Forstenede institusjoner
Har man på veien mot effektivisering og såkalt rasjonalisering glemt samfunnsinstitusjonenes egentlige formål og oppgaver? Har institusjonene med tilhørende eliter og byråkrati blitt sitt eget mål?
Einar N. Strømmen & Tor G. Syvertsen, Professor Emeriti, Institutt for konstruksjonsteknikk, NTNU (lenker i teksten som er kildegrunnlag/eksempler er uthevet). Bildere i teksten er fra filmen “Brazil” (1985) av Terry Gilliam.
«Etter mange år i offentlig og privat arbeid tør vi foreslå organisasjonsdynamikkens andre lov: “Enhver organisasjon degenererer inntil den blir sitt eget formål.”»
Da Edge.org spurte om hvilket vitenskapelig begrep som bør bli bedre kjent, svarte den amerikanske psykologen Steven Pinker at det var “The Second Law of Thermodynamics”.
Forenklet sett sier termodynamikkens andre lov at entropien i et lukket system aldri kan avta, hvilket betyr at systemene ubønnhørlig blir mindre strukturerte, mindre organiserte, og mindre i stand til å oppnå nyttige resultater, før de glir inn i en letargisk tilstand av grå og lunken monotoni.
Etter mange år i offentlig og privat arbeid tør vi foreslå organisasjonsdynamikkens andre lov: “Enhver organisasjon degenererer inntil den blir sitt eget formål.”
De fleste institusjoner har blitt dannet med et formål som ligger utenfor institusjonen selv: sykehus skal helbrede folk, universiteter skal utdanne deler av befolkningen og frambringe ny viten, aldershjem skal yte omsorg for gamle mennesker som kan ha vansker med å ivareta seg selv. Vi ser stadig oftere institusjoner som helt eller delvis svikter sitt formål.
Før i tiden var sykepleieres oppgave å ivareta pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Nå skal pasienten få det hun har krav på etter forskriften; muligens 8 minutter besøkstid hver uke. Mer har man ikke råd til etter at toppsjefene og administrasjonen har tatt sitt. I eldreomsorgen ser vi at pasienter sultes i hjel, og at offentlige helsehus vanskjøtter sine pasienter.
Universitetenes oppgave var læring og vitenskap. Nå krever administrasjonen at det skal produseres standardiserte studiepoeng og publikasjonspoeng på løpende bånd. Det gir penger i kassa, og det er hensikten. Politikere og byråkrater i departementet har ansatt servile undersåtter; rektoratet bukker, neier og logrer med halen når ministeren kommer på besøk.
Ideelle organisasjoner er også hardt rammet. FN, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Kirkens Bymisjon, m.fl. har alle akutt pengebehov til egen ledelse og administrasjon. Når institusjoner jekker seg opp med generalsekretærer og kommunikasjonsdirektører med millionlønninger har degenereringen kommet langt. Sjefen i Norfund, det statlige investeringsfondet for næringsvirksomhet i utviklingsland, har en årslønn på to og en kvart million kroner. Beløpet er tilstrekkelig til å holde liv i noen millioner sultende barn. Andre statlige og private institusjoner følger hakk i hæl. Utilslørt grådighet er ikke noe de skjemmes over. Organisasjonene blir sitt eget formål, de blir seg selv nok og sjefene teller aller mest.
En av få institusjoner som fortsatt ser ut til å være levende opptatt av å utrette noe utenfor seg selv er Frelsesarmeen. Ære være dem for det. De har kanskje et formål og verdigrunnlag som det er verdt å arbeide og kjempe for! Vi stoler på Frelsesarmeen og donerer hvert år 500 kroner i deres julebøsse på torvet i Trondheim fordi vi vet det vil komme trengende mennesker til gode.
Et tidlig symptom på forstening er panikkartet strategiplanlegging med et virvar av visjoner, misjoner, mål, delmål, slagord, logoer og annet fjas. Tåkeleggingen suppleres gjerne med hyppige omorganiseringer, fusjoner fulgt av oppsplittinger. På denne måten tilsløres at institusjonens egentlige formål er å skaffe penger til egen administrasjon.
I Norge benytter man standardløsningen omstrukturering på alle tenkelige “problemer”: NAV, helseverket, politiet, kommuner, fylker, universiteter og høgskoler. Slikt fører kun til innvikling og økt byråkrati med trygg sysselsetting på direktør- eller rådgivernivå for arbeidsleie politikere samt deres venner og slektninger.
Fenomenet er ikke nytt. Gaius Petronius påpekte for 2000 år siden: “Vi trente mye, men det syntes som at hver gang vi begynte å få til grupper som fungerte godt skulle vi omorganiseres… Jeg lærte senere i livet at vi gjerne møter enhver ny situasjon med omorganisering; og dette er en utmerket metode for å skape en illusjon om fremskritt, mens realiteten er at det kun skaper forvirring, ineffektivitet og demoralisering” (vår oversettelse).
Noen offentlige institusjoner (bl.a. NTNU) tåkelegger med begrepet “samfunnsoppdrag” som begrunnelse for egen berettigelse. Det blir oftere mageplask enn månelanding av slikt.
Ved NTNU har vi observert den årvisse eksersis “strategiplan“ på alle nivå i en årrekke. Det dreier seg om ritualer som minner om tiurleik, der kjepphester luftes og fjærene bruser. Etterpå er alt som før. Det er merkverdig at selv de av våre kolleger som innser at det dreier seg om skyggeboksing deltar med liv og lyst, kanskje fordi slike eksersiser gjerne henlegges til eksotiske lokaliteter? Organisasjonen forstenes, men man forsøker desperat å hallusinere at den er i live, blant annet med “Handlingsplaner“ på alle tenkelige områder, laget av uvitende innleide konsulenter. Her kan det være på sin plass å minne om Sir Winston Churchills kloke ord: “However beautiful the strategy, you should occasionally look at the results”.
«I lang tid har politikernes motto vært at intet problem er så vanskelig at det ikke kan tas knekken på med et direktorat eller et tilsyn, i verste fall med et lovforbud. Det har gitt oss en byråkratisk overklasse som misliker alle andre enn seg selv.»
Foruten opphisset og meningsløs aktivitet i høyt tempo, har forsteningsspiralen noen karakteristiske stadier: kvalitetsbrist tilslørt med tellemani, synkende engasjement og moral blant ansatte, sykefravær og oppmerksomhetsfravær, avskalling av de dyktigste, og til slutt fullstendig innsovning. I mellomtiden lever alle de som ikke bidrar med noe, dvs. sjefer og administratorer, herrens glade dager.
Følgeskavanker er blant annet at dokumentasjon fortrenger prestasjon, kvalitetssikring fortrenger kvalitet, instrukser fortrenger samarbeid og struktur fortrenger kultur.
Det er åpenbart vanskelig å unngå forstening, siden levende institusjoner knapt finnes lenger, men nye konstrueres hyppig. Norge hadde i 2015 omlag 60 direktorater og tilsyn ifølge Direktoratet for forvaltning og IKT (sic!) hvorav mange i kronisk mangel av meningsfylt beskjeftigelse instruerer verden gjennom reguleringer og forskrifter, eller forskrifter om endring av forskrift, osv….
I lang tid har politikernes motto vært at intet problem er så vanskelig at det ikke kan tas knekken på med et direktorat eller et tilsyn, i verste fall med et lovforbud. Det har gitt oss en byråkratisk overklasse som misliker alle andre enn seg selv.
Institusjonene er blitt den politiske overklassens tilholdssted, de ledes gjerne av skrytepaver fra det norske Adelsparti; der sjefene er født og oppblåst i særdeles trygg avstand fra arbeidende mennesker.
De forstenede institusjoner vil alltid slite, slik vi ser det tydelig i helseverket og ved universitetene. Den eneste omorganisering som kunne ha betydning er etter vårt skjønn å snu pyramidene på hodet slik at det sjikt der det fortsatt finnes livstegn kan få lys og luft.
Vi ønsker oss noe som kan motvirke byråkratiske formaliteter og juridiske spissfindigheter!
Vårt enkle forslag er løpende medvirkning, tidligere kalt demokrati, og stadig fornyelse (dvs. forandring).
Tre enkle spørsmål krever grundige samtenking for å finne omforente svar:
- HVORFOR gjør vi dette, er det virkelig nødvendig?
- HVORFOR kan ikke noen andre gjøre det?
- HVORFOR gjør vi dette på denne måten, kan vi ikke gjøre det på en annen måte?
Fem forbud mot barrierer som stanser aktivt liv:
- Budsjetter; som kun sikrer at alt neste periode blir lik den forrige.
- Reglement, instrukser, o.l.; som sikrer at alt blir som før.
- Timelister; som kun bidrar til å utrydde initiativ og kreativitet.
- Møter; som hyppig brukes i kronisk mangel på meningsfylt beskjeftigelse.
- Printere; samt fjerning av alle papirarkiv, skrankepaver og papirnussere.
Med hensyn til behovet for arbeidsinstrukser kan den amerikanske butikkjeden NORDSTROM tjene til inspirasjon. Dens personalhåndbok har visstnok kun en regel: “Bruk ditt beste skjønn i enhver situasjon, men spør gjerne andre om råd” (vår utlegning og oversettelse).
Julie Henna hevder med rette at “Fremragende virksomheter er ikke fremragende fordi de tjener gode penger. De tjener gode penger fordi de er fremragende” (vår oversettelse). Penger kan være en konsekvens av prestasjon, men aldri det omvendte.
Kan det være på tide at vi forsøker å finne formål og mening med det vi gjør?
Kan vi ha mot til å stille det enkle, men viktigste spørsmålet: HVORFOR?
Tidligere av samme forfattere: Meningen med livet
Relatert
Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber
Essay: En mann, et liv og et luksushotell
