Han ble kalt elefanthviskeren. Men selv var han beskjeden i forhold til de evner han hadde til kommunikasjon med disse jordens giganter: «Misforstå meg rett; tittelen på denne boken [”The Elephant Whisperer”] gjelder ikke meg, for jeg gjør ingen krav på å ha noen spesielle evner. Men den gjelder elefantene; det var de som hvisket til meg og som lærte meg å lytte.». Da Lawrence Anthony døde reiste angivelig en prosesjon av elefanter som sto ham nær for å sørge over ham, hva forstår vi ut av dette. Tilfeldighet, eller noe mer?

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi.

«Hvis vi en gang virkelig kunne fornemme det vidunderlige båndet mellom alle vesener, måtte det være når vi reflekterer over elefantene i Thula Thula. En manns hjerte stopper, og hundrevis av elefanters hjerter er i sorg. Denne mannens grenseløst kjærlige hjerte gav healing til disse elefanter, og nå kom de for å gi sin kjærlige hyllest til sin venn.» – Rabbi og professor i religionsvitenskap, dr. Leila Berner

En omreisende Noa

Det var egentlig sin fars forretninger innenfor eiendom og forsikring han skulle drive med. Sør-afrikaneren Lawrence Anthony (1950-2012) hadde imidlertid en lidenskap for dyrevern, som førte ham ut i stadig nye og mer farefulle prosjekter. Lik en moderne Noa reiste han snart hit, snart dit for å berge truede dyrearter, ikke bare på sitt eget kontinent, men også utenfor.

For å redde den siste resten av hvite neshorn i Garamba National Park i Kongo, gikk han ikke av veien for å forhandle med den uberegnelige og kriminelle opprørsgruppen Lords Resistant Army. Han klarte å overbevise dem om at de burde beskytte, heller enn å beskyte, dette ikoniske dyreslaget som gir dagens Afrika et bånd til sin urfjerne fortid. Dramaet skildres i boken The Last Rhinos (2012).

Så var det krokodiller og elefanter, stadig utsatt for krypskyttere. Anthony klarte å overbevise lokale stammeledere om de ville få en bedre fremtid ved å ta vare på dyrene enn ved å utrydde dem. Turister kommer ikke for å se på kadavre eller døde trofeer. De vil se dyr som trives i sine naturlige omgivelser.

Da Anthony fikk høre om amerikanernes invasjon i Irak i 2003, fikk han en sterk intuisjon om at han måtte berge dyrene i Bagdad Zoo, den største i Midt-Østen. Få dager etter invasjonen var han i Kuwait, der han pakket en bil full med veterinærutstyr og medisiner. Så tok han seg inn i Irak i kjølvannet av de amerikanske troppene. Ennå mens kamphandlingene foregikk, ankom han Bagdad Zoo og fant dyreparken i en katastrofal tilstand. Mange dyr var allerede stjålet, enten til videresalg eller slaktet til mat. De store rovdyrene hadde lenge vært uten stell og var i en elendig forfatning.

Anthony ble i Bagdad i seks måneder, delvis hjulpet av de amerikanske soldatene. I løpet av denne tiden maktet han å berge mange dyr, som ellers ville lidd en langsom død, og få dyreparken tilbake i god skikk. Denne bragden skaffet ham et verdensry, og beretningen om hans arbeid med å redde dyrene ved Bagdad Zoo, Baghdad Ark (2007), ble en bestselger. I midten av hans livsgjerning, står imidlertid hans arbeid med traumatiserte elefanter. Og i midten av hans forfatterskap står The Elephant Whisperer (2009), som den følgende historien er hentet fra.¹

Elefanter til Thula Thula                                                                       

Da Lawrence Anthony trakk seg ut av eiendomsbransjen midt på 1990-tallet, brukte han sin formue til å kjøpe opp Thula Thula viltreservat, et gedigent landområde i KwaZulu-Natal. Området var på over 20.000 mål og gav plass til et mangfoldig dyreliv. Anthony bygde opp fasiliteter, som gjorde det mulig å ta imot turister. Og han bygde et hus for seg og sin familie i utkanten av reservatet.

Opprinnelig var det ingen elefanter i parken. Men snart kom det forespørsler om han kunne ta seg av omstreifende bander av ”kriminelle elefanter”. Dette var traumatiserte individer, som hadde mistet et familiemedlem ved krypskyting. Hvis flokken deres var blitt sprengt, var de utenfor enhver kontroll. Straks de kom nært et bebodd område, måtte myndighetene bestemme seg om de ville skyte dyrene eller sette i gang en større operasjon for å jage dem tilbake til bushen. Det siste var dyrt og oppslitende og kun en midlertidig løsning. Kunne Thula Thula bli et nytt friområde for dem?

Den første kontingenten var en flokk på 9 dyr. En ku og hennes kalv var blitt drept i forsøket på å fange inn dyrene. De overlevende var veldig stresset og aggressive. Og sinnet deres var fremfor alt rettet mot mennesker. Flokken hadde en lederhunn, men Anthony fikk ingen trøstende forsikringer om at oppgaven ville bli enkel: ”Matriarken er en utrolig utbryterekspert. Hun har funnet en måte å bryte seg ut av elektriske gjerder. Enten sliter hun av strengen med støttennene, eller tar smerten og tramper seg rett gjennom.”

”Det var en krevende gjeng, ikke noe spørsmål om det”, kommenterte Anthony. ”Slyngler hver eneste en av dem. Men jeg kunne se mye godt i dem også. De hadde hatt en tøff tid og de var alle oppskaket, og likevel tok de vare på hverandre og forsøkte å beskytte hverandre.”

Flokken var ikke før sluppet ut i reservatet, så satte de kursen nordover mot sitt tidligere hjem. Det elektriske gjerdet stanset dem midlertidig. Lederhunnen, som de hadde døpt Nana, inspiserte det med snabelen. Strømgjerdet var åpenbart intakt. Anført av Nana, begynte hele flokken å følge gjerdet for å se etter aktuelle fluktmuligheter.

Da Anthony la seg den kvelden, visste han at det var trøbbel i vente. Men om han hadde trodd han i det minste skulle få én rolig natt, tok han grundig feil. Midt på natten ble han vekket av ropet: Elefantene har brutt seg ut!

Denne gangen hadde de valgt en ny metode. Først hadde flere samarbeidet om å felle et tre. Så hadde de dratt det frem til gjerdet og smashet treet over det. Slik hadde flokken brutt seg ut av den store innhegningen de først var plassert i. Men de lot seg heller ikke stanse av parkens mer solide ytre gjerde. På en eller annen måte hadde de funnet generatoren, som gav strøm til gjerdet. Etter å ha trampet den flat som en blikkboks, hadde de revet opp de nedstøpte portstolpene. Så hadde de skrittet over ruinene av hovedporten og tatt fatt på den lange veien hjem, 1000 km nord for Thula Thula.

Forhandlinger med Nana

Parkens ansatte tok opp jakten. Men de fikk snart konkurranse. De møtte lokale jegere, bevæpnet med elefantrifler, som mente elefantene nå var ”fritt vilt”, siden de hadde brutt seg ut av parken. Spørsmålet var kun hvem som fant elefantflokken først.

Denne gangen var de heldige, og flokken ble jaget tilbake til parken. Men problemene var ikke over med det. Lawrence Anthony innså at rømningsforsøket kun hadde økt flokkens motstand mot å holdes i fangenskap: ”Nana voktet hver bevegelse jeg gjorde. Hun utstrålte fiendskap fra hver pore, og familien sto tett bak henne. Det var ingen tvil om at de før eller senere kom til å gjøre et nytt utbruddsforsøk.”

Hva skulle han nå gjøre? I sin tilstand av oppgitt fortvilelse, kom det med ett en klar visshet over ham: ”Jeg vil leve med flokken. For å berge deres liv, må jeg være hos dem, fø dem og snakke med dem. Men viktigst av alt: Bli hos dem dag og natt. Vi må bli kjent med hverandre.”

Det må her minnes om at dette ikke var tamme dyr, som var vant til mennesker, men ville afrikanske elefanter. De bør en uansett holde en god avstand til, og desto mer når det, som i dette tilfellet, var traumatiserte dyr, som hadde veldig dårlige erfaringer med mennesker. Lawrence Anthonys sjanse til å lykkes var, etter alle rimelige mål, omtrent som en snøball i helvete. Det som videre skjedde, trosser imidlertid alt vi kan kalle rimelige forventninger:

Klokken var 04:45. Jeg sto foran Nana, en rasende vill elefant, og bønnfalt henne i desperasjon. Begge våre liv avhang av hennes respons. Det eneste som skilte oss var et 8000-volts elektrisk gjerde, som hun forberedte seg til å legge flatt for å gi henne en fluktmulighet.

Nana, flokkens matriark, spente sin enorme kropp og viftet kraftig med ørene.

– ”Ikke gjør det, Nana”, sa jeg, så rolig som jeg kunne. Hun sto der, ubevegelig men anspent. Resten av flokken sto som fastfrosset.

– ”Dette er hjemmet ditt nå”, fortsatte jeg. ”Vær så snill, jenta mi, ikke gjør det.”

Jeg følte øynene hennes boret seg inn i meg.

– ”De vil drepe dere alle sammen om dere bryter ut. Dette er hjemmet deres nå. Dere trenger ikke å stikke av mer.”

– Plutselig ble jeg slått av absurditeten i situasjonen, skriver Antony videre: ”Her sto jeg i svarte natten og snakket til en elefant med en baby, den farligste kombinasjonen som finnes, som om jeg hadde en vennlig prat. Men jeg mente hvert ord.”

”Forhandlingene” – om det kan kalles så – fortsatte uavbrutt i mange pinefulle og stillestående minutter:

– ”Dere vil alle dø om dere bryter ut. Bli her! Jeg vil være her sammen med dere og det er et bra sted å være.”

Hun tok nok et steg fremover. Jeg kunne se at hun spente seg igjen, klar til å rive opp strømgjerdet og bryte seg ut. Resten av flokken ville følge henne som en flodbølge. Jeg sto i veien for dem og ville bare ha sekunder til å kaste meg til siden og klatre opp i nærmeste tre. Jeg lurte på om jeg ville være rask nok til å unngå å bli trampet ned. Antakelig ikke.

Akkurat da hendte det noe mellom Nana og meg, et lynglimt av gjenkjennelse, som var over i samme nå. Nana snudde seg rundt og forsvant inn i buskene. Resten av flokken forsvant samme vei. Jeg kan ikke forklare hva som skjedde mellom oss, men det gav meg det første glimtet av håp siden elefantene tordnet inn i mitt liv.

Dette gav imidlertid kun en pause i forhandlingene. Anført av Nana kom hele elefantflokken snart tilbake, med sterke intensjoner om rømning. Så startet forhandlingene forfra igjen: ”Jeg gikk ned til gjerdet og bønnfalt Nana om å ikke bryte det ned. Jeg visste hun ikke forsto engelsk, men jeg håpet at hun ville forstå hva jeg sa ut fra tonen i stemmen min og mitt kroppsspråk. Og en morgen, i stedet for å forsøke å bryte ned gjerdet, sto hun der bare. Så strakk hun snabelen mot meg, gjennom gjerdet. Hun ville berøre meg. Det var vendepunktet.”

Nana oppga flere fluktforsøk. Hun og hennes flokk hadde akseptert Thula Thula som sitt nye hjem. Med en etablert flokk som grunnstamme, ble det enklere å integrere andre traumatiserte dyr. Med tiden ble det også etablert en annen elefantflokk innenfor reservatets grenser. Og ryktet om mannen som hvisket med elefanter, spredte seg vidt og bredt.

Et sørgetog av Elefanter

Den 2. mars 2012 døde Lawrence Anthony, 61 år gammel, av hjerteinfarkt. Dagen etter la hans hustru, Françoise Malby-Anthony, ut følgende bilde og melding på Facebook:

”I kveld, på Thula Thula, ankom hele flokken ved hovedhuset, Lawrence og mitt hjem. Vi har ikke sett dem der på veldig lenge. Et ekstraordinært bevis på dyrs sensitivitet og oppmerksomhet, evner som kun få mennesker har. Lawrence var en av dem. Takk for alle gode meldinger. Minnet om Lawrence vil alltid være med oss på Thula Thula.” ²

Sørgetoget, som bildet viser, besto av parkens ene flokk, ledet av matriarken. De hadde vandret i 12 timer for å nå frem til huset. Den andre flokken kom dagen etter. Begge flokkene ble så stående ved eiendommen i ytterligere 2 døgn, uten å ta til seg mat, på samme vis som elefanter pleier å stå sørgevakt ved en død elefantunge.³ Meldingene gikk verden over.

Det var gått halvannet år siden elefanter hadde vist seg ved Anthonys hus. De første årene var de hyppig på besøk, alltid for å hilse på Anthony. Slik som han inkluderte elefantene i sitt liv, inkluderte de ham i sitt. Som den gangen Nana kom for å vise frem sin nyfødte sønn. Noen få år senere, etter at Anthonys første barnebarn var født, gjengjeldte han tilliten. Det tok lang tid før hans svigerdatter ville snakke med ham igjen.

Er forståelse mulig?

Rabbi og professor i religionsvitenskap, dr. Leila Berner, så slik på denne hendelsen: ”En god mann dør brått, og idet de kjenner at de har mistet en kjær menneskelig venn, tar to flokker av elefanter seg frem til den avdødes hjem over milevide distanser. Langsomt skrider de, nærmest som i en sørgeprosesjon, frem til den etterlatte familien. Hvis vi en gang virkelig kunne fornemme det vidunderlige båndet mellom alle vesener, måtte det være når vi reflekterer over elefantene i Thula Thula. En manns hjerte stopper, og hundrevis av elefanters hjerter er i sorg. Denne mannens grenseløst kjærlige hjerte gav healing til disse elefanter, og nå kom de for å gi sin kjærlige hyllest til sin venn.”⁴

Historien er på alle måter gripende. Men kaller den ikke på noe mer enn at vi gripes? Kaller den ikke også på vår begripelse?

At historien er en faktisk hendelse, vil i beste fall gi den status som ”paranormal”. Men den termen forklarer jo ikke noe annet og mer enn at hendelsen faller utenfor normalitetens rammer, de som vår vitenskapskultur har vedtatt. Samtidig finnes det, tankevekkende nok, knapt noen urfolkskultur, som ville finne en slik historie umulig å forstå, innenfor sine rammer.

Urfolk verden over kjenner f.eks. til – under ulike navn – det vi kan kalle dyrenes gruppesjel eller gruppejeg, dvs. fellesbevissthet. Når prærieindianerne søkte kontakt med sitt ”kraftdyr” eller ”totemdyr”, som kunne være en bison, var det gruppejeget de henvendte seg til. Med dette vesen kunne de kommunisere, som med et menneske. Mens den enkelte bisons bevissthet var drømmeaktig, var deres gruppejeg mer våkent og menneskenært. Det forklarer hvordan urbefolkningen kunne jakte på disse dyrene, og samtidig ære dem og henvende seg til deres høyere, spirituelle aspekt.

Elefanter er kjent for å stå mennesker nært. I hindutradisjonen regnes en ”elefantinkarnasjon” som en forskole til en menneskelig inkarnasjon, dvs. som det høyeste stadiet dyret kan nå før det blir menneske. Det minste vi bør innrømme en slik forestilling, er at den betegner det usedvanlig nære forholdet mellom elefanter og mennesker. Elefantenes liv er forbløffende parallelt til menneskets. De lever omtrent like lenge (60-70 år), og de har en tilsvarende lang barndoms- og ungdomstid. En indisk elefant blir faktisk ikke ”myndig” – dvs. utlært og uavhengig av sin mor – før etter ca. 20 år. På sett og vis bevarer de en livslang barndom. I biologisk forstand viser dette seg f.eks. ved at de har en nokså unik kontinuerlig tannfelling, sjelelig bl.a. ved at de er lærenemme hele livet gjennom.⁵

Den nære forbindelsen mellom menneske og elefant har lenge vært legendarisk i asiatiske kulturer. En mahout (elefantfører) og hans elefant vokser opp sammen og tilbringer de fleste av døgnets timer sammen, i år etter år. Slik vokser de så tett sammen, at det ligner et symbiotisk forhold. Når den ene dør, går det ofte kort tid før også den andre vandrer den samme veien.

De elefantene Lawrence Anthony gjorde seg til venns med, var imidlertid ville afrikanske elefanter, som aldri har inngått slike forbindelser til mennesker. Men det var som om disse ville dyrene nå strakte ut, om ikke en hånd, så en snabel for å komme i kontakt med menneskenes verden.

For dedikerte materialister vil en slik historie, gripende som den måtte være, kun egge til å finne den ”naturlige forklaringen”, som de uansett vil anta må være den riktige. De vil f.eks. spørre: Kan vi stole på nyhetsmeldingene som kom etter Anthonys død? Tross noen unøyaktigheter vedrørende dødsdagen (det var den 2. mars, ikke den 7. som det sto i flere meldinger), var alle nyhetsmeldinger samstemte om de sentrale fakta i saken: At to elefantflokker hadde gått over lange distanser frem til avdødes hus; at de ble stående i to døgn rundt huset uten å ta til seg mat, osv. Disse fakta kan neppe bestrides. Dette bekreftes da også av at ”debunker”- og skeptikersiden www.snopes.com like etterpå slo opp saken som ”undetermined”, og at den siden er blitt stående slik.⁶

For et materialistisk sinnelag, kan episoden kun forklares på én av to måter: Tilfeldighet (hvis den er sann) eller oppspinn, i beste fall overdrivelse. Da elefantene i Thailand og på Sri Lanka begynte å vandre oppover i terrenget lenge før noen kunne se eller merke noe til tsunamibølgen i 2004, kunne forskerne tross alt henvise til elefantenes velutviklede sanser: De hører lavfrekvente rumlelyder og merker rystelser, som vi mennesker overhodet ikke registrerer. Men ingen lyder eller rystelser kunne ha fortalt elefantene i Thula Thula at Lawrence Anthony var død.

Det faktum at to flokker, etter en lang vandring, samlet seg rundt Lawrence Anthonys hus like etter hans dødsfall, stenger effektivt for den vanlige fluktveien, som kalles ”tilfeldighet”. Dette er rett og slett ikke ”den mest sparsomme forklaringen”. Så da står vi igjen med oppspinn: Det var ikke noe annet Anthonys kone heller ville, dagen etter ektemannens død, enn å hedre sin manns minne ved å dikte opp en svindelhistorie. Og sønnene Jason og Dylan, som begge kommenterte og bekreftet historien, fulgte lojalt opp svindelen. Er det en troverdig løsning? Neppe.

Elefanter som vet at deres venns hjerte har sluttet å slå… trenger det en bortforklaring? Trenger virkeligheten en bortforklaring? Før eller siden vil vi måtte utvikle en vitenskap som ikke behøver å vende ryggen til verdens spirituelle fenomener, men som evner å forstå dem.

Bilder fra forlaget og boken

Referanser

¹ Lawrence Anthony & Graham Spence, 2009: The Elephant Whisperer: My Life with the Herd in the African Wild. St. Martin’s Press. NY.

² https://www.facebook.com/pages/Thula-Thula-Exclusive-Private-Game-Reserve/106135859547?fref=photo

Tekst og bilde ble lagt ut kl. 23.40, men må ha vært tatt tidligere på ettermiddagen, mens det ennå var lyst. Det betyr at elefantene, som hadde gått i 12 timer, må ha startet sin vandring natten før, få timer etter Anthonys dødsfall.

³ Elefanter er også kjent for å ”begrave” sine døde slektninger (f.eks. ved å dekke dem til med kvister), samt å gi sine avdødes knokler en spesiell oppmerksomhet, når de kommer over dem på savannen. Se: http://video.nationalgeographic.com/video/elephant_african_mourning

⁴ http://delightmakers.com/news/wild-elephants-gather-inexplicably-mourn-death-of-elephant-whisperer/

⁵ E-M Kranich, 2004: Bilder av dyrenes vesen. Innføring i goetheanistisk zoologi. Antropos forlag. Oslo.

⁶ http://www.snopes.com/critters/crusader/elephantwhisperer.asp

Relatert

Å leve med ulv – Shaun Ellis eller mannen som lever med ulver

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Emelie Cajsdotter: fremtidens hestehold på hestens premisser

Hvordan ulver endrer elver