SOLEN VENDER TILBAKE

Return-of-the-Sun-Nerdrum-lores

Vinteren er over oss igjen, jordlivet har trukket seg tilbake, gått i dvale, konsentrert sine livskrefter i ventetiden før en ny begynnelse kommer. Vintersolverv, den mørkeste dagen, er dagen vi har feiret i uminnelige tider. Den dagen har fremtiden og håpet i seg, vi vet at det nå går mot lysere tider. Men om vi ser på utviklingen i vår samtid, vet vi at lyset på horisonten nå er lengre unna enn årstidenes naturlige prosess og syklus, verden er mer sammenvevd, vi kan se på fremtiden og ane et skjebnespill.

«Dessverre i våre dager er mange blitt fremmedgjorte for disse prosessene, som var en del av hverdagen inntil ganske nylig i menneskehetens historie, og ble holdt i hevd gjennom tradisjoner og riter vi kun ser bleke avskygninger av i dag, slik som julen. Men i disse små levningene som vi faktisk holder fast i, finnes også spirer.»

Fremtiden er usikker på mange nivå. Selv vi som nyter av en i historisk målestokk uovertruffen materiell velstand, føler en uro når vi betrakter fremtiden. Det er noe som skurrer. Vi vet ikke hva som venter, men som mennesker vet vi at som ellers i naturen, har også vår historie sine sykluser, det finnes ingen evig oppgang, det har åndelige tradisjoner siden forhistorien fortalt oss. Kun den menneskelige hybris tror seg usårlig for skjebnespillet

Men de fleste, konfrontert med hvordan vi behandler natur, dyr og mennesker på denne kloden, og særlig den enorme økologiske ubalansen fra overforbruket av et svinnende naturgrunnlag, vet at vi er på gal kurs. Så hva nå? Vi kan fortvile, vi kan fylles med avmakt, eller vi kan gjøre noe, gjøre rett.

Jord og ånd er fundamentale begreper og virkeligheter i menneskets liv som ennå kan gi mening. Ånden er noe som springer ut av vår samhandling med jorden, i de kreftene som vi forløser i frøet som sås, kultiveres og springer opp og ut, strekker seg mot himmelen og lyset. I arbeidet med jorden finner mennesket livskraft, og mening, vi er da ikke bare tilskuere til naturens uendelige rekke av hendelser, årsak og konsekvenser, vi agerer og tilfører noe av vårt eget, som siden smelter sammen med det vi kaller natur, som både er vårt utspring og hva vi fysisk vil oppslukes av i tidens fylde. Og slik kan vi betrakte fremtiden, den er ikke avgjort eller bestemt.

Visse utviklingstrekk vil måtte gå sin gang, bevegelsene er så sterke at de må gå seg tomme før de kan bekjempes og endres, men endringspotensialet hviler alltid i menneskets skjød, vi har muligheten. Muligheten er det frøet vi må så om enn jorden kan være skrinn, igjen og igjen. Det er bondens byrde og privilegium å være forvalter av denne stadige prosessen, som er sårbar i sin avhengighet av vær, vind og krefter som står utenfor bondens innflytelse. Men bondens oppgave ligger hele tiden i evnen til å være føre var, være forberedt, sikre gårdens livsgrunnlag for fremtiden. Og det skal vi lære av. Det skal vi la oss inspirere av, den seige uovervinnelige mentaliteten, som skapte liv og levesett verden aldri før hadde sett.

Dessverre i våre dager er mange blitt fremmedgjorte for disse prosessene, som var en del av hverdagen inntil ganske nylig i menneskehetens historie, og ble holdt i hevd gjennom tradisjoner og riter vi kun ser bleke avskygninger av i dag, slik som julen. Men i disse små levningene som vi faktisk holder fast i, finnes også spirer.

Et julemåltid kan handle om så mye mer enn fråtsing og tilfredsstillelse av basale behov. Måltidet handler om fellesskap, samforstand, å dele historier og glede. Markens grøde, som man spiser i takknemlighet. Eller man burde spise i takknemlighet, å signe maten var mer enn en tom frase, det var en erkjennelse av livsnødvendig realitet. I overskuddssamfunnet er disse realitene ikke mindre gjeldende, fordi verdiene vi forbruker er fortsatt begrensede, men overflod kamuflerer dette.

Likevel hjelper det lite å akke og bære seg, livet er i seg selv en seig kraft som ikke gir opp, og det er lyspunkter. Flere og flere ser at mennesket selv må ta ansvar for sin fremtid, den gis ikke til oss, den må skapes, og flere innser at denne skapelsesprosessen òg er en kilde til glede, og mening.

Det å bryte land er en slik skapelsesprosess og et bilde som andre kan lære av. Vi kommer aldri i mål, til et sted hvor all motstand i våre tilværelser er brutt ned, vi er på den måten alle såmenn for fremtiden, en bedre fremtid. Til enhver tid har mennesket ønsket en bedre fremtid. Og når vinteren senker seg og vi samles omkring julehøytiden, er det den fremtiden lysfesten feirer. Ta deg tid til å tenke over det, og lær av naturen omkring deg som pulserer i sitt stille indre under is og snø, i forventning om at solen vender tilbake.

 

Redaksjonen

Bildet øverst: Solen vender tilbake, Odd Nerdrum