Et nakent navn
I mine foreldres bokhylle hadde vi en feilversjon av boken Rosens navn av Umberto Eco, hvor kanskje femti sider er blanke. Jeg fikk med meg feilversjonen da jeg flyttet hjemmefra, for jeg knytter meg alltid litt ekstra til bøker, hvis de i tillegg til å være gode er litt feile.
Av Norunn Ottersen Seip, litteraturviter
Denne konstellasjonene av mester og student vil alltid være fylt av vemod. I alle religioner vil du finne en mystisk variant, det er menneskets higen etter å smelte sammen med guddommen. I en leser vil ofte det samme begjæret gjøre seg gjeldende, men i de suverene karakterer vil avstanden være akk så fremtredende, og ytterligere forsterket av læresvennen som portvokter.
Det var først år senere jeg leste den første gang, jeg fikk fylt inn det blanke gapet med en mer korrekt versjon fra biblioteket. Men hver gang jeg leser den er det den gamle versjonen jeg tyr til, og jeg blir like sjokkert hver gang. Tomt? Akkurat her? Deretter ender jeg på biblioteket og forteller til bibliotekaren at jeg har boken hjemme og at den er fylt med blanke ark, og bibliotekarene har hittil vært like uinteresserte hver gang.
I Rosens navn befinner vi oss på 1300-tallet i Nord-Italia. Den over åtti år gamle munken Adso fra Melk forteller om en uke i sitt liv da han var ung novise.
Den unge Adso befinner seg i et benediktinerkloster sammen med sin læremester, den lærde fransiskaneren William fra Baskerville. Et uforklarlig dødsfall har inntruffet i klosteret. En ung munk har styrtet i døden fra klosterets enorme bibliotek. William (som er en åpenbar middelaldersk parallell til Sherlock Holmes) skal undersøke hva som har skjedd. Men det er restriksjoner innlagt i Williams etterforskning. Han får under ingen omstendigheter lov til å gå inn i biblioteket.
Og hvilket bibliotek!
Rosens navn er en så mangfoldig bok at et handlingsreferat lett vil virke noe amputert. Boken kan leses på flere plan av ulike lesertyper. Det har jeg selv opplevd, for i perioden mellom første og siste gang jeg leste Rosens navn har jeg selv vært ulike lesertyper.
Da jeg leste den første gang, var jeg såpass ung at de fleste henvisninger til annen type litteratur (intertekstuelle forbindelser) – sett bort fra de åpenbare bibelske referansene – gikk meg hus forbi. Jeg hadde ikke engang lest en Sherlock Holmes-bok men jeg forelsket meg umiddelbart i den tørre, hyperintellektuelle, vennlige og lærde William likevel. At det fantes en argentinsk forfatter ved navn Jorge Luis Borges, som skrev så vakkert om biblioteker og labyrinter hadde jeg ingen anelse om. En samtale i Rosens navn lyder:
«Skal man lese andre bøker for å finne ut hva det står i én spesiell? Ofte må man det. Bøker taler ofte om andre bøker … ikke sjelden snakker bøker om bøker som om de snakket med hverandre».
Adso forteller dessuten – som de ofte gjør disse svennene – fra et nå i boken som ligger langt fra handlingen. I det svunne nået er løftet om den eldre mesterens død. Og de ulike tidene i boken fyller deg med den forgjengeligheten som kommer til deg ubedt om kveldene, og hvisker til deg at livet ditt er tomme sider i en bok.
Jeg så altså ikke hvem karakteren den blinde Jorge fra Burgos henspilte på de første gangene jeg leste den, men det hindret meg ikke fra å glede meg storlig over bøkene som snakket med hverandre. Noen år senere studerte jeg kristendom på universitetet, og jeg forflyttet meg delvis til en annen lesergruppe. Du skal ha en totalt anstendig sjel for å ikke bli fylt av morbid fascinasjon av de mange sektene som fyller boken. Rosens navn er et stort kjetterbål, fylt med tenger og ild.
I årene som har gått har jeg lest romanen med ujevne mellomrom, og etter hvert som jeg selv har utviklet meg, eventuelt degenerert, har jeg opplevd den noe annerledes. Det som ikke har forandret seg er den gleden jeg føler ved historien i Rosens navn, ved fanatismen, ved det hemmelige, labyrintiske kriminalmysteriet, ved ekstasen og inderligheten når alt blir et spørsmål om himmel eller helvete. Og ved logikken, William fra Baskervilles tørre, rolige stemme, som leter seg frem gjennom det som virker som kaos.
Men det er ikke Willliam som forteller. Slik Poirot har sin Hastings, Sherlock Holmes har sin Watson, og vår egen Thomas af Boueberg har sin Petter Hortten, har Umberto Eco gitt oss konstellasjonen av mester og læresvenn, hvor det er svennen som fører ordet. Det er et sympatisk fortellergrep når man først skal skrive om de suverene. Som William, eller Sherlock Holmes. Slik kan også vi litt mer haltende lesere også virres videre i fortellingen.
Denne konstellasjonene av mester og student vil alltid være fylt av vemod. I alle religioner vil du finne en mystisk variant, det er menneskets higen etter å smelte sammen med guddommen. I en leser vil ofte det samme begjæret gjøre seg gjeldende, men i de suverene karakterer vil avstanden være akk så fremtredende, og ytterligere forsterket av læresvennen som portvokter.
Adso forteller dessuten – som de ofte gjør disse svennene – fra et nå i boken som ligger langt fra handlingen. I det svunne nået er løftet om den eldre mesterens død. Og de ulike tidene i boken fyller deg med den forgjengeligheten som kommer til deg ubedt om kveldene, og hvisker til deg at livet ditt er tomme sider i en bok. For Adso er gammel når han forteller, og vet, slik vi vet, at det som er nå en gang skal bli et da.
«Stat rosa pristina nomine, nomina nuda tenemus (For den rosen som en gang var, er bare et navn, det vi har igjen er et nakent navn)».
Relatert
Om åndsdverger og det grimbergske
Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)
Underholdning i undergangen – The Road og Spengler