Kjærlighet i Kali Yuga – Charles Upton del II
Hva er kjærlighet, hvordan kan den arte seg ved en sivilisasjons sykliske ende? Dette er et del II av et oversatt utdrag fra Charles og Jennifer Done Uptons Shadow of the Rose—The Esoterism of the Romantic Tradition, hvor den romantiske kjærlighetens metafysikk utlegges fra et tradisjonalistisk perspektiv, samtidig som det utforskes hvilken mening dette kan ha for mellommenneskelige forhold i dag slik de faktisk leves utenfor de esoteriske elfenbenstårn (les del I her).
Av Charles Upton, oversatt av Jo Hammerstad, Illustrasjoner av Dragan Ilic Di Vogo
«I vår nåværende kultur er bildet av menneskelig uskyld, ømhet og selvoppofrelse, særlig hos kvinner, bokstavelig talt skremmende for oss, siden det konfronterer oss med dybden av vårt eget selvbedrag.»
Menneskelig kjærlighet, om den er direkte og bevisst inspirert av guddommelig kjærlighet eller ikke (som all kjærlighet er, i det minste indirekte), kan deles inn i tre kanaler: Agape, Eros og Amor. I definisjonen av disse termene følger jeg Joseph Campbell, som i sin Creative Mythology skiller mellom en upersonlig, orgiastisk Eros og en personlig, ‘romantisk’ Amor. Selv om ordet ‘Eros’ ofte brukes—av C.S. Lewis, for eksempel—for å dekke begge typer kjærlighet (amor er tross alt det latinske ordet som brukes til å oversette det greske eros), så vel som til å denotere kjærlighet i sitt mest universelle og transpersonlige uttrykk (jfr. sufienes bruk av Ishk, det nærmeste synonymet for Eros på Arabisk, for å denotere lidenskapelig kjærlighet til Gud), er distinksjonen Campbell trekker sentral for min utledning. Og så, med det forbehold at inndelingen ikke er perfekt, vil jeg definere de tre som følger:
Agape er veldedig kjærlighet, det som vanligvis kalles ‘kristen’ kjærlighet. Den rettes mer mot grupper enn mot individer; den er upersonlig, generøs, uavhengig, og motivert av mottakerens behov. Eros er kjærlighet slik den defineres av begjærets univers, dermed er seksuell kjærlighet dens mest intense uttrykk på det menneskelige plan. Den rettes mot individer mer enn mot grupper, men den har også et gruppeuttrykk, dvs. et orgiastisk aspekt; den er upersonlig, krevende, ofte avhengig, og motivert av giverens behov. Agape strekker seg fra legens eller sosialarbeiderens kjølige profesjonelle kjærlighet som sitt laveste ekstrem, gjennom kjærligheten et samfunn eller trosfellesskap kan dele, til den åndelig motiverte veldedighet som tilber Gud ved å tjene Det Ene i hver enkelt, inkludert de fattige, syke og nødlidende, i henhold til Kristus’ ord: ‘Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.’ Dens beste eksempel i vår tid er Mor Theresa. Eros strekker seg fra brutalt begjær som sin laveste ekstrem, gjennom lidenskapelig naturkjærlighet og den gjensidige delingen av nytelse mellom elskende, til den selvutslettende Gudskjærlighet uttrykt i den bhaktiske ekstase. Som Agape er imidlertid Eros upersonlig; mennesket elskes mer som fysisk eller psykologisk type enn som en komplett person. Og i den bhaktiske ekstasens forening feies det personlige vekk både hos den hengivne og hans guddom. Agape skjelner ikke i valg av objekt, mens Eros ikke skjelner i valg av uttrykk. Men Amor er skjelnekraft inkarnert. Ikke bare er Amor rettet mot et unikt menneskelig objekt, eller ikke mot Gud som universell virkelighet men som den unikt Ene—Amor er også unikt var på grensen mellom elsker og elsket. Agape kan elske hvem som helst, og dyrkes på den måten. Eros elsker i lidenskapelige svev, som den behøver for ikke blott å være en blek skygge av sitt sanne selv. Men Amor baserer sin beslutning på om han skal skjule eller uttrykke seg selv basert på kjærlighetsobjektets ønske om å motta dette uttrykket. Så Amor alene av disse tre kjærlighetstypene er intimt forbundet med høviskhet, dyden som er nærmest knyttet til anerkjennelsen av grenser og begrensninger, og mest var på øyeblikkets spesielle emosjonelle kvalitet. Det er dermed den mest personlige av de tre.
«Når man er i den elskedes nærvær, og hun er i en tilbakeholden stemning, er det uhøflig å stirre frimodig, og like uhøflig å la oppmerksomheten vandre»
Da profeten Muhammed, Guds fred og velsignelse være med ham, under oppstigningen fra Tempelhøyden i Jerusalem til de himmelske verdener, møtte Guds åpenbaring beskrevet i Koranen som treet ved den ytterste grense, oppnådde han sin kanskje største nærhet med Gud, som det kan være tillat å tolke som at han kan ha vært grepet av guddommelig Eros, eller Ishk. Men så ble sløret igjen trukket for, og visjonen av Gud kom til sin ende. Det var nettopp her at Eros ville ha blitt transformert til Amor. Koranen sier dette om hendelsen: Da det innsvøpende svøpte treet inn, vendte øyet ikke til siden, men var heller ikke overmodig. Treet representerer kanskje grensen for hva som kan vites om Gud. Da den overveldende visjonen av Gud ble skjult, vendte profetens oppmerksomhet seg ikke til siden, men var heller ikke overmodig; han var hverken likegyldig eller nysgjerrig; han ble ikke distrahert, og søkte heller ikke å plire inn i de guddommelige mysterier. Her ser vi roten til høviskhet i det menneskelige forholdet til Gud. Når man er i den elskedes nærvær, og hun er i en tilbakeholden stemning, er det uhøflig å stirre frimodig, og like uhøflig å la oppmerksomheten vandre, eller trekke seg tilbake, smigre, eller å stille krav. Praksisen er ganske enkelt å vente, i ydmykhet, årvåkenhet, selvrespekt, på hennes gode vilje.
I Spiritual Perspectives and Human Facts kobler Frithjof Schuon Agape med ydmykhetens dyd:
Ydmykhet betyr å se seg selv i individuasjonens begrensede tilstand; det betyr å ta egoet i øyesyn, som begrensing og intethet. Omtanke betyr å se rundt seg; det betyr å se Gud i ens nabo, og også se seg selv der, men denne gang ikke som ren begrensning, men som en Guds skapning i Hans bilde.
Med andre ord er selvopptatthet fornedrende når man ser det som det er, mens omtanke, sett i sitt sanne lys er et aspekt ved Guds nåde. Kun den som kan se seg selv objektivt kan kjenne sitt ego som ydmykende begrensning, og kun gnostikeren—den som ser med Guds øye, kan være fullkomment objektiv. Det er denne jñaniske objektivitet som frigjør menneskelig kjærlighet fra den subjektive dimensjons begrensninger, med dens uunngåelige ignoranse og egoisme, og tillater hengivelse og omtanke å blomstre i Guds objektive lys.
Kulturelt er det enkelt for oss å se veldedig kjærlighet som et aspekt ved åndelighet, og kulturelt er det mulig å se Eros’ åndelige ansikt. Men den personlige og romantiske kjærlighetens åndelighet—Amor—er dypt skjult. ‘Verden’, veven av kollektiv egoisme, er grunnleggende truet av denne kjærligheten, noe som gjør at den benytter enhver anledning til å spotte og ødelegge den. Fra ett perspektiv kan Amor defineres som en syntese mellom Eros og Agape, der Eros fungerer som Amors emosjonelle og seksuelle energi, og Agape som dens medfølende og selvoppofrende aspekt. Så et fullstendig sublimert Eros er en nødvendig del av romantisk kjærlighet. Men Eros’ regime av upersonlig og/eller instinktiv attraksjon, fremstår ofte som Amors fiende. Akkurat som den ‘kommanderende nafs‘, den lavere eller begjærlige sjel i sufismens terminologi, aktivt motstår åndens realisering og utviklingen av åndelig kjærlighet, så håner og saboterer den upersonlige attraksjonen jeg her kaller ‘erotisk’ med overlegg den personlige og romantiske typen kjærlighet, Amor.
Denne konfliktens historie er fortalt i den berømte fortellingen om ‘Amor og Psyche’ i Det gyldne esel av Lucius Apuleius. Psyche er en pike som er så vakker at folket forsømmer dyrkelsen av kjærlighetsgudinnen Afrodite, og dyrker henne i stedet. Med andre ord begynner personlig kjærlighet å ta det upersonlige Eros’ plass. Dette gjør selvfølgelig gudinnen rasende, og hun sender sin sønn Amor (Eros på gresk, mer kjent for oss som Cupid) for å straffe Psyche for hennes overtredelser ved å få henne til å forelske seg i den elendigste og mest uverdige av elskere—som ironisk nok viser seg å være Amor selv. (Det er interessant at kjærlighetsgudinnen ikke kan kaste en verre forbannelse over Psyche enn kjærligheten selv, som allerede impliserer en subtil anklage av det upersonlige Eros’ regime som gudinnen representerer.)
Samtidig mottar Psyches far et orakel fra Apollon som beordrer at Psyche skal giftes med en monstrøs drage. Hun etterlates alene på en fjellknaus prisgitt uhyret, men vinden bærer henne til et magisk palass hvor hun her elsker lidenskapelig med ham, men kun i mørke; aldri er hun tillatt å se ham. Så dukker Psykes søstre opp, og i sjalusi overbeviser de henne om at hennes nye ektemann er et forferdelig monster. De overtaler henne til å lyse med lampe over ham når han sover, og dermed bryte tabuet som holder ekteskapet sammen, for så å drepe ham med en kniv. Men idet hun nærmer seg den sovende figuren med lampen ser hun at hun ikke er gift med noe monster men med selve kjærlighetens gud. ‘Utilsiktet’ lar hun en finger gli prøvende over en av hans pilspisser slik at hun skjærer seg, for dermed å forelske seg håpløst i ham—denne gangen i kunnskapens fulle lys, ikke kun i den blinde lidenskaps mørke. Så faller en dråpe varm olje på ham fra lampen, og brenner ham; han våkner og flyr vekk, forlater henne. Men oljedråpen har hatt samme effekt på han som pilen hans har hatt på Psyche. Nå er Kjærligheten selv forelsket, følgelig faller Afrodites hat og sjalusi også over han. Hans mor, gudinnen, sperrer ham inn.
Afrodite fanger også Psyche, og piner og plager henne. Så gir hun Psyche en rekke vanskelige og farlige oppgaver, i håp om å ende hennes liv. Hun må sortere en dynge blandede frø og korn, men får hjelp av maurene. Hun må få tak i ull fra de ville gullfårene, men lykkes gjennom å lytte til råd fra et talende siv. Hun må hente dødelig vann fra elven Styx, men får her hjelp av Zevs’ ørn. Til slutt er hun nødt til å gå ned i underverdenen for å hente tilbake til Afrodite en boks med Persefones skjønnhetskrem, som hun ikke har lov til å åpne. Psyche lykkes med oppgaven, men bryter tabuet, åpner boksen, og sprer skjønnhetskremen ment for gudinnen på sitt eget menneskelige ansikt, hvoretter hun faller i magisk søvn. Det ser ut som hennes kamp har vært forgjeves. Men gjennom alle sine strabaser har Psyche konstant vært på leting etter Amor, hennes elskede—og nå, i siste øyeblikk, ankommer han reddende. Han prikker Psyche med en av sine piler, og hun våkner. Amor tar henne da til Olympus, gudenes verden, hvor han tar henne til ekte, og dermed gjør henne til en udødelig gudinne.
«Så transformasjonen av blind lidenskap til menneskelig kjærlighet er en refleksjon, i de lavere eller psykiske mysteriers verden, av de større eller åndelige mysteriers fullendelse»
Afrodites sjalusi ovenfor Psyche er Eros’ upersonlige regimes motstand mot den personlige kjærlighets fullbyrdelse, som vises ikke kun som en hengivende vei ovenfor guden Amor, men som apotheosis—fullstendig åndelig realisering. Oppgavene Afrodite pålegger henne er imidlertid ikke kun arbitrære hindringer på veien mellom Psyche og Amors forening, men også renselsesstadier, nødvendige skritt på veien som leder mot foreningen. Den lavere begjærlige sjelen, den kommanderende nafs, må på samme måte overvinnes og i en forstand ‘drepes’, selv om den i en annen forstand er guddommelig og udødelig, et uttrykk for Guds generelle nåde, Rahman, som hans partikulære, frelsende og reintegrerende nåde, Rahim, ikke ville ha noe felt å operere på foruten. Nafs er overskuddet, residuet i den menneskelige psyke etter Guds universelle skapelsesakt—som ekspandert og uttynnet hinsides den menneskelige tilstand, hinsides skapelsens fullendelse, utgjør veien til helvete. Den åndelige vei kan defineres som den bevisste vending gjennom Guds nåde, fra Rahmans skapende vei, til Rahim, alle tings tilbakekomst i Gud. Så transformasjonen av blind lidenskap til menneskelig kjærlighet er en refleksjon, i de lavere eller psykiske mysteriers verden, av de større eller åndelige mysteriers fullendelse: den menneskelige sjelens reintegrasjon i den guddommelige kilden.
I Amor er den elskedes unike personlighet sentral—akkurat som Gud i den sanne åndelige realisering ikke er en abstraksjon eller uhåndgripelig vrede, men den mest konkrete Virkelighet som kan forestilles, og som også er uendelig hinsides noe vi måtte kunne forestille oss. Kjærligheten til den unike person blir fra verdens ståsted ansett som blott borgerlig sentimentalitet, mens kjærlighet til den menneskelig elskede fra et perspektiv preget av åndelig arroganse regnes som avgudsdyrkelse, som tilbedelsen av ens ego i den andres person. I møte med en slik kynisme fra både verden og en åndelig idealisme, skjemmes vi over romantisk kjærlighet. Akkurat som viktorianerne henga seg til sentimental romantikk men skjulte sin seksualitet, hengir vi oss til alle typer seksuell ekshibisjonisme, men skammer oss over Amor. Med ordene til den tyske middelalderpoet, Gottfried Von Strassburg, sitert av Joseph Campbell i Creative Mythology:
Hele mitt hjerte lider med Kjærligheten, for tross nesten alle i dag klamrer og holder seg fast til henne, er det ingen som innrømmer henne det som tilkommer henne. Alle ønsker vi å nyte hennes nærvær. Men nei! Kjærlighet er ikke det vi med våre bedrag nå gjør ut av henne. Vi gjør det på feil måte. I forventning om å høste roser og liljer sår vi bulmeurt. Men tro du meg, slik lar det seg ikke gjøre… Det er virkelig sant som de sier, at ‘Kjærligheten hundses og herjes med til jordens ende.’ Alt vi besitter av henne er ordet, navnet alene er igjen for oss, og også det har vi herjet med, misbrukt og vulgarisert, så den arme ting skjemmes over sitt navn, vemmes over dets blotte lyd. Over alt kryper og viker hun tilbake ovenfor sin egen eksistens. Misbrukt og vanæret sniker hun seg tiggende fra hus til hus, skamfullt slepende en sammenlappet sekk med bytte hun selger på gaten, men nekter sin egen munn. Akk! Det er vi som har skapt dette markedet. Uhemmet svartehandler vi med henne for deretter å hevde vår uskyld. Kjærligheten, hjertenes dronning, den fribårne, den eneste ene, legges ut for offentlig salg! For en skamfull tributt vårt styre har lagt på henne!
Her viser Gottfried hvordan troløshet mot Amor leder til lidderlighet—den samme klagen som ble fremmet mot uhemmet Agape i Judas’ brev, som fordømmer de tidlig kristne agape-festenes utskeielser.
I vår nåværende kultur er bildet av menneskelig uskyld, ømhet og selvoppofrelse, særlig hos kvinner, bokstavelig talt skremmende for oss, siden det konfronterer oss med dybden av vårt eget selvbedrag. Herbert Hendin, som skrev i 1975 da det nåværende emosjonelle regimet ble etablert etter 60-årenes overgangsperiode, hadde dette inntrykket av collegestudenter han studerte:
kvinner forsøker … for å verge seg selv fra mannlig aggresjon… å skape et liv som synes utformet spesielt for å unngå muligheten for å kunne tiltrekkes av en mann. Frykten for forpliktelse er dyp og gjennomgripende… en frykt for total utslettelse, eller å tape kampen om egenverdi… de fleste unge kvinner unngår virkelig intimitet med en mann, føler at omsorg i seg selv er selvdestruktivt… for begge samfunnets kjønn er det å bry seg dypt om noen blitt synonymt med å tape…. I en kultur som institusjonaliserer mangel på forpliktelse er det veldig vanskelig å forplikte seg; i en nasjon som synes bestemt på å skille romantikk og ømhet ad fra sex, er det veldig vanskelig å være øm og trofast elsker. (‘The Revolt Against Love’ Harper’s Magazine, August 1975)
Over tretti å senere er dette fremdeles sant, eller til og med sannere. Og hvis Hendins konklusjoner skurrer for noen, er det fordi den tingenes tilstand han beklager nå er så tatt for gitt at hans misnøye kan synes noe overdrevet. I følge Det nye testamente er denne emosjonelle kuldens pest ett av tegnene på ‘de siste dager’. Med Jesus’ ord; ‘og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste’ (Matteus 24:12).
«Romantisk kjærlighet er i sin fulleste utvikling det primære sted for ekteskapet mellom Væren og Essens, mellom guddommelig og menneskelig kjærlighet.»
I Amor er Eros’ lidenskap og Agapes generøsitet syntetisert. Men det som rommer denne syntesen er ikke de upersonlige prinsippers domene, men den mellommenneskelige kjærlighetens særegenhet og hellige begrensning (som i essens er transpersonlig). Da hvert enkelt individs unikhet reflekterer den guddommelige essens’ uforlignelighet, uavhengig av det ontologiske nivå refleksjonen finner sted, så utgjør hvert kjærlighetsforhold mellom to mennesker sitt eget ‘Gudsnavn’ for å bruke en islamsk betegnelse; det var denne forståelsen som ledet Emmanuel Swedenborg til å si at i den åndelige verdenens imaginære evighet fremstår ekteparet som en enkelt engel. Fra perspektivet til væren (arabiske wujud, det som gjør at en ting er), er Navnene rangert hierarkisk, noen høyere og noen lavere, i henhold til graden de reflekterer noe av den guddommelige naturs mysterium. Men i essens (arabiske mahiyya, det som gjør en ting til hva den er) er hvert unikt (dog uten å isoleres som adskilte vesen), og derfor sies det at hvert Gudsnavn rommer alle de andre. Når værens perspektiv tilsløres—når hva noe er har forrang over det at noe er—blir Gudsnavnene, og de menneskelige individene og forholdene som reflekterer dem, innbundet i sine egne begrensede former, sine ‘ego’. De er ‘kun’ relative; ugjennomtrengelige, eksentriske—til og med vulgære—og potensielt avgudsdyrkende: avguder for de som ærer dem, avguder også i deres egen selvdyrkelse. Når på den annen side essensens perspektiv tilsløres—når det at noe er har forrang over hva det er—fremtrer Prinsippenes verden, men den forblir abstrakt, og er dermed ikke i stand til å forløse disse relative former fiksert i eksentrisitet og vulgaritet. Men når Væren og Essens forener sine perspektiver, som i det alkymiske magnum opus, så er Prinsippene legemliggjort og konkret manifestert i partikulære former; og samtidig sublimeres disse formene, utslettes i sine ‘egoer’, og frigjøres således fra sine naturlige begrensninger i henhold til sine Prinsipper.
Romantisk kjærlighet er i sin fulleste utvikling det primære sted for ekteskapet mellom Væren og Essens, mellom guddommelig og menneskelig kjærlighet. Men dette fundamentale og nødvendige forhold mellom det menneskelige og det guddommelige, som på mystisk vis innebærer både strikt hierarkisk underkastelse og et forhold mellom likeverdige, så vel som en komplett og udifferensiert forening, er like vanskelig å forstå i sine implikasjoner som for eksempel doktrinen om Kristus’ to naturer, eller den endelige identiteten mellom transcendens og immanens; vi ser alltid ut til å feile i enten den ene eller den andre retning.
Anbefalt
Fortellingen om Amor og Psyche gjenfortalt på norsk, og i vakker komplett oversettelse på dansk
Mythopoeia og metafysikk av Charles Upton
Relatert
Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig
Adorno: Constanze (om kjærligheten)
Blue Valentine – Kjærlighet utgått på dato
STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord