Hvem er Charlie?
For en som til forskjell fra de aller fleste selvbestaltede Charliene der ute som har opplevd og opplever at mennesker aktivt går inn for å begrense ens ytringsfrihet gjennom fysiske angrep, diskreditering og forsøk på utpressing, er offentligheten etter mordene på Charlie Hebdo-redaksjonen et underlig skue, for ikke å si skuespill. Krigen om meningsrommet fortsetter med uforminsket styrke selv om alle for en stakket stund heter Charlie (bildet viser den nederlandske politikeren og sosiologen Pim Fortuyn som ble myrdet 2002).
A. Viken aka Tord Morsund, redaksjonsmedlem KULTURVERK
«For hver som marsjerer for venstreliberale verdier, må man om man hevder en tilnærmet full ytringsfrihet som ideal akseptere at andre forkaster disse liberale verdiene. Ja, endog forkaster demokratiet. Eller om man finner det utålelig og vil bruke ulike uformelle og formelle maktmidler for å begrense den, så bør man være ærlig å uttrykke at man ikke er for ytringsfrihet, men en ideologisk begrenset rett til ytring.»
Etter at redaksjonen hos det franske satirebladet Charlie Hebdo ble henrettet av muslimske aktivister, overgår den politisk korrekte meningseliten seg forutsigbart i å uttrykke forferdelse, fordømmelse og ikke minst frykt for at deres politiske antagonister, nasjonalister og innvandringskritikere av ulike tapninger skal kunne dra veksler på hendelsene.
Parallelt slenger massen av folk seg på bølgen og vil vise at de også er «Charlie Hebdo» i sosiale medier, og har plutselig fått mot som ti ville løver til å kjempe for ytringsfrihet om man skal tro memene og deres egne bombastiske utbasuneringer.
Men de er ikke alene: Islamofobe har funnet en kjærkommen sak de kan bruke uten evne til å se det større bildet i sin forestilling om at alle muslimer står i ledtog med hverandre og står sammen i felles konspirasjon mot Europa sammen med europeiske politikere. Sammenhengen med en morderisk og dehumaniserende vestlig okkupasjons- og destabiliseringspolitikk overfor muslimske stater og folk vil man ikke se. Muslimer er Satans barn og ferdig med det. De må tåle å miste lemmer, barn, utherde tortur og fornedrelse, undermennesker som de er hele hopen om man skal tro document.no og deler av deres kommentariat.
De hellige venstreliberale og nyliberale selverklærte innvandringsvennlige på sin side fremmer nå tesen om at antagonismen terroraksjonen utrykker er et isolert fenomen, knyttet til enkeltstående ekstremisme (les: det mangehodede trollet al-Qaida/IS som vestlig media trekker frem til stadighet som allestedsnærværende). At det kan ha noe med at mange fremmedkulturelle føler seg totalt fremmedgjort i møtet med den vestlige sivilisasjonens humanistiske og sekulære ideal etter å ha sett den på nært hold, nei, det kan og vil de ikke se.
En av tesene som kolporteres av flere i offentligheten er at drapene ikke hadde noen rot i islam og at man ikke var provosert av satiren. Ja, satiren var uproblematisk for de muslimske unge sinte menn, men man ville provosere frem fremmedfiendtlige pogromer mot muslimer og dermed øke konfliktgrunnlaget. Det er absolutt mulig, men det ene utelukker ikke det andre. Raseriet mot vanhelligelsen av Muhammed er sannelig reell for mange, noe enhver som faktisk kjenner praktiserende og troende muslimer vet, uten at det automatisk fører til terror eller ansvarliggjør alle muslimer i sammenheng med en terroraksjon.
Men hvordan står det egentlig til med ytringsfriheten så mange nå vil hegne om? La oss ta en titt på samtiden, den nære fortid og lokale forhold.
Samtidskunstneren og kunstteoretikeren Lars Vilks som har levd med en dødsdom hengende over hodet siden 2007, ble nylig utropt som nazi-apologet av flere av de som nå hevder å være Charlie Hebdo (se artikkel i Klassekampen). Grunnen var han forsøkte å forstå den kontroversielle og definitivt politisk ukorrekte gatekunstneren Dan Park i en kunstteoretisk kontekst. Interessant er at det svenske rettsvesenet har dømt Dan Parks kunst som hets. Paradoksalt nok med bokbrenning og forestillingen om Entartete Kunst som hyppige referanser i samtidskunstens selvforståelse, har man i tillegg til fengsling av Parks også beordret destruering av flere av hans verker (den kjente kunstkritikeren Tommy Olsson kommenterte det problematiske i forfølgelsen av Dan Park her).
Ikke mange uttrykte noen støtte for Vilks da han holdt foredrag om Dan Parks kunst på Deichmanske ifjor. Tvert om, en gruppe ivrige meningsforfølgere forsøkte, uten å lykkes riktignok, aktivt å forhindre kunstforelesningen og debatten, flere av disse er nå ivrige talsmenn for ytringsfriheten (Kunstkritikk har en gjennomgang av debatten).
Ytringsfrihet har blitt et nytt uttrykk som setter likhetstegn mellom den som hevder sine verdiers ytringsfrihet – og godhet. Om man faktisk forfekter det konsekvent spiller liten rolle, det er det å kunne knytte begrepet til sine sette av verdier det handler om, begrepet får dermed slektskap med det like meningsløse utsagnet «demokratiske verdier».
Dan Park fikk trynet slått inn nok en gang av selverklærte frihetskjempere nå sist nyttårsaften fordi han ikke vil la seg sensurere, men ingen av disse som nå hevder å være Charlie vil si: «Jeg er Dan Park!». Ikke en gang om han ble skutt. Han står utenfor den venstreliberale sfære av gode rettroende med sine grove og vulgære collager og gatekunst som befinner seg innenfor punkens banale og infantile, men tidvise hardtslående estetikk (les om angrepet her).
Lars Vilks og Dan Park kjenner Charlie Hebdo.
Ærlig talt følte jeg hverken tidligere eller nå at Dan Parks kunst er spesielt god eller engasjerende i seg selv, men reaksjonene den forutsigbart fremprovoserer og konteksten disse reaksjonen står i, er interessant. Dan Park er en narr som avslører illusjoner om frihet og maktens manglende evne til å se seg selv utenifra, slik narrer alltid har gjort. Makten har gått rett på sin egen trangressive limpinne. Vilks er derimot en interessant kunstteoretiker helt uavhengig av Dan Park, muslimer, antimuslimer og Muhammed. Men det får man komme tilbake til i en annen sammenheng.
I løpet av kort tid har man i Frankrike, Norge og Vesten ellers trommet sammen hoffmuslimene, de som kan gi den sekulære, globalistiske forestillingen om en grenseløs verden hvor alle mennesker ønsker å leve sammen i et nyliberalt paradis, et vennlig og kledelig underlegent muslimsk ansikt. Meningen er å betrygge de uklanderlige nordmenn og vestlige verdensborgere om at muslimer ikke representerer andre verdier, og vise en underkastelse overfor vestlig sekularisme og venstreliberalt hegemoni. At denne offentlige underkastelsen i seg selv i seg selv skaper hat er åpenbart sosiologisk og psykologisk, men den vestlige verdensborger nekter å ta inn over seg at andre mennesker faktisk kan tro på en Gud og anse noe som helligere enn egen materiell velferd.
Man hevder frihet, men friheten som innrømmes på sikt er kun friheten til å velge det monokulturelle nyliberale hegemoni på bekostning av egen identitet. Disse samme nyfrelste ateister kan samtidig uten å blunke hevde at Vesten ikke er i krig med islam, samtidig som bomber faller og man legitimerer det med at man kjemper mot ikke bare terror, men reaksjonære, antiliberale krefter. Droner levner hverken barn, kvinner eller sivile muslimer særlige mange valg.
På samme tid har man Angela Merkel og systempolitikere omkring i Europa, verden og det ganske land som mindre enn ett døgn før mordene utpekte PEGIDA (den folkelige protesten i Tyskland mot masseinnvandring) som fiender av demokratiet (selv om de benytter seg av fredelige og demokratiske virkemidler), tar nå uten blygsel herr Charlie Hebdos autoritetsfiendtlige tegninger til inntekt for seg og sitt system: «Dette er et angrep på oss!!!!» (Les Willam Throndsens «Je suis hypocrite»).
Ikke minst på bakgrunn av den betente situasjonen i Frankrike er dette åpenbart den enkleste strategien de kan gripe til.
Det er ikke lenge siden den fransk-afrikanske komikeren Dieudonné vekket tverrkulturell begeistring på tvers av klasse og etniske grenser hos gamle og unge med sin Dr.Strangelove-inspirerte «quenelle»: en omvendte hitlerhilsen. Denne vakte etablissementets vrede som likte dårlig hans humor, da den ble anklaget for å være antijødisk. Dieudonné hevder på sin side at det er en latterliggjøring av begrensninger på ytringsfriheten og ensidig fokus på det jødiske folks lidelser på bekostning av andre folk som har lidd i historien. Franske myndigheter ønsker å forby hilsningen.
Smakløs og grovkornet er humoren til standup-komikeren Dieudonné utvilsomt. Der er han i godt selskap med Charlie Hebdo. Men hva med denne ytringsfriheten som hundretusener nå har marsjert for? Hans populære humor tåles så lite av systemet at hans turné og opptredener faktisk er forbudt ved dom i fransk rettsvesen, og han ble nylig fengslet for terrorvirksomhet da han hadde postet «Ikveld, for egen del, føler jeg meg mer som Charlie Coulibaly» (Amedy Coulibaly er en av de drepte terroristene). Posten fikk over 1.5 millioner liker før den ble fjernet (les om arrestasjonen av Dieudonné hos NRK– Norske komikere er sjokkerte over arrestasjonen av Dieudonné i Klassekampen).
I Frankrike har den jødisk-algirske forfatteren, TV-personligheten, innvandringsmotstanderen og samfunnsdebattanten Éric Zemmour nettopp gitt ut boken Det franske selvmord (Le Suicide français), som er et veritabelt angrep på det senmoderne nyliberale globalistiske Frankrike og det han oppfatter som et ideologisk konstruert og indusert selvhat. Boken er en bestselger.
Frankrikes overmåte populære og prisvinnende enfant terrible Michel Houellebecq ga samme dag som terroranslaget ut sin bok Underkastelse (Soumission). Bokens hovedtema er Frankrike i 2022 hvor den politiske eliten til høyre og venstre kaster inn håndkleet og inngår en valgallianse som lar det fiktive partiet Muslimsk Brorskap knuse Marine Le Pen og Front Nasjonal, for dermed å heve flagget med halvmånen over Elyséepalasset.
Romanen er på ingen måte noen endimensjonal politisk pamflett og er ikke et politisk manifest, men den har skapt forutsigbar furore hos etablissementet. Houellebecq som figurerte på forsiden av magasinet Charlie Hebdo samme dag som terroraksjonen, har nå konstant politibeskyttelse. Hans bok vil garantert blir den mestselgende noensinne i hans forfatterskap så langt (les intervju med Houllebecq om han siste bok her).
Men det er frykten for det nasjonalistiske og antiglobalistiske Front National som er den største bekymring for makthaverne i og med at partiet i alle senere målinger er størst. Marine Le Pen og bevegelsen bak henne som hennes far grunnla, har vist seg å være noe mer enn en flyktig populistisk provokatør. Intellektuelle og venstreorienterte som har meldt sin overgang eller støtte til partiet blir stadig flere. Det er nå Frankrikes arbeiderparti fremfor noe (les Baudrillards flengende kritikk av en impotent venstreside).
Hegemoniet er i ferd med å slå sprekker for de borgerlige og sosialistiske systempartiene. Derav den desperate omfavnelsen av Charlie hos Frankrikes, ja, hele Vestens politiske elite.
Aftenpostens reportere på plass i Paris noen timer etter drapene kunne rapportere fra nøye utvalgte tilfeldig spurte at de alle nå fryktet støtten til det høyreekstreme Front National. “Det franske folket har talt”, kan Aftenposten fortelle oss. Case closed. De over 100 000 mange i Paris som tok til gatene samme dag som drapene, som gråt og var rasende og opprørte over at mennesker henrettes på grunn av ytringer i det offentlige rom, nei, hva tenkte vel egentlig de? Gråt de av tanken på Front Nationals fremgang?
2+2=5 er min konklusjon etter å ha lest litt både hva den islamofobe og etnomasochistiske fløyen vrenger ut av sine overbelastede hjerner som har problemer med å tenke en tanke til sin ende, men som også ifølge dem selv får tid til å forferdes og gråte i strie strømmer simultant mens de hakker i vei på sine tastaturer nonstop. Det er ikke lett å skrive mens man forferdes og gråter. Det kan jeg selv avsløre.
De islamofobe mener som nevnt at muslimer egentlig er ett folk som bare later som om de er fraksjonerte og uenige med hverandre, men som vil marsjere samlet under en fane for første gang i historien for å knekke den godmodige, fredselskende hvite mann. De er egentlig om man skal tolke kommentarer hos bl.a.Document.no, ett folk bestående av pedofilidyrkende, brune undermennesker som fortjener å underkastes vestlig konsumkult og utherde med godt humør vestlige okkupasjoner, drap, oppløsning av stater, tortur og degradering av deres ære og kultur.
«Frelsen er å bli annenrangs kloner av hvite, som med glede og lyst skal ta underbetalte slavejobber for å holde illusjonene om et grenseløst tolerant vekstsamfunn gående.»
Frelsen er å bli annenrangs kloner av hvite, som med glede og lyst skal ta underbetalte slavejobber for å holde illusjonene om et grenseløst tolerant vekstsamfunn gående. At disse når de nå har benyttet seg av Vestens tilsynelatende selvmotsigende åpne dør til sine stater, som for en stakket stund flyter i honning og generøse trygdeytelser, har en grunn til å hate Vesten, det passer ikke med deres 2+2=5 og er derfor uforståelig (les “What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren”).
De etnomasochistiske i blå, rød eller grønn mundur, som åpner grensene varmt for mennesker de selv ikke ønsker å ha i eget nabolag eller vennekrets – med unntak av en og annen kokosnøtt som maskot – de ser muslimer som kulturelt og religiøst tilbakestående, som i kraft av sin underlegenhet og uvitenhhet er ofre. Ofre som kun kan reddes gjennom selvutslettende underkastelse for sekulariserte liberale idealer. Disse lengter egentlig etter å bli en del av deres venstreliberale, nihilistisk-materialistiske undergangsmerkede sivilisasjon. Relativisme, eksistensiell meningsløshet og ekstrem narsissisme skjult under en fullstendig absurd karrierisme er hva Vesten har å tilby unge om de ikke selv har en egen medfødt integritet og karakter, et moralsk senter som er et kompass gjennom samtidsforvirringen.
Da er det ingen overraskelse at flere og flere søker til sine røtter og sin identitet. Enten de er muslimer eller europeere. Det er heller ingen overraskelse at ulike kulturer og folkegrupper har ulike interesser som ikke konvergerer om ikke en av partene underkaster seg og lar seg assimilere eller fortrenge.
Den verdenskjente jødiske sosiologen og filsofen Zygmunt Bauman nevner i et intervju i med nettmagasinet Social Europe i kjølvannet av terroraksjonen, det fremmedgjørende fragmentariske og dehumaniserende i samtiden som årsak. Han refererer til en overfladisk illusorisk multikulturalisme han med referanse til den kjente amerikanske intellektuelle jusprofessoren Stanley Fish kaller boutique multiculturalism. Denne forstilte multikulturalismen som ikke forener, men fremmedgjør i det han benevner som diasporisation (eksiltilværelse) henger nøye sammen med den globale konsumkulten ifølge Baumann. Han siterer følgende fra Fish:
«En boutique multiculturalist, hevder Fish , tar ikke og kan ikke ta seriøst kjerneverdiene i kulturene han/hun hevder å tolerere». Bauman legger til at dette virker ydmykende for den «andre», det som er hellig for den fremmede blir en vits, noe den tolerante ikke tar på alvor, med gjensidig aggresjon og mistillit som resultat og har liten optimisme på fremtidens vegne (les intervjuet med Zygmunt Bauman her).
Bombesikte fra Libya, norsk F-16
Vesten er i krig med store deler av den muslimske verden gjennom okkupasjoner og destabilisering. Det er ikke en krig jeg og mange andre vil ha, har villet eller ønsket, i den forstand at jeg alltid har kritisert nykolonialismen i alle dens destruktive former. Ikke minst den nyimperialistiske okkupasjonspolitikken som skjules under eufemismen intervensjon. Like fullt gjøres man ufrivillig til delaktig da man er borger av stater som uten videre tråkker på menneskeverd og etterpå spiller dårlig melodrama som forsøker å innbille seg selv og andre at terroren er «uforståelig».
De islamofobe og etnomasochistiske er rørende enige om at det er feigt og uforståelig at mennesker fra kulturbakgrunner som blir herjet med og tråkket på av verdens sterkeste militærmakt slår tilbake og reagerer med hat og raseri. Muslimer har mistet hundretusener, men en liberal vesteuropeer er tydeligvis verdt minst 100 000 svartmuskete muselmenn om man skal følge den vestlige krigslogikken. Tausheten etter avsløringen om USAs og alliertes torturvirksomhet på slutten av fjoråret er talende.
Enda mer komplisert og uforståelig blir det når de mest ekstreme gruppene er direkte og indirekte finansiert og støttet av USA og Vestens allierte selv, som de wahabistiske saudiene. Saudi-Arabia, Norges fremste allierte i regionen etter Israel, pisker og henger opposisjonelle.
De har mye til felles disse to fløyer, i sin visshet om moralsk overlegenhet som gir moralsk frikort til å være prinsippløs og inkonsekvent. Og om man skal snakke om ytringsfrihet og dens eventuelle grenser og grenseløshet, er det å være prinsipielt konsekvent første bud. Det kreves absolutt ingen moralsk integritet å støtte egne ytringers rett på bekostning av andres.
Offer for amerikansk droneangrep
Men tilbake til Charlie Hebdo. Hvem er Charlie? Jeg vet at du som leser ikke er Charlie. Ja, jeg er heller ikke Charlie. Men jeg kjenner ham godt. Jeg vet en del om hva prisen for ytringer i et samfunn som preker ytringsfrihet, men uten skam praktiserer en lite subtil undertrykkelse av systemkritiske.
Jeg har grunnet ytringer opplevd vold, tåregassangrep, drapstrusler, fått to biler blitt knust av maskerte voldsaktivister med kort mellomrom etter at man skrev en artikkel om deres nettverk i 2004 ( bl.a. Monitor/nå Vepsen, SOS-Rasisme/Tjen Folket, AFA, Antirasistisk Senter) og holdt et møte som interessant nok hadde ytringsfrihet som tema. Møtet ble avbrutt etter voldelige trusler og angrep av såkalte antirasister og deltagerne måtte skysses skjult i biler fra stenkastende antirasister. Studiesituasjonen ble etterhvert umuliggjort og jeg måtte bruke advokat for å i det hele tatt få noen bedømmelse på prosjekter ved slutten av mitt arkitektstudium. Arbeidsgivere har latt seg presse til å si meg opp, nå senest for ett år siden (les gjerne “Et angrep på meningsfriheten” igjen), for å nevne noe.
Historien er mye lengre, så dette var kortversjonen. Forbrytelsene var: mine tanker – og det å være Tord Morsund. Gamle nyheter som aldri ga et sant bilde i utgangspunktet, men kun ble blåst opp for å holde meg utenfor offentligheten og frata meg min reelle ytringsfrihet ved å diskreditere meg som meningsberettiget, har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Nå sist for å forsøke å diskreditere KULTURVERKs redaksjon og virke. Min siste arbeidsgiver (jobbet da som redaktør og grafisk designer) lot seg presse av ikke navngitte «venstreradikale» som hadde samme agenda som redaksjonsmedlem i Radikal Portal, Jahn Magnus Eriksson, som skrev eposter til skribenter hos KV for å skremme dem fra å skrive siden jeg skriver her.
«Men må man forsvare ytringsfriheten for å omfattes av den? Betimelig spørsmål som egentlig bare har ett svar om man ideelt sett heiser fanen for en i størst mulig grad uinnskrenket meningsfrihet og fritt offentlig ordskifte hvor ulike motsetninger får komme til orde.»
Og bare så det er nevnt, min uavhengighet og frispråklighet gjorde meg i sin tid også mektig upopulær hos mange høyreradikale. De er stort sett heller ingen ytringsfrihetens bolde riddere i min erfaring, selv om de gjerne hevder det av opportune grunner. Ytringsfriheten har reelt sett generelt sett svært dårlige kår hos alle ideologisk drevne miljøer, til høyre og venstre, radikale og liberale som moderate. Men hos den liberale som har ytringsfriheten som grunnleggende premiss er hykleriet størst.
Men må man forsvare ytringsfriheten for å omfattes av den? Betimelig spørsmål som egentlig bare har ett svar om man ideelt sett heiser fanen for en i størst mulig grad uinnskrenket meningsfrihet og fritt offentlig ordskifte hvor ulike motsetninger får komme til orde.
Bilde fra den prisbelønnede filmen Das Leben der Anderen, om overvåking og meningsforfølgelse i DDR
Yrkesforbud er selvsagt ikke like ille som å bli skutt ned. Men i DDR, mange nålevende norske intellektuelles paradis på det glade 60-70-tallet hvor Berufsverbot aktivt ble praktisert, tok flere sitt liv etter utestengelse fra den yrkesvei de ønsket seg – og den medfølgende isolasjon. I Vesten foregår dette oftest mer subtilt og mer i det skjulte, men mekanismene er i sin grunn de samme. «Mykere» konsekvenser som selvsensuren og den sosiale kontrollen kjenner de fleste til. Så jo, det har hatt og har sine utfordringer selv om det for egen del kun har styrket meg i at jeg ikke på noen måte vil kompromisse med egen integritet for å få være i fred. Så jeg vet uten tvetydighet eller undring at ytringer og ytringsfrihet har sin pris.
For å si det enkelt: ytringsfriheten begynner med deg selv og din villighet til å akseptere motsetninger. Det vil si at for hver som marsjerer for venstreliberale verdier, må man om man hevder en tilnærmet full ytringsfrihet som ideal akseptere at andre forkaster disse liberale verdiene. Ja, endog forkaster demokratiet. Eller om man finner det utålelig og vil bruke ulike uformelle og formelle maktmidler for å begrense den, bør man være ærlig å uttrykke at man ikke er for ytringsfrihet, men en ideologisk begrenset rett til ytring (eufemismen ytringsansvar er det meste pinlige eksempelet). Det var dette Knausgård etterlyste i forbindelse med Ibsen-prisen til forfatteren og dramatikeren Peter Handke.
Knausgård etterlyste prinsipiell konsekvens og grensegang. Om noen ytringer er utålelige bør man gjør klart hvor grensene går fremfor å bedriv uformell stigmatisering og bakvaskelse. Det er verre å hykle om en illusorisk frihet til å ytre seg uten alvorlige konsekvenser (les Knausgårds kronikk her).
I realiteten har alle stater begrensninger for ytringsfrihet i ulike grader. Men hvor begrensningene skal ligge, det er en annen sak. Det problematiske med dette for mange av de påstått liberale er at de gjennom å tilkjennegi at de faktisk jobber for å begrense meningsrommet i offentligheten for å hegne om sitt hegemoni da avslører en fundamental inkonsekvens som ødelegger et premiss for den venstreliberale stat i 2015: Samfunnsformen er et resultat av frie valg og fri debatt, og er derfor den ypperste samfunnsformen, da «alle» i teorien har hatt mulighet til å påvirke den. Om dette premisset fjernes offentlig slik det i realiteten ofte fungerer, så vil andre politiske krefter styrke sin legitimitet som opposisjonelle.
Man kan og spørre etter Snowdens avsløringer og stadig påtrykk i media for å legtimere ytterligere overvåking, hva ytringsfrihet egentlig er verdt om du vet at du til alle tider vil bli vurdert av makten ut fra hva du mener og kommuniserer privat. Når den private sfære blir offentlig, da har man det totalitære samfunn, uavhengig av styresett og ideologiske preferanser. Da vil mange bevisst og ubevisst sensurere seg selv i enda større grad – selvsensuren vil bli et internalisert normalmodus.
Hva tenker Charlie Hebdo der han ligger taus, kald og død? Jeg har selv ikke noen videre sans for mange av Charlies tegninger, og har aldri hatt det. Jeg elsker satire, Monthy Pytons Life of Brian er en av mine favorittfilmer, men har ingen glede av å tråkke på andre menneskers kultur og religion. Perennialisten og det tenkende mennesket i meg finner det støtende og uverdig, selv om barnet i meg kan flire som av en dårlig, plump vits uten at det gjør det noe bedre.
Men når jeg ser blikket til Stéphane «Charb» Charbonnier så får jeg en klump i halsen, fordi jeg ser en sympatisk fyr, fordi jeg kjenner så godt igjen den kompromissløse idealist som ikke stopper der de aller, aller fleste, ikke minst de som nå forsøker å sole seg i Charlies mot, stopper opp. Jeg ser mennesket, slik jeg så det mennesket i blikket til den libertinske, innvandringskritiske sosiologiprofessoren og politikeren Pim Fortuyn som ble myrdet i 2002 av en venstreradikal da han sto på sin høyde. Eller Theo Van Gogh, anarkisten, regissøren og rabulisten, som brutalt ble skutt og så hugget ned av en krenket muslim 2004, mens han ba inderlig for sitt liv.
Theo Van Gogh som ble myrdet 2004
Disse ble fort gjemt og glemt av makten og mediamenerne og deres tause undersåtter. De passet heller ikke inn i regnestykket 2+2=5.
Så tenker jeg på en annen type menneske jeg så ofte selv har møtt langs livets ferd – intelligente, selvrettferdige og selverklærte samvittighetsfulle. Med gode navn og trygg posisjon som først ser en dypt inn i øynene og bedyrer hvilket bra menneske man er, men siden flakker, for det er et men: Frykten for å tape eget omdømme hos et konformt system er større enn det å stå opp for det mange ynder å kalle et medmenneske så lenge det ikke koster en noe. Denne frykten er betydelig større en mot, skam og selvforherligende rosetog.
Alle disse som taust ser på uretten og vet at selv om de føler det er typisk norsk å være god, så har de for lengst gitt opp meningsfriheten der den koster. De vet det, ja, du vet det, men tier. Nå sier du: «Jeg er Charlie!»
Du må gjerne beundre Charlie, gjerne støtte idéen og illusjonen om den frie uinnskrenkede tanke, menneskets menneskelighet. Og om du kanskje tar til deg en forsvinnende liten brøkdel av Charlies mot, kanskje du en gang våger å si at, jo, jeg er venn eller i det minste bekjent av mennesket som tenker, jeg tar ikke avstand til mennesket som våger å tenke, uansett tanke, uansett hva andre sier – ja, da er du i det minste en bekjent av Charlie, kanskje til og med en venn.
Bare husk:
Du er ikke Charlie. Charlie er den du alltid vil skal holde kjeft, den du vil skal tie fordi dine argumenter ikke strekker til.
Les gjerne teksten om avdøde Stig Sæterbakken, han sto ganske så alene i kultur-Norge da det stormet omkring ham og hans ytringsfrihet. Det er nok ikke så mange av Charliene i offentligheten som minnes ham:
Stig Sæterbakken – ensom mot den kompakte majoritet
Relatert
Anders Behring Breivik – en dom over samtiden
Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt
“Konspirasjonsteori” – det magiske ordet som struper samfunnsdebatten
Hjelp Obama med å kickstarte tredje verdenskrig – because Obama!