UKRAINA: Med mennesker og nasjoner som brikker i det store sjakkspillet
Det er gått vel et år siden omveltningene på Maidan skjøv Ukraina ut i en borgerkrig som brikke i et geopolitisk spill hvor den jevne borger skvises mellom strategiske interesser som ikke tjener dem. Det kan være verdt å holde pusten og ta et over- og tilbakeblikk, da offentligheten stort sett opererer med korttidshukommelse. Emosjonelle føringer går utover muligheten til en reell forståelse av konflikten og hvorfor den ikke vil opphøre med det første.
Av A. Viken, skribent og redaksjonsmedlem KULTURVERK
«Ukraine, a new and important space on the Eurasian chessboard, is a geopolitical pivot because its very existence as an independent country helps to transform Russia. Without Ukraine, Russia ceases to be a Eurasian empire.» – Zbigniew Brzezinski
De analyser vi skrev om Ukraina her på KULTURVERK for et år siden har ikke overraskende vist seg å holde stikk. Ikke fordi vi sitter med en krystallkule, men fordi vi har et realpolitisk og geopolitisk overblikk ( les: Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen og Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy)
Rekapitulering
Putin har nå forutsigbart blitt den onde i vestlig media, den imperialistiske despoten som handler irrasjonelt. Beleilig glemt av tabloidene er den kuppartede omveltningen som fant sted på Maidan mot det vitterlig korrupte Janukovitsj-regimet. Dette eskalerte volden, da ingen vestlige krefter forsøkte å stagge den da Janukovitsj lovte nyvalg etter en avtale som ble inngått med opposisjonen 21.februar ifjor. Opposisjonen brøt avtalen med vold. Strategien var tydelig at man ikke ville vente på at russiskvennlige krefter i Ukraina skulle få tid til å omgruppere seg i forkant av et demokratisk valg, så man gikk for en voldelig omveltning gjennom folkemassen på Maidan. Som vi forutså har volden fortsatt siden den gang.
Like glemt er de 5 milliarder som USAs statssekretær Victoria ”fuck the EU” Nuland avslørte var blitt brukt for å fremme vestvendt politikk under det utslitte og relativiserte begrepet «demokrati» (les gjerne saken igjen her).
Janukovitsj-regimet var ikke mer korrupt enn det forrige, og det som utløste det hele var hans opportunistiske vakling mellom Øst og Vest i spørsmålet om EU-tilpasning, hvorpå han landet på russisk side og nei til EU-tilpasningen. Dette ble startskuddet for den destruktive prosess som alle med et realpolitisk sinnelag kunne forutse, hvor man kompromissløst hevdet et vestvendt Ukrainas hegemoni på bekostning av ikke bare Russlands interesser, men og de store russisktalende befolkningsgrupper. Som sin korrupte forgjenger og EU-kjæledegge, Julia Timosjenko fra den vestlige støttede oransjerevolusjonen som óg falt for eget grep, har ukrainerne kun opplevd å få et oligarki erstattet av et annet siden Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Som eneste norske medium gjorde vi klart før Krim ble annektert (gradvis i en spesialoperasjon), at Russland ikke på noen måtte ville gi fra seg Krim eller la de russiske minoritetene i stikken:
«Noen ny Krim-krig har vi kanskje ikke i vente, men Russland vil neppe gi fra seg basene på Krim-halvøya og la etniske russere i stikken. Om vest-ukrainske nasjonalister skulle angripe russernes forlegninger på Krim, vil de fort møte noe annet enn tannløst opprørspoliti fra Kiev. Like mye som at dette er en geopolitisk nervekrig, er dette også nok en lakmustest på hvor mye vestmaktene verdsetter folkesuvereniteten som prinsipp. De statslederne som taler varmt om støtten til det ukrainske «folket», ser konsekvent bort ifra at det er to folk i en dypt splittet stat. For USA og EU er det lite ønskelig at Ukraina deles opp, for det vil bare være en halv seier.
Men Russland kan derimot komme godt ut av det. At Putin har toet sine hender til nå, kan være et tegn på at han vil la separatistiske tendenser i Øst-Ukraina og særlig Sør-Ukraina akselerere. Tør Vesten virkelig la «folket» bestemme når alt kommer til alt? Det vil tiden vise.»
Tiden har vist at Russland selvsagt ikke ville la dette strategiske kjerneområdet innlemmes i EU og NATOs sfære, og har aktivt støttet separatister og frivillige som kjemper mot de vestorienterte ukrainske styrker. Motivasjonen for å kjempe i denne borgerkrigen har vært dårlig blant de regulære ukrainske styrker, og som før beskrevet har man brukt aktivt det som i norsk offentlig sjargong ville blitt omtalt som nynazister/høyre-ekstreme som kanonføde. Disse høyreradikale, som ofte er tenåringer ned til 16 år som verves i en situasjon med trøstesløse fremtidsutsikter, er altså det liberale demokratiets stormtropper i øst.
De vurderes kynisk som «expendables». Dette viser den doble standarden som offentligheten i Norge opererer med i skildringen av konflikten, hvor man har bestemt seg for at en side er hvit og den andre er sort. Like ensidig som den vestlige er den prorussiske propagandaen med den forskjell at Russland interesser har en realpolitisk profil knyttet direkte til egen geografisk interessesfære, mens for Vesten handler det om å knesette et unipolart hegemoni i vakuumet av et russiskdominert Eurasia.
Det geopolitiske sjakkspillet
Dette er noe den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski har uttrykt klart i boken The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, inspirert av en av den geopolitiske tenkningens grunnleggere Halford Mackinder og hans kjerneland teori (les om hans Heartland Theory her).
Brzezinski var og hjernen bak støtten til fundamentalistiske islamister i Midtøsten og Asia under den kalde krigen, forutsetningen for det senere Taliban i Afghanistan for å skape det han kalte et russisk Vietnam. Noe han ifølge eget utsagn ikke angrer på, tross de enorme lidelser , 9/11 og den lengste amerikanske krigføring noensinne. Nå er konsekvensen som kjent et Afghanistan som er mer opprevet enn noensinne i kampen mellom Taliban, ulike klaner og vestlige interesser, med Norge som medløper.
Det er nyttig å lese Brzezinski fordi han er særdeles klartenkt og kunnskapsrik, og avslører den geopolitiske tenkningen bak USAs strategiske imperativer som han uttrykker det etter Sovjetunionens fall. Han er tydelig på hvor fremtidens kampsoner ligger, ikke minst hva Ukraina angår. Når man leser The Grand Chessboard forstår man ekempelvis at den engang unge NATO-motstanderen og senere NATO-generalsekretæren Stoltenberg snakker rent svada når han påtatt emosjonelt responderer til Russlands politikk som et resultat av plutselige maktambisjoner som tilskrives Putin. Man kan selvsagt avfeie ham som kunnskapsløs (hvilket er tvilsomt), men om han skulle være det, er ikke apparatet rundt ham og andre beslutningstakere det.
«Active geostrategic players are the states that have the capacity and the national will to exercise power or influence beyond their borders in order to alter — to a degree that affects America’s interests — the existing geopolitical state of affairs.»
Dette er et geopolitisk sjakkspill hvor USA og deres vestlige allierte har forsøkt å utmanøvrere et tidligere svekket Russland. Konflikten har nådd sin foreløpige kulminasjon i en lavintensiv borgerkrig med en for tiden skjør våpenhvile. Brzezinski definerer det geostrategiske spillet slik:
«Active geostrategic players are the states that have the capacity and the national will to exercise power or influence beyond their borders in order to alter — to a degree that affects America’s interests — the existing geopolitical state of affairs.»
Ganske enkelt de makter med vilje og evne til å forstyrre USA streben etter unipolart globalt hegemoni er spillere av betydning. Disse lister han opp som:
«France, Germany, Russia, China, and India are major and active players, whereas Great Britain, Japan, and Indonesia, while admittedly very important countries, do not so qualify.»
Interessant å merke seg at han ikke ser Storbritannia eller Japan som fullverdige strategiske aktører. Han ser og i samme tekst muligheten for et framtidig EU som en rival på den globale scene. Hittil er det bare Tyskland som har vist vage tegn til å ville forfølge en egen strategi overfor Russland i fremtiden. Om Ukrainas strategiske betydning skriver Brzezinski:
«Ukraine, a new and important space on the Eurasian chessboard, is a geopolitical pivot because its very existence as an independent country helps to transform Russia. Without Ukraine, Russia ceases to be a Eurasian empire. Russia without Ukraine can still strive for imperial status, but it would then become a predominantly Asian imperial state, more likely to be drawn into debilitating conflicts with aroused Central Asians, who would then be resentful of the loss of their recent independence and would be supported by their fellow Islamic states to the south. China would also be likely to oppose any restoration of Russian domination over Central Asia, given its increasing interest in the newly independent states there.»
However, if Moscow regains control over Ukraine, with its 52 million people and major resources as well as its access to the Black Sea, Russia automatically again regains the wherewithal to become a powerful imperial state, spanning Europe and Asia. Ukraine’s loss of independence would have immediate consequences for Central Europe, transforming Poland into the geopolitical pivot on the eastern frontier of a united Europe.»
Som Brzezinski beskriver er Ukraina en forutsetning for Russlands rolle som eurasisk stormakt. Slik sett er Russlands handlinger ikke noe uttrykk for galskap/irrasjonalitet hos en enkelt statsleder som Putin og andre lignende tøvete kommentarer som norsk presse har viderebrakt. Derimot er politikken som føres et realpolitisk nødvendig sjakktrekk som en følge av at Russland har blitt trengt fra skanse til skanse av NATO etter Sovjetunionens oppløsning.
Som et artig tillegg kan det nevnes at Brzezinski er temmelig skuffet over det lave nivået på geopolitisk og utenrikspolitisk forståelse hos vel folk flest, såvel som politikere i USA. Dette kunne han fint kunne ha utvidet til å gjelde den mest ukritiske NATO-allierte Norge, hvor selv SVs leder nylig uttalte mantraet om at utenrikspolitikken ligger fast i forholdet til Russland. Hvilket de siste tiår har betydd at utenrikspolitikken, denne essensielle delen av politikken i den globale tidsalder, ligger utenfor reell politisk diskusjon og debatt på beslutningsnivå fra høyre til venstre i det politiske spektrumet. Slik råder simpel tabloid retorikk og krigshissing der det behøves tenkning som ikke er følelsesdrevet.
Putin-paranoia
Putin-paranoiaen som er drevet frem i norsk media, hvor minst en avis daglig har noe som får Russlands statsleder til å fremtre som forrykt, forkludrer enhver realistisk forståelse av både konflikten og Russlands interesser. Senest i en lengre kommentar Morgenbladet som kolporterer at Putin er en ny versjon av en av historiens verste massemorder ved siden av Mao og Stalin:
«På toppen av denne pyramiden, som allerede Ivan den grusomme hadde oppført, våkner det egenskaper i mennesket som det tidligere ikke hadde noen anelse om. Som i eventyret: “Et ganske normalt menneske satte Herskerringen på sin finger og ble Sauron. Og i denne middels begavede mannen våknet det nå brått et så bestialsk begjær etter makt, et så intenst ønske om å gjøre alt for at Ringen for alltid skulle gro fast til hans finger at kamerat Stalin smilte bifallende i sin grav. Også han hadde vært gal etter makt, og hadde beholdt den ved hjelp av en virkningsfull formel: uavbrutt masseterror mot befolkningen + myten om den lyse fremtid + Jernteppet.» (les hele artikkelen her)
Putin har forutsigbart blitt beskrevet som en ny Hitler av mange godt betalte kommentatorer i Vesten, og nå sist i Morgenbladet også Stalin og Sauron (!) samtidig som man viderebringer ukritisk konspirasjonsteorien om at Jeltsins tidligere høyre hånd Nemtsov ble drept av Putin, noe som savner realpolitisk grunnlag (les hva finske forskere påpeker på forskning.no). Det er selvsagt en hån mot ofre og de lidelsene som ligger i kjølvannet av disse historiske katastrofer, og er selvsagt drevet av frem av propagandistiske målsetninger om å skape anti-russiske sentimenter. Det er grenser hvor mye man kan tilskrive ignoranse.
For russere flest er Putin den beste lederen de har hatt de siste hundre år og vel så det. Er man nøktern med fakta og sammenligner med med Stalins massemyrderier og Jeltsins masochistiske vanstyre som Vesten applauderte, så er det med edruelige øyne ikke vanskelig å forstå hvorfor. Putin er en patriotisk pragmatiker som tross de enorme uløste utfordringer Russland står overfor sosialt og økonomisk, har gjort livet bedre for russere flest. At dette ikke lever opp til dagens vestlige standard er utvilsomt, men nå er det slik at majoriteten av russere uansett de nåværende russiske myndigheters tilkortkommenhet ikke ønsker en «vestlig modell». Det er så mange som tilsynelatende har så vanskelig for å fatte at det finnes reelle kulturforskjeller, og at det ikke er alle verdens folks dypeste ønske å klone det liberale vestlige demokratiet.
De kreftene som presser ham er ikke liberale, som den nylig drepte vestvendte Nemtsov med minimal oppslutning blant russere, men krefter som ønsker et langt mer aggressivt og selvhevdende Russland enn det Putins styre manifesterer. Dette er krefter som finnes innen det politiske liv, men ikke minst innen gråsonene mellom det sivile og militære komplekset. Putin er stikk i strid med populær oppfatning, ingen enevoldshersker og må balansere mellom hensyn til ulike oligarker, ideologiske motsetninger og folkelig opinion.
Putin er heller ingen gambler, men gjør det han mener er nødvendig for å sikre Russlands rolle som stormakt primært innenfor det eurasiske området til forskjell fra USAs globale unipolare strategi. Populariteten Putin nå opplever vil fort kunne opphøre om han mot alle strategiske og geopolitiske odds skulle gi slipp på Krim og la Ukraina seile inn i EUs og NATOs favntak.
Russland som ideal?
Det er likevel ikke det samme som at Russland – slik mange som er kritiske til USA og Vesten har lett for å påstå panegyrisk – har handlet udelt rett og har en moralsk blankofullmakt. Tvert om: den sørgelige tilstanden som Ukraina var under Janukovitsj, muliggjorde en kraftig folkelig protest som ble utnyttet av krefter som ønsket å drive Russland ut av Ukraina. Dette speiler til dels russisk korrupsjon og oligarki som ikke er noe å strebe etter. Russland brukte ikke freden godt for å sikre sine interesser og bygge opp Ukraina sosialt og økonomisk, og malte seg slik inn i et hjørne hvor destabilisering og borgerkrig ble resultatet. For mange blir og Russland en spydspiss i kampen mot USAs unipolare velde for en multipolar verden, men uten at de nødvendigvis ser på Russland som et idealsamfunn.
Så kan man idealistisk tenke at Ukraina skal kunne eksistere uavhengig av Russlands interesser. Da glemmer man imidlertid ikke bare den store russisktalende befolkningsdelen, men og den felles historie som Russland og Ukraina deler hvor storhetstid og blodige feider ligger som avtrykk i en dramatisk historie som ikke på noen måte har stilnet. Ukraina må forholde seg til Russland og sin russisktalende befolkning og finne løsning med disse. Alternativet er konflikt og krig.
Menneskene etter Maidan
Men hva med menneskene? Hva med befolkningen etter et års borgerkrig? KV brakte tidligere inn en reportasje om befolkningens håp, som man nå kan slå fast igjen har blitt knust (les “Folket bak Maidan“). Ukrainas fruktbare jord er allerede lagt ut på billigsalg på det globale marked. Landrøveri i regi av vestlige multinasjonale selskaper – som bl.a. Cargill, Du Pont og Monsanto (les “Hvem skal eie Matjorda” i Nationen) – og deregulering uten folkelig konsensus griper nå om seg mens folket strever med å komme gjennom en stadig mer kummerlig hverdag (se rapporten fra det uavhengige Oakland Institute). Folket er like kuet som før i tillegg til at fremtidsutsiktene er mørkere enn noensinne.
Om man virkelig ønsker det beste for befolkningen i Ukraina, så tviholder man ikke på en konfronterende og fastlåst situasjon med ukrainere som geopolitiske gisler, slik utenriksminister Ine Marie Søreide så eklatant uttrykte til CNN for å tekkes USA. Hun slo uten videre fast at forholdet til Russland ikke kan normaliseres (les tidligere ambassadør Mette Kongshems kommentar til dette).
At dette rent diplomatisk, uansett perspektiv, er en dum uttalelse verdig en nikkedukke er så sin sak. Men den reflekterer en generell vestlig uvilje mot å finne en løsning som på noen måte tilgodeser Russland noe som helst. Man vil ha alt eller ingenting, noe som hverken er realpolitisk eller pragmatisk begrunnet, men ideologisk.
Det er dårlige nyheter for ukrainere flest som lever i et land som har sunket enda mer ned i gjørmen, og hvor hatet som før har gitt grobunn til pogromer og deportasjoner nå har fått ny næring. En av de få her på berget med en stemme i riksmedia med evnen til å tenke to tanker samtidig er Asle Toje, som havnet i skuddlinjen for Hans-Wilhelm Steinfeld som fastholder en moralistisk emosjonell argumentasjon som har lite med virkeligheten å gjøre:
«Jeg omtales i denne saken fordi jeg påpekte at Kiev og Moskva har ulike virkelighetsoppfatninger – og at de begge på sett og vis er sanne. Påpekningen om at «en manns revolusjon, er en annen manns kupp» er, ifølge Steinfeld, «banal». Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Jeg vil hevde at det er fullt ut mulig å erkjenne Russlands overgrep i og mot Ukraina uten å la seg trekke inn i sort-hvitt tankegang.» (resten av kommentaren kan leses her).
Realpoltikk vs emosjonell retorikk
Ja, for å presisere nok en gang: den realpolitiske tenking og analyse har elendige vilkår her til lands. Lite hjelper det når man har «eksperter/forskere» som Iver B. Neumann – tidligere forsker ved NUPI og nå professor ved London School of Economics – som i Dag & Tid (06.02.2015) i et intervju utbasunerte at han gjerne hadde sett NATO-bombing av russiske separatister og styrker. Han konkluderte med: «Det må kanskje til, i så fall har vi en spennende situasjon».
Spennende skal være sikkert. At dette lett kunne føre til eskalering og 3.verdenskrig ved å utfordre verdens største atommakt, nei det enser han ikke. Skremmende snarere enn spennende, er mer beskrivende. Motivet er åpenbart: Det viktigste er at Russland skal tape på alle fronter, og med det utgangspunktet er det få alternativer til en konfliktfylt fremtid.
Finnes det egentlig noen politisk løsning overhodet, eller skal man overgi enhver idealisme til et permanent kynisk opportunistisk maktspill og ofre bøndene i sjakkspillet igjen og igjen, likegyldig hvilken side de står på? Nei, idealismen behøves mer enn noensinne i geopolitikken om status quo skal kunne endres. Men bare i den graden den evner å klargjøre sine premisser slik at konfliktlinjene blir tydelige og en realitetsorientering kan finne sted.
Premisset fred, stabilitet og samforstand gir en helt annen politisk forutsetning enn det den nåværende vestlige geopolitiske kursen har. Også om man gjerne benytter seg av begrepene som floskler, noe som skjærer stygt i øyne og ører når man ser atter nye tusener av døde i blodsporene til vestlig intervensjonspolitikk.
Det faktiske premisset for det geopolitiske perspektivet som faktisk råder i Vesten, er det geostrateger som Brzezinski og ikke minst den mer ideologisk motiverte Michael D. Kaplan som ønsker et mer «hedensk» ethos i den amerikanske utenrikspolitikken (se Warrior Politics: Why Leadership Demands a Pagan Ethos, 2003), åpenbarer. Premisset handler ikke om samforstand, men om globale maktambisjoner som om nødvendig må realiseres med vold.
The test is not absolute satisfaction but balanced dissatisfaction. If some solution based on these or comparable elements is not achieved, the drift toward confrontation will accelerate. The time for that will come soon enough.» – Henry Kissinger
Pragmatiske løsninger?
Men om man faktisk har stabilitet og samforstand som faktisk premiss og ikke retorisk sukkerlake, finnes det reelt muligheter bortenfor de pasifistiske utopienes forskrudde virkelighetsoppfatning?
Ja, de er ikke så komplisert i prinsippet. Ukraina kunne velge en finsk løsning, det vil si nasjonal suverenitet under garantier om nøytralitet utenfor NATO og EU, samtidig som man måtte gi den russisktalende befolkning medbestemmelsesrett og rett til eget språk, samt en viss grad av føderativ autonomi. Krim måtte tilfalle Russland som et nødvendig strategisk brohode som Russland nå uansett aldri vil gi fra seg igjen med fredelige midler.
Russland på sin side måtte respektere Ukraina som en suveren nasjon, om enn i Russlands interessesfære, og møysommelig bygge opp fredelige relasjoner, bistå med store økonomiske reparasjoner og gjenoppbygging, i tillegg til å støtte opp om konstruktive og ikke opportunistiske politiske krefter for på etablere et fungerende sivilsamfunn i Ukraina. Vesten måtte på sin side respektere at Ukraina skulle forbli utenfor NATO og EU samtidig som det selvsagt ville kunne nærme seg gjennom alliansefrie handelsrelasjoner.
At maktkampen ikke ville opphøre, slik den aldri har gjort i historien, det er sikkert, men den behøver ikke ha det nihilistiske og selvdestruktive preget den har nå. Selv fortidens europeere fikk nok etter trettiårskrigen, og forstod verdien av å formalisere visse kjøreregler i det vi kan kalle det begynnende internasjonale samfunn i Westfaler-freden (se det westfalske system: http://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet).
En annen som ser det gjennom samme realpolitiske blikk er ringreven og krigshauken, tidligere utenriksminister Henry Kissinger som fremholder at Ukraina må være en bro mellom Øst og Vest, og ikke tilhøre ensidig den ene eller andre blokken:
«These are principles, not prescriptions. People familiar with the region will know that not all of them will be palatable to all parties. The test is not absolute satisfaction but balanced dissatisfaction. If some solution based on these or comparable elements is not achieved, the drift toward confrontation will accelerate. The time for that will come soon enough» (se resten av Kissingers kommentar her).
Men at en slik balansert realpolitisk løsning vil tillempes i nærmeste fremtid er lite sannsynlig.
Ekspander eller dø
Ekspander eller dø sang Raga Rockers. Ja, den nyliberale globale revolusjon er avhengig av å ekspandere i tråd med sitt vekstparadigme. Ellers vil den uvegerlig implodere under vekten av egen avmakt og konkurrerende regionale hegemoner. Derfor vil ikke Vesten enn så lenge søke noen pragmatisk løsning i Ukraina, like lite som de har gjort det i Irak, Afghanistan Syria eller Libya. Men disse konfliktområdene begynner nå i kraft av det kaos man har etterlatt seg å bli en merkbar byrde. Man merker en materialtretthet, ikke minst hos den svakeste amerikanske presidenten i nyere tid, Obama. USA har hverken endelige tap eller seire å vise til. De er i en nærmest permanent krigstilstand som krampaktig forsøker å realisere drømmen om å være den eneste globale aktøren i kraft av sin formente eksepsjonalisme.
Men interessant å merke seg er det at USAs utenriksminister John Kerry i skrivende stund åpner for forhandlinger med Assads Syria, noe som ikke er vanskelig å forstå i og med den Pandoras eske USA har åpnet i Midtøsten.
USA er ikke noen imperiebygger i sivilisatorisk historisk forstand, men er kulminasjonen av et vestlig anglo-atlantisk hegemoni med røtter i opplysningstiden og de liberale revolusjoner. En unipolar makt som ikke skaper orden, men kaos i kjølvannet av sine senere militære erobringstokt. Brzezinski uttrykket det igjen godt:
«In the long run, global politics are bound to become increasingly uncongenial to the concentration of hegemonic power in the hands of a single state. Hence America is not only the first, as well as the only, truly global superpower, but is also likely to be the very last.»
Og som historien viser, er det farlige tider når hegemonen mister grepet. Da betyr ofte det enkelte menneskeliv lite. For ukrainere og andre befolkninger på kloden som ufrivillig har blitt brikker i dette hegemoniske sjakkspillet ser fremtiden ikke lys ut. Det beste de kan håpe på i overskuelig fremtid er at de hegemoniske kontraksjoner og krampetrekninger ikke varer i mange generasjoner, og at de ikke eskalerer til en global storkonflikt som blåser alle sjakkbrikkene av brettet.
Anbefalt lesning
Chomsky and Kissinger Agree: Avoid the Historic Tragedy of Ukraine
Mearsheimer: Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault
Ukraine Needs Peace, Not Weapons
Steigan: Ukraina får våpen – noen ønsker mer krig
Relatert
Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer
Flight MH17 og hykleren i oss
Folket bak Maidan
Hegemoniske krampetrekninger
Bombeiver og signalpolitikk
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser
Frykten for Russland
Konflikt, lidelse og intervensjon
IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt