«Et vemod holder meg i en skrustikke, gjør alle tanker blekgrå, hvor alle rifter og sår er åpne under et flortynt klede for å opprettholde forestillingen om beherskelse. Jeg vil helst være uvirksom, bare synke inn i ikke-væren som i en retnings- og meningløs evig flod (…)»

Jeg våknet opp etter en usedvanlig lang søvn til meg å være; en drøm som var en reise blant mennesker jeg har kjent og kjenner, noen godt, andre overfladisk, noen nære, andre fjerne, og observasjonen av dette i tredje person. Historiens gang får være min, men drømmen etterlot meg en følelse av illusjon og skinn, at alt virkelig er forbi og at kun observasjon og distanse står igjen.

Man er på utsiden. Utenfor er det mildt, den hvite iskalde krystallvinteren har gått over i tungt, fuktig grått, trærne er fortsatt kledd i sne, men veiene er skittengrå. Et vemod holder meg i en skrustikke, gjør alle tanker blekgrå, hvor alle rifter og sår er åpne under et flortynt klede for å opprettholde forestillingen om beherskelse.

Jeg vil helst være uvirksom, bare synke inn i ikke-væren som i en retnings- og meningløs evig flod, men det forbyr jeg meg.  Jeg kjenner takknemlighet, fordi jeg har fått alt inngitt av hva man kan forvente fra naturens side og mer til, fordi jeg har sett det innerste, det verste, det beste, det mørkeste, det vakreste; fordi jeg har møtt mennesker som har størrelse og mening, takk til alle de som har gitt meg noe som ikke kan utslettes, som jeg bærer med meg – til enden. Ikke minst disse som har entret min tilværelse i den senere del av mitt liv, som har etterlatt spor jeg hverken kan eller vil viske ut, selv der det smerter, ja, spesielt der det smerter mest.

Forsynet har gitt meg alle muligheter til å lykkes der man skal lykkes ifølge de som ikke vet hva lykke egentlig er, jeg valgte en langt hardere, men rikere vei, livet kjennes levd, likevel kjennes det som man står ved en mulig begynnelse, en ny syklus.

Den rå og våte kulden får meg til å legge noen ekstra tunge kubber bjerk på fyren, litt røyk virvler, herlig minnemettet lukt. En sang som har vært med meg de siste ukene, på den på den indre og ytre platespilleren settes i gang. Birch Book, Young Souls, stemmen klinger som den jeg hører inni meg.

Jeg kjenner meg så veldig ung, samtidig så veldig gammel, som om voksenheten midt i svant hen, eller den var aldri.

Jeg frykter intet, annet enn meningsløshet. Der viljen lar vente på seg tar plikten overhånd og jeg virker mot alle odds.

Av AUTONOM

Birch Book – Young Souls

[vsw id=”4M4UR4d130s” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

There will always be Young Souls that can’t reform
Tossed into life’s storm
They’ll try their sails
Before they will be forewarned
When the going comes and just won’t let you be
How is it that you see
What will enslave you,, what will set you free?

Give it all away again, just playing for today
Got to go away again and throw it all away

Leaving everything,, moving to another town
Willing to play the clown
Forgetting that each up
Will have a down
Packing a case and carrying my guitar
Look up and see how far
Away up in the sky there hangs a star

Give it all away again, just playing for today
Got to go away again and throw it all away

There will be some folks that never will agree
With the majority
About what is real and what is fantasy
There will always be them folks that can’t reform
Tossed into Life’s storm
They’ll tear their sails before they will conform