Donald Trump og hyperrealitetens æra

 

Media er okkupert, ja konsumert av Trump, Trump, Trump og hans klan etter innsettelsen 20. januar.  Artikler og kommentarer overgår hverandre i å finne dårlige trekk ved en som knapt har begynt sitt presidentembete, hans tilhengere i offentligheten ønsker ham velkommen som solkongen, redderen av et falmet Vesten, begge sider gir dermed inntrykk av at en revolusjon eller snarere en kontrarevolusjon finner sted. Vi lever i en postfaktuell tid, men det har vi gjort lenge, det er bare nå det har blitt tydelig for de fleste.  

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, bildet øverst er av Steve Brodner (klikk for større versjon).

«Meningselitens hegemoni har nå fått sår det aldri kan hele selv om motreaksjonen kommer. Det foraktelige folket kan gjerne la seg forføre av en rottefanger, men de vil aldri i samme grad la seg kue av universalistiske moralister igjen. Krigen mellom det partikulære og universelle har såvidt begynt.»

«David, I mean, I know you’re a sophisticated guy. The world is a mess. The world is as angry as it gets. What? You think this is gonna cause a little more anger? The world is an angry place.» – Donald Trump

En knyttneve
Trumps innsettelsestale var en knyttneve, en knyttneve mot hegemoniets universalistiske og liberale narrativ, og stod som hans valgkamptaler i tydelig kontrast til hans simple babbel når han står uten manus. Talen var direkte i sitt budskap, og fremført på en måte som kunne forstås av de fleste: Trump skal være folkets redningsmann mot en korrupt elite.

«For too long, a small group in our nation’s Capital has reaped the rewards of government while the people have borne the cost. Washington flourished — but the people did not share in its wealth. Politicians prospered — but the jobs left, and the factories closed.

The establishment protected itself, but not the citizens of our country. Their victories have not been your victories; their triumphs have not been your triumphs; and while they celebrated in our nation’s capital, there was little to celebrate for struggling families all across our land.
That all changes — starting right here, and right now, because this moment is your moment: it belongs to you.»

Les resten av talen her

Fremfor forsoning gjorde han det eneste logisk valg, nemlig å sende ut en krigserklæring, for Trump og hans team vet at de ikke kan vinne allmenn konsensus. Han er heller ingen  Kennedy og heller ingen Reagan. Han henvender seg til det USA som det liberale mediahegemoniet åpenlyst forakter og moraliserer over, som de i beste fall vil oppdra til den rette lære.

Fitteluer og gamle, hvite griser
Samme dag marsjerte tusenvis av kvinner som små barn med rosa fitteluer (pussy hats) som ikke hadde åpnet kjeften under dronekrigens kong Obamas regime, en mann som skuffet nær sagt alle som virkelig hadde behøvd change under sin presidentperiode. Det ble ikke change, men en fortsettelse av den neokonservative krigspolitikken, om enn med betydelig mindre retorisk iver så ble Libya lagt i ruiner. Konsentrasjonsleiren Guantanamo, hvor mennesker tortureres og holdes innesperret på ubestemt tid utenfor lov og domstol, lovet Obama å stenge ned – leiren er fortsatt i bruk.

Men slike spørsmål bryr ikke selvsentrerte, privilegerte vestlige kvinner seg om.  De liberale hvites brune gud Obama og The Wicked Witch of the West, Hillary Clinton, har måttet vike for absolutt det verste som tenkes kan for en liberalt dressert hen i 2017: nemlig en gretten, hvit gubbe. Der grabukken Bill Clinton faktisk misbrukte sin stilling som president og politiker seksuelt, så er Trumps store feil at han ikke har samme sjarm, han er ikke smug, spiller ikke saksofon uten å inhalere marihuana, er åpenhjertig plump om at han liker å grafse på vakre kvinner og kunngjorde det faktum som alle vet når de ikke bedrar seg selv, at menn med penger og makt får de fleste på rygg.

Til et hysterisk hvinende kor av pussy hats, kunne popens horemamma Madonna hyle til gråteferdig jubel at hun ønsket å sprenge Det hvite hus til himmels, krydret med FUCK YOU x-antall ganger. Aftenposten ble plutselig bluferdig i sin omtale og valgte å la være å gjengi uttalelsene i det bisarre opptrinnet som fant sted, som ikke gjorde annet enn å bekrefte inntrykket av nyfeminister som en under-eller overstimulert nevrotisk bande.  Samtidig så gjorde bortskjemte svartkledde og maskerte drittunger sitt for å knuse butikkvinduer, skrike og senere kaste urin og bæsj på deltakere av seierstilstelningen med det talende navnet Deplora Ball  for folk som hadde vært aktive i Trumps valgkampanje.

 

[vsw id=”oKhVp–feJk?t=3m” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

 

Media kunne siden fortelle om vesentlige ting som at Melania Trump ikke smilte hele tiden, mens Michelle Obamas sure tryne under innsettelsen var en «seier» og viste «karakter», at Obama var en jiggy dansekonge, mens Trump som den 70-åringe honky’n han er, danset stivt og gubbete som en gammel gris på julebord med sin kone Melania. Hun ble ellers latterliggjort i alle medier for sin fremtoning, samme media som ellers synes netthets mot tåpelige rosabloggere med botoxinjiserte ego og ekstremt markeringsbehov er et stort samfunnsproblem.

Nyttige idioter protesterer mot Trump

 

Ordo ab Chao – mediakrig
Slik har det hegemoniske massemedia gjort alt for å bekrefte Donald Trumps selvgestaltede rolle som en opprører, en reformator som skal bringe USA og Vesten tilbake til de gamle dyder og filleriste de anti-folkelige eliter.

Media som skriker fake news avslørte seg ettertrykkelig under presidentkampen gjennom ensidig støtte til en korrupt og krigstørst Hillary Clinton viste de sitt sanne flagg.  Som jeg skrev:

«Reaksjonene på Narren Trump, avslører eliten og makten, for enhver tilsynelatende dumhet Trump gjør, viser hegemonen sine kort, sitt sanne ansikt, sin åpenbare frykt.  Det er i de hysteriske reaksjonene på Trump og hans heterogene anti-bevegelse makten letter ufrivillig på sløret og viser sin forakt mot de som står utenfor deres korridorer, de uhørte og foraktelige.» 

Les Donald Trump – trumfkortet

De spør seg fremdeles nesten naivt hvordan det hele kunne skje og hvordan de angivelig skal få folk tilbake til fornuften og nekter å ta inn over seg at mange ikke ønsker deres politiske kurs. Om folket skal beherskes av en elite vil de helst ha seg frabedt en elite som både spotter dem og moraliserer, mens de selv åpenbart hykler med sine doble standarder.

Trump har stengt grensen for flyktninger og for syv utvalgte muslimske land midlertidig. Betegnende nok ikke Saudi Arabia, Gulfstatene eller Pakistan som har lenker til sunni-islamsk terror. Slik viser han at han mener alvor, at han er en handlingens mann uten å støte strategisk allierte.

Og media og aktivistgrupper biter på trollingen og sjokkdoktrinen, og forstår ikke at de spiller Trump og hans strateg og antiliberale mørke fyrste Steve Bannon rett i fanget.

De vil ha mediakrig, fordi det er polariseringen som kan gi dem makt, som kan sørge for at oligarkiet fortsatt kan profitere mens massene skriker til hverandre meningsløsheter og uvesentligheter i forhold til de undergangstegn som USA og Vesten faktisk er rammet av. Trump og Bannon ønsker nok en ny orden, men Bannons strategi bærer tilsynelatende mer preg av kaosmagi enn byggingen av et nytt tempel, men Ordo ab Chao (orden ut av kaos) som et gammelt esoterisk motto sier.

Og mange av de uhørte, foraktelige (deplorables…) biter også på, de ser i Trump en som kan gjøre USA stort igjen og som kan gi dem stolthet, identitet og en sikker fremtid tilbake. Men Trump kan ikke gjøre et fragmentert USA eller Vesten stort igjen, hverken som idé, kultur eller sivilisasjon. Vesten er i sin vinter og har mistet det senter som en gang vakte begeistring, beundring – og frykt.

Å hyle mot månen
Bare man gidder å ta et fugleperspektiv er USA og deres globale epigoner  en marerittverden for de som ikke er uavhengig økonomisk og/eller har en dypere mening i tilværelsen enn å være passiv forbruker (m.a.o. mindre enn 1% av befolkningen). En sivilisasjon bygget på historiens største selvbedrag, en absurd pseudoreligiøs tro på at amerikansk har noen form for substans, en metafysikk som gjør at det amerikanske har en transcendent historisk misjon utover den simpleste økonomisme og konsumkult. Hurrapatriotismen og den innbilte humanistiske eksepsjonalismen er bare kosmetikk og sminke for et slavesamfunn helt i det meningsløse konsumets og underholdningens vold – USA er simulacra.

Majoriteten virrer og irrer, som flakkende lys som snart slukker uten å etterlate seg noe av verdi for ettertiden. De på bunnen speiler de på toppen i sitt jag etter tomhet og vind, og Trump er både barnet og keiseren med nye klær.

De som ser på det politiske som et religiøst substitutt og tror at en politikk uten et moralsk senter kan løse alle eksistensielle problem, hyler mot månen som om det er solen som nå lyser og ikke bare et blekt gjenskinn på en mørk nattehimmel; en illusjon om lys som ikke varmer eller bringer liv. Illusjonene rår over realitetene.

En absurd tilstand hvor det er The Mad Hatter som er normaliteten i det normaliteten slik den konservative nostalgiker opplever den er oppløst og uoppnåelig annet enn som en uklar drøm for å holde ut i sivilisasjonsmørket.

Intervjuet med Trump på ABC med David Muir hvor Trump blant annet forsvarte tortur nylig viste ikke en statsmann, men en karikatur av en statsmann, med komiske trekk i sin mangel på selvdistanse og forestillinger om egen storhet, men med amerikaneres påståelighet om egen fortreffelighet og et praktisk sinnelag godt intakt:

«David, I mean, I know you’re a sophisticated guy. The world is a mess. The world is as angry as it gets. What? You think this is gonna cause a little more anger? The world is an angry place. All of this has happened. We went into Iraq. We shouldn’t have gone into Iraq. We shouldn’t have gotten out the way we got out.

The world is a total mess. Take a look at what’s happening with Aleppo. Take a look what’s happening in Mosul. Take a look what’s going on in the Middle East. And people are fleeing and they’re going into Europe and all over the place. The world is a mess, David.»

Se hele intervjuet her

Han er ikke slik de liberale moralistene ønsker å tro et fremmedelement, men er skapt av akkurat denne sivilisasjonen.  Et punktum for de som kanskje har trodd på en form for sivilisatorisk og kulturell renessanse, men en åpning for en ny begynnelse for de som allerede har innsett at det er over.

«Fremfor konsekvent argumentasjon har man nå en meme-krig, hvor ulike konfronterende konsepter, tanker, utfall og idéer sentrifugeres, radbrekkes og settes sammen på nytt som i et kaleidoskop uten at det finnes noen konsekvent sammenheng eller koherent ideologi annet enn vilje til makt. »

Simulacra og simulasjon
Trump representerer den postmoderne inntreden i hyperrealitetens æra hvor simulacra er et faktum, det vil si en uvirkelighet vi uten videre godtar som virkelighet i den forstand at det uvirkelige  og virkelige er likegyldig.  I Simulacra and Simulation (1981) beskrev filosofen og sosiologen Jean Baudrillard fasene slik:

1.    Det autentiske – originalen.
2.    En kopi av det autentiske, hvor vi tror med rette eller urette at et symbol beskriver en dypere virkelighet.
3.    Manipulasjon og korrumpering av det autentiske
4.    Fravær av en dypere virkelighet, Simulacra hevder å være en tro kopi, men er en kopi uten original. Symboler og bilder hevder å representere noe virkelig, men ingen sann representasjon finner sted og vilkårlige bilder fremstår som ting uten sammenheng til noe opprinnelig.
5.    Det rene Simulacra. Her finnes ingen referanse eller pretensjoner til noen realitet, kun simulasjoner av andre simulasjoner, Simulacra, hvor ingen er mer original enn den andre og hvor ingen tror på noen autensitet eller virkelighet annet enn som en naiv og sentimental forestilling.

Fremfor konsekvent argumentasjon har man nå en meme-krig, hvor ulike konfronterende konsepter, tanker, utfall og idéer sentrifugeres, radbrekkes og settes sammen på nytt som i et kaleidoskop uten at det finnes noen konsekvent sammenheng eller koherent ideologi annet enn vilje til makt.  Løgn, sannhet og halvsannhet produseres og turneres på løpende bånd fra alle sider.

Vi ser et oligarkis vaktskifte med et annet. Samfunnet bytter fortelling, simulasjon. Tese og antitese fremstår begge som dikotome overflatefenomener over en tilværelse som i sin mekanikk og essens – og mangel på essens, er den samme tross sine ulike formøvelser.

Både de som ser på Trump som en reformator og de som ser på han som en reaksjonær, tar feil, han virker på dette systemets premisser og hans inkoherente og banale retorikk lover heller ingenting annet enn meningsløse handlinger som å bygge en mur som ikke kommer til å endre den demografiske utvikling i USA eller de økonomiske forhold for amerikanere flest, men vil fungere som en nesten sannhet, truthism: – se jeg gjorde som jeg sa, jeg har stengt grensen.

Meningseliten er egentlig bare rasende fordi deres egne humanistiske memer har blitt erstattet av nye som er like foraktfulle overfor realiteter og langsiktige konsekvenser som deres, men er åpenlyst amoralske i sin natur.

Trump og hans bande rygger ikke eller ber om unnskyldning, de gidder ikke spille det humanistiske skuespillet, de strekker den kognitive strikken kontinuerlig til bristepunktet og åpner derfor et større handlingsrom for seg selv bortenfor den humanistiske arvesynden som politiker- og mediaklassen frem til nå har kunnet belemre særlig hvite med. Trump er likevel ingen kyniker, han tror på sin misjon, hans svakheter og mangel på selvkritikk er hans styrke.

Realpolitikk eller apokalypse
Men ikke noe alternativt samfunnssystem vokser frem. Det globalkapitalistiske pyramidespillet er det samme, potten er den samme, men noen av spillerne på toppen byttes ut, men de øverste klassene sitter trygt.

Geopolitisk kan Trump og hans hoff utgjøre en forskjell da bilaterale avtaler fremfor multilaterale og universelle avtaler ser ut til å kunne bli det foretrukne, det vil bane veien for en multipolar verdensorden, men selv her er lite sikkert.

Det kan se ut som om man vil nærme seg Russland,  også for å splitte de stadig sterkere bånd mellom Russland, Kina og ikke minst Iran. Men Russland under Putin og hans oligarki har en langt dypere og mer langsiktig analyse enn at de vil bite på banalt splitt og hersk.  Trump er ingen Putin, og amerikanere er ikke russere.

Store forskyvinger i det globalkapitalistiske system hvor både USA, Russland og Kina inngår i kan få uante sterke konsekvenser. Og skulle sabelraslingen mot Kina bli noe mer enn rasling så kan det styrte verden ut i en storkonflikt som kan ødelegge den bestående samfunnsorden.

Det samme gjelder alliansen Trump ser ut til å legge i støpeskjeen med det stadig mer høyreekstreme Israel under statsminister Benjamin Netanyahu som åpent priser innsettelsen av Trump (uten at norsk media skriver stort om det) som om det var en kjær venn. Palestinerne har for lengst trukket svarteper og er overgitt av det «internasjonale samfunnet», og er historiens tapere, dømt til en evig diaspora som ført bak lyset med Oslo-avtalen som det aldri lå reell makt bak.

For palestinerne gjenstår enten flukt, underkastelse i et apartheidregime eller en mer eller mindre ærefull død i kamp som «terrorister».  De er et folk som har historiens kamp, ikke ulikt den tvansgfordrevne amerikanske urinnvånere. Nå som Syria er stykket opp og delt, selv om Assad og det sekulære Syria holder stand, så er Iran neste mål i den langsiktige neokonservative  strategien om å destabilisere Midtøsten og Israels fiender.

«Men kanskje er virkelig  Trump «the negotiator», en hardkokt realpolitiker etter Kissingers smak, den pragmatiske hestehandleren og eksperten på en god deal som han selv ubeskjedent uttrykker det til stadighet.»

Haukene i den politiske eliten i Israel og USA har lenge ønsket et angrep mot Iran, men Israel har ikke nok muskler på egenhånd til å kunne vinne avgjørende og legge Iran-regimet i grus.  Med USAs hjelp vil det være mulig å legge landet i grus, men vil åpne opp for et inferno større enn de konflikter man hittil har sett i Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Iran har tross interne motsetninger sammenlignet med andre land i regionen en majoritetsbefolkning med en overbevisning som vil yte en motstand av et helt annet kaliber enn andre regimer som Irak og Libya har gjort.

Les om tidligere planlagte israelske angrep på Iran som ble stoppet

Shiamuslimene har vist seg å være en stabiliserende faktor i regionen, som i Libanon hvor de samarbeider med de kristne, mens radikal sunni-islamistisk wahhabisme sprer terror globalt. Om Trump river atomavtalen med Iran i filler så er det et skritt i retning av økt spenning som kan bli eksplosiv av apokalyptiske dimensjoner.

Men kanskje er virkelig  Trump «the negotiator», en hardkokt realpolitiker etter Kissingers smak, den pragmatiske hestehandleren og eksperten på en god deal som han selv ubeskjedent uttrykker det til stadighet. Kanskje spiller han og hans nærmeste rådgivere et høyt spill for å øke sitt realpolitiske handlingsrom og forhandlingsposisjon fremfor å iverksette menneske- og materialspisende konflikter uten noen ende i uoverskuelig fremtid.

Det er absolutt en realistisk mulighet, men som det har vært sagt, hva skal man med verdens mektigste armé om man ikke skal bruke den – det finnes definitivt krefter i Washington som hans antagonist Hillary så tydelig viste og Bush før, som klør etter å holde  militærindustriens hjul gående. Flere av disse haukene har og fått posisjoner in den nye administrasjonen.

Steve Bannon, mannen bak mannen

 

«Dick Cheney. Darth Vader. Satan. That’s power. It only helps us when they get it wrong. When they’re blind to who we are and what we’re doing.» – Steve Bannon

Sivilisatorisk entropi
For den som ser gjennom overflatespillet og memekrigen så er det uansett ingen tvil om at Trump uansett intensjoner er i ferd med å bryte ned en samfunnsorden han nok egentlig vil bevare i sin kjerne, men kan hende strategisk rådgiver Steve Bannon har en egen mer vidttrekkende strategi (les intervju med Bannon her).   Selv om spenningsstrategien med økt polarisering har sine fordeler i begrensede perioder, så er dype konflikter over lang tid i et samfunn ødeleggende. Trump er heller på ingen måte beskyttet mot et fremtidig krakk som vil overgå finanskrisen 2008 radikalt. USAs låneboble er like gigantisk som landets supermaktsambisjoner, på en eller annen måte vil man måtte lande hardt, og for noen vil det nok være en fordel at det er Trump, outsideren som tar støyten.

Han har mange fiender òg i sin egen republikanske leir – trår han for langt over streken kan det komme en motreaksjon som uskadeliggjør ham.

Den kognitive dissonansens porselen tåler ikke hans elefantsteg. Han vil heller ikke etterlate seg en såkalt bedre verden, men en verden med stigende sivilisatorisk entropi. Det Vesten vi uansett kjente har for lengst løpt linen ut, spørsmålet er om enden blir med et langdrygt klynk eller et smell. Ingen tvil om at Trump intensiverer denne prosessen.

Meningselitens hegemoni har nå fått sår det aldri kan hele selv om motreaksjonen kommer. Det foraktelige folket kan gjerne la seg forføre av en rottefanger, men de vil aldri i samme grad la seg kue av universalistiske moralister igjen. Krigen mellom det partikulære og universelle har såvidt begynt.

Det Trump nå river ned vil hans antagonister aldri klare å bygge opp igjen, så får man se hva som etter hvert reiser seg i de postfaktuelle ruinene, en ny realitet eller en større løgn mens vi hyler mot månen.

 

Av samme forfatter: Trump – Tårnet faller og Donald Trump – Trumfkortet

 

Relatert

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Kaj Skagen: Ja, vi lyg for dykk

Hegemonens skjebnevalg

Et nytt år uten håp?

BREXIT – massenes opprør

Hylekoret og Listhaug-koden