Simone Weil: Partier dreper sannhet og rettferdighet

Portrait de Simone Weil (1909-1943) jeune fille PUBLICATIONxINxGERxSUIxAUTxHUNxONLY Copyright: Whiteimages/Leemage LEEM047703 Portrait de Simone because 1909 1943 Jeune Fille PUBLICATIONxINxGERxSUIxAUTxHUNxONLY Copyright Whiteimages Leemage LEEM047703

«Partiene er organismer som både offentlig og offisielt konstituerer metoder for å drepe sannheten og rettferdigheten sjelelig», mente Simone Weil i sitt essay «Notat om den generelle avskaffelsen av politiske partier» (Note sur la suppression générale des partis politiques), skrevet i 1940. Død 30 år gammel, den 24 august 1943, kom hun aldri til å få oppleve kulminasjonen av de totalitære variantene som hadde dukket opp i hennes samtid: Hitlerisme og stalinisme.

Simone Weil var en fransk, jødisk født anarkistisk revolusjonær, forfatter, tenker og filosof, som senere ble katolsk kristen mystiker og fransk motstandskvinne før hun endte sitt liv i sultedøden, alltid med et kompromissløst sinnelag hva angikk sannhet, etikk og egen integritet, alltid på det menneskeliges side. Teksten er oversatt fra det franske magasinet Philitt.

«Om et menneske som er medlem i et parti, er fullt bestemt på å være tro i alle sine tanker mot sitt indre lys og ingenting annet, så kan han ikke la sitt parti få vite om det. Overfor seg selv er han dermed i en tilstand av løgn» – Simone Weil

Simone Weils radikalitet uttrykker seg spesielt godt i hennes «Notatet om avskaffelsen av politiske partier».  Begrepet «avskaffelse» hadde framstått som overdrevet for Andre Breton som publiserte teksten i 1950 i tidsskriftet Combat, under tittelen «Å støte partiene ut i kulden». Jacques Julliard, stor beundrer av Simone Weil, foretrekker for sin part å snakke om «utviskingen». Hva er det med konseptet om de politiske partiene som er så problematisk at det kan føre Weil til en slik kompromissløshet?

For Simone Weil, så fører konseptet om politiske partier uunngåelig til muligheten for en utglidning i det totalitære. “Et parti ved makten og alle de andre i fengsel”, sa Mikhail Tomski, syndikalist og sovjetisk revolusjonær. Ethvert politisk parti tenderer uunngåelig mot det ene, statsbærende partiet, og det samtidig med at partiene – per definisjon – må være bestanddeler av en helhet. Det kan ikke komme noen ting godt fra politiske partier, for de er grunnleggende skadelige. Og Simone Weil minner om det gamle ordtaket: «Et godt tre kan aldri bære dårlig frukt, heller ikke kan et råttent tre bære god frukt».

Et politisk parti har ikke til formål å si sannheten, oppnå rettferdighet eller sørge for det som er til det beste for hele samfunnet. Det karakteriseres ved tre essensielle trekk:

For det første, så er det «en maskin for å fabrikere kollektiv lidenskap». Det søker ikke etter å opplyse folket gjennom sann og klar tale, men snarere å forlede gjennom propaganda.

For det andre, så «utfører de et kollektivt press på tenkningen til hver enkeltmenneske som hører til dette kollektivet». Simone Weils individualisme aksepterer ikke kondisjoneringen som politiske partier utfører på enkeltmenneskets sinn. Å melde seg inn i et politisk parti impliserer å ta avstand fra fri tenkning. Ingen kan tenke selv så lenge vedkommende er knyttet til et parti. Partiet produserer ene og alene tankene som individet skal tenke.

I siste omgang, så arbeider partiet framfor alt for «sin egen vekst». Det som teller er således ikke samfunnsnytten, men selve partiutviklingen. Simone Weil fordømmer en «vingling mellom mål og midler». Man tar makten for å styrke partiets posisjon og ikke lenger bare for å gjøre samfunnet bedre. Å vinne uavgrenset makt blir selve målet for partiet. »Slik er det uavvendelig at partiet blir sin egen målsetning», skriver Simone Weil. Man ender dermed i avgudsdyrkelsen, for «Gud alene er det eneste legitime målet i seg selv», legger hun til.

KRFs_landsmote Bildet er fra Krfs landsmøte 2016 

Parti og løgn

Troskapen til et parti bygger ikke nødvendigvis opp om troskapen i seg selv. «Om et menneske som er medlem i et parti, er fullt bestemt på å være tro i alle sine tanker mot sitt indre lys og ingenting annet, så kan han ikke la sitt parti få vite om det. Overfor seg selv er han dermed i en tilstand av løgn», noterer Simone Weil. Partiet er en maskin for å fabrikere løgner. Sannheten til et parti er en sannhet som gjør kompromiss, en sannhet som tilpasser seg. Som en konsekvens så er ikke sannheten til et parti noen sannhet. Ifølge henne må man søke ene og alene etter sannheten for å komme fram til denne. Søket etter sannhet krever en oppmerksomhet i ethvert øyeblikk. Alle ønsker om hva som skal bli resultatet vil parasittere på dette søket. Man må ofre alt for å få sannhet. Partimedlemmet derimot, han ofrer sannheten for partiet. Denne renheten i intellektuell tilnærming er typisk for Simone Weil.

De politiske partiene har den katolske kirken til modell. De er «små profane kirker». Overfor dissidenter oppfører de seg som kirken oppfører seg overfør kjettere. Partiet forlanger den absolutte underkastelsen under dogmer og truer avvikende røster med bannlysning. Om parti-ånden er inspirert av den katolske kirke, så er det denne parti-ånden som i dag «oppnår å forgifte alt». Partimedlemmet er forpliktet til å ta stilling, forpliktet til å tenke «for» eller «imot», samme om det er på vitenskapsfeltet (for eller imot Einstein), kunst (for eller imot cubisme/surrealisme) eller litteratur (for eller imot Maurras/Gide). Denne tankesykdommen, denne «spedalskheten», må man ta opp kampen mot. Første etappe i denne kampen impliserer ifølge Simone Weil avskaffelsen av politiske partier.


Relatert

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno
Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?
Et konformt samfunn
Simulakra og simuleringer – Jean Baudrillard