Kulturrevolusjonens ødeleggelse av en unik klostertradisjon i Tibet
Blant alle hendelsene som utspilte seg under den såkalte Kulturrevolusjonen på slutten av 1960-tallet, føyer ruineringen av en tusenårlang klostertradisjon seg inn i rekken av tragedier den kinesiske republikk påførte det tibetanske folk i kjølvannet av invasjonen i 1950.
Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK
«På ti år ødela kinesiske rødegardister hva en hel tradisjon hadde bygget opp igjennom 1000 år. En systematisk ruinering av eiendeler og bygninger, gjennomført gjennom en like systematisk bruk av terror, ydmykelse, trusler og fengsling av de som våget å motsette seg, la i kne en klosterbevegelse som ikke bare huset åndelig rikdom, men også store materielle skatter.»
Mellom 1966 og 1976 ble over 6000 klostre i Tibet lagt i ruiner, etter at deres innbo enten var blitt ødelagt, brent eller bragt til Kina i all hemmelighet. Disse inkluderer uvurderlige kunstverk og malerier, eldgamle og uerstattelige bøker og historiekrøniker som har vanskeliggjort, og i mange tilfeller umuliggjort, forskningen til tibetologer de siste førti årene. Et flertall av disse klostrene var buddhistiske, men et betydelig antall tilhørte Bøn-tradisjonen, en tradisjon som i tusen år har utgjort en minoritet i Tibets religiøse klima, men som fremdeles er høyst levende i store deler av det hellige landet.
I det følgende vil vi presentere en kortfattet oversikt over de viktigste Bøn-klostrene, samt gi et historisk overblikk og vise hvordan situasjonen er i dag på bakgrunn av det som hendte på 60- og 70-tallet. For ordens skyld kan det derfor være på sin plass å gi en enkel ramme rundt dette bildet, ved å gjengi opprinnelsen til den mangefasetterte og vakre Bøn-tradisjonen. Dersom leseren ønsker å fordype seg i emnet, anbefales på det sterkeste bøkene og artiklene som vår egen Per Kværne, en av de ledende tibetologene på verdensbasis og en av verdens mest anerkjente Bøn-forskere, har skrevet.
Bøns grunnleggelse – kort fortalt
Bøn er den eldste religiøse tradisjonen i Tibet, i hvert fall dersom man velger å se dagens Bøn som en naturlig fortsettelse av den før-buddhistiske religiøse tradisjonen i Tibet, noe som er et omstridt tema blant forskere, siden de første skriftlige kildene man har skriver seg fra 1000-tallet, i en periode hvor Bøn allerede var påvirket av buddhismen (som i sin tibetanske form på sin side er påvirket av Bøn-tradisjonen igjen).
Bøns historie begynner, som så mange andre religioner, med dens grunnlegger; Tonpa Shenrab Miwo. Men til forskjell fra mange andre religiøse grunnleggere, kan ikke Tonpa Shenrabs liv dokumenteres på grunnlag av et solid kildemateriale. Dette skyldes både at personen Tonpa Shenrab ikke nevnes i noe litterært verk utenfor Bøn-tradisjonen (til forskjell fra eksempelvis Buddha, Jesus og Mohammad, hvis liv kan dokumenteres i kilder av ulik kulturell bakgrunn), og at kildene som oppgir ham er såkalte termatekster – tekster som i sin tid har blitt gjemt bort og deretter gjenoppdaget i senere tid.
Kildene man har å gå ut i fra med hensyn til Tonpa Shenrab, er altså tekster som primært ble gjenoppdaget på 900- og 1000-tallet. De viktigste termatekstene i dette henseendet er Do-dü og Zermig (som for øvrig er oversatt til norsk av Per Kværne), begge datert til ca. år 1000. I følge termatekstene kom Tonpa Shenrab fra Olmo Lungring, et hellig land tradisjonelt tilskrevet et område i vest-Tibet eller like vest for Tibet. Tradisjonen skal ha det til at han levde for så lenge siden at det ikke gir historisk mening for menneskene som lever i dag. I tillegg skal han ha blitt så gammel at ett år for oss er som hundre år for Tonpa Shenrab.
Legenden forteller at Tonpa Shenrab ble frastjålet syv hester av en røverbande fra Kongpo, et kongedømme i sentral-Tibet. Tonpa Shenrab red dermed østover for å ta tilbake hestene, hvor han omsider kom til Kongpo og fikk kongen av Kongpo til å konvertere til Bøn. Som takk for å ha blitt undervist i Bøn tilbød kongen sin datter, prinsesse Tricham, til Tonpa Shenrab. De to giftet seg, og fikk en sønn, Yungdrung Wangden, som sies å være opphavet til den senere innflytelsesrike Shen-familien i Tibet. Og det er nettopp en Shen som kommer til å bli den kanskje viktigste personen innen moderne Bøn, nemlig Shenchen Luga.
Tonpa Shenrab
Shenchen Luga ble født i 996, og begynner som nittenåring å gå i lære hos en Bøn-mester ved navn Rashag i Dragkar. Etter å ha blitt en ekspert i meditasjon og en innviet i Bøn, blir han å anse som en hellig mann, som får syner og besøk av overnaturlige vesener. Tjueto år gammel, etter å ha giftet seg med en kvinne fra Naga-familien, mottar han i tillegg to kister fulle av eldgamle Bøn-tekster, såkalte skattetekster, og derav det allerede nevnte begrepet terma (skatt) eller termatekst.
Da han elleve år senere, etter å ha studert tekstene i ensomhet, bestemmer seg for å åpenbare og spre dem, oppnår han tittelen skatteåpenbarer, eller tertøn. Både tertøn og terma er sentrale begreper i Bøn, så vel som i tibetansk buddhisme, og en tertøn er altså en åpenbarer av en eller flere terma, altså en som oppdager og sprer gamle gjemte litterære og religiøse skatter. Siden Shenchen Luga med dette gjenoppretter og gjenoppdager gammel visdom til folket, og selv blir en mester som tar imot og underviser disipler i meditasjon og mystikk, blir han av mange ansett som grunnleggeren av såkalt moderne Bøn. Ikke minst fordi tekstene han åpenbarte utgjorde og fortsatt utgjør essensen i Bøns meditasjonspraksis.
En omfattende japansk forskningsrapport fra 2003, som forsøkte å kartlegge dagens gjenlevende Bøn-klostre, viser at det i dag finnes i overkant av 200 klostre. Dette antallet representerer en brøkdel av det som engang fantes. Mange av dem er ikke lenger operative, eller kun operative deler av året.
En av disse meditasjonspraksisene ble hentet fra Gabpa, som var ett av de åpenbarte manuskriptene Shenchen oppdaget, nemlig Dzogchen (den store fullkommenhet). Dzogchen er et sentralt system innenfor både nyingma-buddhisme og Bøn, og eksemplifiserer dermed den gjensidige påvirkningen moderne Bøn og tibetansk buddhisme har hatt på hverandre.
Dalai Lama
I årene som følger blir Shenchen Luga omgitt av mange disipler. De fire viktigste av disse er Shuye Legpo fra Shu-familien (som ble en mester i Dzogchen), Druchen Namka Yungdrung fra Dru-familien (en mester i bl.a. metafysikk), Kyunggi Gyaltsen, sønn av Druchen Namka Yungdrung og en respektert munk, og Pa Palchog fra Pa-familien, som ble overbrakt den rituelle og meditative læren fra Shenchen Luga, og hvor Pa-familien derfor sies å ha bevart og overbrakt denne læren nedover gjennom familiens generasjoner.
Det er ikke å forvente at leseren skal oppnå en umiddelbar oversikt over disse navnene, enn mindre få noe særlig ut av dem bare ved at de nevnes på denne måten, men noe slikt ville ha sprengt denne artikkelens rammer, selv om hver og en av disse har et liv som er verdt å gjenfortelle. Grunnen til at de likevel nevnes er at de fire familiene Shen, Shu, Dru og Pa, er de mest sentrale i videreformidlingen og forvaltningen av den religiøse Bøn-læren siden 1000-tallet; og derfor er de også de største pådriverne for klosterbyggingen i tiden som følger.
Bøns tidlige klosterhistorie
Bøns religionspraksis i tiden vi nå er inne i, var stort sett knyttet til familien, og de religiøse sentraene ble dermed etablert innenfor familieinstitusjonene. Men på slutten av 1100-tallet begynte munker å etablere seg utenfor hjemmet, og en av de mest kjente i så måte kom fra Shen-familien, nemlig Shen Namka Gyaltsen, som dro for å leve i ensomhet og ble munk tidlig på 1200-tallet, og som i de påfølgende årene begynte å bygge templer som siden etablerte seg som klostre.
Shen-familien ble dermed den første til å splitte sin institusjonelle rolle i to, hvor den ene besto i å lede lekfolkets religiøse samfunn og den andre som eier og forvalter av det lokale klosteret. Det var da vanlig at ett mannlig familiemedlem var familieoverhode med ansvar for å videreføre arven i form av en sønn, mens et annet mannlig familiemedlem var overhode for klosteret, hvor han bodde og levde under klosterets regler hvor bl.a. sølibat var ett av sakramentene. Siden fulgte de andre store familiene etter, og denne praksisen ble vanlig for alle de største familieinstitusjonene.
Klostrene fungerte som sentre for utdanning og kunnskap, og to av Shen-familiens eldste og viktigste klostre var Sergo Tramo-tempelet etablert i 1233 og Rigyalgon- tempelet bygget på 1300-tallet. Begge disse var grunnsentra for kunst, meditasjon og visdom, og fungerte i praksis som kjerneinstitusjoner for utdanning på denne tiden. Rigyalgon-klosteret huset noen av datidens viktigste forskere, teologer og vitenskapsmenn; forskere som utgjør sentrale kilder for dagens tibetologer og Bøn-forskere. Rigyalgon- tempelet ble fullstendig ødelagt av kineserne under “Kulturrevolusjonen”.
Fra Shu-familien har vi allerede nevnt Shuye Legpo, Shenchens disippel, som satt ved Shenchens side da han døde, og som ble bedt av mesteren om å sørge for at de åpenbarte manuskriptene ble kopiert og spredt. Hans sønner bygget begge viktige templer som siden ble sentrale klostre og utdanningsinstitusjoner, både innenfor meditasjon, men også innenfor legekunst og fysiologi. Et av disse var Zowo Kyunglag-tempelet, samt Shu-familiens lokale kloster, Rishing Lhundrugang.
Dru-familien sto for byggingen av det kanskje mest kjente tempelet i Bøns historie, nemlig Yeru Wensaka. Tempelet skal ha blitt bygget så tidlig som i 1072, av Druje Yungdrung, barnebarnet til allerede nevnte Druchen Namka Yungdrung. Yeru Wensaka er kjent for å ha huset “de gyldne atten generasjoner lærde menn”, også kjent som “Yerus atten mestere”, som etter alt å dømme fulgte hverandre som klosterets abbed. Dru Gyalwa var en av disse. Han er en av de mest kjente meditasjonsmestere i Bøn-tradisjonen, og skrev mange verker som har overlevd gjennom muntlig resitasjon ned til vår tid. Tempelet var i det hele tatt kjent for sin unike og sentrale posisjon i henhold til studiet av meditasjon og filosofi.
I 1386 ble imidlertid Yeru Wensaka ødelagt av flom. Etablissementet, kunnskapen og tradisjonen ble dermed flyttet til et annet kloster i nærheten av hvor Yeru Wensaka hadde stått på Menrifjellet, nemlig Menri-klosteret. Menri-klosteret ble og blir ansett som det viktigste Bøn-klosteret i Tibets historie. Da Tibet ble invadert av Kina i 1950, emigrerte som kjent mange tibetanere til India, og Dru-familien reetablerte dermed Menri-klosteret i India, som i dag kanskje er det mest kjente Bön-klosteret i verden.
I 1836 ble et annet kloster, Yungdrungling, etablert av Nangton Dawa Gyeltsen like i nærheten av Menri-klosteret. Dette er ansett som det store klosteret for filosofiske og religiøse diskusjoner og samtaler, og i religiøs viktighet og prestisje overgås det kun av Menri-klosteret. Klosteret ble fullstendig ødelagt under Kulturrevolusjonen. Pa-familien bygget på denne tiden bare ett kloster, nemlig Dechengang-klosteret.
Ikke dermed sagt at Pa-familien ikke hadde munker eller asketer i sin familie, tvert i mot har de mange prominente filosofer og lærde i sine rekker, bl.a. Pa Gyalwa Shenrab og Paton Tengyal Zangpo, men trolig var de fleste av disse eneboere og eremitter. På femtenhundretallet splittet Pa-familien seg dog opp i ulike grener, og en av disse grenene opprettet Yungdrung Rabtenling-klosteret i 1847. Dette klosteret er fremdeles operativt og huser i dag litt over 60 munker.
En annen prominent og viktig familie som ennå ikke er nevnt, er Meutsang-familien. Meu-familien etablerte Zangpori- klosteret i Nyemo, drøye 15 mil vest for Lhasa, så tidlig som på 1000-tallet, et kloster som fostret mange viktige og dyktige munker helt fram til 1959. I løpet av “kulturrevolusjonen” ble klosteret fullstendig ødelagt, men familien har senere gjenoppbygget klosteret, og det står i dag i nærheten av hvor den opprinnelige bygningen sto. Meutsang-familiens standhaftighet i arbeidet med å gjenoppbygge sin ødelagte arkitektur, er et eksempel som gir håp om at Bøn-tradisjonen vil leve videre også i tiden som kommer. I århundrene som fulgte ble det bygget et vel av Bøn-klostre over hele Tibet, samt i Nepal, Bhutan og India.
Mange farer både innenfra og utenfra har truet Bøn-klostrene de siste tusen årene, både naturkatastrofer, mongolske og kinesiske hærtokt og Gelug-tradisjonen. Den sistnevnte sluttet dog fred med Bøn etter at den femte Dalai Lama på 1600-tallet aksepterte Bøn som en autonom og autentisk religiøs tradisjon og sågar mottok undervisning fra Bøn-mestere etter eget ønske, en tendens som ble endelig bekreftet av den fjortende Dalai Lamas besøk til Menri-tempelet i India i 1988.
“Kulturrevolusjon” og dagens situasjon
Den utvilsomt største trusselen og tragedien møtte dog Bøn-klostrene under Kinas såkalte Kulturrevolusjon på 1960- og 1970-tallet, som etterlot seg en ribbet og knust tradisjon, både hva gjelder kunst, arkitektur, litteratur og kultur. På ti år ødela kinesiske rødegardister hva en hel tradisjon hadde bygget opp igjennom 1000 år. En systematisk ruinering av eiendeler og bygninger, gjennomført gjennom en like systematisk bruk av terror, ydmykelse, trusler og fengsling av de som våget å motsette seg, la i kne en klosterbevegelse som ikke bare huset åndelig rikdom, men også store materielle skatter.
Lamayuru-klosteret i Ladakh, Nord-India
Manuskripter, malerier, statuer, trykkeredskaper, musikkinstrumenter, gravkister og gravkamre ofte laget i sølv og gull, tekstiler av silke, masker av sølv, gull og bronse, rituelle redskaper etc., ble enten brent, ødelagt eller bragt med til Kina. Manuskripter og historiske krøniker var ofte det første som ble lett etter, da deres ødeleggelse var essensiell for den antireligiøse maoistiske ideologi. De ble som oftest brent, mens klosterets beboere ble tvunget til å se på. Selve klostrene ble etter at de var tømte, ødelagt, dvs. sprengt i luften, av en slik grad at det ofte ikke var et spor igjen av dem. Ingen vet derfor med sikkerhet hvor mange klostre som ble ødelagt i denne perioden.
I ettertid har Kina riktignok gitt økonomisk støtte til flere Bøn-familier for at de skal kunne gjenoppbygge templene sine, men dette er utvilsomt kun et ledd i en kinesisk turistnærings plan for økt turisme fra Kina til Tibet.
En omfattende japansk forskningsrapport fra 2003, som forsøkte å kartlegge dagens gjenlevende Bøn-klostre, viser at det i dag finnes i overkant av 200 klostre. Dette antallet representerer en brøkdel av det som engang fantes. Mange av dem er ikke lenger operative, eller kun operative deler av året. Av de kartlagte templene ligger 219 i Tibet, 11 i Nepal og tre i India. Av de som ligger i Tibet er et 126 stasjonert i Qinghai, Gansu og Sichuan, 80 i regionene Nagchu, Chamdo og Ngari, mens de resterende ligger i Sentral-Tibet. For den som er interessert, anbefales en titt i denne rapporten, som er tilgjengelig på nett og oppgitt under kildehenvisningen nederst i denne artikkelen.
Klosterlivet i Bøn-tradisjonen er i dag en skygge av hva det engang var, før invasjonen. I ettertid har Kina riktignok gitt økonomisk støtte til flere Bøn-familier for at de skal kunne gjenoppbygge templene sine, men dette er utvilsomt kun et ledd i en kinesisk turistnærings plan for økt turisme fra Kina til Tibet. De fleste av disse templene er i beste fall enkle kopier av hvordan de engang så ut, og deres innhold og liv er naturlig nok av et ganske annet kaliber enn hva det var før invasjonen.
Triten Norbutse i Katmandu, Nepal
Dersom man gjør et raskt søk på internett for å finne bilder eller informasjon om Bøn-klostrene, vil Menri-tempelet være det første som dukker opp, noe som ikke er overraskende i og med at det i sin operative form befinner seg i Dolanji i India. Et annet kloster som dukker opp er Triten Norbutse, opprinnelig etablert i Tsang-provinsen på 1300-tallet av Nyame Sherab Gyaltsen, men i dag operativt i eksilversjon i Nepal.
Ser man på bildet av et av de eldste og samtidig best bevarte Bön-templene av i dag, Zezhol-klosteret i Chamdo-regionen, og sammenlikner det med bilder av de to førstnevnte, er det lett å konkludere med at Bøn-tradisjonen av i dag er mest levende utenfor Tibet. Dette stemmer trolig ikke, men i forhold til et veletablert klosterliv og et fritt utviklende religiøst miljø, er det kanskje ikke så langt fra sannheten.
Kilder
Blezer, Henk ”The Bon of Bon – Forever Old”, i Emerging Bon ss. 207-247, International Institute for Tibetan and Buddhist Studies GmbH, 2011
Karmay, Samten G. og Nagano, Yasuhiko, A Survey of Bonpo Monasteries, National Museum of Ethnology and THL, Copyright © 2003, 2010 by the authors. Lenke: http://www.thlib.org/places/monasteries/publications/bon-book.php#!book=/bonpo-monasteries
Karmay, Samten G. ”A Historical overview of the Bon Religion”, i Bon, the magic word ss. 55-83, Philip Wilson Publishers Ltd., 2007
Kværne, Per ”Tonpa Shenrab Miwo”, i Bon, the magic word ss. 83-99, Philip Wilson Publishers Ltd., 2007
Relatert
Ikonoklaster, Fahrenheit 451 och kulturella folkmord
BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land