Konspiranoir: Lynet i labyrinten
Det er en gammel livsvisdom at ting nytes best i vekselvis motsetning. Freden nytes best avbrutt av krigen. Rusen av edruskapen. Ironien av alvoret. Platon av Aristofanes. Loven av lovbruddet. Søvnen av det fysiske slit. Og likevel mente altså den tyske rikskansler Bismarck at den som vet hvordan pølser og lover blir til, ikke lenger vil sove godt om natten. Så kan det innvendes: hvorfor skal man absolutt sove bort natten?
Av Rudra Gisur
..jeg vil fortelle en annen, og underligere historie
–Witold Gombrowicz
Som Louis-Ferdinand Céline observerte: Alt interessant foregår i mørket. Vi vet ingenting om menneskets egentlige historie. Natten kan derfor brukes til andre ting enn søvn: vi kan for eksempel gumle pølser; dette besynderlige produktet av et dyr som er oppmalt til farse og deretter presset tilbake inn i sin egen tarm som en annen Ouroboros.
Jeg snakket for noen år siden med en arkeolog som i mange år hadde bedrevet utgravinger blant ruiner og fornminner i Mexico. Han fortalte meg om en tilbakevendende drøm: at han ble geleidet rundt i ruinene av en skikkelse som forklarte ham hva de kryptiske tegnene og innskriftene og symbolene som han i årevis hadde forsøkt å fravriste hemmelighetene fra, egentlig betydde – at alle disse uutsigelige avtrykkene som han som arkeolog brukte hele sin våkne tid på å studere, men som forble like uutgrunnelige selv etter år med granskning og grubling, plutselig ble avslørt, klarlagt og inngitt med mening i drømmelandskapets klare månelys: som i et lynglimt ble det hele opplyst, og årevis med labyrintiske komparative analyser og tentative spekulasjoner ble på et øyeblikk feid bort og erstattet med åpenbaringens urokkelige visshet. Alt falt på plass. Det hele var avslørt. Og denne følelsen, fortalte arkeologen, denne følelsen av å ha avdekket sannheten, den fylte ham med en gjennomborende triumf, som et barn som nettopp har knekt koden for hvordan en ting skal gjøres, hvordan bokstaver plutselig blir til meningsfylt ord, hvordan det som før var uoversiktlig, kaotisk og utenfor rekkevidde med ett ble lekende lett. Selvsagt. Det er altså sånn det forholder seg. Men – når han våknet ble sløret påny senket, og i de første forvirrende sekundene når våkentilstanden etset vekk drømmenes visdom var det som noe uhyre viktig og umistelig rant vekk mellom fingrene hans, og det eneste han satt igjen med var følelsen av å ha oppdaget noe han for sitt liv ikke maktet å formidle.
Friedrich Nietzsche fryktet forøvrig at vi aldri ville bli kvitt Gud, fordi vi var bundet til grammatikken. «Lynet glimter», sier vi, og dermed pådytter vi fenomenene årsakskjeder, forbindelser og sammenhenger som egentlig ikke er der. Lynet og glimtet er samme sak, mente Nietzsche, men gjennom vår i grunnen episke gjenfortelling multipliserer vi fenomenet og bestøver det med våre språklige kategoriers magiske serum. Som fiskere kaster vi våre garn i havet, men det vi drar på land er mer enn bare fisk. Den polsk-amerikanske språkfilosofen Alfred Korzybski mente endog at som oftest var det ikke fisk, ikke engang noe som lignet, snarere var det helt andre ting som ble oppfanget av de språklige garnene vi benytter oss av. Sluttresultatet er at vi står der på torget og fallbyr fangsten vår, men om det fisk eller tang, sjøstjerner eller drivved, flaskepost eller muslinger, eller kanskje uhyggelige kalde halvt oppspiste lik, se det er verre å besvare. Og ifølge Korzybski vil spørsmålet forbli uavklart så lenge vi har forvillet oss inn i det abstrakte språkets luftslott, hvor ord ikke lenger representerer direkte erfaringer, men isteden kun peker på andre ord. For selv den mest konkrete og umiddelbare erfaring omdannes nødvendigvis til et simulacra når den omdannes til lyder og tegn. Der er hammeren, sier vi, og peker på en hammer, men denne vår besvergelse har allerede forskjøvet realiteten, selv om dette simulacra tross alt og i det minste befinner seg i nærheten av erfaringen, og som en ånd innfanget i trollmannens maktsirkel kan den ikke flykte langt. Uhellsvangert verre er det med ord som unndrar seg, som betyr snart det ene, snart det andre, kanhende det tredje. Hvor er hammeren? Den ligger der borte. Hvor er stenen? Jeg holder den her i hånden. Hvor er pølsene? Der, på bordet, ved siden av lovtekstene. Men hvor er sjelen? Hvor er ånden? Hvor er viljen? Hvor er skikkelsen som viser vei i ruinene? Hvor er Gud? Hvilken gud?
Ett mulig svar er at Gud befinner seg på den plassen som er viktigst i livet ditt. Hvis for eksempel det viktigste i livet ditt er å bli anerkjent av andre, at de andre skal like deg og beundre deg, så er nettopp det guden din. Det har ikke så mye å si om du tror det ene eller tror det andre. Det som teller er hvilket kar du velger å øse den tilmålte tiden din og de ervervede ressursene dine ned i. Hva er det du bruker mest tid på? Hva er det du underkaster deg? Hvilken vilje er du underlagt? Hvem skriver lovene du adlyder? Hvem trekker i trådene som begrenser dine bevegelser? Hva fyller du livet med? Hva holder deg våken om natten? Hvor mange pølser spiser du? Bruker du livet på å studere uutgrunnelige symboler og uoversettbare simulacra blant overgrodde ruiner i Mexico? Hvem har flettet garnet du siler dine erfaringer gjennom? Hva er det du kjøper og hva er det du selger når du står der på torget blant fisk og fiskere?
Et annet mulig svar er at tomrommet og fraværet er vel så viktig som det som faktisk er tilstede. En ting defineres jo like mye av hva den ikke er som av hva den utgir seg for å være. De valgene du av en eller annen grunn ikke tok er like viktige som de du av en eller annen grunn tok. Skal man studere en religion, en ideologi, en doktrine, et paradigme, et livsløp, et metafysisk garn flettet av ordtråder – så kan man like gjerne begynne med å se på hva det er som utdefineres, ekskluderes, fortrenges, demoniseres og støtes bort. Det kan derfor godt hende at den beste måten å teste et paradis på, er gjennom å introdusere slanger.
Bildet er fra Ingmar Bergmans The Serpent’s Egg
Relatert
Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten
Kaosets metafysikk – Alexander Dugin
Apokalypsens fire ryttere – del I
Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber
En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard