Günter Grass, det måtte sies


Gunter_grass_nobeprisvinner

Günter Grass, Tysklands moralske pekefinger er død etter nesten et århundres intellektuell fronttjeneste.  Lovordene er mange, men en viss disharmoni har sneket seg inn i koret. I den ofte selektive offentlige hukommelse fremstilles han nå som «kontroversiell». Noe han absolutt ikke var på norske og tyske breddegrader under min oppvekst, hvor han nærmest nøt en status som nasjonalmonument før de siste år av hans liv og virke.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Og, jeg innrømmer: Jeg tier ikke lenger
også fordi jeg er overtrett av Vestens hykleri;» – Günter Grass

Han var den tyske litteraten som dominerte ikke bare den tyske litterære scene, men  store deler av den vest-europeiske intellektuelle scenen i kraft av den moralske pekefinger som han rettet mot nasjonal sjåvinisme, og da fremst den nazistiske katastrofen og dens årsaker. Som en utrettelig skolemester forfulgte han sine prinsipper og idealer til siste slutt. Han var ikke typen om satt taus inne i sitt elfenbenstårn. Det var nok noen som trakk et lettelsens sukk da han sa sine siste ord, slik det ofte er når en kjempe dør.

Det var først når nobelprisvinneren bekjentgjorde sin deltakelse som ung tenåringsoldat i Waffen SS (etter å ha blitt avvist som frivillig i ubåtvåpenet siden de ikke rekrutterte så sent) i et undergangsdømt Tyskland, at det igjen støyet litt rundt ham etter langvarig ro og han igjen ble «kontroversiell». Han som selv hadde gått skarpt i rette med Tysklands Vergangenheitsbewältigung, den tyske historiske og politiske selvransaking. Grass betinget viktigheten av at Tyskland tok ansvar for sin historie, og i boken Når løken skrelles hadde han tilsynelatende kledd av seg selv. Men hadde han det? Den moralistiske indignasjon som reiste seg tydet vel heller på det motsatte: at Tyskland ikke på noen måte har vokst, men heller undertrykket faktum i sin frenesi over å ta avstand til det som var, for slik å legge lokk på den brennende historiske kjerne.

Majoriteten av tyskere støttet NS-regimet i gjerning. Uavhengig av det rent ideologiske, villig og med i historisk målestokk unik offervilje, ofret sine og andres liv i kamp for drømmen om Stor-Tyskland – til kun ruiner stod igjen av både Tyskland og det gamle Europa. Selv når det forestående tapet var opplagt og de fungerende maktstrukturene nærmest hadde forvitret kjempet man innbitt. Ekkoet etter dette har bidratt til en høyst selektiv historisk fremstilling i etterkrigstidens Tyskland.

Waffen_SS_Hitlerjugend_II
Tenåringer i Waffen SS, 1944

Tyskland under Hitler hadde ikke vanskelig for å finne frivillige offerlam til kjøttkvernen i sitt krigsmaskineri. Grass åpenbarte dette ved at nettopp han óg hadde kjempet. Dette var normal og ikke eksepsjonell adferd for en ung livsbejaende tysker i 1944–1945.

For en nasjonalstat som har bygget sitt nye selvbilde på avstanden til et skrekkens regime, føles det sårt å bli påminnet om hvor nært det hele var – og er.

Mitt møte med Grass begynte tidligere i min barndom, da jeg som ung gutt nysgjerrig plukket Blikktrommen ned av min mors rikholdige bokhylle. Jeg viste ikke hva som ventet, og ble raskt henført av Oskar Matzeraths forunderlige, groteske og absurde avkrok av Europa. Ikke minst den mørke, nærmest surrealistiske skildringen av det som førte frem til den europeiske katastrofen. Den andre verdenskrig var makeløst beskrevet. Oskar var gutten som nektet å vokse opp, og ble et sinnbilde på et Tyskland som aldri hadde fått modne. Tilværelsen i Danzig (nå Gdansk) ble beskrevet som overgangen mellom drøm og mareritt. Delt og siden splittet mellom sin slavisk-polske minoritet og den datidige tyske majoritet med de følger det fikk når dette ble et spørsmål om liv og død, tilværelser klemt inne av småborgerlig angst og gjensidig mistro.  
Aldri har bruspulver vært så seksuelt opphissende som når Oskar og husets elskerinne/hushjelp/barnepike Maria begynner å utforske hverandre. Sex, død, håp, angst, fordervelse og Oskars skingrende skrik som knuser alt som tenkes kan av glass. Hans blanding av barnslig uskyld og djevelsk manipulativ vilje former en historie som satte et dypt avtrykk.

Volker Schlöndorrfs filmatisering gjorde for en gangs skyld ære på litteraturen. Den klarte å fange opp kakofonien av menneskeskjebner der de fremstod som offer for sine svake viljer og sterke historiske demonologier,  smålighet og sterkt begjær. Alt dette var blandet med naive forestillinger, ønske om kjærlighet og godhet som så lett blir knust av historiens endeløse kvern. Oskar Matzeraths beretning lever defintivt ennå i meg.

Oskar_Matzerath

Blikktrommen, Oskar Matzerath og Maria

Grass var iherdig motstander av den tyske foreningen i 1990, slik han var motstander av enhver form for nasjonal sjåvinisme og aggresjon. Blant annet uttrykte han at det var en del av den tyske identitet å være delt og sammensatt. «Derfor betyr det å være tysk å være delt i fysisk og psykisk forstand», sier han i pamfletten Tale om det tapte (1992). Grass tar opp som kjensgjerning de store tap det tyske folk har lidd, men hevder skarpt og inntrengende at det er tyskere selv som må ta skylden for de katastrofer som har vederfart tyskere i særlig den nære historien.

Han er aktiv sosialdemokrat, men uavhengig og kritiserer til stadighet sosialdemokratene for ikke å leve opp til sine politiske idealer. Ikke minst kjemper han aktivt for å fremme asylretten som fundamental menneskerett. Og han finner de politiske kompromisser som gjøres på tvers av høyre og venstre i det tyske politiske etterkrigslandskapet korrumperende for en reell politisk diskurs.

«I alle fall: Hvis den offentlige mening, som uansett er truet av mediekonsernenes vekst, mister sin motstandskraft gjennom politisk tilpasning, vil vi oppleve et tap som intet demokrati på sikt kan holde ut.»

Men tross sitt sterke politiske engasjement var Grass en fritenker som ønsket debatt, diskusjon og en mangfoldig offentlighet. Han beklaget dypt og kritiserte det han oppfattet som en stadig mer konform presse og offentlighet i Tale om det tapte:

«Andre eksempler på det tapte: Hvor er det blitt av mangfoldet i den offentlige meningsutveksling? For et spetakkel det var i tysk presse da Der Spiegel fortsatt var det bladet lovte: Et klart alternativ til Springer-pressen. Og Die Zeit skilte seg ved sitt liberale grunnsyn sterkt fra den statisk-konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung, selv om de to hadde samme synet i økonomiske spørsmål. I dag merker man ikke forskjellen på kulturredaktørene i de nevnte aviser – i den grad de motsier hverandre, er det i kokette bisetninger. (…)

I alle fall: Hvis den offentlige mening, som uansett er truet av mediekonsernenes vekst, mister sin motstandskraft gjennom politisk tilpasning, vil vi oppleve et tap som intet demokrati på sikt kan holde ut.»

I 2002 skriver han I krabbegang med utgangspunkt i det tyske flyktningeskipet Wilhelm Gustloff som blir senket. 9000 flyktninger, mest barn og kvinner, drukner.  Skipet er oppkalt etter den sveitsisk-tyske nasjonalsosialisten Wilhelm Gustloff som ble drept av en jødisk student i 1936 og siden opphøyd til martyr, noe som blir et sentralt tema i boken. Igjen er det Tysklands historiske katastrofer som innhenter hovedpersonene – både som offer og overgriper – og det komplekse tysk-jødiske forholdet i historien fremstår som et åpent sår. Historien blir en nærmest ufravikelig skjebne.

Derfor er det når man følger Grass’ forfatterskap og intellektuelle virksomhet ingen overraskelse eller noe motstridende at han i 2012 går direkte ut mot både Tyskland og Israel i sitt politiske prosadikt «Wass gesagt werden muß» – «Hva som må sies». Dette gjorde han på bakgrunn av de planer for angrep på Iran som Israel utarbeidet, samt at Tyskland har utviklet og forsynt Israel med ubåter som gjør det mulig for dem å avfyre atomraketter fra disse.

fuenfmal-oskar-ii

Fem ganger Oskar, Fünfmal Oskar, tegning av Günter Grass som òg var billedkunstner

Grass er konsekvent som fritenker, men óg som motstander av en krigshissing som han med egen historisk bakgrunn vet kan få katastrofale følger for en hel verden. For ham faller det seg naturlig å kritisere et Tyskland som ansvarlig for andre verdenskrig å kunne bidra til den tredje ut fra en i tilfellet feilplassert skyld som kan lede til nye menneskelige tragedier hinsides fattbare proporsjoner.

Etter dette prosadiktet blir han «kontroversiell».  Han nektes innreisetillatelse i Israel og blir der erklært en persona non grata. Også i norsk offentlighet endrer stemningen seg. Det vil si, den tidligere så panegyriske beundringen for ham merker man stilner. Den er fortsatt relativt lunken selv ved hans død. 

Grass viste seg å være gammeldags tro mot sin egne idealer og prinsipper mer enn form og fasong. Sistnevnte preger samtidens høyre- og venstreside som tråkker langs stier som etter hvert har blitt til motorveier.  Derfor vil han fortsatt være aktuell, eller «kontroversiell», som i samtidens nyspråk egentlig betyr det samme.  
Den prinsipielt konsekvente representerer alltid noe farlig fordi han/hun ikke så lett kan brukes som ammunisjon i et endimensjonalt propagandistisk-ideologisk arsenal.

Han døde kort tid etter at han avsluttet sitt siste prosalyriske verk, Vonne Endlichkait («Av endelighet»), som skal utkomme i juni i år.

Man kan trygt konstatere at det ikke finnes noen overflod av stemmer som følger en indre overbevisning i samtiden, og enhver slik stemme som forsvinner er et tap. Men Grass kan fortsatt høres i hans mangslungne verk, og han får de siste ord:

 

DET SOM MÅ SIES

Hvorfor tier jeg, har fortiet for lenge
det som er åpenlyst og som har blitt øvd i krigsspillene,
og der vi som overlevende uansett står igjen
som fotnoter ved spillets slutt?

Det er kravet på retten til et førsteslag,
som kan utslette det iranske folk, tvunget som det er til å juble
under åket til en storskryter,
fordi man antar at det bygges en atombombe
innen hans maktområde.

Men hvorfor forbyr jeg meg selv
å nevne det andre landet ved navn,
hvor et voksende, kjernefysisk potensial
– selv om det har vært holdt hemmelig –
har stått til disposisjon i årevis, men
utenfor kontroll, fordi det har vært utilgjengelig
for enhver granskning?

Den allmenne fortielsen av denne kjensgjerning,
som min taushet har bøyet seg for,
føler jeg som en tyngende løgn og som
en tvang, som gir utsikt til straff så snart den ikke respekteres;
«antisemittisme» lyder dommen straks.

Men nå, fordi mitt eget land,
som på ny og på ny innhentes og stilles til ansvar
på grunn av forbrytelser som er våre dypt egne
og hinsides sammenligning,
på dette tidspunkt, helt forretningsmessig,
selv om man med flinke ordvendinger betegner det som skadeserstatning,
leverer en ny u-båt til Israel, et fartøy som har som spesialitet
å styre tilintetgjørende stridhoder dit hen
hvor det ikke finnes bevis for eksistensen av en eneste atombombe,
men hvor selve frykten for den skal tjene som bevis,
da må jeg si det som må sies.

Hvorfor tiet jeg til nå?
Fordi jeg mente at min bakgrunn,
beflekket av synd som aldri kan la seg utligne
forbød å uttale denne kjensgjerning som sannhet overfor
landet Israel, som jeg er
og fortsatt vil være forbundet med.

Hvorfor sier jeg det først nå,
eldet og med mitt siste blekk:
Atommakten Israel setter den allerede så skjøre
verdensfreden i fare?
Fordi det må sies, det som kanskje allerede i morgen er for sent;
også fordi vi, som tyskere, allerede nok tynget av skyld,
kan bli håndlangere til en ny forbrytelse,
en forutsigbar forbrytelse, og hvor vår medskyld derfor
ikke vil kunne slettes med en av
de vante bortforklaringene.

Og, jeg innrømmer: Jeg tier ikke lenger
også fordi jeg er overtrett av Vestens hykleri; dessuten
kan man håpe at mange vil føle seg befridd fra tausheten
og vil oppfordre opphavmannen bak den tydelige trusselen
til å avstå fra maktbruk og
samtidig insistere på
at en uhindret og permanent kontroll
både over det israelske kjernefysiske potensial
og de iranske atomanleggene,
utført av en internasjonal instans,
aksepteres av begge lands regjeringer.

Bare slik kan alle, israelere og palestinere, ja, mer:
Bare slik kan alle mennesker som bor i denne regionen,
besatt som den er av vanvidd,
alle som lever kloss på hverandre som fiender,
bli hjulpet, og endelig også: Vi.

 

Oversatt av Erik Fosnes Hansen , originalen kan leses her

 

Relatert

Umuligheten av å leve – Stig Sæterbakken – Atmosphere – Joy Division

Stig Sæterbakken – ensom mot den kompakte majoritet

Kan palestinerne «okkupere seg selv»?

Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer

Apolitical Intellectuals