diskursen.

EUs ekspansjon østover blir av russiske øyne sett på som et ledd i en strategi ledet av vestlige makter for å omringe Russland. Og som et resultat føler Russland seg truet. I henhold til en undersøkelse gjort av EU i 2007 anså over halvparten av den russiske befolkningen EU som en trussel mot deres interesser.

Om denne trusselen er reell eller ikke er mindre viktig i dette henseende, det som gjelder er at Russland og den russiske eliten oppfatter denne ekspansjonen som skadelig for deres interesser, uavhengig av EUs intensjoner. Etter et blikk på krisen i Ukraina kan vi konkludere at den har eskalert som følge av den geopolitiske kampen mellom Vestens hegemoni og Russland.

NATOs ekspansjon østover

Etter den kalde krigens slutt og i tiden mot Sovjetunionens oppløsning inngikk ledelsen blant vestmaktene og Sovjet flere avtaler som blant annet omhandlet gjenforeningen av Tyskland under NATOs banner. Dette ble inngått i bytte mot lovnader om å ikke ekspandere NATO østover, og å respektere Sovietunionens, senere Russlands interesser i Øst-Europa. Og da spesielt innenfor de tidligere sovjetrepublikkene.

Med russiske øyne er NATO en utdatert organisasjon som var opprettet og designet under Den kalde krigen for å demme opp mot Sovjetunionen, og som nå har blir overført til å demme opp mot Russland. Russland har til og med foreslått, uten noe hell, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som et alternativ til en ny europeisk sikkerhetsstruktur og erstatning for NATO. Den vedvarende tilstedeværelsen og ekspansjonen av NATO er en kilde til stor ergrelse og frustrasjon i Moskva.

Etter en serie av kriser på Balkan tidlig på 1990 tallet og forespørsler fra en rekke land i Øst-Europa om formelt medlemskap i NATO, besluttet NATO i 1994 å ekspandere østover. I Russland ble dette sett på som et stort svik av Vesten. Både på grunn av Russlands gamle historiske forbindelse til regionen, men spesielt på grunn av løftet om å ikke ekspandere østover inn i tidligere sovjetisk territorium. Dette nøret opp under russisk frykt og usikkerhet om Vesten.

NATOs planer for et rakkettskjold med anti-ballistiske missiler i Øst Europa, ledet av USA, bidro ikke til å berolige russerne. Frykten for NATO, “den gamle” fienden, fant nye grunner til å vokse frem i Russland. Det kan argumenteres at denne ekspansjonen inn i Øst-Europa og planene for rakkettskjoldet var en unødvendig provokasjon som fremmedgjorde Russland fra Vesten. Hvilket ødela mulighetene for fremtidig samarbeid og vennlige relasjoner.

Alt i alt har det vært en mengde av hendelser der NATO og Vesten har fremmedgjort seg selv overfor Russland, og fra det russiske perspektivet, utnyttet Russlands midlertidige svekkelse i etterdønningene av Den kalde krigen. I denne listen av hendelser så kan vi plassere to bølger av NATO ekspansjon østover i 1999 og i 2004, planer for rakkettskjold i Øst Europa, «Operaton Allied Force» i Kosovo og støtte til fargerevolusjonene i Georgia og Ukraina. Alle disse hendelsene har brakt Russland på kant med Vesten og det burde ikke være overraskende når Russland velger å ta en mer fremoverlent og bestemt tilnærming til Vesten når de opplever at deres interesser er truet.

Man kan lett komme til den konklusjon at argumenter og provisjoner innenfor internasjonal lov er lite mer enn instrumentell rettferdigjøring som holder lite substans på egen hånd. Basert på disse observasjonene kan man si at den sterkeste attributten til internasjonale konvensjoner og lover er at de gir et rammeverk som disse interessene som ofte primale og voldelige krefter kanaliseres igjennom.

USA, NATO og normer i internasjonal lov

Konfrontasjonen mellom Russland og Vesten er ikke noe nytt. Dette er noe som har pågått over lang tid. Uten å trekke inn de lange historiske linjer, holder det å gå tilbake til konflikten i Kosovo i 1999. Siden den tid har skillelinjene mellom Russland og vestmaktene, representert ved NATO, blitt tydeligere. NATO-landene grep inn i Serbia uten et FN-mandat, og Russland hadde sterke motforestillinger mot denne intervensjonen, selv om Russland spillte rollen som forhandler og stilte opp med fredsbevarende styrker til regionen i senere tid.

Denne interessekonflikten og sammenstøtet mellom motsettende verdenssyn ble på nytt åpenbart da USA invaderte Irak i 2003, der Russland motsatte seg invasjonen. Invasjonen av Irak viste russerne at man kunne forvente seg unilateral adferd fra USA og NATO, uten at de konsulterte Russland som en strategisk partner eller at deres synspunkter ble tillagt noe vekt. Dette mønsteret av vestlige intervensjoner har gjentatt seg gjennom Den arabiske våren, og Russland har konsistent tatt siden til de sittende regimene. Den vestlige støtten til opprørere både i Libya, Egypt og senest i Syria har gjort skillelinjene mellom Russland og Vesten enda dypere.

Behovet for å rettferdigjøre i henhold til et lovprinsipp eller et ideologisk konsept kan sette visse begrensninger på ellers uhildet og rå makt. Men vi må aldri glemme at tilstedeværelsen av realpolitisk makt alltid vil være tilstede og sette føringer for hva som skjer.

Den sterke støtten til Assad i Syria kan forklares tofoldig. Først bør vi se spesifikt på Russlands umiddelbare og konkrete interesser i Syria som ville bli truet dersom Assad skulle falle. Som en gammel klient av Russland har Syria tillatt russiske marinebaser på deres territorium og gitt dem innflytelse i regionen. Frykt for at radikale islamister kan krysse grensene og innta Russland spiller også en rolle. Men dette er ikke nødvendigvis Russlands eneste bekymring.

Den andre grunnen, og kanskje minst like viktig, er at Russland har inntatt posisjonen som forkjemperen for statlig suverenitet og har vært en motstander av en presedens som kan svekke statlig territorial integritet. Å motsette seg dette har vært i Russlands interesse, gitt landets interne problemer med separatistbevegelser på russisk territorium. Men også fordi dette demmer opp for et vestlig hegemoni med utspring i USA. Moskva og den russiske eliten vil gå langt for å stoppe en presedens som kan brukes mot dem selv. Russland har argumentert at det finnes en stor fare for uro og destabilisering hvis prinsipper i internasjonal lov ikke følges, slik som suverenitet og ikke-intervensjon.

Vi kan derimot se et skifte i argumentasjonen om internasjonal lov i favør av selvråderett når det kommer til Krim. Russland hadde tidligere krevd i Kosovos tilfelle at kun Serbia og det serbiske folket som en helhet kan gi sitt samtykke til Kosovos løsrivelse og uavhengighet for at det skal være legitimt. Men i Krims tilfelle ble det kun avholdt folkeavstemning i Krim-regionen, og ikke i Ukraina som en helhet. Dette er i rak motsetning til hva Russland har ment tidligere med tanke på Kosovos uavhengighet fra Serbia.

Men et skifte i argumentasjonen er ikke kun å finne hos Russland. Det samme kan sies om USA og en rekke europeiske land. Med hensyn til Abkhazia og Sør-Ossetia i Georgia har Vesten lagt seg på linjen om territorial integritet for stater, akkurat det samme som i tifellet med Krim i Ukraina. Retorikken som blir brukt er innenfor rammene av internasjonal lov. Russland har argumentert for Krim-befolkningens selvråderett, hvor majoriteten er etniske russere. På den andre side har vestmaktene, sammen med Kiev-regimet, argumentert i favør av territoriell integritet og statlig suverenitet.

Vi kan selvfølgelig også anta at andre motiver slik som nasjonal stolthet og personlige ambisjoner også spiller en rolle, men gitt den unilaterale atferden til USA og NATO siden 1990-tallet og vestlig ekspansjon inn i tidligere sovjetrepublikker så er det rimelig at anta at slike motiver spiller en annenrangs rolle til hva som oppfattes som nasjonale interesser.

Dette er et rollebytte og i sterk kontrast til partenes tidligere standpunkter når vi ser tilbake på spørsmålet om Kosovos uavhengighet i 1999, invasjonen av Irak i 2003 og støtte til opprørere i Libya og Syria. I disse sakene fremstår Russland som forkjemperen av statlig suverenitet og doktrinen om ikke-intervensjon. Vestmaktene på sin side promoterte selvråderett og intervensjonskrig, med eller uten FN-mandat, på såkalt humanitært grunnlag og i demokratiets navn. Når det kommer til Krim har Russland og Vesten tilsynelatende byttet posisjon. Den presedensen som Vesten har satt med hensyn til intervensjon i staters indre annliggende blir nå brukt mot dem selv i tilfellet Krim.

Hva motiverte Moskva til et slikt drastisk tiltak? Vi kan tenke på det som et tilsvar mot Vesten. Basert på hva vi har sett så langt i denne artikkelen kan vi si at Russland hadde et behov for å forsvare det de anså som sine interesser i regionen, samt å hindre ytterligere vestlig ekspansjon, kombinert med makten og muligheten til å gjøre det. Ikke kun hadde Moskva et behov for å beskytte sine interesser mot ytterligere inngrep fra vestmaktene, men de var også i besittelse av makt og ressurser til å gjennomføre effektive mottiltak. Russland av i dag er ikke Russland av 1990-tallet eller det tidlige 2000-tallet. Russland har vokst betraktelig i makt og styrke siden den gang, og selvhevdelse er tilbake på agendaen.

Man kan lett komme til den konklusjon at argumenter og provisjoner innenfor internasjonal lov er lite mer enn instrumentell rettferdigjøring som holder lite substans på egen hånd. Basert på disse observasjonene kan man si at den sterkeste attributten til internasjonale konvensjoner og lover er at de gir et rammeverk som disse interessene som ofte primale og voldelige krefter kanaliseres igjennom. Behovet for å rettferdigjøre i henhold til et lovprinsipp eller et ideologisk konsept kan sette visse begrensninger på ellers uhildet og rå makt. Men vi må aldri glemme at tilstedeværelsen av realpolitisk makt alltid vil være tilstede og sette føringer for hva som skjer.

For å kunne ha en konstruktiv dialog så er vi i Vesten nødt til å forstå det russiske perspektivet, og hva de anser som sine legitime interesser. Dette er på ingen måte å foreslå at man alltid skal gi etter for russiske krav, men å bli mer sensitiv og taktfull. Respekt for og anerkjennelse av den russiske interessesfæren rundt deres grenser og en erkjennelse av Russlands tilbakekomst i rollen som en stormakt vil legge et grunnlag for å etablere fredelige relasjoner med Moskva.

Russlands ambisjoner og stormaktsstatus

Identiteten som en stormakt er integralt i Russlands selvbilde og forståelsen av landets plass i verden. Etter sin midlertidige nedgang på 1990-tallet er Russland nå på vei til å konsolidere sin stormaktsstatus på nytt og å bygge opp sitt internasjonale image. Ambisjonen for at Russland igjen skal bli en stormakt er svært tydelig blant russiske eliter, og idéen om en stormakt former helt tydelig den russiske utenrikspolitikken.

Man kan ikke undervurdere det behovet en stat slik som Russland har for å bli respektert og tatt på alvor av de andre store spillerne på den internasjonale arenaen. Russland opplever at landets interesser ikke har blitt respektert av de vestlige motpoler de siste tiårene, og dette nører opp under russernes fiendtlige innstilling mot Vesten.

Beslutningen om å innlemme Krim som en del av den russiske føderasjon har vært skadelig for Russlands image i Vesten. Som påpekt tidligere i artikkelen anser Russland forholdet til Vesten å være av strategisk høy verdi. Derfor må vi bare anta at de geopolitiske beveggrunnene som får Kreml til å ta en slik beslutning er av en høyere orden enn å bevare gode relasjoner til USA og EU. Men selv om relasjonene til Vesten blir ødelagt, kan de alltids håpe på å bli fryktet og respektert som en stormakt.

Konklusjon og mulige løsninger

Når det kommer til å håndtere Vesten har Moskva lært at de alltid vil bli ansett som en «outsider» og at deres interesser ikke automatisk vil bli respektert. De har lært at hvis Russland oppfattes som svak så vil dette utnyttes og den eneste måten å avskrekke aggresjon som går imot russiske interesser er ved å holde en stram linje støttet opp av konvensjonelle så vel som kjernefysiske våpen. Den russiske persepsjonen av Vesten kan forklare oss hvorfor Russland handler slik som de gjør.

Det er rimelig å anta at frykten for at Ukraina skulle en dag bli NATO-medlem, eller «kun» et medlem i EU, var motivasjon sterk nok for Russland til å iverksette mottiltak under krisen i Ukraina. Annekteringen av Krim, ja til og med det resolutte tiltaket i Georgia i 2008, kan bli sett på som et tilsvar på hva Russland oppfatter som vestlige inngrep. At dette var mottrekk som Russland anser som helt nødvendig for å beskytte sine interesser i regionen rundt sine grenser.

Vi kan selvfølgelig også anta at andre motiver slik som nasjonal stolthet og personlige ambisjoner også spiller en rolle, men gitt den unilaterale atferden til USA og NATO siden 1990-tallet og vestlig ekspansjon inn i tidligere sovjetrepublikker så er det rimelig at anta at slike motiver spiller en annenrangs rolle til hva som oppfattes som nasjonale interesser.

For å kunne ha en konstruktiv dialog så er vi i Vesten nødt til å forstå det russiske perspektivet, og hva de anser som sine legitime interesser. Dette er på ingen måte å foreslå at man alltid skal gi etter for russiske krav, men å bli mer sensitiv og taktfull. Respekt for og anerkjennelse av den russiske interessesfæren rundt deres grenser og en erkjennelse av Russlands tilbakekomst i rollen som en stormakt vil legge et grunnlag for å etablere fredelige relasjoner med Moskva.

 

Litteraturliste

Allison, R. (2013). “Russia and Syria: explaining alignment with a regime in crisis”, i International Affairs (89:4), s. 795-823.

Antonenko, O. (2007). “Russia and the Deadlock over Kosovo”, i Survival (49:3), s. 91-106.

Antonenko, O. and B. Giegerich (2009). “Rebooting NATO–Russia Relations”, i Survival (51:2), s.13-21.

Averre, D. (2009). “From Pristina to Tskhinvali: the legacy of Operation Allied Force in Russia’s relations with the West”, i International Affairs (85:3), s. 575-591.

Charap, S. (2013). “Russia, Syria and the Doctrine of Intervention”, i Survival (55:1), s. 35-41.

Mankoff, J. (2011). Russian foreign policy: the return of great power politics.  Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Neumann, I. B. (2008). “Russia as a great power, 1815–2007”, i Journal of International Relations and Development (11:2), s. 128-151.

Remington, T. (2012). Politics in Russia. London: Pearson.

Sakwa, R. (2008). “„New Cold War‟or twenty years‟ crisis? Russia and international politics”, i International Affairs (84:2), s. 241-267.

Tsygankov, A. P. (2013). Russia’s foreign policy: change and continuity in national identity. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers.

 

Relatert

Frykten for Russland

«Vesten har ingen moralsk substans igjen» – intervju med Iben Thranholm

Russlands mange framtider

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

«Det finnes ingen god løsning for Syria» – intervju med journalistlegenden Robert Fisk