Den uvirkelige politikken

Den uvirkelige politikken skaper illusjonen om at et parti, et valg skal være avgjørende for den videre fremtid og maskerer hva makten er og hva makten gjør. Emosjoner røres opp som gir inntrykk av at noe vesentlig står på spill mens saker av liten eller ingen betydning turners i en endeløs, absurd diskurs som beveger følelser, men ikke makt.  

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Politikeren i den uvirkelige politikken speiler sin undersått og kjenner heller ikke maktens årsak eller ende, han vet at han lyver for seg selv og andre, men om ingenting er sant, finnes egentlig løgnen?»

Mange tar det politiske for gitt, som været, som noe som er, uten å ha reflektert over hva det er, griper man tak i fragmenter som man tillegger stor verdi og betydning. Før du i det hele tatt tar ordet politikk i din munn, så spør det grunnleggende spørsmål:

 

Hva er politikkens vesen?

Å organisere og balansere voldsmakt, økonomisk makt og kulturell/åndelig makt.

Å gi makt og maktens beslutninger for ikke-deltagende i en abstrakt samfunnsstruktur, de maktesløse, et skinn av rasjonalitet – og mening.

Å kontrollere virkelighetsforståelsen.

 

All politisk diskurs som ikke har disse forutsetningene implementert er ikke bare meningsløs, den er egentlig ikke politisk, den er virkelig og beskjeftiger seg med størrelser vi kan sammenligne med skyer på en blå himmel. Vi ser skyen, ser dens form, kan tenke over denne formen, synes den er vakker, truende, lys, mørk, amorf, eller morfologisk lik noe vi kjenner til. Men den endres og oppløses uten vår påvirkning og enhver form den tar har like liten eller stor betydning før den erstattes av en ny.

De misfornøyde projiserer sin angst og sine ubevisste lengsler på små saker og makten svarer med små partiprogrammer, absurde beskrivelser innenfor snevre grenser om hva en tilværelse skal bry seg med, hva du skal bry deg og bekymre deg om, mens livet tikker og tikker videre.

Programmene er kart over imaginære landskap som postulerer en virkelighet som en sum av faktorer med et gitt svar, tross faktorenes ubestemmelighet og uvisshet som gir summens alltid fluktuerende tall. Men koter kan aldri bli fjell. De imaginære landskapene setter opp en mal for fordeling av goder og byrder, men har ingen målestokk.

Moralismen, den subjektive, relativistiske forestilling om hva god og ondt er, er blodet, energien i den uvirkelige politikken. Den skaper engasjementet, det kriges i offentligheten over smuler, mens maktens prelater og aristokrater avgjør det vesentlige i egne rom. Den oppøste fiendskapen og utpeking av folkefiender til høyre og venstre skaper samholdet rundt den uvirkelige politikken, og dess mindre konsistent og konsekvent den er, dess sterkere sitter forestillingen om egen godhet og de andres ondskap fast.

Raseri, indignasjon, skuffelse, håp og kortvarige gleder før syklusen igjen settes i gang preger den uvirkelige politikkens velgerskarer. For oligarkiet turneres det samme følelsesrepertoaret med vant tilgjorthet, akkompagnert av smil for å kamuflere begjæret etter makt, usikkerheten og de personlige nederlagene som truer. Politikeren i den uvirkelige politikken speiler sin undersått og kjenner heller ikke maktens årsak eller ende, han vet at han lyver for seg selv og andre, men om ingenting er sant, finnes egentlig løgnen?

Den uvirkelige politikken kjenner ikke sin årsak eller sitt mål, den utfolder seg som en trosbevegelse hvis evangelium og mytologi stadig omskrives uten å endre vesen. Derfor er den uvirkelige politikken grenseløs, men begrenset.

De begrensede problemstillinger den setter seg fore å løse, løser den ikke, men vedvarer å holde fast ved problemstillingen som er et fragment, for å legitimere egen betydning.

Historisk amnesi og kollektiv korttidshukommelse er en forutsetning for den uvirkelige politikken, alt måles i referanse til siste utsagn, fortiden oppløses og omarrangers kontinuerlig før den forsvinner som om den aldri var.

Valgkampen er hovedforestillingen i den uvirkelige politikken , hvor de tilsynelatende motstridende krefter måles og møtes til retorisk dyst, de stridende legger all sin energi i dette arbitrære punktet langs en arbitrær linje som ikke har noen ende, ikke en gang en utopi.

Her finnes hverken liv eller død, her er det lille mennesket kjempe, uten historie, uten fremtid, i et evig nå som aldri egentlig er tilstedeværende.

Den uvirkelige politikken er aldri storslagen, den vet at om den strekker ut de store linjene så bryter forestillingen sammen, så den holder opp et forstørrelsesglass over insektet den regjerer og opphøyer denne til livets mening.

Makten gjemmer seg i den uvirkelige politikken, og dermed kjenner du ikke forskjell på frihet og fengsel.

 

Anbefalt

Politikken er død, flertallet drepte den

 

Relatert

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Etter analysen: revolusjon eller degenerasjon

Inn i den demokratiske avgrunnen

Et nytt år uten håp?

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Hegemonens skjebnevalg