Brønnen, et prosadikt

Karl_Wilhelm_Diefenbach_3

Brønnen er dyp og farlig. Inngjerdet. Omringet av steiner, små busker og lange historier. Om natten er brønnen kald. Nesten svart. En skal vokte seg for brønnen, sies det. En skal passe seg.

Ting går alltid litt langsommere i nærheten av vannet. Der det er vann skal en vokte seg. Vannet vokter. Vannet værer seg selv, lik ulven. Kjenner ofte ikke sin egen skjebne, sitt eget sinne, vannet, kjenner ofte ikke sin egen ubarmhjertighet, sitt offer. Med makt kommer ansvar, med ansvar kommer frykt for seg selv, sine krefter, kommer tenkning, kommer handling, kommer ro, kommer klokskap. Vannet vet noe som kun fjellet på jorden vet med det. At livet og døden er i slekt.

Vannet er vei. Gater å gå på, mål. Mål ofte så store at de er vanskelige å følge. Gater som krysser hverandre, går inn i hverandre.

Forbi brønnen går en sti, og på stien går en gutt. Stien er gammel. Gutten er ung.
Stien kommer fra fjellet, dit buskapen går opp om sommeren, ned gjennom skogen, forbi brønnen, helt ned til sjøen hvor hun bor. Sjøen er gammel. Jenta er ung.

Gutten går mot jenta. To unge i det gamle, to levende i det uendelige, en sti av kjærlighet.

Gutten går mot jenta. Han er lykkelig. Høyspent. Han skal til henne. Til sjøen. Til livet. Til lykken som omfavner kroppen som ei vingekappe. Han er varm. Han kan fly. Det er så mange krefter i den kappa. Han kan legge verden under seg med den rundt seg. Alt er hans med den kappa. Kan redde verden. Ta vare på alt. Gi omsorg. Uten frykt. Han flyr ned til henne. På store hvite vinger.

Ørnen flyr stille og usynlig over skogen. Leter.

Stien ned til vannet er omgitt av blomster. Det er en kjærlighetssti. De kveiler seg halvveis over stien på hver side, gjør stien smalere, gjør skogen større. Han vokter seg for ikke å tråkke på dem. Noen steg blir lengre, andre kortere, blomstene skal få stå i fred, gjøre stien til kjærlighetssti.

Vannet i brønnen er mørkt. Vannet har noe i seg. Livet og døden. Vannet i brønnen er dypt. Kaldt.

Det er fugler i skogen, hvite og sorte fugler. Vanligvis er skogen full av sang. I dag er det stille. Skogen er full av fugler. Hvite og sorte fugler. I dag synger de ikke.

Det er så lyst når han kommer ut av skogen og ut på jordet, høyt gress, vind som puster svalt over ansiktet hans og gir håret liv, gjør håret levende. Han lar begge armene falle ned langs kroppen, lar hendene sveipe over gresset mens han går. Stien er tynn her, men han tråkker ikke ned et eneste gresstrå.

En ørn over tretoppene bak ham. Han snur seg. Ser ørnen. Varsler uro gjør ørnen på traktene her. Varsler død. Offer. Men og skjønnhet. Ørnen er stor og vakker. Det er så mange krefter i ørnen. Flyter på brede vinger.

Vannet bølger sakte fra side til side nedi brønnen. Det flyter noe i det. Et savn. Det flyter et savn nedi brønnen. Det flyter et mørke, et dyp, et juv. Vann er liv. Vann er død.

Han går raskere. Skynder seg. Er ikke like forsiktig med hva han trår på lenger. Nærmest løper bortover jordet, gjennom buskaset og krattet som leder mot bakketoppen der stien heller svakt nedover mot strand og sten og svaberg, og den røde hytta med hage nede ved odden. Kveiler seg nedover, han ser båten som dupper i vannet, båten som holder folk oppe, oppe over vannet, glir på veier, på gater. Båten har årer. Til å ro med. Har bare ei åre.

Vannet i brønnen bølger. Noe dupper i vannet. Flyter i vannet. Vinger som stilner. Flyr ikke lenger.

Ørnen flyr, og flyr, og flyr, skriker over tretoppene, skriker. Hvileløs.

Karl_Wilhelm_Diefenbach

Hytte som er tom. Ser seg rundt, hjerte som stopper å slå. Springer ut igjen, mot båten, åre som flyter i vannet, mot steinene, ser ned i vannet, ser seg selv i vannet. Ser sitt eget speilbilde… Ser bløte vinger… Urørlige, bløte vinger som henger stivt ned langs kroppen… Ser opp, sola som brenner i øynene. Løper bortover, løper på vannet, løper mot nøsteret, løper opp igjen mot jordet, roper, hvileløst, skriker, skriker, over tretoppene.

Stille i skogen fra fuglene nå. Sorte og hvite fugler. Flyr ikke. Synger ikke. Sitter i ro med øynene lukket. Sover ikke.

Løper ned igjen mot vannet, mot stein, mot høye steiner som kaster seg bratt ned i vannet. Skriker. Skriker ned i dypet.

Jenta og vannet, skjell som flyter, ligger og dypper.

Brønnen er mørk. Ørnen kaster skygge. Helt stille i skogen nå.

Smale hvite bein som ligger samlede, kastet inn i hverandre, hvilende, store blå øyne, lukkede, skjell hun har samlet i hånda. Halvt falt ut av det oppløste håndgrepet, lager vei ned til den bunnløse sanden, lager gate. Ørn som kaster skygge.

I skogen bor dyr. Rundt brønnen. Går og vandrer om natta.

Gutt som kaster seg fra klippen og ned i vannet. Driver mot land. Roper. Svelger vann. Smale hvite bein på stranda, livløse. Samlede. Kastet inn i hverandre. Skjell. Store blå øyne. Lukkede.

Fugler i skogen, stille, lukkede øyne.

Gutt som roper gjennom havet, gjennom søvnen, gjennom skogen.

Karl_Wilhelm_Diefenbach_2

Jente som våkner. Som ikke sover lenger. Store blå øyne. Åpner seg. Gutt som ikke svømmer lenger, basker seg gjennom salt og sand, løper. Jente som smiler, som jager uroen ut av havet. Stien som møter stranda, skogen som møter havet. Kaster seg rundt vingene hans. Kaster seg rundt vingene hennes. Vinger som flyr, som brer seg ut av all kraft, fletter seg rundt hennes, fletter seg rundt hans, blir én vinge, én fugl, som flyr. Bløte vinger som smelter sammen. Sover ikke lenger. Flyr så høyt nå.

Vannet i brønnen ligger tungt. Hun får ham aldri opp igjen. Mora. Flyr, flyr, skriker over tretoppene. Ligger og dupper i vannet. Sover ikke. Gitt fra seg vingene. Lånt bort. Får aldri igjen. Får aldri igjen.

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK, alle bildene av symbolisten Karl Wilhelm Diefenbach (1851 – 1913)