DET NYE LANDET

Det_nye_landet_5c

 

Ingen gråtoner her, bare sort og hvitt, jeg reiser inn i det nye landet, det gamle bak meg er glemt, minnene om det er gjemt til en fremtid som ligger foran meg. Ruinene som var meg kjære, rester fra andres slag og andres kamper, ruiner som jeg sov blant, levde i som var de store palass med voldsomme søyler som løftet store tak, en dag våknet jeg, jeg så de som de var; gjengrodde, ett med marken, ett med jorden. Marmor og granitt var blitt til gress og brun jord, før vinteren kom, og alt jeg så var dekket hvitt. Taket og søylene drømmer jeg ikke om lenger; templene er rasert, Gudene er jaget.

Historiene som holdt meg igjen fortelles ikke lenger, de virvler fritt i vinden uten mål og retning, fragmenter til andre tider, kanskje til en annen fortid langt der fremme. Jeg vet ikke, og har aldri visst, men jeg vil vite. For å vite må jeg glemme.

Glemme alle tings navn, savn, og Tro, jeg må glemme for å kjenne ting slik de er i det Nye Landet.

Det kjente er forlatt, mennesker man har elsket og hatet, ignorert og tolerert er ikke med inn det Nye Landet. Jeg drar med hele meg og alt som var meg som følge, men flere vil falle fra underveis til bare en står igjen. Det finnes ingen utvei nå, ingen halvhjertet streben, bare en hvit, grenseløs ørken som må krysses for å komme videre, videre, videre.

Jeg må reise i ni netter, gjennom ni verdener for å finne ni sannheter.

Et stikk av sorg, en formløs sorg uten noe klart bilde, rammer meg når jeg krysser grensen til det Nye Landet; sentimentale tårer renner over, men tørker fort til ingenting, for de kom av ingenting og betyr ingenting, og jeg sørger bare over meg selv, og jeg finnes ikke lenger her, jeg har dratt videre.

Jeg ropte en gang på Gud, nå hører jeg Gud rope på meg.

Jeg kan ikke svare, min stemme har forlatt meg, ordene er blitt til ord, språk betyr ingen ting mer, bare erkjennelse.

En ny historie er påbegynt, mer fantastisk og mer grusom enn alle de før, slik de var mer fantastiske og grusomme enn alt som har vært. Nye slag skal kjempes, en ny gullalder står for tur, land skal erobres, mennesker skal overvinnes, utryddes, pleies, tortureres, kjennes, ofres, svikes og elskes; storverk skal skapes, destrueres og konstrueres, manipuleres og kopieres, før alt gråner, blir utydelig, forvirrende, meningsløst og tilslutt konturløst; før ilden igjen blir til aske, og alt liv som har vært dør ut igjen.

Alt og bare Alt har en mening i det Nye Landet, for her finnes ingen betydninger bare sammenheng.

Her er alt liv like mye verdt, for her finnes bare ett liv, en tilværelse og en mening om jeg vil den. Natur og menneske er ett, for mennesket og umennesket i meg er utryddet, nå finnes bare natur.
Jeg vandrer i den hvite, farveløse ørken, den tørsten jeg kjente er borte, den sult jeg hadde er borte og siste rest av det jeg trodde var meg, det som engang var et menneske, svinner hen, oppløses uten motstand.

Jeg ser et menneske langt der fremme, jeg ser ryggen av meg selv, når jeg snur meg ser jeg mitt ansikt; bak meg ser jeg det siste mennesket, foran meg det første.

Dette landet er ensomt og fritt, det nye landet

– er mitt


Av AUTONOM

 

Relatert

NY JORD

Vårofferet – solens martyrer