Gassangrepet i Syria – når logikken opphører

Igjen er krigstypene der: GASS. Barn gasses og den mistenkte er Assad, Vestens og alle uskyldige syriske barns onde ånd om man velger å tro det åpenbare propagandashowet. Men flere og flere velger å ikke tro og ønsker å vite.  

Av Alexander Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK. Bildet øverst viser tyske soldater under første verdenskrig forberedt på gassangrep.

«Krigspropagandaen har som regel som fremste oppgave å vekke emosjoner som dehumaniserer fienden for å finne støtte for krig i opinionen for dermed å kunne legitimere overgrep og brutalitet mot samme fiende.»

Hvem eller hva som faktisk har blitt gasset i det som nå angivelig er to gassangrep med klorgass i Syria, nå senest en landsby i nord melder Haaretz ifølge Aftenposten (les saken her) fremstår fortsatt som uklart, men bilder av barn og sivile ofre har blitt publisert og det sittende regimet med Assad utpekt som the usual suspect.

Vi kommer nå til å få en rekke motstridende meldinger og påstander som vil slynges ut mot hverandre. De som skal drive faktasjekk vil ha en umulig oppgave om de faktisk ikke er tilstede på plass og har en nøytral agenda, noe som stort sett er fraværende i Syria-krigen og andre kriger for den saks skyld.

Dermed sitter man igjen med det evige første spørsmålet: cui bono? Hvem tjener på dette?

Ved å ta enkel strategisk logikk til hjelp kan man komme nærmere det sannsynlige, og det som virker sannsynlig er oftest det som viser seg å være sant når krigspropagandaens støvskyer har lagt seg.

Hva skulle det sekulære Syria og Assad-regimet tjene på å bruke gass mot sivile rent militært og enda viktigere i relasjonen til opinionen når de nå etter lange og harde kamper har et overtak og faktisk er i ferd med å vinne krigen på slagmarken? De ville ha alt å tape på dette. Jevnt og trutt har de opparbeidet seg støtte i verdensopinionen. Det som først ble lansert i vestlig media som en frigjøringskamp mot en despot er avslørt til å handle om en sekulær stats kamp mot en sekterisk ekstrem islamisme (sunnimuslimsk wahhabisme) med IS som sitt mest ekstreme uttrykk.

En sekterisme og terrorisme som er støttet med vestlige – inkludert norske – spesialstyrker som er aktive i å trene opp styrker som skal bekjempe de regulære syriske styrkene. Men fremfor alt sponset økonomisk gjennom Vesten og gulfstatene med det sunnimuslimske tyranniet Saudi-Arabia i spissen. Mennesker blir brukt som kanonføde i et vestlig geopolitisk spill hvor sivile ofre er av mindre betydning så lenge de ikke kan brukes som ammunisjon i propaganda. Som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen uttrykte det oppriktig:

Vi må venne oss til at Norge kan komme til å bekjempe grupper i morgen som vi i dag trener og utstyrer med våpen (les saken her).

Anklager om gassangrep har tidligere blitt fremmet i 2013. Da var det de samme krigstypene som i en avgjørende fase i krigen hvor de ulike islamistiske opprørerne var desperate etter å få amerikanske «boots on the ground».

Da var det saringass som ble brukt, og da som nå virket det like uoverveid. Carla del Ponte – FNs offisielle utsending – avslørte at det var opprørene selv som hadde stått bak gassangrepet og motivet er åpenbart (les mer her).

 

[vsw id=”LBsW342pMKM” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

 

Terrorgruppene som herjer Syria vet at de er sjanseløse uten at Vesten går tungt inn. Hittil har de blitt støttet med trening, våpen og forsyninger, men for å vinne større gjennombrudd behøver de flystyrker og større bakkestyrker. De har også i lang tid tapt mer og mer oppslutning i den vestlige opinionen som har sett hvilke mennesker og hvilke krefter som har blitt sluppet løs på det syriske folk.

Etter at Trump vant valget med valgkampløfter om en oppmykning av forholdet til Russland som har vært garantisten for Syrias fortsatte eksistens, i tillegg til positive utsagn om Assad-regimet, så det mørkt ut for IS og de ulike terrorgruppene. Men ting endrer seg.

Trump-administrasjonen har blitt trengt fra skanse til skanse, og det som for mange fremstod som et friskt pust virker nå som sunket i gjørmen av en stadig mer kaotisk fraksjonsstrid hvor etterretningen har blitt en offentlig premissleverandør og aktør i politikken. De som hadde illusjoner om systemskifte begynner å se skriften på veggen.

Nylig mistet Trumps politiske strateg Steve Bannon sin stilling i det nasjonale sikkerhetsrådet NSC (les: http://time.com/4726905/steve-bannon-national-security-council-reshuffle/) og nesten samtidig går Trump ut med harde anklager mot Syrias regjering og Assad:

“I will tell you that attack on children yesterday had a big impact on me – big impact,” Trump said in the White House Rose Garden. “My attitude toward Syria and Assad has changed very much … You’re now talking about a whole different level.”

Les videre her

Israels statsminister Benjamin Nethanyahu fremmer like skråsikkert samme anklager og betoner at «verdenssamfunnet» må fjerne trusselen. Israel har vært i en lavintensiv krigstilstand med Syria siden de erobret Golanhøydene i forbindelse med den såkalt Seksdagerskrigen i 1967 (les videre: http://www.globalis.no/Konflikter/Golanhoeydene-Syria-og-Israel ).

Russland og Syria benekter dette på det sterkeste og viser til at dette ikke tjener Syrias strategiske og militære interesser overhodet, i og med at de faktisk er i ferd må å vinne på slagmarken. Det er åpenbart at noen ikke snakker sant her, og som ellers i krigstid kan man ikke forlite seg på propagandaen. Derfor bør man betrakte hvordan propagandaen virker og hva den vil oppnå satt opp mot hva de ulike partene i konflikten søker å oppnå politisk og militært.

Krigspropagandaen har som regel som fremste oppgave å vekke emosjoner som dehumaniserer fienden for å finne støtte for krig i opinionen for dermed å kunne legitimere overgrep og brutalitet mot samme fiende. Britene brukte dette effektivt under første verdenskrig hvor tyske soldater ble fremstilt som Attilas hunere, barnedrepende barbarer. Det er bakgrunnen for begrepet greuelpropaganda (fra tysk Gräuelpropaganda: https://en.wikipedia.org/wiki/Atrocity_propaganda#World_War_I ). Det gjør vondt å se barn som lider på bilder, men man bør alltid betrakte det større bildet bak før man bedømmer rett-galt i en krig. Moralisme gjør en mottakelig for bedrag.

Krig er alltid brutalt og morderisk og rammer alltid hardest de svakeste. Det finnes ingen hvite riddere på den moderne slagmark.

Amerikansk antitysk propaganda fra første verdenskrig

Faktum gjenstår: For Syria ville det være katastrofalt om de mistet støtten de har fått fra også vestlig opinion på tross av en ensidig pressedekning av konflikten fra vestlig side, og aller verst få USAs og NATOs styrker som direkte motstandere i krigen.

Men Russland er Syrias strategiske partner og er sparesset i konflikten. De vil slik konflikten står nå ikke kunne godta hverken flyforbudssone, vestlige luftangrep mot syriske posisjoner i større omfang og enda mindre større vestlige bakkestyrker.

Dette vet USA og Trump-administrasjonen, men krigshaukene i både den republikanske og demokratiske leir er villige til å spille et høyt spill for å sikre USAs unipolare verdenshegemoni med Israel som ivrig pådriver. Hvor høyt vil tiden og historien vise. Mulig ønsker man å kunne presse Russland slik at Syria lettere kan stykkes opp, deles og forbli en evig krigssone slik også Irak har blitt. Den kalde krigen går mot en hetebølge, og ifølge den neokonservative strategien som ble lagt på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet i forbindelse med Irak-krigen og 9/11 er Iran neste stopp. Den som overlever får se.

Den mulige våren mellom Russland og USA er i hvert fall avlyst inntil videre. Og hvem vet, kanskje den ensidig fordummende og negative skildringen av Trump i vestlig media nå vil mykne noe?

Bush som var den progressive elites hakkekylling før Obama overtok hans krigspolitikk er jo nå tatt inn i varmen som en respektert og seriøs politiker, ja, endatil kunstner etter at han gikk ut mot Trumps-kandidatur og støttet Obama i siste valgkamp. Ingenting er umulig i en tid preget av offentlig korttidshukommelse (les The Guardian anmelder Bush som kunstner ).

Men om noe viser dette hvilken destruktiv rolle media ofte har i dekningen av samtidens kriger og at massemedia ikke er et egnet sted for å finne fakta og informasjon, men en krigssone og det sikreste kortet man har er å kjenne både den nære og fjerne historie, nøkternhet og enkel logikk. Cui bono?


Anbefalt av samme forfatter:
Etter analysen: revolusjon eller degenerasjon  og  Donald Trump og hyperrealitetens æra

 

Relatert

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Deir ez-Zor: Opplegget stinkar

IS, terror, frykt, makt og avmakt

Konflikt, lidelse og intervensjon

Om begrepet terror

Ikonoklaster, Fahrenheit 451 och kulturella folkmord

Bombeiver og signalpolitikk

Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer