Systemkritikere har i de siste fire decennier analysert og dissekert sine motstandere, deres makt, deres historie, deres ideologi, deres vekst og til og med deres kommende fall, men fremdeles er maktforholdet ikke nærmere noen endring enn i 1945 – da marxismen og liberaldemokratiet konsoliderte sitt ideologiske hegemoni og sin makt. For den reelle opposisjonen til den parlamentariske høyre/venstre-dikotomien er makten reelt sett like langt utenfor rekkevidde som tidligere.

Av AUTONOM, alle bilder er fra David Lachapelles Disaster Series

«Etter 1945 har man lykkes i å klassifisere alle tradisjonelle oppfatninger om familie, folk og heim, ja til og med religion, som en del av en ondskapens ideologi, et ondskapens maktkompleks, hvor det man ikke kan kategorisere direkte som nazisme eller fascisme blir beskyldt for å rydde veien for disse kreftene med holocaust som endelig konsekvens.»

«Og når de nå opplever at hegemoniet blir truet av fremmede antiliberale krefter med islam som religion og ideologi, som de selv har importert for å påtvinge sine respektive folk nok en liberal illusjon, så vil de nettopp med de liberale og marxistiske aksiomene som argument bekjempe de fremmede kulturene og tvinge disse til ensretting.»

Høyreradikale, konservative, tradisjonalister og systemkritiske, radikale sosialister, har for lengst dissekert det politiske maktkomplekset som har blitt konstruert i Europa etter 1945, med røtter tilbake til opplysningstid og renessanse. Gjennom å observere politisk korrekthet, vår tids morallov og en kollektiv kognitiv dissonans , har man kunnet kritisere den nåværende makts ideologiske selvmotsigelser knyttet til påstander om likhet, ytringsfrihet og demokrati.

En systemkritiker, i mangel av noen annen samlebetegnelse, vet nå at det nåværende samfunnets makt fordeler politisk frihet slik den anser at det tjener den rådende ideologiske makten nå og i fremtiden. Ikke først og fremst slik den formelt og ideologisk proklamerer det gjennom lover og politiske programmer, men ved indirekte makt gjennom media, skole og undervisning, kultur og underholdning. Altså metapolitisk.

Her inngår en vaktsom og utrettelig arbeidende presse som en fortropp for fortsatt demontering av den suverene nasjonalstaten utgått fra folket til fordel for en underordnet entitet innenfor et globalkapitalistisk marked med universelle humanistiske verdier som ideologisk overbygning. Denne utvikling har foregått som en toppstyrt prosess og ikke som noen organisk demokratisk utvikling som følge av folkelige krav eller ønsker.

Dette har den reelle opposisjonen visst i lang tid. Disse kreftene virker utenfor reell demokratisk kontroll, da de parlamentariske valgene selv om de legitimerer maktens demokratiske fundament formelt ikke gir direkte innflytelse over politikk, men heller ikke egentlig representativ innflytelse ettersom det valgbare politiske spektrum er begrenset og beskyttet av hegemoniet.

Folket har liten eller i realiteten ingen sanksjonsmulighet overfor store inngrep og endringer som ikke bare påvirker, men avgjør nasjonalstatens og befolkningens fremtid overhodet.  Endringer som sjeldent blir valgkamptema, men vedtas mellom valgene uten noen større offentlig debatt.

Dette er inngrep som f.eks. deltakelse i en globalkapitalistisk økonomi, salg av nasjonal eiendom og naturressurser, oppgivelse av nasjonal suverenitet til fordel for overnasjonale avtaleverk, masseinnvandring, grunnlovsendring – kulturell demontering. Endringer som på lang sikt forårsaker radikale og varige endringer for et folk og en nasjons fremtid som er uopprettelige. Det som var kommer ikke tilbake.

Mekanismene bak dette er populært kjent som politisk korrekthet. Det vil si det kontinuerlige sosiale presset hvor man etablerer en offentlig sfære som i frihetens, likestillingens og de undertrykte minoriteters navn effektivt ekskluderer reell meningsbrytning og avvikende ytringer, har lenge vært kjent blant skarer av regimekritikere på alle nivåer. Etter 1945 har man lykkes i å klassifisere alle tradisjonelle oppfatninger om familie, folk og heim, ja til og med religion, som en del av en ondskapens ideologi, et ondskapens maktkompleks, hvor det man ikke kan kategorisere direkte som nazisme eller fascisme blir beskyldt for å rydde veien for disse kreftene med holocaust som endelig konsekvens. Den ondskapen som modernitetenes sekulære «gode krefter», liberalkapitalisme og kommunisme utraderte i annen verdenskrig ifølge etterkrigsmytologien.

«Man har gradvis demontert de konservative grunnverdiene som har vært normen hos majoriteten uavhengig av partitilhørighet. På det viset har man etablert nye normer som aksepteres uavhengig av hvilken politikk som er representert formelt på Stortinget.»

Kommunismen, sosialismen, arbeiderkampen og internasjonalismen har siden tapt den historiske kampen til fordel for den grenseløse nyliberalismen, individorientert identitetspolitikk og et overnasjonalt orientert elitestyre.  Venstresidens funksjon nå er å være moralsk vokter for radikale endringer av verdigrunnlag og identitetsspørsmål, mens økonomi og sosial omfordeling løses med nyliberale verktøy, som på sikt avvikler fremfor å viderutvikle.

Man har gradvis demontert de konservative grunnverdiene som har vært normen hos majoriteten uavhengig av partitilhørighet. På det viset har man etablert nye normer som aksepteres uavhengig av hvilken politikk som er representert formelt på Stortinget. Konservative i formell politisk representasjon har slik det nå er ingen maktpolitisk eller ideologisk betydning, annet enn som en ideologisk maskering, da den formelt representerte opposisjon og posisjon fundamentalt sett ikke representerer reelle alternativer eller ekte motsetninger til hverandre, men er ulike sider av en og samme maktstruktur.

Makten resirkuleres, men den endrer ikke sitt ideologiske fundament, tendens eller retning. Man har til og med avslørt at de hegemoniske ideologiene – marxisme, liberalisme og deres ulike avleggere, som i en slags dynamisk dialektikk bytter banehalvdel for å dominere våre materielle og kulturelle vurderinger og prioriteringer – benytter manipulasjon, historisk forvrengning og god gammeldags løgn for å forklare en verden og en realitet som overhodet ikke stemmer overens med deres vaklende verdensbilde og analyse. Det stadig mer kaotiske terrenget må stadig tilpasses et mer og mer ufullstendig kart. Idealer synes å bli gradvis mer illusoriske, og den uhyggelige utviklingen blir hevdet å være en virkelighet man er tvunget til å akseptere, som en slags naturlov mer enn et ideal.

Alt går til helvete – alle skal med, er følelsen mange sitter igjen med.

«Så hva hender siden, etter analysen? Etter alle ordene, etter alle de ulike variantene som sammenlagt beskriver den samme virkeligheten, som vi som befinner oss på utsiden av sfæren som aksepteres av det politisk korrektes meningsregime, observerer hver dag. Hva skal skje som skal endre dette og skape en ny offentlig sfære hvor kontrære prinsipper og idéer skal dominere?»

Men dette er ikke noe nytt, det har på ulike vis blitt analysert og angrepet i flere tiår allerede. Små og store bibliotek er allerede skrevet, utallige artikler finnes allerede på nett, små grupper har blitt dannet, de møtes, for siden å splittes over små detaljer, opposisjonelle i mange ulike varianter har kommet og gått igjen – intet nytt under solen.

Så hva hender siden, etter analysen? Etter alle ordene, etter alle de ulike variantene som sammenlagt beskriver den samme virkeligheten, som vi som befinner oss på utsiden av sfæren som aksepteres av det politisk korrektes meningsregime, observerer hver dag. Hva skal skje som skal endre dette og skape en ny offentlig sfære hvor kontrære prinsipper og idéer skal dominere?

Det politiske korrekte og dettes ideologiske og maktpolitiske fundament har som nevnt allerede i mange år blitt analysert med skarp penn, og det er relativt mange som nå har sett og erkjent denne indirekte meningsundertrykkelsen. En undertrykkelse som opprettholder maktens status quo uten å bruke konkrete og fysiske metoder, men som hviler tungt på kontroll gjennom massemedia, sosial kontroll og kontroll av det offentlige rommet.

Formell og uformell makt forenes og utfyller hverandre, hvorav den første er avgjørende for det demokratiske selvbildet, da den sikrer illusjonen om det frie demokratiets legitimitet. Man gjør seg tanker om den meningsbærende klassen, som under trussel av fremmede identiteter og savn etter egen identitet og reelle intellektuelle og ideologiske utfordringer, vil søke seg bort fra konformitet og den politisk korrekte letargien. Som en konsekvens av en slags sosiologisk klassedeterminisme, skal denne klassen da endre de maktpolitiske forutsetninger og hele det rådende samfunns- og sivilisasjonskompleks fra innsiden. Når de har fått nok. Blitt lei av dritten, for å si det enkelt. Når deres mindreverdighet og etnomasochisme har tatt livsgnisten fra dem, da skal de bli tent av ny gnist, en elitær ånd, som skal skue tilbake på den storhet som en gang fantes og den rike intellektuelle arven som ligger der og venter på den slumrende nye opposisjonelle eliten.

Og det ville unektelig ha vært fint å oppleve en slags indre klassekamp, en klassekampens intellektuelle borgerkrig, hvor middelklasse og overklasse ikke kjemper mot hverandre, men mellom og med seg selv, for å gjenfinne mer autentiske og livskraftige idealer. Men det er ike realistisk fordi paradigmet stikker dypere enn politiske løsninger og reaksjoner, det har blit ett værensspørsmål, det handler nå like mye om ontologi som ideologi.

Visst kan de øvre sjiktene reformere seg selv til en viss grad, men kun om de kjenner seg truet og finner en sterk og mobiliserende kraft, kulturell, åndelig/religiøs eller ideologisk, som lykkes i å overbevise maktens apostler og paladiner om at det tjener deres maktposisjon og fortsatte dominans.

Hadde det vært en monolittisk og absolutt maktstruktur, hadde det nok vært mer realistisk at de styrende klasser hadde funnet nye idealer og siden ovenfra hadde kunnet reformere hele samfunnet slik de før har gjort uten store protester eller splittelse innad i samfunnsstrukturen. Men det politisk korrekte maktapparatet er tross sin åpenbare og på mange vis enkle og pavlovske mekanismer, veldig komplekst, da de som befinner seg på innsiden nå representerer mange ulike interesser. Klasseinteresser, etniske interesser, geografiske interesser, kjønnsinteresser og materielle interesser, som nå ikke bare handler om de som forvalter material og kapital, produksjonsmidlene innad i en nasjon, men i stedet et globalt kapitalistisk kompleks.

«Andre setter dermed, eller i tillegg, sin lit til krisen, med stor «K», eller konvergerende kriser, som skal utløse en kataklysme av hendelser som legger fundamentet for massemobilisering»

Det kommer til å skje forskyvninger innad i middelklassen mot andre ideologiske alternativer, og virkelige radikale alternativer til det rådende paradigmet kommer til å vokse parallelt med overflodssamfunnets disintegrering , men enn så lenge står de sosiale og materielle vilkårene i veien for et paradigmeskifte. Men én sak er å vokse, en annen sak er å vinne kampen. Stanley A. McChrystal (en.wikipedia.org/wiki/Stanley_A._McChrystal ) var USAs øverstkommanderende i Afghanistan, en imponerendee yrkesmilitær, med den nøkterne og realistiske holdningen som kjennetegner en dyktig militær leder av store og komplekse operasjoner, ble spurt om de ulike fremgangene som de amerikanske styrkene og deres allierte i Afghanistan da hadde oppnådd. Han tittet da på ulike grafer som pekte i riktig retning og svarte:

«Det spiller ingen rolle om vi har fremganger om vi ikke vinner krigen.»

Andre setter dermed, eller i tillegg, sin lit til krisen, med stor «K», eller konvergerende kriser, som skal utløse en kataklysme av hendelser som legger fundamentet for massemobilisering som skal rydde unna det rådende regime og den gjeldende maktstrukturen og legge grunnlaget for en ny orden. Ja, det finnes et realistisk håp om at én eller flere kriser kan være det som skal utløse store samfunnsomveltninger, men det forutsetter at de oppfattes av en majoritet kollektivt som kriser innenfor et avgrenset tidsrom.

At krisene maksimeres så raskt at man tvinges til å reagere, som et instinkt, i stedet for å utholde. Spengler og mange før ham har sett hvilken retning det går i, rett inn i oppløsningen, da det tradisjonelle Vesten har mistet sin substans til fordel for abstraksjon, materialisme og det å stadig sette spørsmålstegn ved sin rett til og meningen ved å eksistere som kultur og folk. Man har mistet livslysten, saften, for å uttrykke det folkelig.

Så gjennom århundrene har man kunnet observere og analysere hvordan fundamentet for Vestens sivilisasjon, eller enda viktigere hvordan Vestens mange kulturer sprekker og forvitrer. Reaksjoner har kommet, store reaksjoner, ja, verdenskrig, men revolusjonene har vært de seirende, hvert eneste et spyd i hjertet på Europa, om man synes om slike analogier, og for hver revolusjon drives vi videre – ikke videre mot en konfrontasjon, men en indre og ytre forflatning.

Den indre forflatningen er nesten fullbyrdet allerede. For majoriteten er kultur bare ytre artefakter, fine fasader for sosiale begivenheter vi liker å kalle tradisjon, men som for de fleste og for det meste kun har som hensikt å forsøke å gjøre det trivielle, ferdigtygde og meningsløse som den individualistiske frihetsillusjonen alltid leder til, litt mer utholdelig. Men holder vi ut vår egen undergang, så har vi allerede gått under.

Og ser man på USA, den konstellasjonen som har hegemoniet, politisk og ideologisk i Vesten, så har majoriteten der i lang tid akseptert fremmedgjøring, multikultur, etniske konflikter, økonomiske kriser, kjønnskrig, klasseskiller, moralsk oppløsning og forfall (ja, det finnes protester, men de har ikke lykkes i å endre kursen på noe vis, hovedtendensene), grenseløst og åpenbart politisk hykleri og flere kriger som er tapt eller som de fleste vet ikke vil føre til noen definitiv seier.

Den hvite majoriteten i USA og Europa, for den er fortsatt majoritet, aksepterer og holder ut sin undergang som kulturfolk og som sivilisasjon. Det er en farlig illusjon å tro at den gjengse mann og kvinne ikke ser det som skjer, og om de hadde sett det så ville de opplyste massene reise seg til rettferdig strid og kamp for sin rett.

De ser det som skjer og ingenting skjer.

Til og med om de ikke forstår alle årsakssammenhengene og de historiske forutsetningene, kausaliteten i undergangen, så ser de og de forskrekkes uten at de handler. Det er ikke uten grunn at så mange i Vesten plages av mentale sykdommer og lidelser, en følelse av tomhet, angst, av å være forlatt til seg selv og sin skjebne for å leve et likegyldig liv, lide og nyte i ensomhet og til sist dø som om du aldri hadde eksistert

Når kulturer degenererer til å bli sivilisasjoner og siden kun administrative materielle maktstrukturer, så har den substans som holder et positivt fungerende samfunn oppe blitt ødelagt. Det som står igjen er den materielle grådigheten, usikkerheten, frykten for en verre skjebne og håpet om at noe bra skal dukke opp som ved et mirakel. Mirakler finnes, i historien og i mytene. Men Homo europeicus tror ikke på sine myter lengre, og da finnes heller ikke noe mirakel som kan redde ham eller henne.

Hva kommer til å skje? Det som mest sannsynlig kommer til å skje i vår relativt nære fremtid er at de styrende klassene, som ikke er nye annet enn i form, de som besitter hegemoniet, den borgerlige middelklassen, som sitter på det intellektuelle og ideologiske hegemoniet, meningseliten og den økonomiske overklassen, vil beskytte sine egne interesser.

De vil beskytte det liberale hegemoniet som deres makt og eiendom hviler på, sin liberale og ansvarsløse livsstil, sin innflytelse, sine idealer og sine myter, sine illusjoner, sine materielle eiendeler. Og når de nå opplever at den blir truet av fremmede antiliberale krefter med islam som religion og ideologi, som de selv har importert for å påtvinge sine respektive folk nok en liberal illusjon, så vil de nettopp med de liberale og marxistiske aksiomene som argument bekjempe de fremmede kulturene og tvinge disse til ensretting. Det vil si de fremmedkulturelle vil og presses gradvis til å underkaste seg seg deres hegemoni og liberale myter i den grad det er mulig. Samtidig vil til og med de politiske kreftene som råder i dag begrense innvandringen for siden en gang i fremtiden å stoppe innvandringen til Europa fullstendig av ren nødvendighet for å redde stumpene av en samfunnstruktur de kan besitte.

«Retten til egen undergang står sterkt som et dogme hos majoriteten av befolkningen. Homo europeicus lever sitt liv uten indre etikk, Gud eller andre forstyrrende elementer i sitt hemningsløse fråtseri, og kan til og med tenke seg å stemme på et høyrepopulistisk parti for å redde sin way of life – retten til langsomt selvmord.»

Det handler da ikke lenger om ideologiske skiller, men om økonomiske og sosiale skiller, siden materialisme er den rådende makts fundament, vil den forsøke å beskytte dette fundamentet når den har gått for langt i å forsøke å virkeliggjøre sine illusjoner. Men det handler da ikke om repatriering eller å vende tilbake til nasjonale og tradisjonalistiske verdisyn, men heller om å forsøke å videreføre det monokulturelle globalkapitalistiske og globalhumanistiske prosjektet, hvor alle verdens folk og kulturer skal innordne seg deres ideologiske og materialistiske hegemoni. Mange kommer da til å løpe etter deres populistiske representanter, som vil bruke kvinners, homoseksuelles og demaskuliniserte menns rettigheter til å gjøre «hva de vil og har lyst til» som argument.

Retten til egen undergang står sterkt som et dogme hos majoriteten av befolkningen. Homo europeicus lever sitt liv uten indre etikk, Gud eller andre forstyrrende elementer i sitt hemningsløse fråtseri, og kan til og med tenke seg å stemme på et høyrepopulistisk parti for å redde sin way of life – retten til langsomt selvmord.

I de landene hvor populistiske partier vinner fremgang, er det nettopp den liberalistiske retorikken som benyttes, så man kan score raske og lette poeng mot en tydelig målskive som islam. Men det bygges ikke opp et alternativt potensielt hegemoni, bare ulike forskyvninger innenfor rådende ideologiske paradigme.

Så er alt svart? Ja, det er svart, men muligheter finnes. Historien er ikke ferdigskrevet ennå, til og med for et herjet Europa som har oppgitt sin substans og eksistensberettigelse  finnes det en majoritet av mennesker som er laget av samme material som bygget og skapte kulturer og storverk som vi ikke engang kan riktig kan fatte og forstå i vår overmette, ignorante, historieløse tilværelse. Kulturer og kulturuttrykk hvis fragmenter vi nå titter på nærmest tvangsmessig som å besøke en familiegrav for skams skyld med varierende interesse når vi i flokk og følge titter innom et museum på våre mange reiser som skal gi tilværelsen det lille ekstra, så man holder ut med en eksistens uten noe annet innhold materiell vegetering og løst snakk om ytre begivenheter.

Muligheten eksisterer ikke i en intellektuell bevegelse, som tror, eller snarere håper at bare observasjoner og analyser finnes på rede hånd, så vil de andre historiske og sosiale premisser og eventuelle konvergerende kriser gjøre resten av jobben, som om vi lever under deterministiske sosiologiske prosesser som styrer oss uten egenvilje eller alternativer.

For disse prosessene skaper ikke vilje eller motstand – det må være mennesker som orker og våger, selv når det virker håpløst, selv når man må stå alene.

Det finnes ikke noe «riktig» tidspunkt for å begynne kampen. Det finnes kun én riktig tid, og det er før det er for sent, og om man betrakter historien vet man at man aldri vet når denne tiden kommer eller om den egentlig allerede har kommet – og gått.

Å kjempe for den gode sak, hva nå det innebærer, er sjelden noen attraktiv oppgave om man setter dagens norm for hva et godt liv skal være som premiss. Men for den som ser, analyserer og til og med konkluderer, så burde man erkjenne at om ikke jeg kjenner at tiden er inne for å gjøre noe for det jeg tror på, så er det heller ingen andre som kjenner for det. Det er ikke mer komplisert.

Den eneste muligheten som eksisterer er når noen klarer å mobilisere både intellektuelt, moralsk og åndelig, det vil si at det ikke er enkeltsaker som mobiliserer, eller en komplisert analyse av verdenssituasjonen, men et helhetlig alternativ som både intellektuelt, men og emosjonelt og instinktivt representerer noe fundamentalt annerledes enn de fargeløse smulene av sivilisasjon vi nå spiser til daglig.

Dette alternativet må være fundert i en alternativ ideologi, livsstil og ontologi (det vil si innstiling til væren og liv),  som viser at det finnes andre måter å leve på. For ingen endrer sin livsstil uten å ha et forbilde, og forbildet må gå foran, være avantgarde. Ikke som politikere, men som mennesker, som mann og kvinne, som familier og fellesskap som fungerer utover politiske aksiomer og propaganda, som mange allerede brøler i offentligheten og internetts mange avkroker.

Flere religiøse alternative samfunn eksisterer og fungerer på siden av storsamfunnet, muligheten finnes om man vil det tilstrekkelig, og ikke er fornøyd med å sitte og analysere og observere sin egen undergang på avstand til seg selv, den egne historien og den egne kulturen. Et fellesskap må leves, ikke teoretiseres. Det finnes dessverre ingen snarvei bortenfor analysen, ordene kan veilede og opplyse, men de går ikke strekningen for deg.

Det finnes kun den harde lange veien man selv må begynne å gå, men som er den eneste som faktisk fører frem; å endre sitt eget liv for så å endre andres liv.

Samfunnsomveltning er ikke noen abstraksjon eller en naturlig prosess, som om vi var organismer som levde ut fra instinkt, dessverre er det ikke slik.

Menneskets irrasjonelle natur har ført imperium til imperium til sin endelige grav som historie og legende. At dette regimet og de paradigmene som nå hersker i Europa og Norden kommer til å gå under, det finnes det ingen tvil om når man sammenligner med historien. Det interessant er bare hvem, når og hvilke som kommer til å erstatte dette regimet med et nytt, forutsatt selvfølgelig at menneskeheten overlever seg selv

Om ikke inspirasjonen og viljen finnes i Norden, så finnes det bare en langsom, men stadig økende degenerasjon som venter. Andre alternativer eksisterer ikke etter analysen.

Teksten er tidligere publisert på svensk på bloggen AUTONOM i 2010

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid
Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?
Det finnes ingen kirkegård for de som drukner
Konsumkarma & Metamorfose
“Hagen” og “Om det Hellige” – Frithjof Schuon
Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker
Essay: En mann, et liv og et luksushotell
Donald Trump og hyperrealitetens æra