HEGEL: Religionen er statens fundament
Ifølge Hegel er religionen statens eneste virkelige fundament – historien er gjennomsyret av den guddommelige Ånden. Hvordan stiller dette historiesynet seg faktisk og hvilken relevans har dette synet idag?
Av Guido Zeccola, kulturskribent og redaktør av Tidningen Kulturen (www.tidningenkulturen.se). Kulturverk har innledet et samarbeid med Tidningen Kulturen om gjensidig artikkelutveksling. Maleriet er “Absolute trust – sleeping beauty” av Arantzazu Martinez.
«Ifølge Hegel er religionen statens eneste virkelige fundament, ikke fordi staten bruker religionen som verktøy, og ikke heller for at staten skulle kreve lydighet på grunn av en absolutt religiøs sannhet, men fordi staten ifølge Hegel er uttrykk for religionens virkelige kjerne. »
Den historiske forskningen bør aldri være en flyktig beskrivelse av hendelser. Men samtidig går det ikke an å skildre en historisk hendelse ordrett, da det ville kreve uendelig med tid. Forskeren blir derfor tvunget til å velge å løfte frem visse aspekter, de mest vesentlige, ved en historisk hendelse.
Men å velge å løfte frem relevante aspekter ved en hendelse, innebærer å gøre selektive valg ut ifra egne kunnskapsteoretiske preferanser. Hvilket forutsetter en teoretisk bevissthet. Å teoretisere rundt den historiske hendelsen er jo ikke det samme som å fortelle om det.
Bevisste historikere bygger vanligvis sin tolkning på en teori som fokuserer på strategisk viktige aspekter og tillegger mindre betydning til det man anser som perifert. Ingen meningsfylt historieskriving er mulig uten teori, samtidig som teori ofte forvandles til ideologi: filosofisk eller pseudofilosofisk ideologi.
Deretter utfordres hver teori av konkurrerende teorier, slik at hver tilnærming til historisk forskning møter motstand fra andre forskningstilnærminger. Dette gjelder også det journalistiske arbeidet, i avisbransjen, men også innen «nye» medier som TV og internett.
En av de mest strenge og utfordrende historieteorier, som vi kunne tolke og begripe verden og dens historie gjennom er kanskje Hegels Vorlesungen über die Philosophie der Weltgeschichte. Den universelle historien! Kan man virkelig omfatte en så uendelig geografi?
I følge Hegel er svaret: ja. For filosofien oppdager det som er vesentlig og universelt i historien. Først og fremst løften den frem statens egentlige vesen. Ifølge Hegel er religionen statens eneste virkelige fundament, ikke fordi staten bruker religionen som verktøy, og ikke heller for at staten skulle kreve lydighet på grunn av en absolutt religiøs sannhet, men fordi staten ifølge Hegel er uttrykk for religionens virkelige kjerne. Kjernen som forklarer den universelle historiens årsaker. For Hegel er verdens historie en prosess hvorved religionen når sin kvintessens.
Hvordan kan Hegel komme frem til disse slutningene, eller som han sier, teser? Nettopp fordi bare vitenskapen kan fornemme og gjøre forståelig religionens innhold og sannhet.
Vitenskap? For Hegel, slik som for den vestlige kulturen og tradisjonen i sin helhet, heter denne vitenskap filosofi. Når filosofien, eller vitenskapen, har nådd sin fulle modenhet, etterlater den hver antireligiøse mistro bak seg og finner den eneste religiøse sannheten i kristendommen.
Naturligvis er denne sannheten, for Hegel slik som for Kant, fremdeles inadekvat sammenlignet med den sannheten som bare filosofien kan tilby. Men hva betyr sannhet for Hegel? Hegel tilskriver den moderne filosofien en så høy grad av bevissthet at den evner å skape samsvar mellom sannhet og virkelighet, samtidig som virkeligheten blir tanke. Når man tenker på denne tesen eller formelen i dag, har man kanskje vanskelig for å begripe hvor mektig og samtidig ugjenkallelig denne var på Hegels tid.
Å tenke på en virkelighet som er fremmed for tanken, er som å ville trå vekk fra sin egen skygge. Men en tanke, eller en tenkning som bare forestiller seg verden og ikke er i stand til å tenke seg selv, befinner seg i en grav. Den tanke som ikke kan se på seg selv, kan ikke se lyset som tilllater verden å åpenbare seg, og derfor heller ikke se Virkeligheten.
Tenkningens første bevegelse er jo blikket mot verden, men bare for siden å kunne vende tilbake til seg selv.
St. Peters-domen
Tenkningen utgjør en sirkel. Bevegelsen består i å gå utenfor seg selv, til den andre, til verden, for siden å komme tilbake til seg selv med verden som bagasje. Det er også den eneste måten å befri verden fra graven, og fra døden. For Hegel er kristendommens essens nettopp denne sirkelen. Gud ble menneske, han kom til verden: ikke for å forbli menneske og verden, i graven og døden, men for å trekke menneske og verden til seg selv! Inkarnasjon, død og oppstandelse er ifølge Hegel virkelighetens og sannhetens suverene sirkel. Ånden er, som resultat av Guds skapelse, sønnen Jesus Kristus.
«Uten religion mangler staten virkelighetsforankring, og den er dermed dømt til å forsvinne gradvis.»
For Hegel er den kristne Treenigheten nok et mysterium, men også fornuftens dypeste mening. Den universelle historiens filosofi har som plikt, i utviklingen av folkene og statene, å søke etter nærværet av denne guddommelige tankesirkelen. Et oppdrag som Hegel praktiserer på det mest komplekse og strålende vis. Det er ikke tilfeldighetene og ingen relativistisk kausalitet som skaper historien, men derimot er historien bebodd av den guddommelige Ånden. Om folket kanskje ikke begriper den åndelige sirkelens filosofiske opphav, kan det iallfall forstå den åndelige sirkelen takket være religionen med dens myter og dogmer.
Hegel insisterer på religionens forrang for filosofien, fordi religionen er statens vesen. Han sier også at kristendommen, nærmere bestemt protestantismen, ikke kan være et middel for å forsterke staten, ettersom staten nettopp bygger sin eksistens på religionen.
Uten religion mangler staten virkelighetsforankring, og den er dermed dømt til å forsvinne gradvis.
Buddhistiske munker utenfor tempelbyen Angkor Wat i Kambodsja
Revolusjonene i Syd-Europa hadde for Hegel ingen fremtid, da de kun siktet på å forvandle monarkier og erstatte dem med andre verdslige makter. Nei, uten først å forandre religionen gjennom reform, slik som protestantismen gjorde, kunne ingen revolusjon være mulig. De protestantiske statene hadde, ifølge Hegel, faktisk lykkes fordi deres revolusjon først og fremst var religiøs.
Det var religionen som frigjorde staten fra tyranni og fanatisme, og – gjennom staten – ga folket sannhet og frihet.
I praksis baserte den hegelianske staten seg ikke på religionen alene, men på en religion som filosofien har gitt sin velsignelse.
Det som Hegel, og etter ham Marx, ikke kunne forutse var nihilismen, den nihilismen som fornekter at sannheten har retninger og en reell mening.
Det som Hegel ikke kunne forutse var relativismen som sier at ingenting er sant. Og uten denne sannheten kan filosofien ikke lenger prege religionen, og dermed heller ikke staten.
Men det er en annen historie.
Relatert
Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi
Polybios – de politiske systemers evige syklus
Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten
Kaosets metafysikk – Alexander Dugin