«Je suis hypocrite»
Den siste tidens terror har frembrakt forutsigbare ryggmargsreflekser. Men vi har også fått et uvurderlig innblikk i hvordan folkemeningen beveger seg rundt noen av de mest relevante metafysiske konstruksjoner vi har i samfunnet: nemlig religion og ytringsfrihet. Det er en illusjon at disse må komme på kant.
Av William Throndsen, stipendiat i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU
«Det var kanskje ikke så heldig at krigshisseren par excellence, Benjamin Netanyahu, så sitt snitt til å marsjere i ytringsfrihetens stjernetog for på beleilig vis å vaske av seg litt blod på hendene. Han var ikke alene om dét foretagende. Det ble med ett ekstremt tydelig hva dette oppropet om ytringsfrihet hadde endt opp med å fungere som. Hykleriet ble overtydelig.»
Den første samlede reaksjonen var et blåøyd og blåstrupet hylekor til forsvar for ytringsfrihet. Vi skulle alle være Charlie, og før noen engang fikk tenke seg skikkelig om fremstod dette som det eneste valget. Det var vrient på dette tidspunktet å ha to tanker i hodet samtidig. Nyansene skulle la vente på seg. Massesuggesjonen bredde om seg. Strategien lot til å være: hvis vi bare roper høyt nok om mer ytringsfrihet, så vil vi få mer ytringsfrihet!
Selve ytringsfriheten var under angrep fra islamister, som bare «må finne seg i» å bli krenket av grovt obskønifiserende karikaturer av profeten – på tross av det faktum at en oppriktig sekulær røst neppe kan hevde og forstå det forholdet en troende har til sin religion og de reglene den formaner. Ytringsfrihet, på tross av sin unektelige status som metafysikk, skulle kanskje i denne forståelsen fremstå som mindre metafysisk enn andre oppfatninger.
For eksempel var det skammelig få som umiddelbart innså at vi er umiddelbart og relativt gladere i vår ytringsfrihet, enn vi er i muslimers rett til å bli krenket. Samtidig var det aldri vanskelig å erkjenne at når ytringsfrihet ble benyttet av dem vi ikke liker, til å «mobbe» dem vi oppfatter som svake eller marginaliserte, så vil sanksjonene uforhindret komme for dagen, ytringsfrihet opphøre og de skyldige få sin plass i skammekroken (og kanskje er det noen ganger berettiget, med fare for å drive undergravelse av eget budskap). Ytringsfriheten viste seg gradvis å være konsensusbasert.
Det var kanskje ikke før på den søndagen da alle samlet seg i Paris at uhildet forsvar for ytringsfrihet måtte vike og konvergere med helt andre reflekser hos selv de mest garvede forsvarere. Det var kanskje ikke så heldig at krigshisseren par excellence, Benjamin Netanyahu, så sitt snitt til å marsjere i ytringsfrihetens stjernetog for på beleilig vis å vaske av seg litt blod på hendene. Han var ikke alene om dét foretagende. Det ble med ett ekstremt tydelig hva dette oppropet om ytringsfrihet hadde endt opp med å fungere som. Hykleriet ble overtydelig.
Etterhvert forstod selv de fremste kvasi-liberalere at den konfronterende linjen kunne lede inn i et blindspor. Noen tok deretter til orde for besinnelse, og satte på dagsorden at terroren ikke hadde noe med islam å gjøre. En slik oppfattelse skal ha det til at den terror utført av ekstreme islamister ikke har noe med religionen islam å gjøre som sådan. Allikevel er det hevet over enhver tvil hvilken religion terroristene sverget til. Vi kan gjerne si at det ikke er et slikt uttrykk for islam vi ønsker å se her i vår hage – den var jo særdeles så ubehagelig i sin fremtoning! – men å hevde at den seneste terrorens motivasjon ikke hadde rot i en form for islam er intet mindre enn selvbedrag.
Enkelte vil gå så langt som å hevde at vi ikke engang kan skylde på amerikansk utenrikspolitikk, siden det er den lokale nød som etter sigende driver terrorismens gnist(!). Dette er helt klart en avsindig utrivning av moderne terrorisme fra sin egentlige og uomtvistelige kontekst, en strategi skapt for å la oss løpe fra vår betydelige skyld i problemene som rammer oss. En slik tankegang oppfordrer oss til vegetativ sikling foran nyhetskanalen hvis eneste budskap er en evigvarende gåte om oss-dem.
For å vende tilbake til ytringsfriheten, er det i utgangspunktet Voltaires definisjon som gjelder. Den har blitt gjentatt så mange ganger de siste dagene at det for denne skribenten ikke kan oppmannes mage til gjentagelse. Mange tok til orde for at denne forståelsen var uomtvistelig, uansett hvor mange tegninger vi trykket, muslimer vi krenket og dødstall vi la til. Men så viste det seg, tross høylytte krav om massetrykking av så flåsete og infantile tegninger som mulig, at det var få som faktisk ville legge seg på skinnegangen. Det var visst ingen krig allikevel. Hadde tvilen slått rot?
Enkelte vil kanskje hevde at ansvarlige medier ikke trenger være ansvarlige for denne ekstreme utøvelse av ytringsfrihet som vi nå er vant til at Charlie Hebdo tok på seg ansvaret for. Vi kan liksom ikke kreve dette av NRK. Hovedstrømskanalene er tross alt ikke i bransjen for å fornærme, de skal sørge for sitt publikum – eller har de faktisk mistet sin ryggrad? Hva om nerver nå ikke lenger kan mønstres til hverken å tegne eller trykke spottende tegninger av profeten? Herregud! Tenk om terroristene har vunnet!?
Om det skulle være så ekstremt viktig, og om det er slik vi ryggmargsrefleksivt tror, at om vi skal klare å holde Voltaire i hevd i noen som helst relevant form – eller om det nå i det hele tatt ble absolutt essensielt for å oppnå en effektiv og fornuftig kritikk av islam – så må vi spotte profeten, da er jeg sikker på at vi nok ville gått hen, risikert døden og gjort det. Allikevel er det på tross av at vi tenker det i prinsippet, ikke nødvendig i praksis. Det finnes andre midler. Å bli drept over en tegning av profeten er det relativt få som gidder, ytringsfrihet eller ei. La oss bare innse det.
Så jeg beklager. Det er som du frykter. Det er 1-0 til dem. Men hvorfor gråte krokodilletårer? Det er tross alt mer på spill i samfunnet enn satire. For at vi skal kunne oppnå en tilstand hvor vi alle kan nyte godt av en meningsfull ytringsfrihet, må vi sørge for å håndtere noen andre problemer først. Noen av dem kan glatt hevdes å være særdeles viktigere enn ytringsfriheten. Ytringsfriheten, i motsetning til hva du har blitt vant til å tenke, er ikke grunnleggende – den trenger flere andre grunnlag for å trives.
Hylekor om ytringsfrihet er et blindspor. Det bidrar til å sette konkrete problemer i bakgrunnen. Dette er trist, for ideelt sett bør vi kunne holde to tanker i hodet samtidig.
Se også
Charlie Hebdo cartoonist scoffs at supporters
Charlie Hebdo provoking a “union sacrée”
France becomes first country in world to ban pro-Palestine demos
Frankrikes største parti ikke invitert på nasjonal markering
Is a new revolution quietly brewing in France?
Relatert
Anders Behring Breivik – en dom over samtiden
« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen
IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt
Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?