Ole Johan Ofstad, en nordmann som falt

Ole_Johan
Det er vanskelig å finne ord. En som en gang var en venn er henrettet. Torturert. Myrdet. Ole Johan Ofstad, kjente jeg deg som, og det ble fort tyst omkring deg tross din brutale og onde skjebne i hendene på et monster som Vesten mer enn noen annen kraft har gitt vekstmuligheter og hvis terror er et ekko av årsaker som hører like mye til Vesten som Midtøsten. 

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Din profil passet nok ikke inn i mediaverdenens foretrukne offerkategorier, billedskjønn var du ikke, og din tankeverden var kompleks og fremmed for de fleste. Den var vanskelig å kategorisere og enda vanskeligere for en smålig offentlighet å se forbi til mennesket, med empatien de retorisk benytter seg av, men som er høyst relativ og subjektiv. Empatien fra media og politikere er forbeholdt de som passer inn i konsensusen, malen for hva et «godt menneske» er i Norge 2015. Noen offer er verdige, andre forbigås og glemmes.

Vi møttes i en tid på 90-tallet hvor det var en broget gjeng med unge menn som man upresist ville generalisere som høyreradikale, som møttes uformelt for å diskutere verdens tilstand og det som hører til. Du var og forble en einstøing, som søkte din egen vei (noe som forøvrig kunne sies om flere av oss som møttes da). Vi møttes på tomannshånd noen ganger, diskuterte filosofi, kvinner, religion og ideologi, ikke minst Nietzsche som nok hadde inspirert barten du da bar med stolthet.

Etterhvert ble diskusjonene mellom deg og meg stadig mer høylydte og uforsonlige, de berøringspunkter som var, var ikke der lenger, og vi gikk etter hvert hver vår vei. Noe som var udramatisk og typisk for de som kjente hverandre da. Vi var sterke personligheter og individualister som gikk motstrøms og var lite interessert i å kompromisse, noe som gjorde oss særdeles uegnet til organisert samarbeid. Vi var mer anarkistiske enn anarkistene.

Men jeg husker første gang jeg la merke til deg. Det var etter rabalderet på Youngstorget hvor Arne Myrdal etter ståheien omkring Brumunddal-slaget holdt en tale for en forsamling som forutsigbart nok for største del viste ham ryggen, som barn i skammekroken. Du gikk alene inn i vepsebolet av blitzere, som i sedvanlig stil brukte vold som argument, godt støttet av media og offentlighet som gned seg ivrig i hendene. De skjendet flagget, prøvde å sette fyr på det, noe du ikke aksepterte og gikk resolutt inn i den voldelige menneskemengden og ble angrepet fra alle kanter.

Ole_Johan_1991_2
Fra Dagbladet 10. november 1991

Blodet ditt rant, du tok det med stoisk ro helt til du ble båret bort. Bildet av deg der med blodet rennende har jeg fremdeles på netthinnen.  Et beundringsverdig mot tenkte jeg da, og det gjør jeg fremdeles.

Du var en som ville, kringsatt av fiender, gå inn i din tid, som Nordahl Grieg så fint uttrykte det, og reiste til Balkan når det sto på som verst der og du så krigen og grusomhetene der rett inn i øynene. Du var ikke en som ville være et passivt vitne til historien, men ta del i den. Og du var en som stadig søkte å formulere nye svar på de problemer du så knyttet til moderniteten som du var inderlig kritisk mot.

Siste gangen jeg møtte deg var på begynnelsen av 2000-tallet, år var gått, hvor vi og tre andre felles kjente møttes på en restaurant i Bygdøy allé, vi diskuterte alle ivrig og skålet ut i de små timer og ble enige om å møtes igjen fulle av den energi som man blir etter friske, intelligente og intense diskusjoner. Men det skjedde aldri.

Siden, fra andre felles kjente som hadde sporadisk kontakt med deg, vet jeg at du hadde mange vanskelige år, og det man kan kalle en eksistensiell krise som du nok aldri kom ut av. Men slik jeg kjente deg var du en mann som aldri lot det bare bli med ordene om du sto for noe, enten det var på Balkan eller andre steder hvor konflikter raste, men i utgangspunktet var du en tenkende, men tankene landet aldri i en form; du kjente et dypt ubehag til moderniteten, ja en revolt mot den og de sekulære verdiene og drømte om et annet Europa, men òg en annen verdensordning enn den rådende under USAs hegemoni.

Hva du tenkte på din siste reise vet jeg ikke, men jeg er helt sikker på at du reiste vel vitende om den livsfare du utsatte deg for. Men ingen kan på noen måte selv i de verste mareritt forutse eller forstå hva du har vært utsatt for i IS-fangenskap av brutalitet, tortur, psykisk terror og angst. Men vi aner og vet at verre helvete på jord kan man neppe utsettes for som menneske enn den seigpiningen du var offer for.

Det siste bildet av deg i live, viser et uendelig pinet og trist blikk, som synes å bære en dyp sorg som går utover den egne lidelsen.

Jeg håpet på et mirakel, at du skulle slippe fra det i live, eller at du ble drept umiddelbart etter at fangenskapet ble offentliggjort, men mirakler hender sjelden.

Dabiq 12_2 65

Jeg lurte på om jeg skulle legge ved dette bildet fra Dabiq eller ikke, men jeg velger å gjøre det, fordi dette er realiteten og brutaliteten i det hele, en brutalitet som i de kommende tiår vil gripe om seg på ulike nivå, ikke bare fra IS, som bare er et senere kapittel i voldsspiralen og disintegrasjonen av en sivilisasjon.

Jeg håper at de ikke vil lage et nidportrett av deg i media, men jeg forventer ingenting av lidelsesprofitørene.

Jeg vil at folk skal huske, fordi de glemmer så lett, inntil de selv berøres direkte og rives ut fra den realitetsfornektende trivsels-sonen.

Ole Johan, må fred være med deg, jeg glemmer ikke.

 

Teksten ble skrevet privat rett etter offentliggjørelsen av drapet i IS-magasinet Dabiq og vi var usikre på om vi skulle offentliggjøre denne, men i og med den rungende tausheten som drapet på Ole Johan Ofstad er omgitt av, synes vi det er det eneste riktige.  

Redaksjonen