Hylekoret og Listhaug-koden
Jeg var en gang både venn og kollega av Sylvi Listhaug, vi startet samtidig som rådgivere på Stortinget, og jeg kan bekrefte, hun hverken spiser barn eller utmerker seg som mer kald og hensynsløs enn andre. Derimot er hun dyktig på å selge en politikk som forsvinner i støyen av moralisme, emosjoner og billig retorikk.
Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK. Bildet øverst: Sylvi Listhaugs offisielle facebook-side
«Politisk var hun en smart pragmatiker. Hun sto alltid trygt plassert i midten og fulgte lojalt opp partiledelsen, samt at hun holdt seg tett inntil de som hadde mest innflytelse, sladret om og med dem det var rett å sladre med og om. Hun utfordret absolutt ingen, Carl og Siv hadde alltid rett. Fremfor å gi råd som rådgiver underkastet hun seg betingelsesløst autoriteten til de som var trinn på stigen oppover mot makten. I klartekst en født partipolitiker. Frp var hennes religion og kirke og hun var en overbevist troende.»
«Hva regjeringsposisjonen konkret politisk skulle innebære uttalte Carl I. Hagen aldri noe om – det var bragden, utfordringen i å få Frp stuerent og inn i posisjon som var det vesentlige, politikken var sekundær.»
Kolleger i Frp
Sylvi og jeg begynte som rådgivere på Stortinget etter valget 2001, men vår bakgrunn var vidt forskjellig. Jeg hadde vært medlem knapt ett år og hadde opplevd en overraskende rakettkarriere, mens Listhaug var en ekte «frepper» med partiet som både mor og ledesnor for livet. Hun var en del av partiets kultur, jeg kjente meg alltid som en observatør, hvilket kanskje best ble bekreftet av politisk kommentator Kjetil Løset fra TV2, som sa at jeg burde passe meg ettersom intellektuelle aldri varer lenge i partiet. Der fikk han rett. Jeg passet ikke inn i partiet og partiet passet heller aldri meg.
Jeg hadde markert meg som informasjonsansvarlig og valgkampansvarlig i Oslo ved stortingsvalget 2001, hvor partiet sto han av tross den verste shitstormen i partiets brogede og støyende historie. En verdifull erfaring i å drive propaganda under verst tenkelige forhold. Noe overrasket fikk jeg jobben som rådgiver og der var jeg plutselig, han som i ungdommen hadde vært anarkosyndikalist og senere nasjonalrevolusjonær aktivist sto plutselig i Stortingets saler, parlamentarismens høyborg, og jeg lo for meg selv.
Sex-skandaler, intriger, fløykrig og ikke minst den mye omtalte utrenskningen av partiets mest innvandringskritiske og konservative fløy gjorde at partiet som hadde kommet opp i 30 % på meningsmålinger klarte med nød og neppe å klore seg fast på 14,6 %. Uten overdrivelse hadde 2000–2001 vært en gedigen såpeopera med stadig nye absurditeter som ble brettet ut i full offentlighet på nivå med skandalene rundt Trump og vel så det. At partiet ikke fikk mindre oppslutning var takket være iherdig og intens innsats fra oss gjenværende i partiet og at folk da som nå var drittlei politikere.
Så der var vi da, to nyslåtte rådgivere på Stortinget. Kjemien stemte mellom oss så vi ble mer enn bare kolleger, faktisk gode venner på den måten at vi utvekslet daglig sladder om «de andre» i partiet, møttes privat og alltid satt sammen på bussen når vi skulle på en eller annen partisamling. Ja, det å være i et parti har noe infantilt over seg på mange nivå, som ungdomsskolen.
Jeg virket «elitær» ettersom jeg hadde et analytisk, prinsipielt tenkende sinnelag, var alvorlig, leste bøker som ikke var krim eller skrevet av Ayn Rand, brukte riksmål, likte opera (mer skulle ikke til for å skille seg markant ut), kunst og kultur som ikke gikk på refreng og var ikke videre glad i den påtatte, nevrotiske lavfolkeligheten. Ideologisk hadde jeg et fåfengt ønske om å dreie Frp tydelig inn mot venstre sosialt og økonomisk og utvikle en tidsriktig verdikonservatisme for slik å kunne bli et folkelig sentrumsparti. Det var dømt til å mislykkes.
Når man stort sett fant partimedlemmene i eget parti frastøtende og disse medlemmene så med mistenksomhet på en som hadde gått gradene så fort, ble kjemien deretter. Sylvi derimot var folkelig freidig og smidig overfor omgivelsene, og trivdes i motsetning til meg aller best i Frp-samvær. Hun gjorde heller ikke noe stort politisk poeng av seg i begynnelsen. Dermed gikk hun selvsagt rett hjem med sin fine sunnmørske dialekt, lure blikk og kvikke, humørfylte, feminine vesen.
«Ideologisk var hun som de fleste i Frp vanskelig å få tak på, i den forstand at det ikke fantes noen dypere ideologisk overbevisning bortsett fra at partiet har alltid rett»
«Ho Sylvi»
Hun ble for oss «Ho Sylvi», og alle i stortingsgruppen, ikke minst de mannlige, svermet litt for henne.
Politisk var hun en smart pragmatiker. Hun sto alltid trygt plassert i midten og fulgte lojalt opp partiledelsen, samt at hun holdt seg tett og nær de som hadde mest innflytelse, sladret om og med de det var rett å sladre med og om. Hun utfordret absolutt ingen, Carl og Siv hadde alltid rett. Fremfor å gi råd som rådgiver underkastet hun seg betingelsesløst autoriteten til dem som var trinn på stigen oppover mot makten. I klartekst en født parlamentariker. Frp var hennes religion og kirke og hun var en overbevist troende. Når vi møttes kunne vi snakke endeløst om konstante intriger og maktkamper i partiet, men gikk det utenfor det så hadde Sylvi fint lite å si om noe som helst.
Ideologisk var hun som de fleste i Frp vanskelig å få tak på, i den forstand at det ikke fantes noen dypere ideologisk overbevisning bortsett fra at partiet har alltid rett (det er forøvrig den ideologien de fleste partimedlemmer fra alle partier i Norge deler) og enkle Fremskrittsparti-fraser om individets frihet, mindre byråkrati, privatisering, effektivisering, strengere krav i skolen, skatt og avgifter, eldreomsorg og så videre. En velkjent regle.
At hun som de fleste andre i partiet har viftet kokett med Ayn Rands Atlas Shrugged er som det skal være om man skal være comme il faut i blå partikretser. Der finner man bastante fraser og nyansefrie fiendebilder i dramatisk, hollywoodsk fortellerform, men det er andre i partiet som er virkelige ideologer og som kan sin objektivisme og nyliberalisme med Mise, Hayek og Friedman som ledestjerner – og Ayn Rand som gudinne.
«Man var opptatt av å finslipe retorikken noe etter å ha fått grundig bank i offentligheten etter den interne Moskvaprosessen mot dem man mente ikke hadde gått på kne dypt nok for Kong Carl, som mange kalte Carl I. Hagen både med forakt og beundring.»
Utrenskning og arven fra Kong Carl
Når det kom til innvandring så var hun alt annet enn en hardliner, og i de tider så var det også riktig rent pragmatisk/opportunistisk ettersom man etter utrenskningene ble sett på med et skrått blikk fra Carl I. Hagen og partiledelsen dersom man var for markant i disse sakene.
Øystein Hedstrøm, som hadde turnert Norge land og strand sammen med Vidar Kleppe med sitt anti-innvandrings-campingvogn-roadshow til stor suksess og like stor forargelse fra både presse og en paranoid og maktfullkommen Carl I. Hagen, var fullstendig detronisert og holdt lydig kjeft. Han ble satt til å være landbrukspolitisk talsmann i stortingsgruppen (med andre ord en degradering til ubetydelighet) og kjedet oss fra vettet i gruppemøtene med detaljerte, nærmest autistiske utlegninger om effektivisering av potetproduksjonen i Hedmark.
Carl I. Hagen på vei opp mot maktens tinder
Man var opptatt av å finslipe retorikken noe etter å ha fått grundig bank i offentligheten etter den interne Moskvaprosessen mot dem man mente ikke hadde gått på kne dypt nok for Kong Carl, som mange kalte Carl I. Hagen både med forakt og beundring.
Partiet hadde fått mye drahjelp dagen etter valget 10. september 2001: 9/11. USA og Vesten var i kortvarig sjokk, og muslimsk terrorisme var på alles lepper da som nå. Det var integrering som skulle bli mantraet med utgangspunkt i muslimske jenter som Hege Storhaug kom drassende med på besøk til Frps stortingsgruppe – tenåringsjenter som ikke ønsket å leve under sin kulturs herredømme.
«Grunnfjellet i partiet ønsket ganske enkelt at den norske befolkningen skulle være overveiende homogen med et visst trykk på vern av en norsk kultur de hadde vanskelig for å definere innenfor partiets stadig mer nyliberale program.»
Integreringspolitikk erstatter innvandringsmotstand
På landsmøtet i 2002 sang Sylvi ut i en tale at kampen mot terrorismen starter i hjemmet og i integreringen av unge muslimske jenter, til rungende applaus. Noen av disse søte, vestvendte, mørke Storhaug-jentene troppet også opp på møter i Frp som synlige bevis på at her snakket man så menn sant.
For meg som aldri har hatt noen tro på integreringssvadaen eller begrepet i det hele tatt, skapte dette en følelse av en stor distanse til skuespillet.
Skuespill, fordi de innvandringskritiske som stemte Frp i all hovedsak ønsket full stopp i innvandringen fra utenomeuropeiske kulturer og umiddelbar hjemsendelse av alle som ikke hadde fått varig oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Grunnfjellet i partiet ønsket ganske enkelt at den norske befolkningen skulle være overveiende homogen med et visst trykk på vern av en norsk kultur de hadde vanskelig for å definere innenfor partiets stadig mer nyliberale program.
Integrering ble for mange som ville omgå rasismestempelet en light-versjon av innvandringsfiendtligheten hvor man ganske enkelt uttrykte at det var helt greit med fremmede brune, gule eller blå, bare de ble som «oss».
Muslimer ble per definisjon en form for ondskap som måtte bekjempes, ikke minst som ekko av USAs destruktive War on Terror, som fortsatt pågår for full musikk med tverrpolitisk norsk bifall. Alt agg man følte mot masseinnvandringen og fremmedgjøring generelt ble slik effektivt projisert på en stor gruppe mennesker som både var konkret (de fleste mørke man så ble puttet i den bagen) og abstrakt på samme tid. Og som tiden har vist har man ikke gått tom for hverken frustrasjon eller aggresjon rettet mot muslimer, islamister, Eurabia, IS eller hva man nå velger i avmakt som negativ identifikasjon, uten at innvandringspolitikken på noe område reelt sett er endret. Norges befolkning er i rask endring mens politikken i stort er uendret.
Integrering er slik blitt en eufemisme for assimilasjon av folkegrupper som ikke vil la seg assimilere, i motsetning til segregasjon som oppstår naturlig mellom folkegrupper med ulikt verdigrunnlag, uansett gode forsett og «integreringsdebatter» som går i evig sirkel.
Hakk i platen fungerer overfor velgere med kortidshukommelse
Posisjoner fremfor politisk endring
Men Sylvi hadde teften for å være både spiselig og passe kontroversiell på samme tid, og man hadde etter utrenskningene i partiet egentlig vraket den reelle innvandringsmotstanden og erstattet den med retorikk for å sikre velgergrunnlaget hvert fjerde år. Det vil si at man konkret ikke gikk inn for noen vesentlig innstramming i massemigrasjon slik Dansk Folkeparti hadde gjort og gjør med tydelige resultater og reell politisk innflytelse.
Posisjon fremfor politisk endring ble Fremskrittspartiets vei.
Carl I. Hagen signaliserte tydelig internt i stortingsgruppen at det var viktig å gjøre seg spiselig for andre partier, særlig Høyre, slik at man kunne inngå i et regjeringssamarbeid med dem i fremtiden. Han klarte òg å fremføre som argument at det var en fordel at partiet var blitt betydelig mindre etter de diktatoriske utrenskningene internt i partiet, fordi da ville ikke Høyre føle seg truet som juniorpartner.
Hva regjeringsposisjonen konkret politisk skulle innebære uttalte Carl I. Hagen aldri noe om – det var bragden, utfordringen i å få Frp stuerent og inn i posisjon som var det vesentlige, politikken var sekundær.
Stusselig er det derfor i ettertid at han nå lyver eller har fått dårlig hukommelse omkring det nyliberale utvannede blå Frp han selv skapte, men som han nå selv føler seg fremmed for kun fordi han ikke lenger er partiets leder. Frp anno 2016 med Siv og Sylvi er fremfor alt hans kongerike, som han lik en King Lear ga bort for å tekkes sin kjære Eli som han hadde lovet mer enn han kunne holde. Partipolitikken er forstemmende banal i sitt vesen.
«Frp har dalt jevnt og trutt på alle meningsmålinger grunnet at de for mange i partiets grunnfjell fremstår som det opportunistiske konsensuspartiet de er. Men godt hjulpet av hylekor, en falmet kjendis og medias bevisste kjør mot det de vet er retorikk og ikke faktisk innvandringsrestriktiv politikk, er Frp sikret oppslutning på minst 10 %.»
Hylekoret usynliggjør den politiske konsensusen
Hylekoret mot Sylvi har hverken forstått hennes eller Frps strategi, men enda mer, de usynliggjør i likhet med Sylvi Listhaugs tilsynelatende hardtslående retorikk den reelle politikken. Regjeringen fører en innvandringspolitikk som er minst like liberal som tidligere regjeringers. Som den såkalte flyktningkrisen viste, så var en regjering med Frp ikke i stand til å stoppe strømmen mer enn andre partier var villige til.
De satt på gjerdet og det var kun andre europeiske land på kontinentet som bremset opp tilstrømningen etter hvert. Men grensene er i seg selv like vidåpne som før. Innvandringen til Norge er rekordstor. Sett i forhold til resten av Europa har massemigrasjonen hatt en eksplosiv økning under Høyre–Frp-regimet (se oversikt her: Norge skiller seg klart ut i Europa på innvandring).
Som en kommentator fra Civita uttaler i Aftenposten, så har Senterpartiet strengere innvandringspolitikk enn Frp (les artikkelen her).
Kristoffer Joner, nok en skuespiller norsk offentlighet aldri helt blir kvitt, sikrer Listhaug og Frp fornyet popularitet
Nyliberale og antinasjonale
Men likevel så hyles og hykles det patetisk utenfor Sylvi Listhaugs kontor og i kommentarfelt, mens regjeringen, Frp, hun selv og hennes rådgiver kan glise bredt. De fører Europas mest innvandringsvennlige politikk samtidig som de takket være hylekoret får støtte fra de innvandringskritiske som ikke er gode på statistikk, men lar seg bondefange av billig retorikk og ho Sylvis vinnende vesen.
Frp har dalt jevnt og trutt på alle meningsmålinger grunnet at de for mange i partiets grunnfjell fremstår som det opportunistiske konsensuspartiet de er. Men godt hjulpet av hylekor, en falmet kjendis og medias bevisste kjør mot det de vet er retorikk og ikke faktisk innvandringsrestriktiv politikk, er Frp sikret en oppslutning på minst 10 %.
Selv om «folk flest» absolutt ikke ønsker deres antisosiale nyliberalisme med demontering av velferdsstaten, billigsalg av viktige norske fellesverdier og knefall for global kapitalisme gjennom frihandelsavtaler, så er Frp og nå Sylvi Listhaug den eneste stemmen som i det minste svarer på den frustrasjon de har over å ikke bli hørt. Sylvi sier at hun forstår fremfor å moralisere og vise åpenbar folkeforakt slik eliten ellers gjør. Sylvi tilhører eliten, men hun snakker et annet språk når det passer henne.
Det som en gang var norsk venstreside har for lengst forlatt sitt kollektive subjekt Folket til fordel for identitetspolitikk knyttet til kjønn og minoriteter og er ivrig med på spillet hvor Sylvi spiller skurk, men det er Norges innfødte befolkning som sitter med kollektiv svarteper.
Som nevnt: regjeringen har bred oppslutning på Stortinget for sin liberale innvandringspolitikk, mens media, plapreklassen og det muslimkritiske kommentariatet lar seg rive med i en moralistisk ordlek som skyggelegger politikken som føres.
«Verdens befolkning øker raskt mot 13 milliarder, samtidig blir verdens naturressurser og dermed menneskehetens overlevelsesgrunnlag mindre. Dette er oppskriften på en krise og kollaps som garantert kommer»
Den virkelige politikken drukner i retorikk
Fremfor å diskutere innvandringspolitikkens formål, mål, begrensninger og store demografiske, sosiale og økonomiske konsekvenser i et 100-årsperspektiv, både prinsipielt og rent praktisk politisk, sitter man igjen med en politikk og politikere som fritas fra ansvar og lik sine velgere synser fritt og freidig tilsynelatende uten konsekvenser.
Verdens befolkning øker raskt mot 13 milliarder, samtidig blir verdens naturressurser og dermed menneskehetens overlevelsesgrunnlag mindre. Dette er oppskriften på en krise og kollaps som garantert kommer, hvor det man nå hevder er umenneskelig, er mildhet i sammenligning med den råskap som venter når man høster konsekvensene etter tiår med ansvarsløs politikk.
Avviklingen av velferdssamfunnet man ennå tar for gitt pågår nå, men takket være en offentlighet som handler om person, sinnelagsetikk og ikke sak, slipper Sylvi og resten av regjeringen å møte noen motstand.
Bare i Norge legges matjorden brakk og landbruk avvikles, mens befolkningsveksten grunnet innvandring vokser kraftig. Den reelle selvforsyningsgraden av basisvarer for rudimentær overlevelse i en krise er bare 30 % om man er optimistisk. Norske naturressurser, statlige næringer, felleskapsverdier og dermed nasjonal suverenitet legges ut for billigsalg uten hørbare protester.
Derimot høres stadig hyklerkoret som skriker øredøvende til Sylvi Listhaug og andre som ikke deler deres retorikk. Her synliggjort på et vis så man undres om man egentlig tilhører samme menneskehet:
[vsw id=”KB_5yqVlTQI” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]
Nedvurderingen av hennes person, umenneskeliggjøringen, symptomatisk for flokkmentaliteten til de som slår seg på brystet med «medmenneskelighet», er det som gjør hennes posisjon sterk. Jeg syntes ho Sylvi var sympatisk og sjarmerende; omgjengelig og våken. Det vil de fleste som møter henne personlig uten fordommer tenke. Hun er på ingen måte kjøligere eller mer kalkulerende enn andre karrierepolitikere i Norge, bare penere og mer vinnende i sitt vesen, og fremfor alt dyktigere til å trigge følelsene som tåkelegger faktisk politikk.
Å få fokus på person, ikke sak er Listhaug-koden, samme kode som Frp har fulgt år etter år og som gir ethvert sindig menneske lyst til å bryte ut i et skrik verdig Munch om det ikke var slik at andre mer lettpåvirkelige alltid skriker høyest. Ho Sylvi kan trygt telle tusenvis av nye likes på Facebook mens fremtiden for både fremmede og innfødte forblir like uavklart.
Anbefalt lesning: Frp vil avgi norsk suverenitet, Fremskrittspartiet vil selge NSB AS og Billigsalg av statlig næring
Av samme forfatter: Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden
Relatert
Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?
Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist
Kommentarproletariatet, avmaktens frontsoldater
Simone Weil: Partier dreper sannhet og rettferdighet