Naturopplevelse er overlevelse
Hørsla er til for å nyte fuglenes sang og spill, slik øynene er til for å ta in over seg naturlandskapets visuelle rikdom. Det er slike tanker som vekkes mens en streifer omkring i den spennende vårskogen og er umettelig på all slags sanseinntrykk. En senvinter og vår uten slike mer eller mindre spontane utflukter er fullstendig utenkelig.
Av Kjell André Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, alle bilder som ikke er kreditert er fotografert av Brevik.
«Personlig tror jeg ikke det slag på teoretiseringa omkring alt slikt som natursvermeri og moderne konstruksjoner. Hvordan er de sammensatt disse bokormene som mener å kunne avkrefte all levd naturerfaring? Er de noen gang ute i det levende landskapet, i skogen året rundt?»
Mulighetene er selvsagt mange og varierte, avhengig av hvor du bor eller oppholder deg i landet. Kyst, fjord, myr, skog og fjell. Og ikke minst hagen. Den årlige hagefugltellinga viser at interessen blant nordmenn til å kikke på og bli kjent med den lokale fuglefauna er betydelig og forhåpentligvis voksende. Da tenker jeg heller ikke først og fremst på de garvede amatør- eller hobbyornitologer som i enkelte tilfeller bruker svimlende summer på kikkerter og kamerautstyr. At disse miljøene øver stor innflytelse på andres interesse og kunnskap er åpenbar, men jeg vil også framheve den jevne mann som betrakter fuglene en vinterdag ved foringsplassen mens han drikker sin morgenkaffe, lytter til uglenes nattlige seanser og utålmodig venter på trekkfuglenes ankomst. Tenk på bonden som lar være å bruke traktoren av hensyn til linerla som fant det for godt å legge reiret sitt i motoren. Bonden som markerer vipereir i sin åker. Det finnes nemlig slike bønder. Alle fuglevenner har én grunnleggende ting til felles; de åpner for fuglelivet som en veg inn i naturen, inn i det store samspillet. Stiene forgreiner seg i det uendelige, men alle har potensiale til å lede den enkelte til mysteriet, til opplevelsen av det vakre og vesensfylte.
Flaggspett, foto: Martin Eggen
Vår sti. 4.april 2017. Bæremeisen med vesla sitter som den skal. Gauldalsværet er mildt og godt, på grensa til lummert med sine rundt 12 varmegrader. Noe i meg sier at dette ikke kommer til å vare så lenge. At det var rette dagen å legge ut på skogstur med småfolk på ryggen. Kun noen få lange steg fra parkeringsplassen og vi er inne på stien som går helt nede i dalbotn nedafor ei sørvestvendt rasmark. Den kommer momentant, den umiskjennelige skogkjensla. Du kjenner den tvert du forlater eksponeringa i åpent lende og krysser skogranda, ei atmosfærisk grense. Jeg skulle gitt mye for å vite om denne «døra» oppleves like sterkt på ettåringen som troner der bak. Personlig tror jeg ikke det slag på teoretiseringa omkring alt slikt som natursvermeri og moderne konstruksjoner. Hvordan er de sammensatt disse bokormene som mener å kunne avkrefte all levd naturerfaring? Er de noen gang ute i det levende landskapet, i skogen året rundt?
Opp brattstigen mellom kjempegraner. Bokfinken kom til soknet for akkurat fem dager sia og nå ljomer dens optimistiske sang oppover lien. Fram til ei samling store flyttblokker som må klappes. Jeg småprater med turvenninna og ber henne spisse ørene for gjerdesmettens triller; han har det nok gildt her oppi urda med vindfelt skog. Snorkinga røper at skogluft og jabbing allerede har gjort sitt. Jeg kommer til å tenke på begrepet shinrin-yoku, – japanernes svar på grønn resept for å bedre folkehelsa sia 1982. Dette oversettes iblant som «skogbading», – et artig ord, – men jeg oppfatter det som en bevisst opplevelse av å bli omslutta av trær og skog. Det burde ikke overraske noen at de positive effektene på folk lar seg dokumentere. Å la seg «bades» av skogsnatur gjør ganske enkelt godt for kropp og sjel. Skogen er riktignok bindeleddet mellom himmel og jord, men her er mer.
Et «klong-klong» i fjellveggen over grantoppene får meg brått til å vakne til. Dette er korpens, spurvehaukens og snart også jaktfalkens rike. Gjennom hele vinteren har jeg sett flokker på godt over 100 kråker samle seg på innmarka, ispedd noen kaier. Jeg holder lnaturligvis av dem, men ramna er en stor sjeldenhet i min hverdag og fuglens klangfulle lyder under fluktleken bidrar derfor til å krydre denne utflukten ytterligere. Jeg skal ikke få se noen av dem i dag, men de høres, og det er godt nok for meg.
Et fugleliv er neppe noen dans på roser. Det kan være kort og brutalt. En uke i forvegen, fulgte vi tømmervegen som snor seg nedover høgda bak heimen vår. Denne gamle traseen går etter hvert over til å bli en glatt sti langs en sprekk i berget. Vel nede ved kanten av en liten beiteskog, la jeg merke til flere beksvarte fjær som lå spredt utover den mosedekte bakken under ei storvokst gran. Været var ikke noe å skryte av og det var tryggere å holde seg under granbartaket inntil videre. Hva hadde skjedd her? Midt blant de mange fjær lå en fugleskalle med nebb, – svart ved rota, men glinsende som sølv ut mot spissene. Ramna hadde ligget der ei god stund, antakelig et lite år. Men denne åsen besøkes aldri av ramner og kun fjær og hode var bevart. Tidlig i mars, fant vi fjær etter ei ribba jerpe på andre sida av åsen. Spor etter hønsehaukens jaktlykke, – rovfuglen vi aldri ser, men som hele tida er i nærområdet. Haukens trofé er nå mitt der det pryder skatollet.
Den eller de som fikk stelt i stand dette burde tynes. Den hevdvunne sti mellom flatbygd og berg er plutselig pressa inn i et hjørne og høge, stygge skjæringer skiller natur og friluftsliv fra grå steinørken og sjelløs modernisme, hvis manifestasjon er et palass av en enebolig som er «stempla» inn i bakken uten noen hensyn til omgivelser og landskap. Men vi legger skampletten bak oss og er snart på veg opp resten av den flotte kleiva hvor et lite bekkesikkel bidrar til nedslitinga av stien. Den delvis gjengrodde hulvegen som snart kommer til syne parallelt med dagens sti bærer vitnesbyrd om ferdsel gjennom lang tid. Dens U-forma far i bakken er avtrykket etter utallige føtter, klauver og hover gjennom århundrer. Stiene fører oss til det som for 60 år sia var et åpent ravinelandskap med beitende husdyr og restene av en husmannsplass, Stenan, like i nærheten. Her lå i sin tid også en vidgjeten dansarvoll. Det faller fortsatt mye lys inn på hjellen, men nå har blandingsskogen for lengst inntatt området. Ei og anna godt voksen gran av den sorten Isak Sellanrå kunne ha begynt sitt landnåmsliv under, luftige ospeholt som om et par måneder vil rasle i sommarvind. Intet vindsus nå, ingen bugnende greiner i vind, men den litt melankolske sangen til en dompap et sted her oppe. En annen fink har også inntatt sin plass et sted ikke så langt unna oss der den synger sitt langtrukne «ryyyt». Det er ikke tilfeldig at det folkelige artsnavnet «ryten» for bjørkefink har festa seg. Hvilket navn kunne vel passe bedre for at unge og gamle skulle bli var denne fuglen i skogene våre?
Bjørkefink, foto: Martin Eggen
Så kommer den velkjente følelsen over meg igjen, – følelsen av at dette er min skog, ledsaget av et indre dvergmål av Dagfinn Grønosets ord: «Det er mine skoger, skjønt jeg eier dem ikke». Selv om jeg så godt som aldri har nevnt denne følelsen for noen, innbiller jeg meg at den er svært utbredt og kanskje av større betydning enn vi først skulle anta. Er ikke nettopp denne eiendommelige og nærsagt altomfattende skogkjensle forbundet med en ansvars- eller omsorgsfølelse som overskrider det rent kvantifiserbare grunneieraspektet ved skog og mark. Har allemannsretten gått meg like til hodet og blitt en slags besettelse eller er det uttrykk for noe mer grunnleggende? Fri som fuglen? Aldo Leopold berører den samme opplevelsen i essayet Great Possessions i klassikeren fra 1948. Hans essay er for øvrig er en fryd for enhver natur- og fuglevenn som har kjent på gleden ved å åpne alle sanser og begi seg ut i landskapet en tidlig morgenstund før Fanden har fått sko på beina:
«Books or no books, it is a fact, patent both to my dog and myself, that at daybreak I am the sole owner of all the acres I can walk over. It is not only boundaries that disappear, but also the thought of being bounded. Expanses unknown to deed or map are known to every dawn, and solitude, supposed no longer to exist in my county, extends on every hand as far as the dew can reach.»
Det siste året har jeg vært plaga av ufrivillig hakkespettabstinens. Fra nærmest daglig kontakt med flaggspett og dvergspett, henholdsvis Dendrocopus major og minor, tett ved huset, har jeg tatt meg i å jakte etter en skygge i min nye biotop. Uten hyppig spetteaktivitet blir det ingen reirhull for dem og andre små og store hullrugere. Vi tar dem ofte for gitt, men uten spettene blir det tyst i skogen og vi vil etter hvert oppdage at fuglefaunaen har blitt magrere. Så har jeg altså gått rundt omkring og studert døde trær for å finne handfaste bevis for at det spettene har vært der. Noen spor er det, men ingen lyder, ingen spettesmier, ingen hakking, piping eller tromming gjennom «baklia». Annerledes her ved den gamle dansarvollen. Straks bjørkefinken har «ryta» fra seg, hører vi den umiskjennelige, raske tromminga til en flaggspett et sted nede i ravinedalen mot øst. Som et troll som drar tømmer. Det var sannelig på tide! Som balsam for fuglevennens urolige sjel. Med tromminga i bakgrunnen, oppdager jeg også at dette er det ultimate spettehabitat med mye osp og områder med mye død og morken ved, først og fremst i form av gråor. Her er også reirhull fra tidligere hekking. Alt ser ut til å være i den skjønneste orden her. Gjennom et leserinnlegg i lokalavisa har skogeieren uttalt at han avstår fra å hogge denne teigen. Visstnok var selveste Kvitekrist ei viktig drivkraft til at den avgjørelsen ble tatt. De verdifulle spetteholta er velsigna, enn så lenge.
Gjerdesmett, foto: Martin Eggen
Berget, «stenen», med den karakteristiske silhuett kaller på oss. Jeg nærmest smyger meg fram for kanskje å være heldig å kunne iaktta en fugl eller et dyr på veg opp, men i dag må jeg ta til takke med spor etter morgentimenes aktiviteter. Under et rotvelt ser jeg far etter revelabber i gjørma, så ferske og fine som Mikkel hadde smetta gjennom her nettopp. Varm rådyrlort røper at det er mange som varer oss her. Forbi liljekonvallflekken som er så høgt elska av bygdefolket bærer det, men her er ingen tegn til at den har tenkt å stå opp fra de døde med det første. Den siste kleiva er tung, men jeg kjenner både kroppen og stien godt. Men ikke godt nok til at jeg unngår å snåve i den samme steinen ved selve dørstokken til berget hver gang … Et øyeblikk etter befinner vi oss i en ekte boreal barskog med dominans av gran, furu og bjørk, omtrent i den rekkefølgen. To svære jordblanda voller hegner inn borgberget fra stup til stup. Slik har det stått sia gauldalsjernets storhetstid, da urnordisk var tungemål. Dermed får også denne skogen stå i fred så lenge det finnes folk som verner om fornminnet. Litt mat og utsikt over dalen før vi, tradisjonen tro, går vollen fra ende til annen. Ingen forstyrrelser, knakende kjemper i vind, grankongler som vitner om at en ekornklan hersker her oppe. Ei enslig trane kan høres der nede fra flatbygda. Trompetstøtet bærer godt. Ørene spisses, men intet vesen vil røpet dets nærvær, hverken med labb eller vinge. Atter er det spor som må tydes. Maurtuene ligger tett her, men hver eneste tue er gravd i; store krater og dypere tuneller. Maurene har vakna til liv og vil få en uvanlig travel vår med vedlikehold etter grønnspettens herjinger. Også denne arten har sine karakteristiske vaner. Territorial tromming er det heller lite med, men den skriker så en kvepper til og husker det sia. Ifølge utbredt tradisjon varsla regnpipa nedbør. Jeg har opplevd dette kun én gang, så å si utafor stuedøra. Spetten var borte like fort som den kom, men værvarselet stemte. Dråpene kom. Her under granbartaket har den øyensynlig vært på utrettelig jakt etter maurlarver. I spettenes skog, – naturens storstue.
Ei ringdue med utspente vinger mot dypgrønn barskog bada i vårsol. Dette synet vil brenne seg fast i hukommelsen fra denne fugleturen uten annet utstyr enn syv sanser og et kamera. På veg ned observerer jeg for første gang ei enslig ask, antakelig ei av de aller første som får fotfeste her oppi lia. En ættling av verdenstreet, et symbol på opprettholdelsen av kosmos. Her lukter det edelløv. En handfull hasselkjerr hadde jeg for lengst lagt merke til, men først etter å ha gått langs denne stien den tredevte gangen slår det meg at hele rasmarka, gjerdesmettens domene, er kledd med alm. Alm her og alm der. Hvor i himmelens navn har jeg vært alle disse gangene jeg har passert dem i en armlengdes avstand? Ikke til stede. Ikke på den riktige måten. Det er en av disse sjeldne dagene, da alle inntrykk faller på plass og en er tilfreds. Skogbadet er over for denne gang, en Volvo ruller mot hus og heim. De første regndråpene begynner å falle.
Her går jeg ute i den kjølige skymningstimen og raker fjorårsløv og klør i fingrene etter å sette i gang med et flettegjerde til kaldkomposten. Men det er egentlig noe annet som holder meg fra å trekke innomhus denne stille aprilkvelden, noe som er i ferd med å bli et vårritual. Et godt stykke nord for meg hører jeg det hese skriket fra ei standhaftig gråhegre som holder til ved kroksjøen der. Men det er helst et annet og mer intimt spill jeg spisser ørene for der jeg tasser omkring og knappest ser hva riva rufser med seg på bakken, akkompagnert av den «gaulende» elva der nede i elvegjelet; rugdetrekket mellom Høgda og Fossberga. Det er lett å innbille seg ting; tussmørke blir snart til natt og jeg finner fram den kjære teksten Rugdetrekk av Tarjei Vesaas, først på trykk i 1935:
«- Høyr!
Langt nede i dalen let det att. Det veike rare stutte kallingsropet som liksom berre kunde låte her, i eit vått vårvêr, med lukt av rå jord og eit svalt halvmyrker – der kom endå ein rugdehann!
– Her kjem ein likevel, Rasmus!
– Han blir ikkje skoten heller denna! Rasmus –
Dette sa dei til Rasmus i andelaus hast. Altsamen kom som ei båre av godt og rett. Dei skimta fuglen. Han for pilsnart yver skogtoppane og vart burte yver stoga hans Rasmus.
– Han visste ruta denna òg, sa Rasmus lykkeleg. – Det skal ikkje vera slutt.
Med det same visste Gudmund og Hans kva dei var so glade for: det skulde ikkje vera slutt. Der var liksom mykje fuglar i verden. Der kom nye istadenfor dei som døde. Den vonde skuggen dernede skulde ikkje få knekke dei.
Dei tvo gutane kjende høgtid i seg. Det var laga som der hadde stade ein lovnad på himmelen. Dei skyna det ikkje.»
Anbefalt av samme forfatter
Admiralen vender alltid tilbake
Relatert
Vårfuglene er her – lær deg å kjenne igjen deres sang
Besøk fra en naboplanet – en fabel fra en nær fremtid
Narrespelet om fornybar energi