Nils Rune Langelands ensomme korstog
Nils Rune Langeland, norsk akademias svar på Walter White, har produsert langt mer essensielle tekster enn avmektige, slibrige meldinger til studiner med aspirasjoner i plapreklassen. Europa: ei krossferd (2011) er en samling essay hvis timing var både helt rett og helt feil da den sammenfalt med ABBs amokløp, et amokløp Langelands tekst i mye forutså. Denne teksten ble skrevet få dager før det smalt i velferdsstatens hjerte:
Europa, ikke minst Nord-Europa eksisterer mer i navnet enn i gavnet. Statskonstruksjoner, abstrakte universelle rettigheter og bedagelighet har erstattet organiske fellesskap, kulturell og åndelig begeistring og erobringstrang. Historikeren Nils Rune Langeland spår i sin nye essaysamling at Nord-Europa snart vil bli slagmark for etniske og kulturelle konflikter mens det europeiske prosjekt og deres befolkninger kjeder seg til døde (bildet øverst; Léon Gimpel barn som leker krig i Frankrike 1915).
«– EU er homsebarer og landbrukssubsidier. EU er et forsøk på å gripe resignasjonen som ligger i det kjedelige. EU er et bevisst anti-korstog som er og skal være kjedelig. Det er som om vi sier at nok er nok. Nå må vi leve livet. EU er Europa som kollektiv pensjonisttilværelse.» – Nils Rune Langeland
Så hva hendte egentlig med Europa? Europa ble ikke beseiret eller erobret utenifra, Europa beseiret seg selv. Og satte punktum gjennom to årelatende verdenskriger i løpet av det siste århundret. Det innovative, viljesterke og ekspansive Nord-Europa imploderte som følge av at livskamp skulle erstattes med velferds- og trygghetsdiktat; voldsom begeistring skulle erstattes med sindighet, og ikke minst engstelig forsiktighet.
Nils Rune Langeland en historiker som mest beskjeftiger seg med idéhistorie og som har skrevet flere kommentarer som penetrerer det massive grå stoffet som omgir oss alle, som kalles sosialdemokratiet har nylig begått en essaysamling Europa – Ei krossferd. Samlingen tar utgangspunkt i et Europa som fra å ekspansivt drive korstog østover, nå har åpnet sine grenser, og ikke minst har gitt opp sine ambisjoner som gjorde Europa til et begrep, ja, nærmest til en sinnstilstand til fordel for lummert sosialdemokrati og statsbygging i ly av nasjonalstaten.
I et intervju med Dagbladet uttaler han følgende:
I boken din «Europa – Ei krossferd» reiser du rundt i Europa for å finne ut hva det europeiske består i, og finner ut at du må gå tilbake til 10. juni 1099. Hvorfor akkurat da?
– 10. juni 1099 var den dagen da korsfarerhæren brøt gjennom murene i Jerusalem under det første korstoget og satte i gang en massakre på muslimer. Da var krigen i gang. Og den krigen står vi i fortsatt. Det er en historisk hypotese, men en litterær påstand.
Ja, da var den universelle krigen mellom to abstrakte monoteistiske religioner i gang, begge med semittisk opprinnelse, og han trekker det videre. Ifølge Langeland er det etter 1945 kun USA og Israel som fortsetter denne korsfarertradisjonen østover. Slik påpeker han ganske riktig at aksen USA-Israel og deres respektive utenrikspolitikk og kamp for hegemoni kun kan forstås geopolitisk i sammenheng med hverandre, hvor hverken USA eller Israel, kan betraktes som ensomstående nasjoner i sin utenrikspolitikk, men som del av et større kompleks med stort sett felles ambisjoner.
Men det er likevel en stor forskjell mellom Europa 1099 og de normanniske krigerne han observerer på Bayeux-teppet og Europa 2011 og de krigere som nå fører høyteknologisk krig mot underutviklede stater og folk. Krigen da, var til tross for typiske maktambisjoner, drevet av et ideelt krigerideal , da krigen på den tiden fordret en grad av heroisme og stålvilje og dedikasjon for at man i det hele tatt skulle ville ta del i hærtog langt hjemmefra, hvor rikdom og utkomme var høyst usikkert.
Sannsynligheten for at man aldri kom tilbake var overhengende stor, og selv om man nok håpet å vinne verdslig ære og rikdom, så var det organiske samfunn med et fundamentalt åndsgrunnlag man utgikk fra. Den hellige krigen var like absolutt og fundamental som for hvilken som helst islamsk fundamentalist av i dag. Normannerne var både kulturbærere og kulturbyggere, noe det finnes rike spor av i Europa fremdeles. Vestens som svinger sverdet gjennom laserstyrte bomber og granater, er ikke kulturbærere, men kulturødeleggere.
«De europeiske borgerkrigene, kjent som første og andre verdenskrig, årelot Europa på sitt beste blod som ble liggende igjen som umenneskeligjort slakt på slagmarken anonymt i milliontall, mens det dårligste materialet klamret seg til eksistensen.»
I dag er det materielle verdier det kjempes om, og det universelle er flyttet over til det man kaller demokratiske verdier, men som egentlig betyr åpning for markedskapitalisme, materiell individualisme og global monokultur. Målet? Alle på kloden skal ønske og hige etter det samme, de samme statussymbol, den samme masseunderholdningskultur i samfunn som moraliserer umoralen og brudd på tradisjonelle verdier fordi moral skaper ansvarsforhold som forutsetter homogene bånd og fellesskap som ikke er universelle
Det vil si alle skal øke sin evne til å konsumere og aller høyest tilhøre den klasse hvor man har så mye at man aldri behøver å begrense sitt konsum.
Langeland fortsetter:
Du setter krigerarven som er med oss fra en blodig historie opp mot fredsælheten som har vært idealet etter 2. verdenskrig. Hva skjer med europeerne når det ikke lenger er noe å dø for? Er freden passiviserende?
– Det vi ser, er en politisk dekadanse. De store prosjektene er oppgitt. Etter 1945 og 1989 øver vi oss på å bli mennesker igjen. Dagens vestlige mennesker er pubertale. Vi vet ikke helt hvordan vi skal leve dette nye livet. Men det kan være noe forløsende og godt i dekadansen. Alle de andre europeiske prosjektene, revolusjonene og imperiene, har hatt enorme menneskelige kostnader.
De europeiske borgerkrigene, kjent som første og andre verdenskrig, årelot Europa på sitt beste blod som ble liggende igjen som umenneskeligjort slakt på slagmarken anonymt i milliontall, mens det dårligste materialet klamret seg til eksistensen. Etter andre verdenskrig og slutten på den kalde krigen i og med murens fall 1989, så har de store kollektive fiendebildene og frontlinjene opphørt. Det vil si, fiendebilder finnes fortsatt, men de er diffuse og vekker hverken spesielt hat eller begeistring, i beste fall knurrende og knuget misnøye. Og eksistensen uten større mål, som individer, satellitter som av og til krysser baner, men hvis ferd kun handler om å realisere ulike materielle behov, kanskje spe på med litt fordringsløs overfladisk spiritualitet når tomheten blir for lammende og åpenbar, men ellers eksistere så lenge som mulig uten annet mål enn å våkne opp til nok en dag lik en annen.
De færreste vil ofre seg selv for noe, om ikke det er veldig godt betalt, og selv da kvier man seg om risikoen blir for stor. Og treffsikkert beskriver han befolkningene som pubertale. De når aldri voksenstadiet fordi man leker seg gjennom det hele uforpliktende. Fordi voksenhet handler om ansvar og forpliktelse som absolutter, ikke som størrelser som situasjonsavhengig og impulsstyrt varieres etter eget forgodbefinnende. Det normative trykk er borte og de flests klapper hverandre på skuldrene i en kollektiv avlat som legitimerer egen ansvarsfraskrivelse.
Langelands beskrivelse av EU er dekkende i all sin enkelhet:
– EU er homsebarer og landbrukssubsidier. EU er et forsøk på å gripe resignasjonen som ligger i det kjedelige. EU er et bevisst anti-korstog som er og skal være kjedelig. Det er som om vi sier at nok er nok. Nå må vi leve livet. EU er Europa som kollektiv pensjonisttilværelse.
Han beskriver videre skillet og spennet mellom den utdannede borgerlige eliten og samfunnet underside, de sinte menn, de som ikke høres eller synes i den dominerende mediauvirkeligheten, men som er overalt i samfunnsmaskineriets nedre regioner.
– Eliten og folket ved stambordet er ikke i dialog. De må begynne å snakke sammen. Ellers vil det skje en katastrofe.
Det er vel på mange måte en katastrofe allerede, fordi det ikke er en konfrontasjon, men resignasjon som utspiller seg. Den tause majoritet har vel aldri vært mer taus og usynlig, der den i mange tilfeller sitter passivisert foran TV- og nettflimmer. For i Nord-Europa har selv underklassen tilstrekkelig for å kunne overkonsumere og har mer fritid enn arbeid. De sinte er ikke en gang begrenset til en klasse, eller et sosialt sjikt, de finnes som øyer bland de fleste sosiale sjikt, og tross nikkende bifall fra sine omgangskretser er de fortsatt ensomme i sine utfall, sitt sinne. Frustrasjonene er felles, men de takles i mørk ensomhet.
Scene fra Fight Club, David Fincher 1999
Kjedsomheten, ja den er det kulturen nå har satt seg fore som fremste mål å bekjempe etter å ha vært viet til både hellig og profan skjønnhet i organisk symbiose. Dekadanse? Nei, her finnes ikke noen stilmessig bevissthet omkring undergangen eller forfallet som for vel over 100 år siden, men en simpel og banal degenerasjon.
Han er inne på noe når han beskriver borgelighetens svakhet og tretthet, men man må gå lengre tilbake til borgelighetens utspring for å forstå fallet fra det organiske og begeistrede Europa. Det universelle prosjekt som begynte med kristendommen, var tross at det for en kort periode lyktes forene deler av Europa og et dødsstøt mot Europeisk identitet, fordi identiteten ble abstrakt, knyttet til individets frelse uavhengig av samfunnskollektivets væren og identitet, ja, den egne identitet overhodet. Universell trosidentitet ble suveren fremfor den kulturelle og tidligere folke- og naturreligiøse identitet.
«Hele det norske nasjonalstatsprosjektet er rettet inn mot privatsfæren. Vi snakker mye om pappapermisjon og livsstilssykdommer, og ikke om utenrikspolitikk. Vi oppfordres stadig til å lese mer og drikke mindre. Det er et tuktregime som kun kan eksistere i en etnisk homogen befolkning. Jeg tror vi har to muligheter. Enten lander vi i en stor, uoversiktlig, skitten harmoni. Ellers reiser de germanske folkene seg i nord nok en gang.»
Borgerligheten og dens merkantilisme, fremelsket ytterligere etter renessansen gjennom protestantismens måteholds og forsiktighetstyranni som sakte, men sikkert gjennom et par århundrer tynte bort den vitale begeistringen som hadde bygd europeiske imperier og riker, skapt storverk, til fordel for en angelsaksisk beregnende pragmatisme hvis bærende statsform unnfanget på de britiske øyer passende bar navnet parlamentarisme. Det pratendes styre. Denne måteholdne konservatisme som siden deformerte seg til sosialdemokrati, har positive og sympatiske trekk, men dens grunnlag fravrister Europa akkurat den vilje til makt og storverk som Langeland etterlyser, og krigene mellom de elitære og ideelle normannerne mot de angelsaksiske massehærene er mer enn en symbolsk oppmarsj for det Europa som var i emning.
Småligheten, den dødskjedelige samlingen omkring det minste og mest ubetydelige er overhengende, slik og Langeland uttrykker det:
– Jeg vil ikke være dommedagsprofet. Det kan hende det jenker seg til, og at vi blir en skeiv buddhistisk chakra. Men den norske stat bruker enormt med ressurser på å forfølge vanlige nordmenn, for fartsoverskridelser og skatterot. Hele det norske nasjonalstatsprosjektet er rettet inn mot privatsfæren. Vi snakker mye om pappapermisjon og livsstilssykdommer, og ikke om utenrikspolitikk. Vi oppfordres stadig til å lese mer og drikke mindre. Det er et tuktregime som kun kan eksistere i en etnisk homogen befolkning. Jeg tror vi har to muligheter. Enten lander vi i en stor, uoversiktlig, skitten harmoni. Ellers reiser de germanske folkene seg i nord nok en gang.
De som nå kjemper om hegemoniet er dog ikke Kristendom mot Islam slik Langeland indirekte postulerer, men to universelle retninger, universell materialisme kontra universell religiøsitet i form av bl.a. Islam. Men dette er egentlig og en kamp som føres av alle tradisjonsbundne individer og folk globalt mot global materialisme.
Så hva med nasjonalstaten?
– De europeiske nasjonalstatene er først og fremst velferdsstater, lite annet, og det er om disse slaget skal stå. Om velferdsstaten er noe det er vilje til å opprettholde, konkluderer Langeland
Amerikansk soldat har inntatt Völkerschlachtdenkmal i Leipzig reist til minne om seieren over Napoleon 1813 (ferdigstillet 1913), hvor tyske soldater forskanset seg i tre måneder før overgivelsen i 1945.
Så hva nå? Jo, jeg kan fremdeles høre et fjernt ekko av Europa som var, og et som finnes som en uklar visjon i fremtiden. Det historiske Europa har beseiret seg selv og finnes nå til beskuelse i utallige museumssamlinger. Så om stormen er på vei, la oss ønske den velkommen som en mulighet, ja la oss fremelske den. For om den aldri kommer lever Europa kun i det som har vært, aldri mer i det som kan bli.
Av AUTONOM 17. juli 2011.
Kirlian Camera – Looking for Europe (orig. Sol Invictus)
[vsw id=”_eeH4RlQ4oU” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]
He went looking for Europe, took love in his hand
With eyes of sunlight, like burning sand
Went to the west, rode to the east
Heard of life and honour, looked into the eyes of the beast
Stood in a city, in the gold house of whores
Said: “I’m looking for Europe”, then you’re looking for war
Sat on the throne of Arthur, held Boudica’s sword
Kissed the flags of the great, beneath the towers so tall
Climbed up the hillside, where the eagle still flies
Said: “I’m looking for Europe”, well be ready to cry
He walked to the forest, to the lair of the wolf
Said: “I’m looking for Europe, I’ll tell you truth.”
Some find it in a flag, some in the beat of a drum
Some with a book, and some with a gun
Some in a kiss, and some on the march
But if you’re looking for Europe, best look in your heart
Les intervjuet med Nils Rune Langeland i sin helhet her
Anbefalt lesning:
Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid