Trump – Tårnet faller

tower-falling-down

Hegemonen våknet til et selsomt skue, det utenkelige var virkelighet, narren stod som seierherre og de uhørte har gjort seg hørt. Fundamentet til den gamle orden krakelerer og brister i det den kognitive dissonansen ikke tåler å strekkes videre. Tårnet som moderniteten har bygget har begynt å falle. Samtidig er det ingen grunn til å tro at vi går mot lysere tider ennå, men befriende latter og skarp observasjon er på sin plass når kaoset begynner sin pendelgang mot logos. (Les tidligere artikkel Donald Trump – Trumfkortet her). 

«And the Lord appeared to them and confused their speech, when they had built the tower to the height of four hundred and sixty-three cubits. And they took a gimlet, and sought to pierce the heavens, saying, Let us see (whether) the heaven is made of clay, or of brass, or of iron. When God saw this He did not permit them, but smote them with blindness and confusion of speech, and rendered them as thou seest. »  – Greek Apocalypse of Baruch, 3:5–8

 

«You are not your job, you’re not how much money you have in the bank. You are not the car you drive. You’re not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. You are all singing, all dancing crap of the world.» Tyler Durden, Fight Club

 

Oppvåkning
Verden er ikke den samme som i går. Trump vant, og hadde han ikke vunnet ville bevegelsene og den uhørte undergrunnen som har båret ham frem fortsatt og malt i stykker den moderniteten som har skapt D. Trump, The Thug.

Skjellsordet har blitt appropriert og har i de yngre subkulturene omkring hans kampanje blitt snudd til noe positivt, til et vitalt in your face fuck you som benytter den banale og infantile underholdningskulturen som hegemoniet har bygget som et usikret våpen mot sin skaper.

Det er Trump som er gangstah’, som lik en hiphop-stjerne går sin egen smakløse vei til tross for, eller snarere nettopp fordi han ikke hadde enfoldige superstjerner på sin side to kiss his golden ass. Clinton fremstår til sammenligning som en vekselsvis sur skolefrøken/oppstyltet hysterisk kjerring og ble kysset, klemmet og nesegrust tilbedt av de største pseuodrebellene i popuniverset. Et univers som enn så lenge lever på et falskt motkulturelt image, men som representerer en sivilisasjons selvfornedring og nihilistiske nivellering som kulturelt alibi. Ja, vi hører på musikken deres. Vi digger den i mangel på noe annet, men vi vet at dere bare gjentar soundbites fra systemet, så hold kjeft! Nihilismen som oppstår i konsumsamfunnet biter nå sine herskere i halen.

lady_gaga

Lady Gagas pop-fascistoide opptreden var ingen suksess for å samle troppene om Clintons kanditatur

[vsw id=”jqz2KoOwV2c” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

Allerede nå er kobbelet med såkalte «eksperter» ute i alle medier som gråtekoner med sine bekymringer og skrantende analytiske evner. De viser igjen sin totale uvilje mot å forstå det enkle faktum at det finnes en stor gruppe mennesker som ikke liker eller ønsker deres løsninger. Det finnes ikke noen høyere rasjonell årsak til at en stor gruppe mennesker skal fortsette å stemme på en selvgod og grådig elite som forakter dem.

Det globale prosjektet denne eliten fremmer tjener kun de som har mest og de som vil ta snarveier til verdier andre samfunn har skapt. I det globale prosjektet er du som tror på at hardt og redelig arbeid lønner seg, at det finnes noen form for rettferdighet som gis den som strever for å holde hus og familie sammen, en taper som ingen i eliten finner det verdt å lytte til. Er du i tillegg en hvit mann er du en taper dobbelt opp.

Du skal bare produsere og svette for et umettelig forbruksmaskineri og på toppen av det hele skal du kysse dine slavedriveres føtter og taust godta deres evinnelige moralisme. Du skal kjenne skyld kun for at du er født som det du er.

150822105102-01-trump-05-super-169

Et transkontinentalt møte

På en transkontinental flyreise fra Asia i februar tidligere i år hvor jeg nettopp hadde avsluttet et oppdrag som selger av glassperler for globalkapitalismen (it’s a dirty job og alt det der…) lente jeg meg godt tilbake på første klasse da en blond, men av blikket å dømme, oppegående kvinne tilbød meg et eple. Jeg har ikke for vane å bable med fremmede på fly, men lot meg overbevise og tok en bit. Hun het ikke Eva, men hadde definitivt innsikt å dele. Til forskjell fra andre på flyet var hun norsk. Hun var også professor i informasjonsteknologi ved et amerikansk prestisjeuniversitet – med mye på hjertet.

Jeg utstråler tydeligvis noe som får fritenkere og mennesker med mørke hemmeligheter til å skravle uten skam, dette var ikke noe unntak. Selv om hun fremstod som en typisk pen, velartikulert, intelligent og ressurssterk akademiker, som nok likte yoga, økologisk grønnkål og håndbrygget kaffe, så utøste hun som en vaskeekte redneck sin forakt for Clinton-klanen og en løgnaktig mediaelite.

Hun profeterte at Trump ville vinne fordi også slike som henne var lei av løgner, korrupsjon og en totalt mislykket utenrikspolitikk som dro USA og Vesten lengre og lengre ned i hengemyra. På tampen kvitterte hun også med at hun som expat ikke kunne fatte hvordan nordmenn i så stor grad fant seg i å bli kontinuerlig tråkket på av en middelmådig elite med en statsminister hun anså som direkte dum, og forbannet den typisk norske husmannsmentaliteten med knyttede never godt gravd ned i bukselommene. Jeg kunne bare nikke mens jeg knyttet nevene i lommene i den overprisede shortsen min i lin.

Resten av de forretningsreisende lyttet, men forstod neppe døyten av vår engasjerte konversasjon som nok fremstod mer som en heftig flørt. Denne flere timer lange seansen var for meg et av flere frempek om at Trump var noe mer enn et blaff.

 

Stemmekveget og fremtiden

Det faktum at verdens største popstjerner ikke var nok til å få stemmekveget til å velge the Wicked Witch of the West er et veldig sterkt signal.

«We’ve all been raised on television to believe that one day we’d all be millionaires, and movie gods, and rock stars. But we won’t. And we’re slowly learning that fact. And we’re very, very pissed off.» – Tyler Durden, Fight Club

I Trumps velgersskare finnes det utslåtte hardt arbeidende mennesker som håper på en tryggere og bedre økonomisk fremtid. Om de vil få det økonomisk bedre er høyst tvilsomt. En økonomi som er basert på systematisk ulikhet vil aldri gi noen trygghet for de mange.

Trump vil kutte skatter og jobbe for at det skal være mer lønnsomt å drive business i USA. Reaganomics 2.0 ser ut til å være mantraet, politikken som skjøv USA entydig i nyliberal retning og skapte forutsetningene for det nyliberale hegemoniet vi ser i dag. Han har ikke ytret et eneste konkret holdepunkt annet enn at det vil bli “great, fantastic, unbeliveable.” Og det siste er det i høyeste grad.

Men han vil og tette igjen handelsavtaler og avviser nye globale avtaler som TTIP, i tillegg kan stoppe av floden av illegale innvandrere fra særlig Mexico som holder lønninger og tariffer lave, samt bidra til et oppsving i arbeidsmarkedet. Står han ved dette så kan det gi grobunn for en viss reindustrialisering av USA, og dermed flere arbeidsplasser. Men han kommer som uinvitert til et bord som er ferdig dekket av globalister og uten noe konkret program eller dypere ideologisk fundament. Derfor gjenstår det å se hva som blir realitet når han skal bryne seg på krefter som vet å beskytte sine interesser. En ny mer nasjonal suveren politisk linje vil ikke få noe gratis og vil bli møtt med ulike former for motstand og sand i maskineriet, i den grad Trump faktisk ønsker å gjennomføre noe slikt.

«I want to tell the world community that while we will always put America’s interests first, we will deal fairly with everyone, with everyone — all people and all other nations. We will seek common ground, not hostility; partnership, not conflict.» – D- Trump

Geopolitikk et trumpkort?
Geopolitikk er det området Trump har en reell mulighet til å bli en gamechanger med en pragmatisk og mer nasjonalt orientert utenrikspolitikk som aksepterer en voksende multipolaritet , nasjonal suverenitet og avklarte interessesfærer mellom verdens ledende stormakter. Dette faktum har blitt underkommunisert i media og blitt mistenkeliggjort på det mest konspiranoide som at Trump er i lommen på Putin og at den omnipotente Putin fikset valgkampen. Aftenposten er her i klasse med Alex Jones, bare med motsatt fortegn (les Aftenpostens konspirasjonsteori her)

For en krigstrett amerikansk befolkning har dette vært et vesentlig moment for Trumps tverrpolitiske støtte fra krefter som ellers ikke står de neokonservative republikanerene nær. Dette er punktet som vil vise om Trump faktisk mener alvor med sine mange utsagn om en mindre aggressive utenrikspolitikk, i så måte var hans seierstale løfterik (se og les hele hans tale her):

«I want to tell the world community that while we will always put America’s interests first, we will deal fairly with everyone, with everyone — all people and all other nations. We will seek common ground, not hostility; partnership, not conflict.» – D- Trump

fight_club_2

«I let go. Lost in oblivion. Dark and silent and complete. I found freedom. Losing all hope was freedom.» – Tyler Durden, Fight Club


Tyler Durdens sønner

Han er ingen revolusjonær. I beste fall er han en storkjeftet pragmatisk hestehandler, men utvilsomt en patriot. Han tror på drømmen han snakker om. For mange kan drømmen være nok om de slipper nedvurderingen og ignoransen til «de gode», de progressive som mener å ha et eierskap på historisk rettferdighet, en evig kontrakt med en sekulær avgud de kaller humanisme. Det er nettopp dette som har gitt Trump en annen og viktigere velgerskare for fremtiden hva angår mediaelitens hegemoni som nå ettertrykkelig er synliggjort gjennom en propagandavirksomhet som har gått nonstop til Trumps disfavør.

Dette er Tyler Durdens sønner, de som etter hvert har sett tvers igjennom den amerikanske progressive drømmen post-2000 og ser at den er et mørkt mareritt, så grotesk i sin mangel på selvinnsikt og megaloman selvrettferdighet at det er komisk. Disse innbiller seg ikke at Trump er et geni, eller at han er en frelser, men de ser noe de kan bruke, et verktøy, et anti-heltenes ikon som speiler en forvrengt samtid. I en annen tid hadde de kanskje vært konservative og dådssultne unge menn, men de konservative dyder har for lengst havnet på søppeldynga. Man dyrker da heller frem en nattutgave i lyset av flimrende skjermer, en nihilistisk konservatisme med anarkistisk vitalitet. De gir faen i et samfunn som gir faen i dem – og hjelper ivrig med demonteringsarbeidet bare den rette tilbyr verktøy.

En skjev, svart humor er sterkeste våpen som hver gang en SJW (Social Justice Warrior) åpner munnen for forutsigbare tirader, slår hardt tilbake, helst med rungende hånflir. Det politisk korrektes magiske sverd som har inngitt generasjoner med frykt for å støtes ut av det gode selskap er i ferd med å miste sin kraft.

Positivismen har ikke gått ut på dato i systempolitikerens retorikk og verdensbilde. Man tror ennå på en progressiv, liberal, lineær og opplyst fremtid, men for alle virkelig tenkende gikk positivismen ut på dato for godt over 100 år siden.

For en generasjon som har vokst opp med evige kriger uten annen hensikt enn destabilisering i et kynisk geopolitisk spill om et globalt hegemoni hvor det lille mennesket ikke har noen verdi, har ikke ideologiske glassperler noen troverdighet lenger. Unge desillusjonerte har for tiden ikke mange idealer rede for hånd, heller ikke de som hyller Trump i trass. De har ingen tro på rådende idealer og vil heller se hyklere falle enn å redde et system som selv har skapt det kaoset og eksistensielle mørket det forsøker å holde under kontroll. Om ingen skyter Trump, blir han nok sittende i 8 år. Hans kampanje vil bli godt hjulpet av hans mest fanatiske fiender som allerede er i full gang med å gjøre en repeat av det som sikret deres valgnederlag (se film nederst).

Hvit avmakt og makt
Men det var ikke bare sinte hvite menn som fikk Trump til Det hvite hus. Hvite, europeiskættede kvinner (53%) og menn (63%) i alle lag av befolkningen, samt overraskende mange med høyere utdannelse (45%), stemte på Trump. Dette var selvsagt langt flere enn de utslåtte, white trash, underdogmyten massemedia selvsagt holder ved like for slik å effektivt skremme de ressurssterke fra å identifisere seg med motkrefter.

«Few of those who end up voting for Clinton will do so because they expect her to bring about deep change in the economy. Many will do so from fear of the alternative. But how many other Americans will be ready to roll the dice and opt for Trump, simply in order to impose change of some sort on the entrenched oligarchies and rigged political system that Clinton represents and embodies to them? Until the votes are counted, it is a question that cannot be answered, but it’s a safe bet that there will be more than have yet revealed themselves to pollsters.» – John Gray, filosof og forfatter, September 2016 (les resten her)

De ikke-europeiske minoritetene som er raskt voksende stemte primært på Clinton. Kun 21% av de som i USA regnes til de ikke-hvite stemte på Trump (se exit polls hos CNN).

Det politiske i USA har blitt mer etnisk betinget enn på lang tid. Her finnes flere årsaker, men raseopptøyene i året som gikk har neppe virket beroligende for en befolkningsgruppe som stadig blir mindre. I tillegg kommer den kontinuerlige teppebombingen fra massemedia og akademia som messer på en hvit-skyld tankegang: at det finnes en historisk arvesynd, en white man’s burden, som gjør at det ligger en implisitt rasisme og fascisme i det å være stolt av sitt opphav som europeiskættet.

Her finnes mange paralleller til Europa og dette vil ikke blir mindre eksplosivt i et stadig mer etnisk heterogent Vesten. Det er tvilsomt om Trumps styre vil bringe noen større forsoning mellom de stadig mer fremmedgjorte befolkningsgrupper i et stadig mer klassedelt og nådeløst kapitalistisk USA.

«Ironically given last night’s result, it was Bill Clinton who best summed up what was happening when he explained that white America was “dying of a broken heart”. He noted many African-American or Hispanic families were achieving the American dream for the first time after years of struggle – seeing their kids become the first in their family to go to college, becoming home owners for the first time. By contrast, many white Americans – particularly in the “rust belt” of Michigan, Pennsylvania and Ohio that swung to Trump last night – had seen their hopes shattered, their dignity undermined, their frustrations ignored.» – Will Straw, tidligere leder for Britain Stronger In Europe, Englands tverrpolitiske pro-EU kampanje mot Brexit

fight_club_ending

Tårnet faller

The Tower i arketypenes tarot beskriver radikale endringer, destruksjon, gamle autoriteter faller til jorden,  men og mulighet for forløsning – der et tårn faller reises et nytt: Trump sitter i sitt gyldne tårn, som symbol for en ny tid. Når denne æraen er over vil også hans tårn styrte i grus, men han har sin symbolske funksjon på den lange veien mot en ny orden. Fenomenet Trumps hyperbler passer godt inn i den baudrillardske hyperrealiteten vi beveger oss mot. Men det virtuelle kan enn så lenge ikke redde oss fra døden, og derfor finnes det realiteter mennesket ikke helt kan unnslippe. Dobbeltenkning medfører kognitiv dissonanse og blir denne stor nok så sprekker hegemoniet og virkelighetsforståelsen avløses av en ny.

“Only after disaster can we be resurrected. It’s only after you’ve lost everything that you’re free to do anything. Nothing is static, everything is evolving, everything is falling apart.” ― Tyler Durden

Rystelsene fra USA gir ekko, men der det rådende paradigmet ser mørke og usikkerhet, ser andre lys og muligheter. I sprekkene til tårnets fundament som senmoderniteten har hevet finnes muligheter til endringer som går langt forbi Trumps plumpe program og personlighet.

Tyler Durdens anarkiske bastardsønner er det som skal arve den nære fremtid på den smertefulle veien fra kaos til logos.

Jeg gleder meg.

 

Tidligere om samme tema: Donald Trump – Trumfkortet  og Hegemonens skjebnevalg

 

Relatert

Sucker Punch: En tolkning

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker

BREXIT – massenes opprør

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

MACAU MADNESS