“Jeg er nå ferdig med Breivik, han er død for meg”
Finnes det håp etter terroren? Etter å ha sett nære venner blitt skutt, drept og dø ved siden av deg? Å fortrenge raseriet er ingen løsning. Traumene etter 22. juli rir ennå Norge og terrorisme er daglig på agendaen, men ofte er det politisk posisjonering som tar plassen fremfor menneskelig innsikt og ettertanke. For mange av ofrene er terroren og det de opplevde fremdeles med dem hver eneste dag og mange sliter i hverdagen. Men det finnes håp. Denne teksten er en transkribering av en terapiøkt som benytter metoden intensiv korttidsdynamisk psykoterapi (ISTDP – les om metoden her), hvor pasienten etter en intens økt på 80 minutter opplevde en varig forbedring.
I samforstand med terapeuten som er en NPF psykologspesialist i psykisk helsevern har KULTURVERK etter en samtale kommet til at både terapeut og pasient anonymiseres av hensyn til klientens anonymitet. Det dere her kan lese er et unikt og sterkt personlig dokument over dype traumer og at det finnes håp for å overkomme disse. Fagteamet ved helseinstitusjonen ønsker at dette kan bidra til å hjelpe andre som sliter med store traumer til et bedre liv. NB! Vi advarer mot sterke bilder og beskrivelser.
«T: Hvordan kjennes raseriet mot ham?
P: Jeg er så sterk nå at jeg kunne drept ham med bare kroppen min … (banker i luften)
T: Hvis du ser det for deg, hvordan vil kroppen drepe ham?
P: (griper fortvilt i luften) Jeg hadde jo sikkert sparket ham ned i bakken først og bare tatt kvelertak på ham og bare … (hendene rister fortvilet)»
Terapeuten: (…) Ok, hva opplevde du på Utøya?
Pasienten: Jeg husker bare at da vi ble samlet i en sal og fikk vite om bomba i Oslo så ble jeg automatisk veldig redd, fordi … selv om det kan være et terrorangrep i Tyrkia så er jeg så redd for at skal skje med meg. Så ringte jeg pappaen min og ba ham komme og hente meg. Og han sa nei, for at det var bare dumt, og jeg var på en trygg plass. Og så går jeg og spiser litt og så begynner det skudd. Og jeg vet hvordan skudd høres ut fordi jeg var aktiv i friidrettsmiljøet før, så jeg vet forskjellen på skudd og tull. Og da ble jeg veldig sint … (gnir seg frempå lårene)
Terapeuten: Kan du kjenne sinne nå?
P: Ja i beina, oppå knærne, det er varmt.
T: Ja?
P: Og jeg begynner å bli veldig sint nå … (fortvilet stemme)
T: Hvis du bare slipper opp dette sinnet, hvem er du sint på?
P: (gråtkvalt) Jeg er litt sint på pappa for hvis han hadde … Han hadde aldri rukket å komme og hente meg, men han skulle tatt meg seriøst.
T: Han tok deg ikke seriøst. Andre du er sint på?
P: Jeg er sint på meg selv …
T: Det flipper inn så du angriper deg selv, det så vi sist også. Det er en mekanisme som skader deg. Hvem er du egentlig sint på?
P: (aktivert, gråtkvalt) Og så er jeg sint på den jævla drittsekken som måtte komme og ødelegge alt.
T: Hva heter han?
P: (fortvilet) Han heter Anders Behring Breivik.
T: Hva du føler mot ham?
P: Jeg føler et stort ha.. Jeg føler et hat men jeg føler ikke et hat likevel, for det er jo synd på ham, han trenger jo hjelp!
T: Sånn at du tar hans perspektiv og skal inn og liksom reparere ting i hans hode?
P: Jammen han trenger jo hjelp, det er ingen normale folk …
T: Så du tar hans perspektiv, for å gå inn i hans hode?
P: Ja jeg gjør det …
T: Det har som funksjon å flykte unna dine egne følelser mot ham.
P: (gråtkvalt aktivert) Men jeg hater ham jo … Han har jo ødelagt meg.
T: Og hvor kjenner du det sinnet? Et intenst sinne.
P: Jeg har adrenalin i kroppen nå (griper i luften) Jeg kjenner … (rister nevene) Jeg har bare lyst å … (knytter neven) Ja.
T: Hvorfor er du sint på ham?
P: (banker hånden i lårene mens…) Fordi han drepte venninnen min. Han ødela meg. Han ødela skolegangen min. Han har ødelagt så jævla mye for meg!
T: Og hva føler du mot ham for at han har ødelagt så mye? Drept venninnen din.
P: (gråtkvalt aktivert) Jeg har lyst at han bare skal forsvinne. Jeg har så lyst at han skal ende opp på psykiatrisk og få stukket en pille opp i rumpa hver andre time.
T: Det vil du skal skje, men hva føler du mot ham nå?
P: (fortvilt aktivert) Hva jeg føler mot ham? (griper kraftig i luften) – nei jeg har bare lyst å ta tak i ham og … (bryter i gråt)
T: Sinne? Sinne ja!?
P: Nei nå begynner jeg å … (gråt, oppgitte armer, men stamper i gulvet)
T: Så du kjenner sinne? Se på beina dine! – se hvor mye kraft det er her! Og så trigger det angst og gråt – kan du merke det?
P: (nikker) Ja … (tar mot strupen)
T: Så hvis vi ignorerer den angsten og den gråten – se på beina dine nå! Og på hendene!
Pasienten roer seg et øyeblikk, ser ned, strekker ut fingrene.
T: Hvordan kjennes raseriet mot ham?
P: Jeg er så sterk nå at jeg kunne drept ham med bare kroppen min … (banker i luften)
T: Hvis du ser det for deg, hvordan vil kroppen drepe ham?
P: (griper fortvilt i luften) Jeg hadde jo sikkert sparket ham ned i bakken først og bare tatt kvelertak på ham og bare … (hendene rister fortvilet)
T: Så hvis du ser for deg at du gjør det?
Pasienten samler seg, blir roligere. Ser til venstre ned i gulvet.
T: Hvis du slipper kontrollen på raseriet, hva gjør det mot ham?
P: Jeg hadde kommet til å … Jeg slår! Jeg slår! Jeg sparker!
T: Kan du se det for deg?
P: Jeg tråkker!
T: Hvor på Utøya er dere?
P: I Kafébygget.
T: Hvor tråkker du på ham?
P: Jeg tråkker ham i magen og brystkassa skikkelig hardt!
T: Og mer? Hvis alt raseriet får slippe ut?
Pasienten griper i luften med begge hender, men ansiktet fortviler.
T: Hvis vi ikke går til angst og fortvilelse, hva vil raseriet gjøre?
P: (hytter med hendene) Slå! Åh!
T: Hvor slår du ham?
P: I ansiktet. I magen. I ballene … (ler av seg selv) Overalt! (armene kampklare)
T: Det er et kjempestort raseri mot ham. Hvis du bare fortsetter å se det for deg, hva vil raseriet gjøre mot ham?
P: Jeg slår ham. Jeg slår ham. Jeg slår ham. Jeg …
(…)
P: Men nå er jeg ikke så sint lengre … (smiler åpent)
T: Hva skjedde nå?
P: Jeg tror han er død.
T: Ok, hva døde han av?
P: Av at jeg slo ham så hardt.
T: Hvor?
P: Jeg vet ikke men det er masse blod i ansiktet.
T: Mhm?
P: Så jeg regner med at det er det. Vet ikke … (humrer) Kraniet sprakk.
T: Kan du se for deg at han ligger der død?
P: (hvisker) ja
T: Hvordan ser han ut?
P: Han har masse blod over hele … (tar seg til munnen) … og nesa er litt rar.
T: Og du knekker ribbeina på ham, kan du høre at de knekker?
P: Ja men jeg blir kvalm nå.
T: Kanskje en annen følelse som kommer opp? Som trigger angst i form av kvalme?
P: (puster ut) Det er fordi jeg vil jo ikke gjøre sånn …
T: … nei …
P: … men jeg er så sint og han fortjener det!
T: Kanskje litt skyldfølelse nå som trigger angst så du blir kvalm?
P: Ja for jeg vil jo ikke gjøre det der!
T: Så akkurat nå er det to følelser i deg, både et sinne som ønsker rettferdig å skade ham …
P: (nikker)
T: … og i tillegg en skyldfølelse fordi du er et godt menneske …
P: (fortvilet) Ja jeg er ikke et dårlig menneske – jeg er et fantastisk bra menneske! Jeg gjør ikke sånn! (fortvilet)
T: Ja det har vi sett, at i virkeligheten så har du ikke skadet ham. Vi bare …
P: (fortvilt) … nei men ….
T: … men nå er det litt tendens til at du begynner å straffe deg selv i tankene bare for å ha en sint følelse – bare for å ha et raseri som har lyst å tråkke på ham?
P: (puster lettet ut)
T: Du har ikke i virkeligheten gjort det …
P: Nei …
T: … så det er litt tendens til at du begynner å straffe deg selv i tankene med at du er et dårlig menneske, bare fordi du har en sint følelse mot ham – en helt normal følelsesmessig reaksjon mot ham?
P: (hvisker) ja
T: Så hvis du ikke straffer deg selv i tankene, hva føler du mot ham nå?
P: (fortviler) Det hatet er jo der ennå!
T: Intenst sinne?
P: Ja han har jo ødelagt meg helt! Han har ødelagt meg! (griper i luften med begge hender) Han har ødelagt hele familien min! Han har ødelagt vennskap for meg. Han har ødelagt skolegangen min! Han har tatt fra meg venninnen min som betydde alt for meg, som var den eneste jeg kunne støtte meg på.
T: Han har såret deg også ved å ta fra deg venninnen din?
P: Jeg vil påføre ham så mye smerte som bare mulig. Jeg vil at han skal kjenne hvor vondt jeg har hatt det som …
T: Han ligger på spikermatta, hva gjør du mot ham?
P: Jeg har bare lyst til å tråkke ham ned og se at alle spikrene farer gjennom han.
P: Han har såret meg! Han har såret meg så gale at … at han fortjener å få seks hundre spiker tvers igjennom seg!
T: Bruker du en stor eller en liten hammer?
P: (ler) Nei jeg bruker ikke hammer. Jeg bare så for meg en sånn yogamatte (flater med hendene) med spiker …
T: Mhm?
P: Han fortjener å bli dyttet hardt inntil.
T: Hva gjør du mot ham?
P: Tråkker’n ned vel!
T: Hvor begynner du?
P: Jeg skjønner ikke … men det er brystkassa jeg går på først. Det er sikkert fordi at hjertet hans er der. Et hjerte han ikke har da men …
T: … men å skade hjertet hans, ja, mhm?
P: Jeg vil påføre ham så mye smerte som bare mulig. Jeg vil at han skal kjenne hvor vondt jeg har hatt det som …
T: Han ligger på spikermatta, hva gjør du mot ham?
P: Jeg har bare lyst til å tråkke ham ned og se at alle spikrene farer gjennom han.
T: Hvis du ser det for deg?
P: Og jeg tråkker på magen også.
T: Mhm?
P: (biter leppene) Men jeg vil ikke gjøre det!
T: Så det er en skyldfølelse også. Fordi du er et godt menneske.
P: (blåser hardt mellom leppene)
T: Det er noe godt i deg – ser du det? Så akkurat nå er det en konflikt mellom et raseri du trenger å bearbeide mot ham, og en skyldfølelse du ikke kommer deg unna fordi det bor så mye godt i deg – ser du det?
P: (nikker, innpust) hja
T: Den skyldfølelsen har ingenting å gjøre med hva han fortjener eller ikke. Han fortjener dette ikke sant?
P: Ja.
T: Men den skyldfølelsen har å gjøre med at du er et godt menneske.
P: (hard smerte, blåser ut)
T: Og du får litt skyldfølelse, som går litt mot kvalme, litt mot at du kjenner det i magen – kan du kjenne det?
P: (smerte, nikker, hvisker) ja
T: Du har blandede følelser. Du har en godhet i deg som føler skyld, men også et rettferdig raseri mot ham. Sånn helt normal følelsesmessig reaksjon.
P: (smertefull grimase)
T: Og det vi passer på er at du ikke begynner å angripe deg selv med at du er et dårlig menneske bare fordi du har sinte følelser. Det er mange rundt omkring i Norge som har fortrengt raseriet sitt mot Anders Behring Breivik, og som derved lever med masse angst, kvalme og negative tanker mot seg selv. Depressive tanker, fordi de har fortrengt raseriet mot ham.
P: (nikker, mindre smerte)
T: Vil du fortsette å fortrenge raseriet mot ham?
P: (bøyer seg brått fram) Nei! Jeg vil ha det ut!
T: Så hvor kjenner du raseriet mot ham?
P: Bakom knærne – det er så jævlig varmt bakom knærne!
T: Så hva vil beina gjøre mot ham?
P: (løfter foten)
T: Tråkke på ham?
P: (fortvilt hvisken) ja
T: Hvordan vet du at det gjør vondt for ham?
P: (bestemt) Fordi det gjør vondt å få en rusten spiker gjennom seg!
T: Ja.
P: Det er vondt!
T: Mhm?
P: Jeg har så lyst at han skal skrike!
T: Kan du høre skrikene hans?
P: (lettet) Ja.
T: Hva føler du?
P: Jeg er litt lettet. Jeg slapper litt av.
T: Hva føler du mot ham når du hører skrikene hans?
P: (peker mot brystet) Men så får jeg litt vondt i hjertet etterpå når jeg tenker over det. Etterpåklok blir jeg da.
T: Hvordan kjennes den vonde følelsen?
(…bearbeider skyldfølelse…)
P: Han skriker fordi spikrene farer ikke helt gjennom hodet hans fordi hodet hans er så hardt!
T: Spikrene presser mot bakhodet?
P: Han ligger på ryggen og han ser på meg.
T: Hvordan ser øynene hans ut?
P: Han er redd. Han skriker.
T: Hva føler du mot ham?
P: (hytter med neven) Han fortjener det så jævlig!
T: Og hva føler du mot ham?
P: (smiler med hele seg) Det er godt i kroppen. Nå begynner jeg å gråte gledestårer …
T: På hvilken måte er det godt?
P: Jeg kjenner … (viser mot brystet) Det kitler her i kroppen … for skuldrene klarer å slappe av.
T: Så det er en fryd oppi dette?
P: Ja men jeg vil ikke gjøre det!
T: Nei fordi du har et godt hjerte – ikke sant?
P: Ja men det er godt å gjøre det likevel!
T: Ja fordi du har konfliktfylte følelser – du har et rettferdig raseri mot ham, og det trigger en skyldfølelse i deg fordi du er et godt menneske – kan du kjenne det?
P: (selvomsorgsfull) Jeg er et steika godt menneske jeg!
T: Jeg vet. Det er derfor du har holdt nede raseriet mot ham, fordi du er god. Og så har begge følelsene ligget og trigget angst og gitt deg mye negative tanker.
P: Og det er ikke rettferdig!
(…)
T: I virkeligheten ville du aldri gjort dette her?
P: Nei!
T: Men dette raseriet, hvis vi fortsetter å se på hva det vil …
P: Jeg vil gå videre … (smiler) Jeg vil trampe på ham. Jeg vil hoppe på ham faktisk! Så seks hundre spiker – alle sammen – skal gå rett gjennom ham.
T: Brune rustne spiker?
P: Ja, for jeg håper han får blodforgiftning … (ler av ideen) Og han bare ligger der og skriker, og han fortjener det (smiler)
T: Han skriker av smerte …
P: (smiler svært lettet) Ja han fortjener det … (lettelsens sukk) For det er så jævlig godt … Det er så jævla godt å se at han har det vondt.
T: Det er rettferdig.
P: Fordi jeg har hatt det så vondt. Og likt skal være likt! (sukker, litt overrasket over erkjennelsen)
T: Hva føler du mot ham nå?
P: (smiler, avslappet i kroppen) Nå kjenner jeg ikke noe, for jeg har klart å slappe av i skuldrene mine. Jeg … jeg … jeg kjenner at jeg har lyst til å hoppe!
T: Så hvis du hopper på ham?
P: Nei! – ikke hoppe på ham.
T: Nei hoppe av glede?
P: Ja!
P: (fortvilet) Det var en gutt som reddet meg, for jeg besvimte og han dyttet meg inn på do. Men det var bare plass til en til for vi var allerede fire stykker innpå der. Så han ofret livet sitt for meg. Og Anders Behring Breivik kom rett utenfor døra og flirte og skjøt ham.
(…)
T: Syns du synd i ham akkurat nå?
P: (åpent smil) Nei.
T: Hva føler du mot ham når du ser ham ligge der? Han drepte venninnen din.
P: Han fortjener det … (ler av lettelse) Han fikk som fortjent.
T: Søttisju mennesker drepte han den dagen, inklusiv venninnen din.
P: Det var fortjent.
T: Påført så mye lidelse … til foreldre, til de som ble etterlatt, de som mista en venninne, sånn som deg. Du mista venninnen din som var så nær for deg. Og det har skapt så mye problemer for deg og for familien din.
P: (rolig smilende, ser fortsatt ned til venstre) Ja.
T: Så hva føler du mot ham når du ser han ligge der?
P: Det er litt rart men jeg har det ennå godt i kroppen. Jeg er blid! Jeg er stolt over meg selv. Over at jeg klarte nesten hele seansen her nå uten å få dårlig samvittighet. For jeg skal ikke ha dårlig samvittighet.
T: Så hva føler du mot ham nå, hvis du ser ham ligge der på spikermatta? Han skriker, han har det vondt, han har spiker inni seg.
P: (tå hev) Jeg kjenner det i føttene, i tærne, det bruser, jeg er varm.
T: Mer sinne?
P: Masse mer sinne.
T: Hva vil raseriet gjøre mot ham?
P: Det er føttene – det er føttene som vil gjøre det. Hoppe! Sparke!
T: Hva begynner du med?
P: Trampe. Jeg tramper! Hardt!
T: Du tramper ham mer og mer ned i spikermatta?
P: (smiler, ettertenksom) Ja, jeg tramper. Men når jeg gjør det så kommer det bare vonde minner om andre ting som skjedde.
T: Hva minnes du?
P: (fortvilet) Det var en gutt som reddet meg, for jeg besvimte og han dyttet meg inn på do. Men det var bare plass til en til for vi var allerede fire stykker innpå der. Så han ofret livet sitt for meg. Og Anders Behring Breivik kom rett utenfor døra og flirte og skjøt ham.
T: Husker du at han flirte?
P: Den latteren … den fades, men jeg glemmer den ikke.
T: Hva føler du mot ham for at han skjøt han som ble igjen der ute, han som ofret livet for deg?
P: Jeg er så sint, for han har fått meg til å sitte igjen med så mye skyldfølelse.
T: Og så var det ikke du som gjorde det, men du har sittet med skyldfølelse for noe bare Breivik gjorde?
P: Jaha!
T: Så hva føler du mot Breivik for at han drepte denne gutten og for at du fikk skyldfølelse for det? Hva føler du mot Breivik? For det var jo han som gjorde det.
P: (griper behersket i luften) Jeg er så sint nå.
T: Hva føler du mot Breivik for at han drepte den unge mannen?
P: Jeg føler at han er en jævla dritt!
T: Det er en tanke. Så hva føler du mot ham som drepte den mannen som reddet livet ditt?
P: (griper hardt i luften) Jeg er sint. Jeg er sint. Jeg er sint.
T: Hva vil sinnet gjøre?
P: Jeg står der bare og er kjempesint og har lyst å gjøre noe, men jeg klarer ikke.
T: Så hvis du kjenner etter, hva kjenner du at raseriet i kroppen vil gjøre? Hvis du mister kontrollen og raseriet treffer Breivik, hva gjør det?
P: Da slår jeg. Jeg slår! Jeg sparker! Jeg har lyst til å ta fra ham rifla og skyte ham selv.
T: Hvor skyter du ham?
P: I magen.
T: Da dør han ikke med en gang?
P: Nei jeg vet det, men jeg vil ikke at han skal dø med en gang.
T: Nix.
P: Han skal ligge og pines.
T: Så han ligger og pines?
P: Ja, og jeg … (hopper i stolen)
T: Fryd?
P: Nei jeg er mest sint, men det er godt også.
T: Det er godt ja, og hva vil det sinnet gjøre mer?
P: Jeg vil skyte ham i hver eneste kroppsdel, en og en. Og jeg har så lyst å høre at han hyler og skriker og ber om livet sitt akkurat som den gutten gjorde utenfor døra vår.
T: Ba han om livet sitt?
P: Han ba om livet sitt. Og han skjøt tre ganger.
T: Hva føler du mot Breivik for det?
P: (ladet) Jeg er så sint.
T: Hva vil sinnet gjøre?
P: Jeg skyter i brystet, men ikke der hvor hjertet er. Og jeg skyter ham i pulsåra … (viser i håndleddet) … for der skjøt han venninna mi. Og jeg skyter ham her … (peker mot kinnet) … for venninna mi er lam i hele kjeven på grunn av ham … (smiler fornøyd) Åhh!
T: Hva skjer med ham da?
P: Det renner blod.
T: Og hvor renner det blod fra ham?
P: (tar seg til kjeven) Her, akkurat her. Og jeg har lyst til å skyte ham i øyet akkurat sånn som han gjorde med den gutten jeg måtte hjelpe.
T: Du skyter ham i øyet – hva skjer med hodet hans og øyet hans når du skyter?
P: Det renner … det renner blod akkurat som det gjorde med den gutten jeg hjalp. Det renner … blod.
T: Av Breivik?
P: Ja.
T: Hvordan reagerer Breivik?
P: Han står der bare. Han gjør ingenting.
T: Så hva vil resten av sinnet gjøre mot ham?
P: Jeg har bare lyst til å drepe ham.
T: Mhm?
P: Skyte ham. Ende livet hans.
T: Har du mest lyst å drepe ham eller har du mest lyst å pine ham først?
P: (smiler lettet) Nei nå har jeg bare lyst å drepe ham.
T: Hvordan gjør du det?
P: Skyter ham akkurat i panna akkurat sånn som han gjorde med Bente.
T: Ber han om livet sitt først?
P: Nei han klarer ikke. Han står der bare helt stille akkurat sånn som jeg gjorde i sted, for nå er det han som har angst.
T: Så du ser angsten i øynene på han nå?
P: (hvisker) ja. Han er redd.
T: Hvordan ser Anders Behring Breivik ut når han er redd?
P: Jeg ser det på ham. På ansiktsuttrykket hans … (presser inn kinnene) Jeg ser det på øynene hans.
T: Hvordan ser de redde øynene hans ut?
P: Han har store pupiller.
T: Mhm?
P: (stivner) Jeg klarer ikke mer, kan vi ta en liten pause?
T: Du gjør akkurat sånn som du vil. Hva føler du nå?
P: (forskremt) Nå er jeg veldig, veldig redd.
(… angstregulering …)
T: … så du fikk litt uklare tanker, piping i ørene, ble litt svimmel?
P: (nikker, helt med igjen)
T: Hvordan forstår du hvorfor du fikk sånne rare angstfenomener i hodet nå?
P: (tynn stemme) Fordi det kom så mange andre bilder.
T: Du fikk andre bilder, ja – Hvilke andre bilder?
P: Eh, jeg fikk av … han gutten … som døde … og av Bente. Fordi jeg måtte sitte inntil de to når politiet kom og henta oss. For jeg var den siste de reddet ut av Kafébygget som var i live.
T: Hvem var det som sa at du måtte sitte der?
P: Politiet satte meg der.
T: Kan du huske politiet som …
P: Det var en mann. De ransaket meg først og så dyttet de meg ned bare.
T: Hva føler du mot politiet for det?
P: Det er utrolig dårlig gjort … Det er slemt!
T: Men det er en tanke.
P: Jeg er sint! Jeg er sint fordi jeg var jo liten, jeg var bare tenåring! (tar seg til beina)
T: Sint. Og du kjenner det i beina?
P: (fortvilt) Jeg kjenner det i beina.
T: Så hva vil beina gjøre mot han politimannen som …
P: Nei beina vil ikke gjøre noe … (hytter med armene)
T: Hva vil armene gjøre mot ham?
P: Jeg har bare lyst til å riste tak i ham og skrike til ham at jeg var bare tenåring!
T: Så hvis du ser for deg at du gjør det? Hvor mye kraft er det der?
P: (rister hardt i luften) Filleriste ham! Jeg har bare lyst å filleriste ham.
T: Så hvis du ser for deg at du fillerister ham?
P: (fortvilt) Ja jeg gjør det, men da får jeg dårlig samvittighet for det var jo han …
T: Så det er skyldfølelse.
P: (fortvilet) … han redda jo livet mitt!
T: Skyldfølelse.
P: Ja det er skyldfølelse, men hadde ikke de … (fortviler)
T: Så du har blanda følelser mot ham.
P: (roligere) Ja, det har jeg.
T: Du er takknemlig fordi han reddet livet ditt, og så er du sint på ham fordi han tvang deg til å sitte med disse to døde menneskene – og at han ransaket deg, og slengte deg ned …
P: Ja.
T: Og så får du skyldfølelse fordi du også har positive følelser?
P: (dypt sukk) Ja.
T: Så du har blanda følelser mot ham. Positive følelser. Sinne som vil filleriste ham. Og skyldfølelse for at du vil filleriste en mann som gjorde noe bra for deg. Blanda følelser.
P: Ja!
T: (smiler) Velkommen til menneskeheten.
P: (smil og lettelsens sukk)
T: Ja du har blandede følelser mot politiet.
P: (smiler rolig) Ja jeg har det.
(…)
P: Nå får jeg angst … eller jeg vet ikke … jo jeg tror det er angst.
T: Hva er det du kjenner?
P: (tar seg mot brystet) Jeg kjenner at hjertet dunker. Jeg kjenner at jeg svetter mer og det er litt vanskelig å puste.
T: (speiler gesten) Litt stramt her. Hvordan kjennes det vanskelig å puste?
P: Det kjennes som en svær ball i halsen min … (tar til strupen) som tetter …
T: Og du har fortsatt sinne i kroppen?
P: Nei nå går det over til sånn krittring, for jeg begynner å bli veldig redd.
T: Du begynner å bli veldig redd? Så det er angst som stiger, hvordan merker du den angsten? Det kan være litt blanda følelser som trigger den angsten.
P: (mer uklar i blikkontakten) Jeg merker at jeg blir gele i beina, og det prikker … i, i fingrene.
T: Hvis du ser på den politimannen, hva føler du mot ham etter at du slo ham?
P: (smertefull grimase)
T: En vond følelse i brystet … (hånden over hjertet) Hvis du lar den vonde følelsen gå gjennom deg?
P: (smerte)
T: Før den blir til angst i brystet? Før den blir til angst i magen? Hvis du kjenner på den vonde følelsen?
P: (smertefull grimase) Jeg kjenner at jeg har vondt i hjertet, men jeg vet ikke om det er angst
T: Det er skyldfølelse.
P: … eller om jeg er lei meg …
T: Det er skyldfølelse. Du slo denne politimannen som også hjalp deg. Det er skyldfølelse du kjenner nå.
P: (nikker)
T: Hva vil skyldfølelsen gjøre mot ham?
P: (i smerte) Jeg har bare lyst å gi ham en klem og si unnskyld!
T: (mykt) Hvis du ser for deg at du gjør det?
P: (smerte) Selv om han ikke klarte å si unnskyld til meg …
T: … så har du så mye godt i deg at du får skyldfølelse i hjertet. En vond følelse, som har lyst å si unnskyld, som har lyst å gjøre godt igjen, som har lyst å reparere ham og reparere forholdet til ham?
P: (vondt) Ja.
T: Hvis du ser for deg at du gir ham en klem, at denne følelsen får lov å gjøre godt igjen?
P: Da blir det litt bedre.
T: (mykt) Da blir det litt bedre? Jah
P: (lettelsens sukk, gnir øynene, ser svært sliten ut)
T: Så du har blanda følelser mot ham? Du har positive følelser – kanskje takknemlighet og din menneskelighet – og i tillegg et retteferdig sinne som har lyst å riste ham og slå ham, fordi han ransaket deg, fordi du måtte sitte i en time og førti minutter med disse døde menneskene – oppi et blodbad …
P: Ja.
T: Så et rettferdig sinne som har lyst å slå ham, for å få ham til å forstå at han kunne bedt om unnskyldning, han burde bedt om unnskyldning?
P: Ja.
T: Og når du forestiller deg å slå ham så – Oh! – en veldig vond følelse i hjertet, som har lyst til å gi ham en klem, som har lyst til å si unnskyld, som har lyst til å reparere den skaden du gjorde på ham da du slo ham?
T: … og så kjenne skyldfølelse, at det gjør vondt i den gode delen av deg. Dette spennet, mellom raseriet som vil skade rettferdig og kjærligheten som kan få en vond følelse som vil reparere og gi en klem og gjøre det godt igjen, – i dette spennet lever vi mennesker.
P: Ja for jeg er et veldig snilt menneske.
T: Ja jeg vet det. Det er det gode i deg som gjør at du har fortrengt sinnet. Prøvd og holdt det nede, – og så har det ligget og murret sammen med det gode og skyldfølelsen, og trigget angst i stedet?
P: Ja. Jeg er snill.
T: (ler mildt) Ja du er veldig snill. Og sånn er det å være et menneske. Det er å kunne leve med både å ha et godt hjerte og være et godt menneske sånn som du er …
P: (nikker) Ja.
T: … og å akseptere sitt sinne som kommer opp og har lyst å slå og tråkke og sparke og skyte og ta livet av folk som fortjener det … og slå en politimann som fortjener det …
P: (smiler)
T: … og så kjenne skyldfølelse, at det gjør vondt i den gode delen av deg. Dette spennet, mellom raseriet som vil skade rettferdig og kjærligheten som kan få en vond følelse som vil reparere og gi en klem og gjøre det godt igjen, – i dette spennet lever vi mennesker.
P: (nikker) Ja.
T: Og når du kjenner på at du har sånne blanda følelser så kjenner du at du blir rolig og skuldrene senker seg og at du puster friere – kan du kjenne det nå?
P: Ja det er så godt å bare slappe av. Jeg hører hva du sier, jeg har ikke falt bort, det er bare … Jeg slapper så sjeldent av og det er så godt når jeg først gjør det og da blir jeg bare litt stille.
T: Hvordan kjennes det når du er så avslappet?
P: Det nesten kitler en lykkefølelse i kroppen som vil ut … Men det er så lenge siden jeg har slappet av at jeg bare må nyte det.
T: Hvor kjenner du det nå?
P: (legger hånden over hjertet) Her, i skuldrene … det er godt, og i magen … (smiler salig) At jeg er sånn … (lettelsens sukk) Så godt det er å slappe av!
T: (hvisker) ja …
P: Hvorfor gjør jeg ikke det her oftere? (smiler) Det er nesten så jeg har lyst til å gråte for at det er så godt og … (ler salig og lett)
T: … bare slipp gjennom den gode …
P: (overrasket, rørt) Det er så sinnsykt godt å slappe av! Jeg blir så glad at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg … (gledestårer)
T: Herlig, bare slipp gjennom den følelsen …
P: (humrer) Det er så sinnssykt godt å bare … (ler salig) Hvor godt er ikke livet da, når du først klarer å slappe av. Det er sånn …
T: Slappe av, og vite at du er et godt menneske?
P: Ja jeg er så godt menneske … (ler i selvomsorg) Jeg er kjempesnill. Og det er så godt å slappe av. Jeg får nesten en rus av det her, siden jeg nesten aldri slapper av.
T: Det er lenge siden du slappet av? Du har sikkert ikke slappet av siden ..?
P: Det er sikkert fem år.
T: Siden det skjedde på Utøya?
P: (nikker) Så nå er det så godt … (smilende glad) Det er fem år siden.
T: Og nå slapper du av?
P: Ja jeg må bare nyte det. Det kitler i magen og … (ler lettet) … det kittler.
T: Du er lettet – og glad?
P: (mer tårer) Ja, jeg gråter jo fordi jeg er glad. Jeg bruker ikke å gråte fordi jeg er glad … (tørker tårene) Ahh! Det er så godt! Det er veldig godt … (dypt lettelsens sukk, samler seg) Sånn, nå føler jeg meg litt bedre.
Begge ler i kor.
(…)
T: Stortinget har ikke vedtatt at det ikke er lov å føle sinne mot Breivik, at det ikke er lov å ha lyst til å skade ham og drepe ham?
P: Nei jeg har lov til å tenke hva jeg vil, jeg.
T: Sigmund Freud sa at for å leve et sunt psykisk liv må man bare akseptere at noen ganger blir man så sint at man har lyst til å påføre meget stor skade. Det er veldig sunt å bare tillate seg å ha de følelsene og de fantasiene.
P: (nikker) Ja det var godt … Det var godt å drepe noen i dag.
Begge ler hjertelig.
T: Det har vært en god dag. Breivik er død.
P: (ler godt, hever seierrike armer) Å herregud!
T: Hva føler du når du ser på ham, når han ligger der død?
P: (ser ned, kjenner etter) Jeg føler egentlig litt … (tar seg til kneet) Jeg føler at det er varmt i knærne, men det er ikke sånn ‘sintvarme’ skjønner du.
T: Hva er det for noe?
P: Jeg er jo lettet.
T: For han er død, han kan ikke lengre skade noen. Når du ser på ham at han ligger der død – ser på øynene hans – hva føler du mot ham?
P: Jeg føler jo fortsatt et hat – jeg er fortsatt sint.
T: Mer sinne ja … (mildt) Andre følelser i tillegg til sinnet, når du ser at han ligger der død?
P: (smiler lettet) Jeg kjenner jo at jeg er litt lettet, for jeg kjenner på skuldrene at jeg klarer å slappe av. For han er jo borte.
T: (hvisker) så bra! Han er ikke borte men han er død.
P: Ja han er død.
T: Hvis du bare ser på ham, ser på øynene hans – ikke flykte bort fra følelsene, bare akseptere det som skrur seg på?
P: (ser ned til venstre) Ja jeg kjenner bare at jeg blir glad, eller ikke glad … Det er sånn boblerus … for at jeg har gjort … For at han fortjener det … (ler avslappet)
T: Ja det er veldig fortjent.
P: (lettet, glad) Det er godt.
T: Ja det er glede – det er en fryd for at han har fått som fortjent.
P: Ja, han fortjener det så gale … (lettet sukk, smil)
T: Så bra. Mhm?
P: (ser på terapeuten) Så nå kan jeg bare slappe av, for at han er død. Han kan ikke ta meg lengre. Jeg slipper å låse meg inn på do… (ler) For han er død … (smiler lettet)
T: Hvordan vet du at han er død, hvis du ser på ham?
P: (ser ned til venstre) Han puster ikke … (tar seg rolig til brystet) Jeg ser det på brystkassen, den hever seg ikke i det hele tatt. Jeg har tråkket ham ned … at liksom hodet er nedspikret … (smiler fornøyd)
T: Hvordan ser ansiktet hans ut?
P: (smiler, tar til høyre kinn) Et par spiker gjennom kinnet men … øynene og sånn er ikke skadet.
T: Du vet at spikrene er inni hodet på ham?
P: (puster lettet ut og smiler) Ja.
T: Han har fått spiker i hjernen.
P: Ja han er helt død – brystkassa hever seg ikke i det hele tatt.
(…)
P: Nå ser jeg det sånn som jeg har sett på nyhetene.
T: Du ser ham ikke for deg på ei spikermatte med rusten spiker?
P: Nei nå ser jeg at han sitter der i salen og han har forfalt helt. Han har spist så mye Fjordland ser jeg … (bryter i latter)
T: (latterutbrudd, klapper hendene)
P: (løfter hendene og smiler) Det er bare det jeg ser.
T: (latter) Han er ødelagt av Fjordland.
P: (glad latter) Ja det er bare det jeg klarer å se.
T: Han har dårlige utsikter?
P: (humrer) Sånn går det når du spiser Fj… (gjemmer ansiktet i hånden og ler)
T: Ja. Så du føler det sånn imot ham … (mer alvorlig) Og hvis du trenger det så kan du hente fram et bilde av at han er i Kaféen. Og der ligger han på ei -?
P: (ser ned mot venstre, rolig) spikermatte.
T: Og han er stein -?
P: (ettertrykkelig) død. Han er helt død.
T: Du har det bildet?
P: (lettet, glad) Han er helt død (smiler åpent)
T: Det er ditt rettferdighetsbilde.
P: Jeg skal komme meg igjennom dette her, jeg. Eller jeg er på vei da …
T: Du er på vei ja. Men akkurat nå har du det veldig bra?
P: (bestemt) Ja.
T: Og du har gått til psykolog før?
P: Ja. Mange … (biter leppene)
T: Så du har forsøkt å bearbeide dette tidligere?
P: Ja men det har ikke gått før nå.
T: Så hvilke typer terapier har du prøvd?
P: Det er mest sånn snakking. Første året var det mest ‘veldig synd på meg’-terapi, hvis du skjønner?
T: ‘Synd på deg’ ja – hvordan var psykologen da?
P: Jeg hadde ei som var veldig sånn … (hermer histronisk mild) “Huff! Jaa… Jaa… Det er så synd på deg…” (Hardt) Det trengte jeg ikke.
T: Hva føler du når du tenker på henne? Jeg kunne også sittet sånn, “Åhh Så synd på deg…”
P: (smiler, rynker nesen) Nei nå blir jeg litt irritert … Og så kom jeg til Zenon Stoa og da var han altfor tøff igjen. Etter at hun hadde vært sånn … (falskt høystemt) “Jaaa…” Jeg skulle hatt sånn mellomting.
T: Hvordan var han?
P: Han var veldig tøff og sterk og sier “det er ikke mer synd på deg enn det er på andre.”
T: Ja ..? Okey?
P: Det er jo litt sant.
T: Jaha – Spurte han hva du føler mot Breivik?
P: (drar på det) Neei..
T: Spurte han hva du føler mot Breivik? For at han skjøt folk og …
P: Han har aldri spurt om det.
T: Det var han ikke interessert i?
P: Nei.
T: For det var egentlig det eneste jeg har spurt om denne timen. Jeg har spurt, Hva føler du mot ham? Hva føler du mot politimannen?
P: Og dette har vi gjort på så kort tid … (ser på klokka)
T: Det er sjelden at man ser det, å få bearbeidet så mye heavy materiale på to timer – det er helt forbløffende.
P: Kanskje jeg er bare lei av å sitte og snakke drittprat. Jeg tror det er det … (tar brillene fra bordet) Men jeg skal på et møte … (ser på veggklokka)
(…)
Fem dager senere rapporterer pasienten fortsatt ro, styrke og glede, med fravær av angst, flashbacks og mareritt: «For meg er nå Breivik død.» Pasienten uttrykker samtidig undring over at det gikk nesten fem år før hun fikk denne hjelpen.
—
Pasienten er anonymisert gjennom endringer av detaljer, og har samtykket til at denne transkriberingen publiseres og at videoopptaket på åtti minutter brukes i opplæring i psykisk helsevern. Terapiformen, intensiv korttidsdynamisk psykoterapi (ISTDP), har dokumentert god effekt for et bredt spekter av psykiske lidelser, inklusive såkalt «behandlingsresistente tilstander».
Bildene fra Utøya, Niclas Hammarström
Relatert
Anders Behring Breivik – en dom over samtiden
Den mørkeste dagen og lyset vi strever etter
Om begrepet terror
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren