Politikken er død, flertallet drepte den

Politikken er død. Når døde politikken? Politikken døde når den skjulte seg, og ble sirkulasjon av en og samme makt. Forskjellige masker, men samme kjerne. De samme impotente, lidenskapsløse og perverst kjedelige gjennomsnittpersonligheter er maktens håndhevere.

«Idéen om at alle skal stemme og at politikken derfor er legitimert, fritatt for ansvar og konsekvenser bare fordi mennesker uten innsikt har puttet en papirlapp i en boks, er en absurd forestilling»

Maktens ansikter kjenner selv ikke til sin egen makts kjerne, de representerer den, men styrer den ikke; de administrerer og går selv på geledd. De er salgsrepresentanter som selger en vare de bare har et overfladisk kjennskap til, de kjenner innpakningen. En politisk debatt betyr like mye som når to horer underbyr hverandre i pris, men overbyr hverandre i tilbud; gleden er kortvarig om den finnes overhodet. Politikkens frie marked er like fritt, det vil si ufritt, som varenes frie marked etter at det til en viss grad har fått utvikle seg. Det oppstår konsensus mellom aktørene, de største støvsuger opp de mindre, og man agerer konkurranse, men ikke mer enn at de største aktørene kan overleve i uhellig allianse.

Politikken døde når fiendskapet opphørte. Når idealister og formodentlige antagonister på tilsynelatende motsatt side av det politiske spektrum, etter en av uendelig mange såkalt harde debatter i media, drikker sammen, knuller hverandre og lever i incest, finnes det egentlig ingen reell politisk pluralisme, som parlamentarismen, politikkens mest pregløse, livløse og derfor mest destruktive utskudd legitimerer seg selv med.

Mellom ytterste venstre og ytterste høyre blant de etablerte partier skiller 15-20 milliarder i et statsbudsjett, det er virkeligheten. Småpenger hva angår samfunnsutvikling, retorikken er stor, virkeligheten bitteliten og uinteressant slik den serveres ferdigtygged og filtrert. Politikerforakt? Ser ingen grunn til det.Politikeren er som nevnt en selger, en prostituert, ikke en diktator, en aristokrat tilhørende en elite, eller hersker som man enten kan stille på skafottet i rasende misnøye eller nesegrust tilbe, men en man passerer på gaten uten å bry seg. Utover at det kanskje er et ansikt man har sett. Godt, nå har jeg sett det, ikke noe jeg vil henge på veggen.

«Politikken døde når Paris Hiltons fraværende kjønnshår ble viktigere og mer engasjerende enn statsbudsjettet.»

Avgjørelser og beslutninger av betydning tas utenfor de såkalt folkevalgte fora; ingenting nytt med det, men hva skal man med disse politiske kulisser som ikke engang kan vekke overfladisk begeistring, nå publikum ikke en gang orker å se stykket ferdig? Politikken døde når statens vold og krig ble byttet med menneskerettigheter og fredsprosesser; men volden er den samme for den som rammes og krigene er ikke færre. De engasjerer bare ikke så mye mer. Volden som utøves på TV-skjermen er langt mer virkelig og interessant, for der finnes det en dramaturgi, ikke bare letargi og simpel grådighet. Selv i det dårligste TV – drama, finnes det en grunnleggende konflikt, et skille mellom destruktive og positive krefter som får sitt utløp og konklusjon fra tid til annen. Ikke bare en ørkenvandring. Politikken døde når Paris Hiltons fraværende kjønnshår ble viktigere og mer engasjerende enn statsbudsjettet.

Politikken døde når demokrati ble synonymt med det eneste gode. Idéen om at alle skal stemme og at politikken derfor er legitimert, fritatt for ansvar og konsekvenser bare fordi mennesker uten innsikt har puttet en papirlapp i en boks, er en absurd forestilling, som de fleste ukritisk annammer i den overtro på sin egen fortreffelighet og særegenhet, som bortskjemte barn. Forakt for folket? Hvilket folk, en samling individer som finnes på et territorium er ikke noe folk, et folk vil noe, føler noe og kjemper for noe. Et menneske er nettopp bare det, et menneske, og ikke et univers, slik mange ønsker å tro. Politikken døde når mennesker opphørte å se noe mer enn seg selv som ideal.

Jeg har ingenting i politikken å gjøre, jeg beskjeftiger meg ikke med nekrofili, ei ser jeg noe grunn til å kunstig holde noe i live som ikke angår meg, da jeg ikke kan påvirke eller forandre, bare bivåne i den grad jeg vil øde min tid på mennesker som historien vil glemme like fort som deres siste sukk. Ja, min verden er påvirket av politikk, men den er ikke min, den vil aldri bli min; jeg har annet fore. Politikken er død, flertallet drepte den.

 

Av AUTONOM, mai 2007

Tidligere av samme forfatter: Etter analysen: revolusjon eller degenerasjon