Det finnes ingen kirkegård for de som drukner
Det finnes ingen kirkegård for de som drukner
Havet tar dem
Inn og tilbake i seg selv
Ingen grav å besøke
Ikke noe navn
De blir bare borte.
Det sies at man ofte kan se omrisset av mennesker som har blitt borte på havet
I vannet
Akkurat der de forsvant
At de ser opp på deg
Mot skyene og forbi.
(Betyr det at de lengter mot himmelen, lengter opp? At det ikke er handlingene våre på jorden som bestemmer hvor vi kommer etter døden, men rett og slett hvordan vi døde? Kanskje er det ikke intelligensen som avgjør hvor velutviklet man er som art, men hvor nærme man er himmelen fra fødselen av. At det altså er fuglene som har trukket det lengste strået i reinkarnasjonsløpet. Og fiskene det korteste. Dess mindre bundet man er til jord eller vann, dess helligere er man. Brugden for eksempel er da også veldig sjelden brukt som hellig symbol i menneskets ulike religiøse og politiske sammenhenger. Ørnen derimot. Eller falken. De er begge gjengangere. Sågar er ravnen flittig brukt. Kanskje er dette det eneste positive ved den menneskelige intelligens: en velutviklet intuisjon for denne hemmeligheten, avslørt i deres symbolbruk. Kanskje.)
Det går fire menn på en bro. Den ene har sort frakk. Den andre har hvit frakk. Den tredje er halt. Den fjerde har øyne som brenner. De går fire i bredden. Solen går ned bak dem. Broen er høy. Elven renner langt der nede. Veldig langt nede. Alle fire har store flate hatter på hodet. Hvor de kommer fra vet ingen, ikke engang de selv. Når de lukker øynene blir alt rødgult og skinnende. Når de står i ro går verden rundt seg selv. Når de går er alt stille. De danser når de vandrer. Da må fuglene stanse og se på dem. Den første har tykk bart, den andre har lang bart, den tredje har tynn bart, den fjerde stopper opp hver gang han ser en sommerfugl.
(Nå skal det forbli usagt her hvor vidt de er brødre eller ei. Noen mener de er sønner av månen og solen, andre sier de er firlinger som ble født av en tjenestepike som hadde vært sammen med en trollmann fra nord, en sommernatt ved tjernet da hun vasket husfruens klær. De tilbrakte natten sammen, hun forsvant i ham og han forsvant inn i seg selv gjennom henne, og det lynte og tordnet da han omfavnet henne. Andre igjen mener de ikke er brødre i det hele tatt)
Når mennesket smiler trekkes hele ansiktet oppover, særlig munnen. Treet vokser oppover under de rette omstendigheter. Kullsyren i ølet går oppover. Alt nytt, bortsett fra fødselen, motsetter seg tyngdekraften.
(Det var ikke et eple Newton fikk i hodet da han oppdaget tyngdekraften, men en valnøtt. Det eksisterte ikke epler i de hagene han formodentlig skal ha sittet i Cambridge på den tiden. Dessuten var det ikke Newton, men en Egyptisk sufimunk og poet som oppdaget tyngdekraften, 300 år før Newton ble født.)
Rundt solen kretser planeter. Åtte i slaget. En for arbeid, en for kjærlighet, en for liv, en for krig, en for skapelse, en for dans, en for visdom og en for vannets dybde og kretsløp. En sigd trenger gjennom hjertet, for den som blir truffet er sigden et sverd, en bane, et åtsel for ravner, kretsende i buer og stup over sitt gravøl, deretter sittende på den enøydes skuldre til dommedag hvor verden skal synke i havet. Milliarder av øyne skuende opp fra dypet, opp mot himmelen, mot skyene, solen, månen og stjernene. En gang skal jeg fortelle deg om den gangen jeg sang med svanene.
(På Jupiter er det en rød flekk som i virkeligheten er en evig gigantisk sandstorm – altså en kronisk tyfon i en ørken på størrelse med hele det Eurasiske kontinent. Den sees som rød på grunn av sandets farge når den blir truffet av solen. Om natten er den grå. Antakeligvis. Gråsvart, som tyfoner vanligvis er. I gamle dager trodde man at det dreide seg om et hull som gikk helt inn til planetens kjerne, som en megavulkan med kontinuerlig oppkomme av lava. Man kalte den “solen i planeten”, noe som stemte overens med det romersk-mytologiske bildet av Jupiter som herre over himmellegemene. Svanesang er dødens stemme.)
Forgjengelighet kan settes sammen med hvor lett tilgjengelig man er som bytte. Dess mer og lengre fuglearten sitter på bakken, dess raskere blir den tatt. Predatorene på jorden er bundet, men ikke tilpass. Ulven hyler mot månen, kobraen danser seg kveilende oppover i ekstase til reedfløytens tonebevegelser, bjørnen og geparden klatrer begge i trær, men ikke for å gjemme seg, mennesket ser mot Gud. Der vingene mangler, kompenserer hjertet. Dit vingene ikke kan ta deg, flyr sangen.
(Lik piloten som skulle fly til solen. Det siste de hørte fra høyttaleranlegget på bakken var bruddstykker fra Händels Rinaldo gjennom pilotens euforiske, tynnslitte stemme)
Romskipet avbryter sin bane rundt den lilla planeten, og går inn i reisens siste fase – mot landing. Førstestyrmann retter seg i stolen og tar på seg kapteinshatten han har arvet fra sin oldefar, som han alltid gjør i denne fasen av turen. Dreier lydløst på spakene, ser seg til høyre mot andrestyrmann som møter blikket hans og smiler tilsynelatende selvsikkert på ekspidisjonens vegne. De elektriske lampene dimmes ned og lyset fra planeten dirrer svakt mot dem begge gjennom det 20cm tykke plexiglasset.
-Setter kapasiteten ned til 40 %, dimensjonskompass innstilt på 24-34-11, alle reserveplater aktiverte, revers opp til 5 %, estimert landing 7 minutter, 43 sekunder.
– Skjold opp
– Skjold opp
– Sjekk hydrogenmåler?
– Check
– Sjekk monitor?
– Check
– Sjekk mot og velvilje?
– Check, check.
Skipet rister kraftig i det det inntar atmosfæren. Det svake minnet om elektrisk lys som er igjen inne i kahytten flimrer, går, og kommer igjen. Kapteinslua trekker seg sakte, men sikkert bakover styrmannens isse, som med et raskt kattegrep fester den igjen, tar hendene tilbake til spakene uten å lukke øynene eller se til siden, fester blikket mot den lilla planetens jordskorpe, hvor punkt 24-34-11 lager et imaginært opplyst landingspunkt for øynene hans. Skipet rister nå så kraftig at det er vanskelig å holde blikket festet til ett og samme punkt hele tiden, ryggraden bøyes av trykket både innenfra og utenfra, kreftene her er helt annerledes innstilt enn på jorden og det blir nå som å holde seg konsentrert mens man synker ned i et lag med fastfrosset, men samtidig kokende betong, fokusert på én arbeidsoppgave uten engang å ense betongen. 3 minutter igjen til landing, landingsutstyr ut, trykket i kabinen ned ytterligere 10 %. Bremsene opp til 20 %, drift fremdeles 40. 25-40, 28-36, 1 minutt igjen, 30-34, flammene fra bremsene kan kjennes både som lys og som varme, 31-33, 20 sekunder, 31,5-32,5, nesten ikke framdrift ute, men jordskjelv inne, kapteinslua levner ingenting til fantasien omkring førstestyrmanns hårløse hode, 10 sekunder, 31,8-32,2, 5 sekunder, 31,9-32,1, 2 sekunder.
BANG!
…
Borte.
Alt borte.
Et gigantisk, intergalaktisk lys i 2 sekunder.
Så borte.
Vekk.
Stillhet.
Vrakrester på en lilla planet.
Sorte skyer.
Ørken.
Ellers intet.
Stillhet.
Borte.
Som dugg for solen.
(I gjennomsnitt går 1 av 67 romfarter galt. Tallet er omtrent det samme for de som konverterer fra ateisme til en etablert religion. En sekstisjuendedel vender tilbake. Men de slutter ikke å tenke. Tankens farge er lilla. I kristen tradisjon er lilla julens farge.)
Pingvinen forsøker å svømme, men dras til bunns.
Underhavsstrømmene trekker den ned mot jordens indre i det dens tanker flyter ut av dens kropp,
Samler seg i en sky av tåke som bobler opp til overflaten og lar vannet se ut som om det koker.
Trekkes raskere og raskere ned.
Forsøker å holde fast ved overbevisningen om at den ikke må hive etter pusten
Ikke nå
Ikke her
Men holder snart ikke ut
Hodet først mot dypet
Nedover, nedover.
Glemte en stakket stund at den ikke kunne svømme
At den ikke er ment for vann
At den kun kan fly
At den ikke er som andre pingviner.
Nå dør pingvinen.
Nå dør fuglen.
Nå gråter Gud.
(I Antarktis hender det at visse pingviner river seg løs fra resten av flokken og begynner å traske hvileløst, men urokkelig mot Sørpolens høye fjell – i retning polens midte. Mot en sikker død går den usentimentalt videre, og dersom et menneske skulle ta den med tilbake til der den starten, blant dens artsfrender og flokk, vil den i ti av ti tilfeller gjenta prosedyren. Slike pingviner kalles “vandrere”. De bare vandrer uten noe mål. De vandrer. Lik tanken. Så fryser eller sulter de til slutt ihjel.)
Nåde er fullstendig å oppgi seg selv. Å ha så lite igjen å miste at hjertet slutter å slå på kommando fra hjernen, fordi hjernen ikke lenger bryr seg, da den selv er død, og noe annet må gripe inn og holde hjertet bankende. Måten sjelen står på da, er lik det et legeme får når det blir hengt opp på et kors. Fullstendig oppgivelse.
Uten fullstendig oppgivelse vil det alltid være personlige preferanser og selvoppholdelsesdrifter som står i veien for absolutt tillitt til en annen. I det alle drifter, kroppslige som sjelelige, er borte, kan det fineste og reneste velle inn i deg, dette som alltid presser på utenifra, men som krever komplett fri passasje for å trenge inn, nemlig den hellige ånd. Den kaster seg således inn i hjertet og holder det gående og slående helt til sjelen fullstendig begriper den medfødte symbiosen mellom individet og altet, mellom erkjennelse og væren, og som derfor endelig frir seg fra alle personlige bånd og går inn i seg selv.
(Nåden blir i følge kristendommen gitt av Jesus Kristus, altså Gud, alene. I buddhismen må man selv arbeide seg fram til den. Hjertets justeringer er lik i begge tilfeller dog.)
Han går på steder som ikke finnes lenger.
Folk ser ut av vinduene sine.
På en mann, som går på steder som ikke finnes lenger.
Han går så fort, sier de. Han har ikke ro i seg selv, sier de.
Han finner en liten trebåt på ett av fortauene. En slik han pleide å leke med som barn.
Han tar den opp.
Hva gjør han, spør folk.
Han putter den under genseren sin, ser folk. Fester genseren ved å dra den ned i buksa.
Ser opp. Ser opp.
Trebåten driver på bølgene, driver til havs. Ingen styrmann, ingen koordinater.
Driver målløst rundt omkring,
Navigerer etter stjernene på overskyet himmel.
Manøvrerer i alle de fire himmelretningene. Sort, hvit, tynn, sommer.
Skjelver over forliste skip og gjenglemt mannskap.
Over Sørishavet, forbi fugler og fuglesang, gjennom ørkener, vulkaner, kratt og mørke skoger.
Leter etter noe. En åpning. En åpning i havet.
Som kan gå rett gjennom jorden, til jordens indre, til den skjulte himmel.
Skyene blir flere, tåken tettere, vannet kaldere,
Gjør en hver destinasjon meningsløs.
Vandrer, vandrer gatelangs. Med en båt i genseren.
Far vel, du seiler.
Far du vel.
Du får hilse.
(I historiene om verdens indre, liksom det mytologiske kosmos, er treet snudd opp ned, røttene strekker seg mot himmelen, stammen går gjennom jorden, og greinene og blomstene og fruktene vokser i jordens indre)
Han faller livløs omkull. Reiser seg igjen, og flyr opp mot himmelen.
(Et dikt skrevet av en peruansk dikter jeg aldri husker navnet på, bærer denne tittelen: “Elsket være den som setter seg”. Diktet er dedikert til Jomfru Maria.)
«Elsket være barnet, som faller og fortsatt gråter.
Elsket være mannen som har falt og ikke lenger gråter.»
– Cesar Vallejo
Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK, fotografier Elena Kalis