Thoreau: Om naturen og kunsten å gå

Jeg ønsker å legge inn et godt ord for Thoreau, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig. Med denne frie omskrivinga av de aller første ord i essayet Kunsten å gå, vil jeg uttrykke min hengivenhet til både litteraturen og tradisjonen den tilhører og har bidratt til å skape og livnære inn i vår tid.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK. Illustrasjoner om ikke annet er angitt er ved Einar Sigstad, Til Naturen, Thoreau, Pax forlag

«Det har hendt seg at jeg har søkt til kulturlandskapet, elva eller skogen bare for å oppdage at «jeg» ikke er med. Det har skjedd ei nesten uutholdelig spalting.»

«Men den type vandring jeg snakker om har ingenting å gjøre med det som kalles mosjon, som minner om å ta medisin ved foreskrevne tider når man er syk, eller om å løfte manualer og vekter; vandringen er i seg selv dagens virksomhet og eventyr.» – Thoreau

I disse dager vandrer WWFs skogbiolog Trude Myhre langs pilegrimsleia på sin ferd fra Miljødirektoratet i vår administrative hovedstad, Oslo, til landets åndelige sete, Trondheim. En får ikke inntrykk av at dette er et typisk selvrealiseringsprosjekt. Skogspilegrimens valfart er snarere en form for vandrende naturvernaktivisme og målet er å få flere til å verdsette naturskogene våre, ikke minst politikerne som nå hopper opportunistisk fra sak til sak for å vinne flest mulig velgere innen det nært forestående stortingsvalget. Å ta staven fatt for å påvirke politikere til å vedta en skogvernmilliard er ei handling som antakelig bare kan forekomme i vår kulturkrets. Samtidig er det en form for aktivisme som selv Henry David Thoreau (1817-1862) muligens ville ha nikka anerkjennende til.

Sammen med En vintervandring og et etterord av Thure Erik Lund (som vil behandles for seg selv her på KULTURVERK) inngår essayet Kunstnen å gå i Pax Forlags ferske utgivelse Til naturen (2017). Essayenes originaltitler og utgivelsesår er hhv. Walking (1862) og A Winter’s Walk (1843). Oversettelsene er det Erik Bystad som står bak og for den som har lest Walking tidligere er det tydelig at oversetteren har gjort et godt stykke arbeid. Alle som har forsøkt seg som oversetter vet at dette kan være vrient. Einar Sigstad er illustratør og de vakre akvarellene hans, ikke minst det tiltalende motivet på omslaget, bidrar til å gjøre dette til et praktverk. Noe av det første som slo meg var likheten mellom den kunstneriske utsmykninga i Til naturen og den vi møter i praktutgaven av Thoreaus Livet i skogene (Walden) som ble utgitt på Dreyers Forlag i 1953 med tallrike tegninger av Mads Stage. Det er nesten så en skulle tro at Pax har skreddersydd denne utgivelsen slik at den trygt kunne stå side om side med storebroren fra etterkrigstida uten å skjemmes. De dypgrønne permene forteller meg at det ligger en bevisst tanke bak.

 

«Til naturen vil aldri kunne appellere til det brede lag i Norges befolkning ganske enkelt fordi kun en forsvinnende liten andel av oss blir tiltrukket og inspirert av dets innhold og budskap.»

 

Den edle kunst

«Ingen rikdom kan kjøpe den nødvendige fritid, frihet og uavhengighet som utgjør dette fagets kapital. Den kommer bare gjennom Guds nåde. Det fordrer en direkte dispensasjon fra himmelen å bli en vandrer. Man må være født inn i vandrernes slekt. Ambulator nascitur, non fit – vandreren fødes, han lages ikke.» (s.13)

Selv om En vintervandring kronologisk sett er den eldste av de to essayene i samlinga er Kunsten å gå plassert først. Og det er med god grunn sia det er her vi virkelig kommer i berøring med kvintessensen i Thoreaus «vandrerfilosofi». Han legger ikke skjul på at utøverne av denne edle kunst ganske enkelt må «ha det i seg», jamfør utdraget. Og jeg vil langt på veg si meg enig i hans betraktninger rundt dette fenomenet. Alle kan ikke bli vandrere «i ordets sanne betydning» like lite som at undertegnede kan forvente å ha anlegg for å bli svømmer eller fysiker. Til naturen vil aldri kunne appellere til det brede lag i Norges befolkning ganske enkelt fordi kun en forsvinnende liten andel av oss blir tiltrukket og inspirert av dets innhold og budskap. Og slik skal det jo være. Den intense leseropplevelsen kommer først gjennom innsikt, erfaring og tilbøyelighet. Dette er trolig også en medvirkende, – om ikke avgjørende, – årsak til at essayet Walking har fått så stor betydning i Vesten. Dette er også nature writing i sin reneste og mest impulsive form og derfor en slags hellig kilde for alle som setter pris på og fordyper seg i denne breie sjangeren som også har sine særegne nordiske og skandinaviske varianter.

Mine skritt har alltid ført meg til markene og skogene. Og fordelen ved å vokse opp i ei trygg lysning i skogen var at en allerede tidlig i oppveksten kunne forlate gårdsplassen og foreta mindre ekspedisjoner innafor skogranda rundt innmarka, med eller uten far og mor. Det å gå inn i naturen og bare være der var en naturlig del av barndommen og livet. Vi fulgte dyretråkk gjennom skogen og over myrer og berg. Vi lærte stiene å kjenne og fant mystiske steder som gjorde kveldsmaten til døgnets viktigste måltid. Og selv om appetitten på mat har økt betraktelig sia de dager har ikke trangen til å vandre gått hen og blitt en del av nostalgien. Om mulig er den kanskje enda sterkere i dag da jeg har fått et bevisst forhold til denne edle kunst som for all del ikke må forveksles med ideer som trening og fysisk fostring (gjerne med musikkrytmer stukket inn i ørene og såkalte smarte måleinstrumenter klistra til ulike legemsdeler) som nesten får et slags grunt, zoologisk preg. La det være klart:

«Men den type vandring jeg snakker om har ingenting å gjøre med det som kalles mosjon, som minner om å ta medisin ved foreskrevne tider når man er syk, eller om å løfte manualer og vekter; vandringen er i seg selv dagens virksomhet og eventyr. Hvis du er ute etter mosjon, så gå og let etter livets kilder. Tenk deg en mann som står og svinger manualer for helsens skyld, mens disse kildene veller fram på fjerne enger som han aldri har søkt.» (s.16)

 

«Politikken er bare en smal strime land, og den enda mindre landeveien der borte fører til den. Iblant viser jeg den reisende ditover. Hvis du vil til den politiske verden så følg den brede vei, følg den mannen som går til markedet, sørg for å ha støvet etter ham i øynene, og det vil lede deg direkte til målet – for den politiske verden har også bare sitt begrensede sted og opptar ikke all verdens plass…»

Våre tilfluktssteder

Hvor mange ganger i arbeids- og familielivet har jeg ikke tatt meg i å lengte til stier og steder som venter på at jeg skal komme ruslende … Er du lei av å telle sauer for å få sove? Gå deg en tur i minnet og bevisstheten ebber snart ut mens hjerterytmen tar over. Det har hendt seg at jeg har søkt til kulturlandskapet, elva eller skogen bare for å oppdage at «jeg» ikke er med. Det har skjedd ei nesten uutholdelig spalting. Denne opplevelsen deler jeg nok med mange andre; følelsen av at nuet for øyeblikket er et annet sted enn der det burde være. Utrolig nok kan en bla opp på s.17 og lese disse linjer:

«Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogene hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. På min ettermiddagstur ønsker jeg å ha glemt alt hva jeg holdt på med om morgenen, og mine forpliktelser overfor samfunnet. Men iblant hender det at jeg ikke så lett greier å riste av meg landsbyen. Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogene å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene? Jeg blir mistroisk overfor meg selv, og kan ikke hjelpe for at jeg gyser litt når jeg finner meg så dratt inn i det som kalles nyttig arbeid – for det hender nå og da.»

Her, som mange andre steder i hans essayer, er den humoristiske snerten eller den milde, sarkastiske undertonen aldri langt unna. Så skriver da også Thoreau innledningsvis at han vil sette saken, – mennesket som en innbygger i naturen, – på spissen for på dette viset å få fram sitt poeng. Der står han på sitt høgdedrag et sted i skogene utafor landsbyen Concord i Massachusetts og skuer sivilisasjonen og sambygdingenes hus langt der borte mens han på en forfriskende arrogant måte bagatelliserer den urovekkende politikkens plass i landskapet:

«Politikken er bare en smal strime land, og den enda mindre landeveien der borte fører til den. Iblant viser jeg den reisende ditover. Hvis du vil til den politiske verden så følg den brede vei, følg den mannen som går til markedet, sørg for å ha støvet etter ham i øynene, og det vil lede deg direkte til målet – for den politiske verden har også bare sitt begrensede sted og opptar ikke all verdens plass. Jeg forlater den slik jeg forlater en åker med bønner og går inn i skogen, så er den glemt. I løpet av en halvtime kan jeg gå til et sted på jordens overflate hvor et menneske ikke er å se fra den ene enden av året til den andre, og hvor det følgelig ikke finnes noen politikk, for den er like flyktig som røyken fra en manns sigar.» (s.19)

Dette skal ikke oppfattes som en naiv Thoreau som mener han kan unnslippe alle menneskets affærer, herunder politikk. Forfatteren ønsker med dette å vise oss at det går an å riste av seg det verste åket ved å søke seg til steder som får menneskenes mange virksomheter til å virke små og ubetydelige. De fleste av oss har spesielle steder vi foretrekker å oppsøke eller tenke på for å komme oss vekk fra verdens larm. Steder som ligger i «trygg» avstand til maktens korridorer. En vesentlig forskjell mellom vår tid og Thoreaus er at vi lever i et ekstremt politisert landskap. I dag er det knapt nok et sted på jordas overflate som ikke er tatt med i beregninga for å utnytte ulike ressurser eller å stagge klimakrisen. Selv ikke opptakten til denne altoppslukende politikk og utbytting unngår Thoreaus klåre blikk:

«Nesten alle såkalte menneskelige fremskritt nå til dags, som å bygge hus og å hugge ned skogen og alle store trær, vansirer rett og slett landskapet og gjør det mer tamt og simpelt.» (s.18)

Langs pilegrimsleiag, i denne stund, går det en genuin skogvokter som på sett og vis vandrer vekk fra larmen og politikkens sfære med et erklært mål om å få til en varig kursendring i denne mest flyktige av bransjer. La oss håpe at det denne symbolske, men like fullt konkrete, handling vil avstedkomme politiske beslutninger til glede for utallige ættledd av vandrernes slekt her til lands.

 

«Som dei no hadde lagt liket hans Véstein der inn på vanleg vis, gjekk Torgrim bort til Gisle og sa: “Det er gamal skikk å binde hel-skor på daude folk, så dei kan gå på dei til Valhall; det vil eg gjera med Véstein.” Då han hadde gjort det, sa han: “Ikkje kan eg binde helskor, om desse losnar.”»

 

Der Wolkenwanderer, Hermann Hendrich (1854-1931)

Tankestreif

Utgivelsen av Til naturen blåser ikke bare nytt liv i essayenes innhold. Nyheten om at flere av Thoreaus tekster nå har blitt mer tilgjengelige burde også aktualisere vandringa og det å gå som et aspekt av vår rike kulturhistorie. En kan selvfølgelig lese tekstene isolert fra alle andre emner og som enkeltstående litteraturhistoriske perler, men for undertegnede virker dette en smule endimensjonalt og nærsagt skralt på det åndelige plan. Jeg hadde helst sett at et kulturelt bidrag som Kunsten å gå bokstavelig talt hadde ansporet flere til å ta vandrestaven (fortrinnsvis av hassel!) fatt og bruke apostlenes hester og det vi måtte ha av intellekt og kreative evner til å hegne om natur og landskap, både fysisk og symbolsk. Om noe så vitner Thoreaus tidvis profetiske formuleringer om ei kontemplativ side ved det å vandre. Den engelske forfatteren Robert Macfarlane, – som heller ikke er uvant med å gå, – skildrer i den leseverdige boka The Old Ways: A Journey on Foot en av sine store aha-opplevelser da erfaring og etymologi plutselig forenes på skrivebordet hans:

«The relationship between thinking and walking is also grained deep into language history, illuminated by perhaps the most wonderful etymology I know. The trail begins with our verb to learn, meaning ‘to acquire knowledge’. Moving backwards in language time, we reach the Old English leornian, ‘to get knowledge, to be cultivated’. Form leornian the path leads further back, into the fricative thickets of Proto-Germanic, and to the word liʐnojan, which has a base sense of ‘to follow or to find at track’ (from the Proto-Indo-European prefix leis-, meaning ‘track’). ‘To learn’ therefore means at root – at route – ‘to follow a track’. Who knew? Not I, and I am grateful to the etymologist-explorers who uncovered those lost trails connecting ‘learning’ with ‘path-following’.» (Macfarlane 2013: 31)

Fra oppveksten kan jeg huske at det ofte ble sagt om døende og døde at de «sang på siste verset» eller at de hadde «vandra». Senere har jeg kommet over den vakre uttrykksmåten at noen har «gått inn i tida». Andre ganger kan en lese at en død har «gått ut av tida». Det beror kanskje mest på den enkeltes oppfatning av tida og døden. Uansett er det ikke til å komme bort fra at vi ofte bruker (eller brukte?) ord og uttrykk som betegna den døde som en som skulle ut på en lang ferd, fortrinnsvis til fots. I moderne tid gjelder dette i overført betydning, men henger det ikke noe igjen fra eldre forestillinger? Fra den gang folk «vandra heden» framfor å bli eskortert rundt i likbil. I Soga om Gisle Sursson, som antakelig ble nedskrevet i andre halvdel av 1100-tallet, berettes det om hendelser som fant sted på midten av 900-tallet. I kapitlet Véstein vert hauglagd får vi et unikt innblikk i noen av vikingtidas komplekse begravelsesskikker:

«Som dei no hadde lagt liket hans Véstein der inn på vanleg vis, gjekk Torgrim bort til Gisle og sa: “Det er gamal skikk å binde hel-skor på daude folk, så dei kan gå på dei til Valhall; det vil eg gjera med Véstein.” Då han hadde gjort det, sa han: “Ikkje kan eg binde helskor, om desse losnar.”»

Hos våre forfedre her i nord ble altså vandringa en måte å anskueliggjøre dødstilstanden på. Scenen fra en haugbegravelse på Island forteller oss om en konkret foranstaltning til denne siste og strabasiøse ferd som trolig også innebar å vade over «den kosmiska floden» som Andreas Nordberg har gjort grundig rede for i avhandlinga Krigarna i Odins sal: Dödsföreställningar och krigarkult i fornnordisk religion (2004: 223-228). Enda er emnet på langt nær uttømt i norrøn sammenheng. Flere av de tallrike Odensheite hentyder til guden som en reisende mellom de forskjellige verdener og i Midgard, – en vandrergud omspunnet med mangt et mysterium: Gangleri (Gylves inkarnasjon av Odin eller en slags unio mystica med guddommen og dennes egenskaper), Gangráðr og Vegtamr – den reisevante (Falk 2005 [1924]. På et besynderlig vis kobles atter betydninga av lærdommen og stien sammen i overleveringene om en vis og kunnskapstørst gud som kjenner runene. Også i J.R.R. Tolkiens innflytelsesrike legendarium møter vi igjen den omflakkende «arketyp» i sentrale skikkelser som Vidvandre (eng. Strider) og Gandalv (Mithrandir, sindarin for ‘grå pilegrim’ eller ‘grå vandrer’).

Mens skogspilegrimen bruker vandringa som et virkemiddel for å påvirke opinionen og politikerne, finner vi også flere eksempler fra musikkens verden som gir uttrykk for en hengivenhet til «den edle kunst». Den kulturelle skaperevne har kraft til å inspirere og vise veg.

 

Wardruna, Helvegen

[vsw id=”UIHOV07XoDQ” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

 

Valfart

Det er noe tidvis profetisk og visjonært over avsnittene i Kunsten å gå. Det er et på det nærmeste fundamentalt skrift som vi kanskje burde betrakte som «vandrermanifestet» over alle. Som sagt er mye i dette essayet satt på spissen i form av påstander og jeg kan saktens si meg mer eller mindre uenig i noe av det, men uansett hvordan en vrir og vender på det er det føde for tanke og sinn, for utallige turer.

«Mens nesten alle mennesker føler en dragning mot samfunnet, er det få som tiltrekkes sterkt av naturen. I sitt forhold til naturen synes menneskene for det meste å stå lavere enn dyrene, tross alle våre ferdigheter. Det er ofte ikke noe vakkert forhold, slik dyrene jo har. Hvor lite det er av verdsettelse av landskapets skjønnhet iblant oss! Vi må bli fortalt at grekerne kalte verden kosmos, altså “skjønnhet” eller “orden”, men vi forstår ikke helt hvorfor de gjorde det, og holder det i høyden for å være en filologisk kuriositet.» (s.50)

Selv om Thoreaus bidrag naturligvis må ses på bakgrunn av hans samtid og kulturelle kontekst er det mange tidløse spor å følge i hans dypsindige krumspring. Og det er vel heller ikke så merkelig, for som han selv skriver:

«Jeg vandrer ut i den samme naturen som de gamle profetene og dikterne Manu, Moses, Homer og Chaucer gikk omkring i. Du kan kalle det Amerika, men det er ikke Amerika. Hverken Amerigo Vespucci eller Columbus eller noen av de øvrige var denne naturens oppdagere. Det finnes en sannere skildring av den i mytologien enn i noen såkalt Amerikas historie som jeg har vært borti.» (s.20)

Der Kunsten å gå preges av en mann som i årevis har kontemplert over vandringas betydning for mennesket og kulturen og som har reflektert over motsetninga mellom natur og sivilisasjon, er den tidlige fortellinga En vintervandring i mye større grad fylt av vare og vakre skildringer selv om det også her er rom for en og annen tankemessig «avstikker». Sammenlagt utfyller de to tekstene hverandre på en helt enestående måte. Og bli ikke overraska om du opplever at det Thoreau skrev for så lenge sia kan relateres til dine egne (tanke)verden. Kun ett av mange gullkorn fra En vintervandring får holde i denne omgang, nærmere bestemt et utdrag fra det nest siste avsnittet:

«Iblant blir vår skjebne oss for hjemlig og fortrolig til noensinne å kunne bli kurert. Tenk over hvordan den menneskelige skjebne er pakket inn i pels i tre måneder. Den gode hebraiske åpenbaringen tar ingen notis av all denne lystige snøen. Finnes det ikke noen religion for kalde og tempererte soner? Vi kjenner ingen skrifter som gjengir gudenes rene velgjerninger en vinternatt i New England. Deres lovprisninger er aldri blitt sunget, man har bare bedt om å få slippe deres vrede. Men selv de beste hellige skrifter rommer når alt kommer til alt bar en skrinn tro. Dens helgener lever strenge og forsiktige liv. La en tapper og from mann tilbringe et år i skogene i Maine eller Labrador, og se om de hebraiske skriftene taler fyllestgjørende om hans tilstand og hans erfaringer, fra vinteren setter inn til isen sprekker opp.»

Dette står å lese på noe så uvanlig som ei upaginert side. Som om den ikke burde refereres til … Men slikt småpirkeri er fullstendig uvesentlig for den helheten Pax har skapt gjennom dette antakelig siste oversettelsesarbeidet av Thoreaus skrifter. Jeg holder mitt allerede patinerte og blåbærtilsmussede anmeldereksemplar til hjertet i takknemlighet og oppfordrer flere slektninger til å erverve en utgave til den prisen det koster.

Muligens en litt utradisjonell vri, men jeg vil denne gang avrunde med noe den åndelige og akademiske kapasiteten Mircea Eliade skrev i sin klassiker fra 1956 om den arkaiske virksomheten å gå:

«Selv den vanligste handling kan komme til å betegne en åndelig akt. Veien og det at man går kan bli forvandlet til religiøse symboler, for en hvilken som helst vei kan symbolisere “livsveien” og enhver gåtur kan bli symbol på en “valfart”, en vandring til verdens midtpunkt.» (Eliade 2003: 31).
Kilder

Eliade, M. (2003) [1956]. Det hellige og det profane: Og andre skrifter. I: Hagen, A. van der (Red.), Bokklubbens kulturbibliotek. Oslo: De norske Bokklubbene AS.

Falk, H. (2005) [1924]. Odensheite. Oslo: KulturOrgan Skadinaujo.

Macfarlane, R. (2013). The Old Ways: A Journey on Foot. Great Britain: Penguin Books.

Nordberg, A. (2004). Krigarna i Odins sal: Dödsföreställningar och krigarkult i fornnordisk religion. Akademisk avhandling för filosofie doktorsexamen 2003, Stockholms universitet, Religionshistoriska institutionen. Edsbruk: Akademitryck AB.

Soga om Gisle Sursson (1950). Omsett frå islandsk av Erik Eggen. Med kart og teikningar. Andre utgåva. Oslo: Det Norske Samlaget.

Thoreau, H.D. (1953) [1854]. Livet i skogene (Walden). Oslo: Dreyers Forlag.

 

Relatert

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

I Ugleskog

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Håp for gammelskogen?

Henry D. Thoreaus frihetsideal

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Et sted for langsomhet

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild