PATRIOTISME – når døden er mer levende enn livet

 

25. november 1970 begikk Yukio Mishima, japans store etterkrigspoet, kunstner og iscenesetter, seppuku, rituelt selvmord. Det var et veloverveid og gjennomregissert høyde- og endepunkt i en mangslungen kunstnerkarriere som synes egentlig å ha vært skjebnebestemt for denne enden. Novellen og filmen Patriotisme – et ritual i kjærlighet og død forteller historien om et ideal som Mishima siden realiserte med eget blod.

Av AUTONOM, alle bilder fra filmen Patriotism av Yukio Mishima

«I think it is natural for me to find it obscene for human beings to live only for themselves»– Yukio Mishima

Novellen og filmen Patriotisme/Yukoku (1966), forteller historien om Løytnant Shinji Takeyama og hans unge kone Reikos siste stund – og rituelle død. Løytnant Takeyama har deltatt i det mislykkede militærkuppet kalt Februar 26. hendelsen i 1936 (les om kuppet på Wikipedia), hvor i hovedsak unge offiserer (seinen shōkō) i opposisjon til rådende sivile regime, men tro mot Keiseren som absolutt autoritet, forsøker å innføre en ny orden som knytter an til den keiserlige Meiji-restaurasjonen 1868. Kuppet var motivert av tradisjonalisme, antivestlighet, nasjonalisme (kokutau: nasjonal essens, identitet og karakter), men og et ønske om større sosial rettferdighet som alternativ til kapitalistisk utbytting.

Kuppet hadde i begynnelsen fremgang og hadde støtte hos flere sentrale militære, men mislyktes, ikke minst fordi man aldri fikk Keiserens støtte. Hendelsen satte dype spor i Japan, og tross at kuppet mislyktes så førte det til at de militæres innflytelse økte på bekostning av den sivile politiske ledelsen.

På dette bakteppet fortelles historien til Takeyama og Reiko, nærmest som et mysteriespill. I filmen følger vi en stilisert fremstiling av deres siste tid sammen. Det hele innledes med Mishimas håndskrevne berettelse. Takeyama støttet kuppet i hemmelighet, men har siden fått keiserlig ordre om å slå ned på sine kuppkamerater – og henrette dem.

Hans absolutte troskap, og betingelsesløse lojalitet til både Keiseren og hans offiserskamerater og kuppmakere, gjør hans situasjon umulig og han beslutter seg for rituelt selvmord.   Hans kone Reiko ytrer at hun vil følge ham betingelsesløst.

Et ekspressivt drama, med minimal scenografi utspiller seg, Takeyam og Reiko tegnes som ett i både vilje og offer, slik de og er ett med Shinto, den kultiske, japanske forfedrereligionen, som tegnes som en modell av et tempelet Ise Jingu til ære for solgudinnen Amaterasu, som de billedlig smelter sammen med.

I en sentral scene tar Reiko rørende farvel med den trivielle fortiden, minnene; symbolisert ved en samling porselensdyr. Hun plukker opp et ekorn som siden knuser, men som hun bærer med seg. I novellen beskrives scenen slik:

«Reiko took the squirrel in her hand and looked at it. And then, her thoughts turning to a realm far beyond these childlike affections, she gazed up into the distance at the great sunlike principle which her husband embodied. She was ready, and happy, to be hurtled along to her destruction in that gleaming sun chariot–but now, for these few moments of solitude she allowed herself to luxuriate in this innocent attachment to trifles. The time when she had genuinely loved these things, however, was long past. Now she merely loved the memory of having once loved them (…)»

De deler en siste natt og elskovsstund sammen.

Vitalisert av sin egen beslutning om harakiri, mister de alle sine tidligere hemninger i vissheten at de velger sin død, og fraværet av frykt får eros fritt utløp. De er ett med sin vilje større enn sine individuelle ego. Deres kjærlighet er total, men og overindividuell, det er en kjærlighet som tjener en større essens enn den personlige tilfredsstillelsen.

Når Takeyama har på seg sine offiserslue opphører han å være et individ, øynene forsvinner under skjermen, han blir, nei, han ER sitt kall og sin oppgave.

Fortellingen forener det kjøttlige, dødelige med ånd, som noe sterkt, brutalt, levende og vakkert. Gripende nærbilder av hud og kjærtegn gir en taktil nærhet og mykhet som kontrasterer deres stålblanke kall som reflekteres i samuraisverdene som senere vil penetrere dette ømme, myke. Helt nakne for hverandre møtes dere øyne, deres vesen uten filter, direkte og åpent for første gang.

Så følger forberedelsene til sluttpunktet, det absolutte.

Takeyama med sin kvinne Reiko som vitne, griper om sitt korte sverd og skjærer gjennom magen fra venstre til høyre. Penetreringen av hud virker forløsende, blodet maler et bilde på Reikos hvite kimono. Hun drives til tårer, men slipper ikke blikket i møte med sin manns overmenneskelige smerte, helt til han til slutt støter seg mot sitt sverd som går gjennom nakken og han faller helt om i dødskrampe før blodet omhyller ham. Reiko følger ham, uten tvil eller nølenetter å ha gjort seg klar. Hun støter sin dolk mot strupen, hennes blod tegnes som hvitt mot sort, og siste scene tegner dem omfavnet, liggende på en Zen-hage, frigjort fra tiden. Brutaliteten er øm og forsonende, volden oppløser her alle overfladiske motsetninger.

For mennesket bundet til samtidsforestillingen om å leve et liv lengst mulig uten annen mening enn at en dag følger den andre til slutten kommer, er forståelsen av et slikt offer nærmest umulig. Klamrende til en hverdag hvor eneste mening er selvtilfredsstillelse og uklare emosjonelle overbevisninger som svirrer som løse fragmenter uten helhet, virker en slik oppofrelse skremmende. Patosen og inderligheten, vil den usikre møte leende, fordi den eksistensielle feigheten som preger det ordinære liv legitimeres ved å se ned på det autentiske alvoret og den uforbeholdne kjærligheten med et skjevt ironiserende grin.

Det ethos Mishima skildrer har ideal som opphøyes til absolutter som transcenderer døden og dødsfrykten, og dermed tilhører noe evig, noe umistelig. Modernitetens menneske har derimot døden som eneste absolutt, den evige natten, og lever i frykt for den ene livsløse dødsguden fra det kan tenke til siste åndedrag. Mishima var selv et kontrastrikt menneske, hverken fremmed for det feminine eller maskuline i seg selv, nådeløst åpen og selvutleverende om sine egne svakheter, men og den styrken han fant da han kompromissløst valgte den vei han tidligere hadde idealisert. Mishima så paradoksene i menneskenaturen, men hadde viljestyrke nok til å ikke bli sittende fast i klisteret av intellektuell spekulasjon og ubesluttsomhet.

Mishima reflekterer i et intervju kort tid før hans død om menneskets trang til å ofre seg for den store sak som kontrast til det demokratiske systems mangel på store saker og det meningsløse i å leve kun for sitt eget velbehags skyld. En refleksjon som han fulgte konsekvent:

«I think it is natural for me to find it obscene for human beings to live only for themselves»

Til forskjell fra det passive, smertefrie selvmord, typisk for samtiden, det ultimate nederlag, er seppuku en ærefull død gjennom en ekstrem viljeshandling som trosser både dødsfrykt og smerteterskel; dermed nærmer den seg det overmenneskelige. Det å velge og bestemme sin egen død blir paradoksalt nok noe livsbejaende.

Som Mishima selv uttrykker det:

«Sometimes hara-kiri makes you win»

Noen vil ved å se filmen eller lese historien kanskje tenke hvor unødvendig det er, at disse unge, på høyden av sine liv, ikke lar sine legemer og lidenskaper råtne og forfalle i jakten på det lange, ulevde liv, bedre kjent som eksistensen. Det er naturlig når man for lengst har krysset terskelen til en langsom død, uten håp om å kunne erobre kjærligheten, livet eller døden. Men for den som ennå har kraften i seg til å overvinne sitt mindre jeg, så inspirerer den totale hengivelse og forening av vilje og perfeksjon. Ved å gjøre døden til din egen kan du heller ikke beseires av den:

«The last moments of this heroic and dedicated couple were such as to make the gods themselves weep.»

 

Se filmen PATRIOTISM i sin helhet her

[vsw id=”41166505″ source=”vimeo” width=”620″ height=”465″ autoplay=”no”]