10 møter med Dylan

young-dylan

Dylan hører ikke blant dem jeg oppsøker, hverken i musikken eller poesien, i leten etter visdom eller sannhet eller gudommelig inspirert estetikk. Men likevel har han alltid vært der. Og han har, i flere tilfeller enn det jeg kanskje er klar over, stadig vært en rytme som jeg har kunnet fargelegge med emosjoner som det har passet meg, ja, et slags utløp for akutt melankoli eller sentimentalitet eller sinne eller bekymringsløs glede, og oftest i relasjon med andre mennesker. Og der har han til gjengjeld stått høyt.

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Noen sanger er viktigere enn andre. De kaster opp minner, eller de minner om noe som en gang ble kastet, og de er der. Og det gjør Dylan til en, om ikke viktig, så trofast følgesvenn fra jeg først fikk øynene opp for ham som yngre mann enn det jeg er nå. Dylan er en artist som har våget å skifte spor flere ganger i løpet av karrieren, og han har gjort det skikkelig hver gang. Det er en oppriktighet i det, og kanskje er det derfor han blir sittende og værende slik som han gjør, gjennom det vordende øret. For det er der han først og fremst hører hjemme, i det vordende, og det tror jeg han er godt bekjent av.

Jeg besluttet derfor, i kjølvannet av aktuelle oppmerksomhet i Dylans retning, å samle sammen noen gamle og nye bruddstykker, og gjøre dem om til korte tekster over ti av de Dylan-låtene som har betydd mest for meg gjennom tidens løp. Noen er biografisk basert, andre er det ikke, i den grad noe skrevet i det hele tatt kan undra seg et biografisk tilsnitt, og i den grad det skulle være interessant eller relevant. Det er ikke noe forsøk på å si noe viktig, eller sant eller engang noe vakkert, men simpelthen et ganske lite og enkelt takk til en trubadur som jeg har hatt gleden av å lytte til gjennom snart to tiår, både på lp, kassett, cd, minidisk, iPod og live ved to anledninger.

Til Bob.

 

«Og du kom til alpene før du stakk til Belfast, og vi tog toget til Østerrike, drakk øl og hørte på jazz, drakk schnapps og hørte på blues, rota oss bort og henta oss inn igjen, drakk fernet og hørte på oss sjøl med åpne vinduer så hele bygda trodde vi hadde tatt livet av hverandre, og vi kauka og gaula om Nietzsche og fransk visemusikk og demokratiets fall, og vi sang gamle låter og dikt som vi hadde laga sjøl, om evighet og frelse og galskapen, til kroppene ikke maktet mer, og du sovna på balkongen, under stjernene, med åpen dør, og i det jeg brukte mine siste krefter på å tenne nattas siste sigarett, hørte jeg en stemme halvt skjult av vinden, bedende, som i refleks: «sett på no’ Dylan a».»

 

dylan

Visions of Johanna (Blonde on Blonde)

Vi hadde krangla og ledd siden vi var sju, men var 16 år da vi først begynte å spille sammen. Du hadde lært å spille gitar, jeg kunne noen akkorder på orgel. Vi hadde skrevet dikt i et par års tid begge to, men hadde holdt det godt skjult for hverandre, inntil vi satt nede i kjellerstua di og tok opp låter med Windows lydopptaker, så høyt og grellt at far din kom ned og lurte på om bikkja hadde det greit. Så fant vi et rødt hus å øve i, og fant en fyr til som kunne to grep på gitar, men som ikke hadde rytme. Så du satte deg bak trommestikkene. Og da kvelden ble mørk og tung og vi var tomme for akkorder, så tok du fram en kassett du hadde snekra sammen sjøl, ga den til meg og pekte på kassettspiller’n i hjørnet som en musikklærer med permanent hadde glemt igjen fra åttitallet, og sa: «Sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Vi flytta til Trondheim, og starta et nytt band, med en som kunne spille gitar, til og med elgitar. Vi skrev tekstene mens vi spilte. De handla om døden og om ensomhet og om flukt og om fremmedgjorthet. Vi fant et gult hus å øve i. Drakk oss fulle. Og ble faktisk ganske gode. Tekstene ble bedre og bedre, rytmen var tung og god, låtene var lange, sjelden under en halvtime. Vi spilte det inn, satt nede hos Karlsen og hørte på mens vi drakk billig rødvin og akevitt og digga oss sjøl. Klokka åtte var vi imponert over at det faktisk ikke låt så verst. Rundt midnatt var det verdensklasse. Så dro vi ut på byen, sang egne låter over Elgeseterbrua, drakk og ble kasta ut, stakk tilbake til Karlsen og digga oss sjøl videre. Og da Karlsen hadde sovna, og akevitten nesten var tom, og den siste av våre egne låter hadde ebba ut, så snøvla du fra den røde lenestolen med filttrekk som Karlsen hadde arva av mormora si: «sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Så stakk du og Karlsen til Oslo, og jeg stakk etter, og vi fant et hvitt hus å øve i på Økern, og vi ble bedre til å spille, og vi ble fæle til å drikke, og vi ble bedre til å skrive, og vi skulle bli verdens beste, og da Karlsen sovna på sofaen i øvingslokalet, så tok du fram mp3-spiller’n din med lukka øyne og rakk den mot meg, mens du mumla i halvsøvne: «sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Og så kom jeg fra Tyskland og bodde hos deg den sommer’n, før jeg skulle nedover igjen, og vi rangla og spilte, og skrev og skrønte om rødt hus, og gult hus, og hvitt hus, og verdensklasse og hørte på gamle låter, og fabla om Marx og Steiner og Hauge og Hamsun, om Buddha og Krishna og kvinner og Ruppert og peak oil og malurt, og vi ble kasta ut av puber, og lo og sang, og du spilte gitar og jeg ropte dikt opp mot Grefsenkollen, og vi vet begge at det er noe av det beste vi har laga, hadde vi bare huska det, og du la deg på gulvet og brukte gitaren som dyne, og pekte hjelpeløst mot stereoanlegget mens du formelig hveste: «sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Og du kom til alpene før du stakk til Belfast, og vi tog toget til Østerrike, drakk øl og hørte på jazz, drakk schnapps og hørte på blues, rota oss bort og henta oss inn igjen, drakk fernet og hørte på oss sjøl med åpne vinduer så hele bygda trodde vi hadde tatt livet av hverandre, og vi kauka og gaula om Nietzsche og fransk visemusikk og demokratiets fall, og vi sang gamle låter og dikt som vi hadde laga sjøl, om evighet og frelse og galskapen, til kroppene ikke maktet mer, og du sovna på balkongen, under stjernene, med åpen dør, og i det jeg brukte mine siste krefter på å tenne nattas siste sigarett, hørte jeg en stemme halvt skjult av vinden, bedende, som i refleks: «sett på no’ Dylan a». Og jeg, jeg satte på Dylan.

 
Tida har gått. Det er ikke oss det er noe galt med, men verden, det er derfor vi aldri ble rockestjerner. Gitaren mangler en streng og orgelet samler mer støv enn toner. Nå sitter vi på balkongen på toppen av galgebakken, før du skal tilbake til Lux og jeg til Lilleasia, som i gamle dager. Trommestikkene og beatpoesien er bytta ut med tastatur og lengre setninger, men blodet er det samme, og fra dypet av vinen og natten og melankolien og gleden og søvnen, det samme påbudet som alltid i det du peker slapt mot PC’en, smiler skjevt og sier: «Sett på no’ Dylan a». Så jeg finner fram Blonde on Blonde. Visions of Johanna. Og jeg setter på Dylan.

The peddler now speaks to the countess who’s pretending to care for him
Sayin’, “Name me someone that’s not a parasite and I’ll go out and say a prayer for him”
But like Louise always says
“Ya can’t look at much, can ya man?”
As she, herself, prepares for him
And Madonna, she still has not showed
We see this empty cage now corrode
Where her cape of the stage once had flowed
The fiddler, he now steps to the road
He writes ev’rything’s been returned which was owed
On the back of the fish truck that loads
While my conscience explodes
The harmonicas play the skeleton keys and the rain
And these visions of Johanna are now all that remain.

 blood-on-the-tracks-album-cover

Simple Twist of Fate (Blood On the Tracks)

Intetanende, som en storm, på en båt, i en dans, på en café, ved en kirke, om dagen som blir til natt, om natten som blir til dag; det kunne ha vært hvor som helst; det var overalt.

 
Det starter i beina, som alt annet. Så i fingrene. Så i latteren, så i alvoret, så i alle rommene som skjuler en hemmelighet, som skjuler ens eget indre, som åpnes og lukkes, hjelpeløst bivånende, som en storm, på en båt, i en dans, i et øyeblikks evighet.
Så løyer ikke stormen, men blåser av gårde, videre, til andre breddegrader, like raskt som den kom. Stående ved en salt sjø, en morgen, en kveld, en natt, en morgen igjen. Intetanende, som en tanke som har mistet sitt innhold, men som vedvarer som tanke. Som en storm i en klinkekule som ruller ned fra ens bryst, bortover brygga og ned i havet. En dans, en dag, en natt, en sommer, en høst, en vinter.
Du ble født om våren. Jeg ble født for seint.

He woke up, the room was bare
He didn’t see her anywhere
He told himself he didn’t care, pushed the window open wide
Felt an emptiness inside to which he just could not relate
Brought on by a simple twist of fate

 bob_dylan-modern_times_limited_edition-trasera

Thunder on the Mountain (Modern Times)

Tre menn. I bil. Rød Volvo stasjonsvogn. Hartviks, Hagen og jeg. I rød Volvo. Nedover Østerdalen, langsmed Glomma som bukter seg som en sovende huggorm i bunnen av dalen. Skog. Skog og vei. Tre menn i bil. På vei nedover Østerdalen. I rød Volvo stasjonsvogn. Det er vår. Kald og frisk mårra. Vi skal sørover. Svart kaffe i termokoppen. Bilen ruller, først noe motvillig, snart lettere. Varmeapparatet i Volvoen begynner å virke, kaffen begynner å varme. Tre menn som ennå trenger litt tid til å mykne opp stive østerdalslemmer. Ingen trykkende stillhet, bare tre dvalende skinn som nettopp har kommet ut av hiet.

Vi passerer Kvennan, campingen, Telneset, krysser jernbanen, kjører vestsida mot Tynset, passerer Auma, Alvdal, skurverket, nærmer oss Hanestad. Hagen griper etter noe i hanskerommet. Ferskvare. Modern Times, knapt tatt av plastikken. Fisker ut CD’en, så ny at en kan kjenne lukten av polykarbonat som lunkvarmt blander seg med wonderbaumen, rekker den mot spilleren som fremdeles knaker etter en lang og kald vårnatt når den suger den runde disken inn. Symbal og elgitar. Pause. Symbal og elgitar. Ny pause. Symbal mot elgitar, og så lett skarptromme. Snart fortere, før den lander raskt og behagelig i en taktfast rytme. Lite tordenvær å se over Hanestadnea i dag, men det er Thunder on the Mountain i Volvoen, og det kjennes riktig ut. “Today’s the day, gonna grab my trombone and blow; Well, there’s hot stuff here and it’s everywhere I go”.

Hartviks lukker øynene I baksetet. Hagen, visesangeren, trubaduren, smiler, trommer med pekefingeren på rattet. Jeg ser ut av vinduet i det vi passerer trær, små hus, tun, dalen som begynner å våkne, som begynner å smile. Glomma som renner sakte, men sikkert nedover, sørover, dras nedover av gravitasjon og teleologisk intuisjon. Elva blunker til meg, og jeg blunker tilbake. Hagen drar hånda gjennom håret, ser på meg, smiler og nikker. Jeg smiler og nikker tilbake. Hartviks går inn i seg sjøl. Nedover, bortover, framover, forbi Koppang, Rena, gjennom Elverum, Tangen, langsmed Mjøsa som begynner å varmes opp av vårsola.

“The sun keeps shinin’ and the North Wind keeps picking up speed; Gonna forget about myself for a while, gonna go out and see what others need”, synger Dylan. Eidsvoll, Gardermoen, fly som lander, som tar av. “Looks like something bad gonna happen, better roll your airplane down”. Lillestrøm, trefelts, firefelts inn mot Oslo, Hagen tråkker på pedalen, vi må rekke polet. “Shame on your greed, shame on your wicked schemes; I’ll say this, I don’t give a damn about your dreams”, synger Dylan, men vi rekker det.

Hel ei med Jäger. Parkerer bilen, rusler mot nærmeste pub, Hagen bestiller tre øl. «The hammer’s on the table, the pitchfork’s on the shelf; for the love of God, you ought to take pity on yourself”. Men vi er ved godt mot. Det er fortsatt tid. Tid til å skåle bort det som skåles bort må, før vi trekker mot Sonja Henies Plass…

bob-dylan-freewheelin
Girl from the North Country (The Freewheelin’ Bob Dylan)

Små spor i sanden, fra små sko på lette bein på flukt fra regn. Små spor i sanden, prikkende, leende. Jeg følger dem bortover strandkanten, gående, forsiktig, lager spor i sporene, gjør dem mine, ser meg ikke bakover, men måkene kan se at sporet nå er dobbelt, ett skritt oppå et annet. Måkene følger sporet, følger det så langt at de blendes og etter hvert tror at det er ett spor, ett spor bestående av to. Måker vet ikke bedre. Betyr det imidlertid at de tar feil?

Jeg følger sporet lenger, tråkker for hver gang over det, dekker det med føttene mine. Tar av meg skoene, kaster dem på havet, går videre. Stranden tar slutt, men sporet fortsetter inn i et skogholt, jeg følger det, gjennom buskas og kratt. Sporet endrer seg, blir mindre, mer menneskelig. Sporet har kastet skoene.

Ved foten av ei furu ligger to sko. Gule. Jeg plukker dem opp. Iakttar dem. Legger dem fra meg igjen og oppdager at gulfargen har smittet over på hendene mine. Fargen sprer seg oppover armen, farger huden min. Måkene ler. Jeg går videre. Fyller det nå nakne sporet med mine like nakne føtter. Hele overkroppen gul. Går nordover, oppover, skogen blir tynnere, krysser tregrensa, opp det nakne fjellet. Ingen måker her. Ingen fugler, ingen dyr, ingen lyder.

Sporet har gitt avtrykk i fjellet, i steinen, og mine gjør det samme, fyller det nakne sporet som har gjort fjellet bløtt. Skimter toppen og månen som stiger opp bak den. Det ligger noe der. Et dyr. Pelsen er gyllen. Det er en tiger. En gul tiger. Jeg går bort til den, prøver å stryke den, stryke pelsen dens, men i det jeg tar på den blir den borte. Og jeg står alene på toppen av fjellet. Månen lyser ned på meg. Og jeg kan ikke avgjøre, om det er måneskinnet eller simpelthen meg selv som lyser så gult ned mot skogen, mot stranden, mot skoene mine som dupper i vannet og slår mot svaberget.

Please see for me if her hair hangs long,
If it rolls and flows all down her breast.
Please see for me if her hair hangs long,
That’s the way I remember her best.

I’m a-wonderin’ if she remembers me at all
Many times I’ve often prayed
In the darkness of my night
In the brightness of my day

So if you’re travelin’ in the north country fair
Where the winds hit heavy on the borderline
Remember me to one who lives there
She once was a true love of mine

bob-dylan

Forever Young (Planet Waves)

Det snør. Jeg skal hjem til jul. Slenger på meg den lille ryggsekken som inneholder et ekstra par sokker, en skriveblokk, Nietzsches Zarathustra på tysk og en ny utgave av Meister Eckharts prekener. Låser døra, gir nøkkelen til naboen og sier «god jul». Vader i snøen over den lille trebrua, som ennå ikke er måkt så tidlig på morgenen, og stiller meg til å vente på bussen til Berchtesgaden. Tar toget derfra videre til Salzburg, og fly til Gardermoen, hvor søstra mi står og venter med nevøen min på tre og et halvt, som hun overlater til meg og som jeg skal ta tog sammen med til mine foreldre og hans besteforeldre.

Vi går ned til perrongen. Toget kommer. Gutten smiler, og vi setter oss på plassene våre, hvorpå toget kjører nordover retning Hamar, hvor vi skal stå av for å bytte tog. Han fargelegger en kanin, jeg leser Eckhart. Vi deler en kvikk-lunsj. På Hamar er det kaldt, men vi har lue og skjerf begge to. Han sier det er bra vi har lue. Jeg sier meg enig. Vi finner setene våre for de neste tre timene opp Rørosbanen. Han drikker saft, jeg drikker kaffe. I en sving søler han ganske mye av saften på den nye blå joggebuksa si, jeg sier det går bra, han smiler med triste øyne. Han fargelegger en giraff, jeg leser Eckhart.

 
Litt etter Rena legger gutten fra seg fargeleggingsblyantene og heftet sitt, og ser på meg. Han spør hva jeg leser. Jeg sier jeg leser om en tysk mystiker som het Eckhart. Han spør hva en mystiker er. Han er tre og et halvt år, og velartikulert. Jeg sier at en mystiker er en som undersøker ting som er mystiske, ting vi ikke kan se med øynene våre. Han stirrer ut av vinduet, ut i snøflakene og mørket. Så spør han hva det for eksempel kan være.

På dette tidspunktet har de andre i kupeen lagt ned strikketøy og mobiltelefon, og lytter nysgjerrig til denne samtalen mellom gutten på tre og et halvt og onkelen hans. Det er blitt stille. Jeg svarer at det for eksempel kan være Gud. Han spør om jeg tror på Gud. Jeg svarer at det kommer an på hva han mener med tro, og hva han mener med Gud. Han ser igjen ut av vinduet. Han sitter lenge slik. Så spør jeg ham, om han tror på Gud. Han tar en liten pause, sukker dypt, før han svarer: “Nei, onkel Ivar, Gud er død.”

May God bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay forever young
Forever young, forever young
May you stay forever young

dylan-times-are-a-changing

Boots of Spanish Leather (Times are a-Changin)

På isen, på snøen oppå isen, over vannet. Isen eier meg, isen er alt jeg ønsker å eie, alt jeg ønsker skal eie meg, og vannet tenker ikke, ikke lenger, og jeg er blott en tanke av hva jeg var forrige gang det var is på vannet her. Her blir det ikke sommer mer, det er sånn det bare er, for vannet er valgt bort, og jeg er forvist til vinteren. Men vann du de trær som jeg setter slik pris på, og vær du et hjem for de fugler og dyr som flyr rundt her om sommeren, og som jeg nå ser sporene av i snøen.

Slik leser jeg brevene dine, og det er mer enn hva jeg fortjener. Det må være lukket her, det er slik det må være, og det er jeg som må lytte, du uvitende, i den stille, kalde vinteren. Det blir kaldt og mørkt, det er mars, jeg er alene her, jeg er redd, ensom, fri. Jeg har tre album på ipoden og nesten ikke batteri igjen. Tar av meg vottene, det er rim på skjermen. Trykker play. Boots of Spanish leather.

Oh, I’m sailin’ away my own true love
I’m sailin’ away in the morning
Is there something I can send you from across the sea
From the place that I’ll be landing?

bob-dylan-slow-train

Slow train (Slow Train Coming)

Det er sent. Vinen er tømt, og Johannes skjenker i Whisky for sjette gang, før han setter seg tungt ned i stolen på motsatt side av bordet. Peter har gått og lagt seg. Vi har snakket om Gud i snart tolv timer, og Peter har drukket øl, det blir man søvnig av. Ute uler vinden og blåser liv i nysnøen som ligger tjukt over Rørosvidda. Det er mørkt, bortsett fra de to stearinlysene på bordet som gir et grønt drømmende skinn i de tomme flaskene. Planene for et nytt tidsskrift med utgangspunkt i Vedaene er lagt, vi er utslitte, men har ikke kommet særlig langt i planleggingen. Å sette ord på mysteriet. Å hente frem en symbolikk som kan uttrykke det subjektives inntreden i objektiviteten, den levende imaginasjon, den fullendte meditasjon. Å gi navn. Å gi bilde.

 
Johannes ser tomt ut i luften. Jeg har øynene halvt lukkede. Vi sitter slik, stille, lenge. Til vi begge aner noe. Som et drag i luften. Utenfra. Innenfra. Møtes på midten. Stillheten brytes, sakte, men sikkert, og like avslappet som om det fremdeles ikke var en lyd mellom oss.
– Det kommer et tog, sier Johannes stille.
(Pause)
– Og det står en mann på perrongen, sier jeg.
(Pause)
– Og toget stopper, og konduktøren står i døråpningen, sier Johannes.
– Og mannen spør om de har ledige sitteplasser, sier jeg.
– Og konduktøren svarer: «vil du at det skal være ledige sitteplasser?», sier Johannes
– Og mannen ser tomt ut i lufta, før han spør om de har kaffe, sier jeg.
– Og konduktøren svarer: «Vil du at vi skal ha kaffe?», sier Johannes.
– Og mannen spør om de kjører til byen som begynner på N, sier jeg.
– Og konduktøren svarer: «Vil du at vi skal kjøre til byen som begynner på N?», sier Johannes.
(Pause)
– Så kjører toget, sier jeg.
– Ja, sier Johannes.
– Kom han seg om bord? Spør jeg
– Det spiller ingen rolle, sier Johannes.
– Nei, sier jeg.
– Toget legger skinnene det har kjørt på foran seg i all evighet, sier Johannes.
– Og det har ett øye, sier jeg.
– Tidsskriftet skal hete «monokkel», sier Johannes.
– Ja, sier jeg.
– God natt, sier Johannes.
– Tut-tut, sier jeg.
– Tut-tut, sier Johannes.

 

Man’s ego is inflated, his laws are outdated, they don’t apply no more
You can’t rely no more to be standin’ around waitin’
In the home of the brave
Jefferson turnin’ over in his grave
Fools glorifying themselves, trying to manipulate Satan
And there’s a slow, slow train comin’ up around the bend

bob-dylan-desire

One More Cup of Coffee (Desire)

Jeg tok farvel med deg før jeg traff deg, og jeg kjente deg igjen da jeg så deg for første gang. Som fra en sang jeg en gang hørte og hadde glemt at den var skrevet av meg lyttet jeg til hvordan du du avslørte løgnene mine, gang på gang, til jeg var naken inn til beinet og kun hadde blod og gift å gi deg.

 
På en gangsti skrev jeg dikt til deg i vinternatten. På sykkel ned fra sofaen du sov på nynnet jeg navnet ditt. Fra stolen som du satt på da du besøkte meg strøk jeg støvet du etterlot deg, og på jordet som vi lekte på, i en galskap som snart var ved å bli ødeleggende frisk og normal, samlet jeg opp krøllene du hadde etterlatt deg, og som jeg skulle lage en hengeløkke av. Krøllene var tykke. Tauet holdt. Hver gang.

Your breath is sweet
Your eyes are like two jewels in the sky
Your back is straight, your hair is smooth
On the pillow where you lie
But I don’t sense affection
No gratitude or love
Your loyalty is not to me
But to the stars above

One more cup of coffee for the road
One more cup of coffee ’fore I go
To the valley below

bob_dylan-shot_of_love-trasera

Every Grain of Sand (Shot of Love)

Han sitter på gulvet, veggene er mørke og nakne, så vidt han kan se dem, for rommet er åpent og stort, og natten er dyp og pinsom. Mørke skygger siger inn gjennom hulrom og usynlige sprekker i treverk og tapet, gjør rommet mindre, men veggene mindre synlige. Siver inn og nærmer seg truende, gjør blind, gjør blind brettet og brikkene og det siste trekket fra motspilleren som gir fra seg et svakt rødskjær på motsatt side. En kvalme og svimmelhet samler seg i brystet hans, men kun som en dulgende, lunken og intetsigende tunghet, en gjennomtrengende dobbeltgjenger som brer seg ut innenfra og fyller legemet med dunkelhet.

«Sjakk» kan han høre motspilleren hviske. Men det er umulig. Prøvende og anstrengende løfter han armen som ikke lenger er sin, for å gjenfinne mening i spillet som ikke lenger er hans, ikke lenger forståelig. Reglene er ikke lenger innenfor rekkevidde, alle personlighetens deler er spredt og utenfor rekkevidde. Så han senker seg ned, i alle fall det som er igjen av ham, motløst og motvillig, men sjanseløst, ned til det nederste, til det dypeste og sorteste mørke, lukker øynene, fullstendig oppgivelse, korsfestelse.

Så får han i mørket øye på noe der nede, et glimt, han griper etter det, griper, griper, skriker og får tak i noe som eksploderer i en kaskade av lys, overrasket over at det ikke brenner, og trekker det inn til sitt bryst, raser oppover, oppover, gjennom seg selv, kaster seg opp og ut og fram og griper etter første og beste brikke, flytter den hastig og selvoppofrende, og faller sammen som en sekk foran brettet. Ligger slik, spaltet, forslått, smeltet. Lukker øynene.

 
Sakte forsvinner rødskjæret, sakte fordamper dobbeltgjengeren i hans bryst i takt med bitene av hans gamle personlighet. Og opp fra det hele ligger en klump sand tilbake. Askesand. Rommet blir fylt av morgenens rolige lys, og på gulvet samles en haug sand seg til et smil. Ute våkner landsbyen til liv, men det bryr ham ikke. For inne er det ikke lenger liv. Inne er det lys. Og hvert sandkorn blinker i skinnet fra solen som former seg rundt den hvite kongen. Sjakk matt.

I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there’s someone there, other times it’s only me
I am hanging in the balance of the reality of man
Like every sparrow falling, like every grain of sand

dylan-highway-61

Ballad of a Thin Man (Highway 61 revisited)

Det er ingen i speilet, det kan det ikke være så lenge det ikke er noe å speile, så du snur deg, ser deg rundt, hadde glemt martyren i hjørnet som ennå ikke har blitt martyr, men gjerne vil bli martyr, og alltid har drømt om å bli martyr, men som egentlig ikke er martyr-materiale, har det ikke i seg, men nå er martyren grønn av misunnelse, og han er farlig, og du snur deg tilbake og gliser i speilet som om speilet hadde humor, men speilet har ikke humor, eier ikke humor, har aldri eid humor, og du hører en lyd fra kjøkkenet, men vil ikke snu deg vekk fra martyren og speilet, for både martyren og speilet har gått fra grønt til rødt til gult, og den menneskestore fluen i vinduskarmen summer at du ikke må gå, at det snart er bingo og at du allerede har vunnet, men lyden fra kjøkkenet blir sterkere, og tapen som holder masken på plass blir svakere, og martyren har funnet slipesteinen som du gjemte under senga og kniven blir kvassere og kvassere, og fluen ser deg inn i begge øynene og du ser tilbake inn i hans tusen, og han er lei for at du forrådte ham, men du skjønner ikke hva han mener og spør hva han mener, ja hva det er han mener for noe, men han rister bare skuffet på hodet som om han og martyren og tingen på kjøkkenet vet noe som du og speilet ikke vet, men som speilet har fortalt deg at du ikke vet, og dermed kanskje vet det likevel uten å ville si det til deg, ettersom du har en så festlig humor som det ikke forsto, og dermed føler også speilet seg forrådt, men det kan du ikke vite noe av, så du går ut i gangen og ut på kjøkkenet og ser at der er det ingen, så du åpner vinduet og hopper ut, og lander på presten som kom for å si at det er begravelse i morgen og at du ennå ikke har betalt for steinen din, den som slipte kniven du så skjødesløst kuttet deg med, og som dessuten er blitt borte, og som gjør alt dette så fryktelig vanskelig for både presten og speilet som ikke gir noe speilbilde bortsett fra et tusentalls fasettøyne som nettopp har åpnet vinduet og fløyet av sted til en annen som setter større pris det å ha en vingekledd venn som man aldri vet hvor er, men alltid vet at alltid er der.

Now you see this one-eyed midget
Shouting the word “NOW”
And you say, “For what reason?”
And he says, “How?”
And you say, “What does this mean?”
And he screams back, “You’re a cow
Give me some milk
Or else go home”

Because something is happening here
But you don’t know what it is
Do you, Mister Jones?

 

Tidligere av samme forfatter: Det finnes ingen kirkegård for de som drukner

 

Relatert

Umuligheten av å leve – Stig Sæterbakken – Atmosphere – Joy Division

Farväl Falkenberg – eller aldri mer vinter

Essay: Einherjer

Brønnen, et prosadikt

KHONNOR – høsttoner fra gutterommet

Den amerikanske evangelisten

Himmelstrevende søppel – Autechre – Garbage