Vårofferet – solens martyrer
Våren gjenføder det slumrende liv, men våren er ikke bare lys; som all fødsel finnes det en smerte som et nødvendig onde for at det nye og friske skal slippe frem. Mennesket har alltid ofret, seg selv eller andre; for sitt eget eller et større gode. Der hvor det passive offer er negativt; er det aktive offer en viljeshandling som legger grunnen for all ideell utvikling, regenerasjon og fornyelse. Dette er prinsipper som gjenfinnes i både Kristus- og Baldermyten som allmenneskelige urmyter.
Av AUTONOM, tidligere publisert i 2009
«Når jeg betrakter mannen på korset så ser jeg en ubeseiret sol, en som beseiret frykten for det fysiske, det midlertidige og ubetydelige til fordel for en absolutt innsikt og overbevisning som man aldri kunne frata ham.»
Påsken er her og Kristusmyten påvirker meg alltid sterkt; det har den gjort siden barndommen. Ikke de kristne doktriner, men Kristi skjebne har fascinert og inngitt en dyp følelse om en grunnleggende og fundamental forutsetning som kan knyttes til det beste innen det menneskelige.
Hva sier myten meg? At de beste alltid må gi mest og alltid vil gi mest; de beste vil ofres på alteret av andre menneskers dårskap, dumhet, egoisme og i sin konsekvens ondskap. Gjennom offeret knesettes det gode som et prinsipp i vilje og handling; et eksempel som gjør at mennesket kan strebe etter og gå opp i det menneskelige – og overmenneskelige; det beste i oss.
De fleste mennesker vil aldri lære og forstå godhet i sin fulle utstrekning , man må gi dem en gulrot mens man har en pisk i den andre hånden som slår nådeløst når mennesket trer utenfor samfunnets skrevne og uskrevne regler. Men hånden som holder pisken vil alltid korrumperes; den vil alltid forderves av sin egen maktfullkommenhet. Ingen makt er permanent og den som soler seg mest i selvbestaltede fortreffelighet og ufeilbarlighet er den som råtner først.
Der kommer offeret inn; den altoppslukende fundamentale idealisme som i handling setter eksempel og spor etter seg; den som er villig til å gi det mest dyrebare, selve livet som betaling og bot for at man ønsker å utføre den forbrytelse det er å heve mennesket opp fra den sump av instinkter og selvdestruktiv grådighet som de fleste uten skjønnånders estetikk og forbilledlige etikk ville svømt rundt i til evig tid. Martyren vil aldri klare å forbedre eller forandre mennesket permanent; det vil alltid synke ned igjen, men gjennom de bestes lysende eksempel og selvutslettende viljesakt gjennom offeret kan mennesker korrigere og begynne en ny runde på syklusen av fødsel, vekst, gullalder før forfallet igjen setter inn, og nye Guder og barn av Gud må ofres.
Enklere skapte mennesker opplever Kristusgestalten som svak fordi han lar seg fange; men han utviser en særlig styrke og vilje; en motstand mot voldsutøveres eneste faktiske våpen; frykten. Han gjør det for å sette et eksempel på at han er større en sin egen enkle, tilfeldige og begrensede menneskelige eksistens; at han ikke lar seg presse av noen fysisk makt, han har allerede en fred meg seg selv, og er fullkommen uten hovmod, uten ressentiment, uten hat, men med en dyp kjærlighet til det som er sant, det som er rett og det som er godt.
Hans pasifisme er ikke svakhet eller noen form for unnvikelse av konflikt, men en negasjon av den fysiske trussel fra våpen og voldsmakt; gjennom offerhandlingen blir det hellige han representerer til en seier gjennom en død som ar valgt; en død som trosser døden da den møtes uten frykt eller anger. Hvorvidt man tror på oppstandelsen eller ikke eller de kristne dogmer er ikke det vesentlige for meg; men mannens vilje til å transcendere fysiske lidelser og den dyrisk-menneskelige egoisme og utøylede selvhevdelse for det han setter som sannhet og høyeste gode. Hans overbevisning om det edleste i mennesket er det lett for en kyniker å spotte, og de mektigste av hans senere tilhengere inngir liten eller ingen respekt hos meg. Men det å ofre alt for at andre skal kunne heves, ja opplyses til sitt høyeste potensial, er en utopisk visjon som ikke bare inngir, men uttrykker den største viljen til mening i et univers uten hensikt. Der viljen til høyere mening er det eneste alternativet til den vegetative tilværelse primitive folk har levd i i vår urhistorie og som vi nå igjen har returnert til; som misfostre som hverken er helt dyr eller mennske, som ikke kjenner sine begrensninger og som tror seg være gode av den årsak at man tror at godhet eksisterer som en intensjon uavhengig av egen handling.
Det finnes ikke mye godt i alle; det finnes noe godt i noen og mye i noen ytterst få. De fleste er sjelelige bastarder og tilhører kun den makten og normen som regjerer og dominerer. Men selv disse kan i en gitt situasjon bli så alvorlig rystet av enkeltes offergjerning, at det beste i dem som stort sett sover godt plutselig kan vekkes til dåd med en voldsom vilje og kraft. Så voldsom at godheten har hatt det med å kantre over til det onde i det godes tjeneste. Men ondskapen er relativ til den som er offer for den; det som er nødvendig er godt, men ikke for alle, deri ligger utopien. Kristus øvde vold på seg selv gjennom sitt offer, og hans disipler som ikke hadde hans mot eller innsikt, ble opplyst gjennom hans viljeshandling som inspirerte til hans ideals utbredelse. Hans lære korrumperte, men den skjønnhet som lå i hans martyrium inspirerte til enestående åndsverk og skjønnhet som nå har fått sin pendant i enestående forråelse og forråtnelse. De som nå hevder å følge Kristi ord, er sjeldent villig til å ofre noe; de er selv konforme og selvgode i sin overbevisning om at de har funnet en trygg og sikker vei bort fra livet. Men når jeg betrakter mannen på korset så ser jeg en ubeseiret sol, en som beseiret frykten for det fysiske, det midlertidige og ubetydelige til fordel for en absolutt innsikt og overbevisning som man aldri kunne frata ham.
En annen skikkelse som på mange måter oppleves som parallell i sin offergjerning, uten at det her refererer til noen mytologisk sammenheng utover den menneskelige relevans, er Balder, han ofres også; han den reneste og edleste; den som på mange måter står over de typisk menneskelige svakheter må dø for at en ny verden skal kunne fødes fra ruinene av det gamle; etter Ragnarok. Når menneske har mistet respekt og vyrd for det som er edlest; det som gjør det menneskelige vesen til menneske og ikke bare en tilfeldig vegetativ eksistens; så er det bare de ytterste offer av eget eller som regel de bestes liv som kan vekke til live en sans for noe større enn det simple begjær. Det er heroen som maner krigeren til håpløs kamp som nettopp gjennom heroisk innsats kan snu nederlag til seier. Balder lar seg ofre; han vet at hans tid er omme i følge volvens spådom, hans mor Frigg forsøker å verge ham, men han kan ikke unnslippe sin skjebne; han er et nødvendig offer slik Loke er den nødvendige beveger, kaoskraften som setter hjulene i gang. Etter Ragnarok, hvor forfall, svik og total destruksjon av det gamle finner sted, der de gamle gudene som dominerte dør ut; kommer Balders tid, en ny æra som holder minnene om storhet som var levende gjennom runene, minnet gjemt i symboler, mens man føder en ny verden, en ny syklus og mennesker med nye håp, drømmer og visjoner om en bedre fremtid.
I Balders død fødes det beste i oss. En verden med begrenset levetid som også vil oppleve sine Guders død og offer for å forløse det nye fra det gamle.
Det kan virke ubarmhjertig og umenneskelig og erkjenne at livet fødes gjennom de bestes offer, men uten de eneste som besitter viljen til å ofre seg totalt for noe som er større en dem selv; uten dem er mennesket fortapt som menneske og vil som konsekvens degenerere til en abstrus foreteelse i vår del av universet; en misforståelse som aldri burde ha vært.
Det å ofre seg selv for et høyere gode er å nærme seg det Guddommelige.
Vårofferet føder verden på ny og bringer mennesket og det menneskelige til live, igjen og igjen.
Våren ærer solens martyrer.
Bilder: N. Roerich, for Stravinskis Vårofferet, A. Viken fra Wimbachtal og Mel Gibsons Passion of The Christ
Relatert
Kjærlighet i Kali Yuga – Charles Upton