Hva kongen sa
I et lite uanselig rike mot nord bor en uanselig konge. Han heter Harald. Som alle liker han å bli likt. Han holdt nylig en tale med fine ja-ord, slike ord som glitrer som konfetti. De som vet hva som er rett i det bittelille landet jublet for Harald: se han snakker! Men det er lett å blendes i solen, så vi forhørte oss med Det kongelige hoffet for å finne ut hva det var han egentlig sa, og dette fikk vi til svar:
Hjertelig velkommen til oss, alle sammen!
Dere som jeg har samlet her utgjør hva jeg synes Norge burde være.
Så hva er Norge?
Norge er et sted som alle andre steder, men dette heter tilfeldigvis Norge.
Som alle andre steder går solen opp og ned i Norge.
På dette tilfeldige stedet bor det tilfeldige mennesker. Disse kaller vi nordmenn.
De kan være hvem som helst, komme fra hvor som helst, mene og tro på hva som helst.
Jeg er en innvandrer, slik alle nordmenn er innvandrere. Ingen vet egentlig hvor nordmenn kommer fra og derfor kommer vi fra alle og ingen steder.
Mitt land er der jeg vil det skal være, noen ganger ligger det her, noen ganger ligger det der, mitt hjem er hva jeg føler for og det jeg føler har ingen grenser.
Nordmenn kan være både tapere og vinnere, syke og friske, dumme og smarte, slemme og snille.
Nordmenn liker hva og hvem som helst, han, hun eller hen – alt går an.
Nordmenn tror mest på ingenting, noen få på Gud og stadig flere på Allah.
Nordmenn har stort sett dårlig musikksmak, men liker også Grieg.
Vi er derfor alle nordmenn.
Norge er alle.
Når vi synger «Ja vi elsker dette landet» så elsker vi alt – og alle.
Mitt største håp er at vi skal like nordmenn som ikke er som oss, men nettopp derfor er oss.
At vi skal bygge Norge sammen med alle andre ukjente nordmenn i Norge og hele verden.
At vi skal bygge dette landet videre med tro, håp og masse følelser.
At vi skal kjenne at vi som ikke er ett, er ett folk.
At Norge er ett – eller annet.
/Harald, Konge