TWIN PEAKS – Ondskapen som eksistensiell realitet

Twin Peaks: The Return er nylig fullført uten å skuffe og da passet det godt å se hele den opprinnelige serien fra start til slutt. Hva var det serien hadde som gjorde at den flere tiår etter ble stående som noe nærmest enestående magisk i seriehistorien? Twin Peaks hadde et element av noe mer enn underholdning og quirkyness, ondskapen fremstod som noe mer enn bare en kulisse.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, alle bilder og klipp fra Twin Peaks sesong 1 & 2

 

«There is also a legend of a place called the Black Lodge. The shadow-self of the White Lodge. The legend says that every spirit must pass through there on the way to perfection. There, you will meet your own shadow self. My people call it ‘The Dweller on the Threshold’ […] But it is said, if you confront the Black Lodge with imperfect courage, it will utterly annihilate your soul.»

«I Twin Peaks er godhet en kvalitet og drivkraft som er essensiell slik ondskapen og er en essensiell drivkraft, og denne kampen er virkelig og utkjempes daglig, men ofte usett. Ondskapen er ikke noe vi kommer fra, men noe vi kan stå imot og bekjempe i både tanke og gjerning, uten å vinne eller tape fullstendig.»

 

Da serien ble vist på NRK i 1990 var det en revolusjon, det vanlige stereotype narrativet for en dramaserie eller thriller/krim ble brutt fra første episode. Bare introen i seg selv var underlig, den grelle grønne teksten mot høstfarger, bildene fra trelastindustrien og en melodi som hadde noe søtladent fra såpeoperaer før den sporet over i noe skjebnesvangert mørkere. Fredagene da serien gikk var stedene vi yngre vanket tomme i lang tid, som om vi var del av en popkulturell mysterieinnvielse eller konfirmasjonsforberedelse.

Atmosfære, stemninger og underfundige personbeskrivelser var vel så fremtredende som det faktiske mordet på Laura Palmer. Samtidig som mysteriet var sentralt så skjønte man etter få episoder at mysteriet stakk dypere enn det kriminaltekniske. For meg var det forventinger knyttet til David Lynch som regissør og produsent, han hadde som veldig ung filmnerd allerede fengslet meg med Eraserhead (1977) og i enda større grad med Blue Velvet (1986), hvor den optimistiske protagonisten ble spilt av samme Kyle MacLachlan som også i Blue Velvet ble trukket inn i et mørkt univers.

Den omnipotente FBI-agenten og etterhvert esoteriske detektiven Dale Cooper var den klassiske helten, som befriende nok ikke var den lett alkoholiserte og sexfikserte stereotypiske antihelten som krimlitteratur og serier ennå dyrker som om det var noe interessant eller spesielt med en gjennomsnitts drittsekk. Cooper utstrålte nor så sjeldent som godhet, ikke ut fra en naiv sentimental holdning, men ut fra innsikt og sterk egenkarakter. En hero med absolutt menneskelige trekk, men med vilje, etikk og selvdisiplin som satte ham over gjennomsnittet.

En initiert, med affinitet til Tibet og Buddhisme, sentralt for Lynch som er en ivrig forkjemper for Transcendental Meditasjon (TM), men og ikke minst Mark Frost som var inspirert av Helena Blavatskys og Alice Baileys teosofi.

At han i tillegg til alvoret i sin gjerning var lun og humoristisk, hadde sans for hverdagslig americana, ikke minst a damn fine cup of coffee, gjorde ham uimotståelig.

Tidstegningen i Twin Peaks var og noe for seg selv, som et sted hvor 50-tallet hadde mutert med 80-tallet til en tidløs amerikansk tidslomme som gjør at selv nå når man ser serien så virker den ikke låst til 80-tall, eller et annet desenniums tidsbegrensede estetikk, men til noe arketypisk amerikansk.

Persongalleriet var heller ikke begrenset til pappfigurer og statister, men hadde sine relativt komplekse personaer i lag på lag. Noen sentrale av de mange fascinerende personlighetene:

Laura Palmer, det ikoniske mordofferet, sammen med FBI agent Cooper, de sentrale personaer som er dramaet akse, men Laura fremstår tross alt man får vite om henne gjennom de som møtte henne og glimt, som ukjent, ikke-menneskelig.  Hun fremstår mer som et symbol på tapt uskyld, hun er den blonde, lyse  madonna og falne engel, korrumpert av destruktive krefter utenfor hennes kontroll som hun forsøker å stå imot. Tilsynelatende forgjeves, men hennes offer transcenderer det personlige og hun spiller sin kanskje viktigste rolle etter sin død som mytisk gestalt.

Audrey Horne, hennes mørkt sensuell og seksuelt ladede fremtoning var paret med en ungpikes naive romantikk om å bli reddet av den bolde ridderen, det vil si Dale Cooper som fike hennes ellers kyniske femme fatale syn på verden til å fordufte. Coopers karakterfasthet og vinnende vesen fikk innflytelsen fra andre korrumperte gestalter til å fordufte, om enn midlertidig. Da hun jazzet seg inn i serien var hun utvilsomt det mest attråverdige som fantes på en TV-skjerm.

 

[vsw id=”4b64KyEFVhg” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

Der Audrey var fristerinnen, den uoppnåelige for unggutter, den man fantaserte om, var Donna Hayward, Laura Palmers bestevenninne, den arketypiske kjæresten man drømte om. Intelligent, vakker, romantisk, men og eventyrlysten og idealistisk, hun ville til bunns i mysteriet som handlet like mye om dypere kjærlighet og eros som mordet på sin venninne.

Bobby Briggs var den amerikanske antihelt-kjekkasen, en småskurk og jock, men med et sårbart indre, mens hans antagonist James Hurley var en James Dean-variant, med et godt og sårbart hjerte som vil det gode, men og plaget av rotløshet og tilkortkommenhet, nærmest en pastisj på James Deans Rebel without a cause.

Både Bobby og James er unge menn som ikke har funnet sin plass eller rolle. Koneplageren den unge dopdealern og trailersjåføren Leo fremstod som en klassisk amerikansk sosiopat med den simplere egeninteressen som største mål, et sted disse unge menn kunne havne om de ikke rettet opp sitt eget indre moralske kompass tilstrekkelig og fant sin selvrespekt.

Sheriff Truman, sheriffen hvis eneste svakhet synes å være sin attraksjon og kjærlighet til mystiske asiatiske Josie Packard, inngiftet i Twin Peaks kapitalsterke aristokrati, blir Coopers nærmest støttespiller i kraft av sin moral, karakter og praktiske intelligens – og det faktum at han underkaster seg Coopers overlegenhet og autoritet, men opptrer samtidig som en likeverdig venn.

Dr. Derek Jacoby, den Hawaii-fetisjerende psykiateren fremstod som en dels amoralsk trickster, dels en klartenkt intellektuell fagmann som betraktet dramaet i småbyen på nøktern avstand samtidig som også han var personlig attrahert av Laura Palmers uutgrunnelig dobbelthet.

Benjamin Horne med sitt sidekick broren Jerry, er stedets store mann, pompøs amerikansk, med glimt i øyet og ønske om greatness, da mest i form av grønt gull, en som vil tilsynelatende vil gå over lik for å realisere sin amerikanske drøm, og som har mer enn en finger md i alt som skjer av kriminelle aktivitet i Twin Peaks, men som har en grense, en flik av en moralsk kjerne som aktiviseres i møte med destruktiviteten som transformerer ham. Catherine Martell, gift med den enkle, folkelige og svært likandes tømmeformannen Pete, er hans sparringspartner og kvinnelige aspekt og deler mange av han egenskaper, men er kynisk rett på sak uten Hornes sentimentale pompøsitet og megalomani og har dermed ingen indre drivkraft til endring og selvforbedring.

Major Briggs, ansatt i et hemmelig militært prosjekt som hadde sitt utgangspunkt i Project Blue Book (systematisering og jakten på UFO-fenomener), Bobby Briggs far er i likhet med Dale Cooper en som er tilsynelatende hevet over personlig korrupsjon, en mann med sterk lojalitet, ære og yrkesetikk, men og sterk egeninnsikt og empati som en initiert i større mysterier og hemmeligheter, en vismann som er sentral for å nærme seg mysteriets esoteriske utenomjordiske kjerne.

Diane ser vi aldri, men eksisterer som sekretær i form av en diktafon som registrerer med presisjon Coopers logg fra dag til dag.

The Log Lady er enke og lever ensom i skogene en form for sannsigerske som med både konkrete råd, gåter og vers med en viss poetiske kvalitet gir ledetråder gjennom sitt medium et stykke hel ved. Hun er alltid alvorlig og angir ofte en skjebnesvanger tone som setter sitt preg på en hel episode.

Leland Palmer, Lauras far

Ekteparet Leland og Sarah Palmer, Lauras foreldre, er antiteser. Han en ganske lett på foten, manisk og passende ambisiøs advokat tilhørende de vellykkede i Twin Peaks, hun en angstfylt, nevrotisk, synsk kvinne som ser ondskapen som utfolder seg, både i syner og i virkeligheten, men er vergeløs slik datteren er i møte med ondskapen. Hun er passiv overfor misbruket fra faren som utfolder seg i hjemmet.

 

[vsw id=”eghSAUjeD_k” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

 

Men heldigvis er ikke dette nok et kvasifreudiansk psykodrama om familiekonflikter, Leland er besatt og det er hans mørke dobbeltpersona i form av Killer BOB som etter somre ved sommerstedet ved Pearl Lakes har inntatt hans sjel. Han er morderen fysisk, noe som avklares midtveis, men han er likevel ikke den skyldige og opplever en tilgivelse og noe som kan kalles en frelse da han erkjenner mordet og Bob har forlatt ham som et dødt skall rett før han dør liggende i Dale Coopers armer og Laura åpenbarer seg som en engel.

For meg som tidlig var inderlig lei av forutsigbare amerikanske moralistiske dramaer med platte helter/anti-helter, hvor det «onde» var det eneste med et hint av noe interessant, var Twin Peaks akkurat som Blue Velvet noe nytt i amerikansk filmverden. Jeg kunne føle en ektefølt identifikasjon med det «gode» i serien etterhvert som ondskapen fremstod så mørk, uforsonlig og destruktiv som den faktisk er, menneskelig og umenneskelig. En avgrunnsdyp angstfremkallende kraft kvikke one-liners fra hollywoodske serial killers ikke kan glatte over.

Dessuten, ondskapen er i sin rene form BOB absolutt, men finnes etterhvert som serien skrider frem fordelt i ulike doser i hele småsamfunnet Twin Peaks, så vel unnlatelse og likegyldighet som onde gjerninger medvirker til drapet på Laura Palmer. De fleste veløger lettvint å se det som er mest behagelig å se for slik å slippe å ta stilling til ondt og godt ut fra en holdning om at det flertallet gjør eller ikke gjør er implisitt «godt».

Når man først møtte den suggererende dvergen, senere kjent som The arm eller The Man from Another Place i Coopers drømmesekvens i det røddraperte rommet vi siden forstod var nærmest et venteværelse tilhørende The Black Lodge og muligens The White Lodge, så visste man at fortellingen hadde et underliggende drama som var sterkere enn dramaet som åpenbarte seg på overflaten som vekselsvis krim, grøsser og såpeopera. TV-verdenen ble aldri den samme etter dvergens dans.

 

[vsw id=”xw9bpuJRoyU” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

 

Etterhvert som serien skred frem og mordmysteriet var «løst» og stadig flere seere falt fra, fremstod Twin Peaks mer og mer som en gnostisk kampplass, en sone hvor det gode og onde møttes i en evig tvekamp. For meg gjorde det serien desto mer interessant selv om sidefortellingene opplevdes mer som avsporinger ut i serien.

Deputy Hawk, en staut og stoisk politimann tilhørende Amerikas urbefolkning skildrer The Black Lodge slik til Cooper:

“There is also a legend of a place called the Black Lodge. The shadow-self of the White Lodge. The legend says that every spirit must pass through there on the way to perfection. There, you will meet your own shadow self. My people call it ‘The Dweller on the Threshold’ […] But it is said, if you confront the Black Lodge with imperfect courage, it will utterly annihilate your soul.”

Windom Earle, det onde geniet, FBI-agenten som etter en affære mellom Cooper og hans kone Caroline dreper denne og siden går i en personlig vendetta mot Cooper og loven i tillegg til å søke makt fra The Black Lodge, har dette å si om The White Lodge, antitesen:

“Once upon a time, there was a place of great goodness, called the White Lodge. Gentle fawns gamboled there amidst happy, laughing spirits. The sounds of innocence and joy filled the air. And when it rained, it rained sweet nectar that infused one’s heart with a desire to live life in truth and beauty. Generally speaking, a ghastly place, reeking of virtue’s sour smell. Engorged with the whispered prayers of kneeling mothers, mewling newborns, and fools, young and old, compelled to do good without reason … But, I am happy to point out that our story does not end in this wretched place of saccharine excess. For there’s another place, its opposite:”

Windom Earle spiller sjakk med liv og død

Og hans beskrivelse av The Black Lodge er slik ifølge beskrivelser av trollmenn, Dugpas (opprinnelig tibetanske seidmenn):

“A place of almost unimaginable power, chock full of dark forces and vicious secrets. No prayers dare enter this frightful maw. The spirits there care not for good deeds or priestly invocations; they’re as like to rip the flesh from your bone as greet you with a happy “good day.” And if harnessed, these spirits in this hidden land of unmuffled screams and broken hearts would offer up a power so vast that its bearer might reorder the Earth itself to his liking.”

Killer BOB, den onde entiteten i Twin Peaks med utgangspunkt i The Black Lodge er ingen person, han er en entitet, en demon som rir på menneskers svakhet og frykt, sorg og smerte, Garmonbozia som er hard valuta i The Black Lodge. Ser man på fremtoningen BOB så er det merkelig at denne skitne scruffy gestalten, som lett kunne ha tippet over i det latterlige, så godt klarte å fremstille en upersonlig og umettelig ondskap som er sitt eget mål og middel.

Dvergen, The Man from Another Place/The arm, hevder i Twin Peaks’ prequel, Fire Walk With Me at BOB har stjålet Garmonbozia og BOB er en rogue som må bringes inn under kontroll, noe som kan forklare dvergens hjelpsomhet overfor Cooper i hans jakt på BOB. MIKE, The One Armed Man, møter man tidlig som skoselger, han var selv en demon viet ondskapen til han ifølge ham selv så Guds ansikt og ofret sin arm, denne armen viser det seg har tatt gestalt av dvergen/The arm vi møter. Nå har han viet seg til å stoppe BOB for enhver pris.

Etter at den demoniske kraften BOB har forlatt Leland diskutere Sheriff Truman, Deputy Hawk og Cooper det inntrufne og finner ingen klare svar, men er enige om at BOB manifesterer «the evil that men do». BOB kan sees på som både den legemliggjorte ondskapen i handling og ondskapen i seg selv.

I ord uttrykker han seg slik gjennom sitt medium, Leland, Laura Palmers besatte far:

«Through the darkness of futures past, the magician longs to see. One chants out between two worlds, fire walk with me. I’ll catch you with my death bag. You may think I’ve gone insane, but I promise I will kill again!»

 

BOB og Coopers Doppelgänger

Så når persongalleriet og de dramaturgiske detaljene blekner, ser man en dualistisk tvekamp mellom godt og ondt utspille seg, og heroen, FBI agent Dale Cooper ofrer seg, både for innsikten (han vil se det ondes kjerne, BOB) og han vil redde sin kjæreste Annie Blackburn. Men kanskje er viljen til å løse mysteriet, av dem alle, roten til godt og ondt størst. Mot godt råd fra en annen tilbakevendene metafysisk entitet The Giant, risikerer han livet til både Annie og andre av Twin Peaks unge kvinner i en fatal skjønnhetskonkurranse som lokkemat for Windom Earle.

Hans sjel fanges i The Black Lodge, og hans skyggeselv («shadow-self» som Deputy Hawk kalte det) går ut i verden og griner ondskapsfullt mot oss i speilet i avslutningsscenen, som nærmest kom som et sjokk for de av oss som fulgte serien til sin bitre ende.

Men det er Windom Earle som tror at han på en eller annen måte skal kunne kontrollere og bruke den onde kraften i The Black Lodge til å vinne jordisk makt som i avslutningsscenen i venteværelset blir fortært i ild av BOB, Cooper har feilet, men han er ikke korrumpert og blir derfor værende i et limbo som ikke forløses før vel etter 25 år i seriens konklusjon. Slik Laura sier til Cooper i siste sekvens i det røde rommet:

­– I’ll swe you in 25 years

Dualismen som synes å være absolutt har noen sprekker, både gode og onde entiteter møtes i venteværelset og spiller sine roller etter et sett av gjensidig aksepterte regler vi aner, men aldri forstår fullt ut. Selv i møte med mørket og ondskapen finnes en orden. I en scene da Cooper entrer The Black Lodge for siste gang i det røddraperte venterommet, forteller kelneren som opptrer som en hjelper for Cooper følgende når hans andre skytsengel entiteten The Giant opptrer samtidig: – one and the same, en og den samme. Det kan henspille på at de er en og samme entitet, men og at både The White Lodge og Black Lodge utgår fra en og samme essens, og at man må transcendere dualismen for å nærme seg denne.

Men serien gir heldigvis ingen entydige svar, og dermed større rom for refleksjon når man legger til side underholdningen. I den verden David Lynch og Mark Frost (som har fått ufortjent lite ære for serien, enda det er han som i hovedsak har utviklet de esoteriske elementene) har skapt er ondskapen allstedsnærværende, men ikke eneherskende.

Den mørke skogen, sentralt motiv i Twin Peaks

Men ondskapen springer her ikke ut fra rent psykologiske faktorer som kan knyttes til miljø og sosiologiske analyser, men fra ondskapen som en metafysisk og fysisk manifestert kraft som gjemmer seg i dypet av irrasjonaliteten, frykten, smerten som gjør at vi ikke ser klart, men som og er en hvileløs og umettelig drivende kraft i seg selv. Opp mot dette står det gode, hvor de gode og ukorrumperte er få, men de håpefulle og ofte svake som lar seg bruke og misbruke, men ofte ønsker det gode havner midt i tvekampen som utkjempes av de på ytterkantene, der de vanlige dødelige mest av alt ønsker å fortsette sine vanlige – og dødelige liv.

Dette gjør at serien nærmer seg det mytologiske med mytiske arketyper man finner i myter, eventyr og legender. Dette elementet er det som gjør at jeg selv etter så mange år kan se serien uten å føle at den er datert, fordi myter er fortellinger om oss selv og den evige menneskelige eksistensielle kampen mellom det vi oppfatter som det gode og onde i vår tilværelse som står over historien og historiske hendelser med tidsbegrenset gyldighet.

«Det finnes en magi i Twin Peaks, en tilstand mellom drøm og absolutt realitet som kan aktiviseres om man er årvåken, og magien i serien er denne følelelsen av at det er noe mer i akkurat det vi ser hende fremfor oss konstant hvor alt er mulig bare vi griper øyeblikket an.»

Det finnes nok av ledetråder i serien til å utlede påvirkning av okkulte og esoteriske tradisjoner, ikke minst fra teosofien som har inspirert Mark Frost, men det er en annen oppgave som jeg ikke har tenkt å egne meg til her, for det er ikke det vesentlige i den myriade av mer eller mindre løse tråder som serien etterlater. I tillegge jobber Lynch ofte ut fra visuelle og intuitive narrativer, et bilde, en scene som så former mye av historien, slik forblir historien åpen som en drøm uten uten å henfalle totalt til surrealistiske eller absurdistiske formøvelser. Lynch er glad i det amerikanske filmspråket og de amerikanske fortellinger, men evner å se forbi dem også.

Gleden ved det trivielle og hverdagslige poengteres ofte, men da i form av absolutt tilstedeværelse og bevissthet – det å ta inn over seg øyeblikkets gunst fullt og helt. Slik sublimerer Twin Peaks det hverdagslige.

Det finnes en magi i Twin Peaks, en tilstand mellom drøm og absolutt realitet som kan aktiviseres om man er årvåken, og magien i serien er denne følelelsen av at det er noe mer i akkurat det vi ser hende fremfor oss konstant hvor alt er mulig bare vi griper øyeblikket an.

I mysteriene finner vi grunnleggende spørsmål, og grunnleggende, men aldri entydige svar, om oss selv. Men vi fornemmer, og kjenner en sitring over denne fornemmelsen når vi nærmer oss noe essensielt som er større enn våre ego, og som arketyper i fortellinger bringer til liv.

Twin Peaks fortalte og noe som de fleste amerikanske serier både før og etter ikke har klart, selv om mange har forsøkt, at det er forskjell på moral og moralisme, at mennesket har dobbelt bunn, er komplekse og sammensatte og drevet av ulike motstridende krefter uten at det betyr at et kynisk og resignert pessimistisk blikk på tilværelsen er mer sann enn det motsatte.

Den ondskapen som underholdningsmedia ellers presenterer er sjeldent troverdig, den er mest et spenningselement som kan gi drøvtygget av plot en form for fremdrift for å slå i hjel tid. Enda mindre troverdig er godheten som ofte postuleres ut fra enkle sosiale kategorier og politiserte attributter, som i tillegg til å være intellektuelt fordummende er forutsigbare og drepende kjedelig.

Scenene som viser frykten og terroren som Laura utsettes for lykkes der nesten alle skrekkfilmer mislykkes, man tror på og kjenner frykten og ensomheten som ligger i i bunnen av enhver frykt.

I Twin Peaks er godhet en kvalitet og drivkraft som er essensiell slik ondskapen og er en essensiell drivkraft, og denne kampen er virkelig og utkjempes daglig, men ofte usett. Ondskapen er ikke noe vi kommer fra, men noe vi kan stå imot og bekjempe i både tanke og gjerning, uten å vinne eller tape fullstendig. Denne tvekampen er noe som bor dypt i enhver kulturs fundament, og i et hvert menneske,  en kamp som vi i mye har mistet av syne. I underholdningskulturen finnes rester som vi begjærlig griper etter i ofte meningstømte tilværelser.

Å tro at ondskap kun eksisterer som moralsk konstruksjon eller resultat av økonomiske eller sosiologiske faktorer gir ondskapen lett spill i vår tid.

Serien begynte i mørke og sluttet i mørke, vi vet ikke helt hvor vi kommer fra eller hvor vi går, vi opplever et gnist av lys som vi enten kan holde som en fakkel i vår levetid eller la blåse ut ved første stormkast.

Det kjennes lett elektrisk når jeg i høstmørket setter meg ned med vind og løv susende utenfor for et gjensyn med mennesker jeg har blitt glad i, et univers jeg kjenner godt, men som for alltid vil forbli et mysterium. Ved hver slutt kjenner jeg et savn.

The owls are not what they seem, sa vi spøkefullt på begynnelsen av 90-tallet, og jeg kan konstatere at det fortsatt stemmer.

 

Relatert

Om Antikrist

Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

Grizzly Man; mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

Kjærlighet i Kali Yuga – Charles Upton

How do you define real? – De filosofiska inspirationerna till The Matrix

Jegeren

Farväl Falkenberg – eller aldri mer vinter

Underholdning i undergangen; The Road og Spengler