Filmomtale: Flankers, kan en krise forene?
Kortfilmen Flankers fra Newfoundland av den unge kanadiske filmskaperen Justin Oakey, forteller om dype sår som splitter et lokalsamfunn og en ulykke som gir mulighet til forsoning. Oakey har tidligere gjort seg bemerket med kortfilmen The World is Burning (se tidligere intervju med Justin Oakey her) som følger samme tematikk med utgangspunkt i rivningen mellom det urbane og lokale.
Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK
Med perspektiv fra sitt hjemsted, Newfoundland og småfiskere som lever en relativt kummerlig tilværelse i periferien av det senmoderne storsamfunnet, maler regissør og manusforfatter Justin Oakey et grått og isblått tungt landskap, hvor menneskene tydelig er merket av sin tid. De kjemper en navnløs kamp for å beholde restene av en tradisjonell tilværelse som samtiden ikke levner noen plass i offentlighetens flyktige bevissthet. I åpningen følger vi noen unge fiskere, med Pete som den ledende, en mann tydelig merket av et liv med mer motgang enn medgang. Ypperlig fremstilt av skuespilleren Joel Thomas Hynes, som og er en kjent samtidsforfatter og musiker fra Newfoundland. Han har en sårhet i det dypblå resignerte blikket, som gjenspeiler atmosfæren ellers, med et lydspor som er lavt jamrende og insisterende. Tonene får meg til å tenke på filmkomponisten Clint Mansells gripende gitartoner til The Wrestler.
Øysamfunnets landskap skildres vakkert med rå, upretensiøs kameraføring, trøstesløst og usentimentalt; surt og kjølig værbitt, og påminner mye om forblåste øysamfunn på Vestlandet og nordpå. Parallellene til den kampen primærnæringer og småsamfunn i Norge òg kjemper for å kunne bevare særgenhet og en, ifølge storsamfunnet, utdatert livsførsel og levevei er ikke vanskelig å se. Rivaliserende lokale fiskere søker ly for en bryggende storm i deres hjemhavn, og blir møtt med aggressivitet, anført av Pete. Man får forståelsen for en dyp rift som ligger langt tilbake, slik gjerne lokale feider gjør uten at man kjenner årsaken, som ofte ikke spiller noen rolle. Det er riften, den gamle spliden som kanskje strekker seg tilbake til generasjoner som er det som holdes i live. Den mer voksne familiefaren Keith, aksepterer motvillig at fiskerne, en eldre og yngre, søker nødhavn. Pete er tydeligvis på jakt etter en anledning til å få utløp for sin avmakt og oppsøker den yngste fiskeren Bud, og en slåsskamp bryter ut.
Da ser de en flamme i det fjerne, huset til Keith og hans kone har tatt fyr. Keith fomler med brannslukkeren. Det er den rivaliserende eldre fiskeren Vince som tar kontroll, og går fryktløst inn i huset og slukker brannen. Gnisten, flammen i striden slukner òg i samme øyeblikk, men vi spares heldigvis for hollywoodske omfavnelser og klam forbrødring. I stedet tegnes igjen det grå landskapet og Petes øyne da han ser fiskerne forlate dem på havnen synes å bære på en ny innsikt, ingen optimisme, men kanskje mer en visshet om at man er i samme båt og kjemper samme kamp. En respekt.
Filmens ytre handling er verken kompleks eller spektakulær, og på mange måter er filmen mer en antydning til et dypere underliggende drama hvor de stemningsmettede bildene og hovedpersonenes indre kamp slik det avspeiler seg i ansiktsuttrykk og reaksjonsmønstre er det vesentlige. Lokalsamfunnet og primærnæringene er i en håpløs situasjon, men uten at noen optimisme eller lykkelig slutt presenteres, så åpner brannen for ubrukte muligheter. Filmens tunge og truende skyer peker òg mot kjente og ukjente trusler som henger over lokalbefolkningen og verden ellers. Finnes det noen løsning?
Kortfilmen er like mye en prolog som en epilog. Man skulle gjerne sett fortsettelsen på denne historien. Som stemningsbilde gir den mye i sin styggvakre estetikk som nok særlig tiltaler de av oss med øy- og kystsamfunnet i våre årer. Tankene går videre til småbønder, småfiskere, småsamfunn, ja, småfolk rett og slett, satt under enormt press av krefter langt utenfor egen rekkevidde. Avmakten de opplever. Skal de små fellesskap bestå og overleve det globale stormværet som er i emning må uvesentligheter legges unna, synes og å være noe av Oakeys budskap, men seeren tilbys ingen ferdig pakkeløsning og tvinges til å tenke selv og trekke egne slutninger.
Assosiasjoner til mesterlige Winter’s Bone (les tidligere omtale her) vekkes, hvor og menneskeskjebner i periferien skildres uten å karikeres, hvor det er båndene til det nærmeste som betyr mest i en stadig mer usikker verden, samtidig som løsninger kan ligge der man minst forventer det.
Filmen har allerede blitt antatt på festivaler som Atlantic Film Festival og vil bli gjort mer allment tilgjengelig på et senere tidspunkt.
Se trailer her:
[vsw id=”105088339″ source=”vimeo” width=”620″ height=”348″ autoplay=”no”]
Relatert
Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey
Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami
Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett
Fisk, men ikke folk er lønnsomt
Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn
Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal