Vår næring har gjennomgått en metamorfose de siste femti årene. Det som en gang var rent kyllingkjøtt, ser ut til å inneholde alarmerende mengder medisinsk avfall.

Av Emma Gerritsen, skribent, vandrer, observatør, europeer, tidligere samfunnsredaktør i Samviten

Stadig flere ønsker å ta tak i noe av årsaken til allergiutbrudd og sykdom som skyldes matkvaliteten. Stadig flere ønsker å vite hvor maten kommer fra og hva den har vært gjennom. Stadig flere krydrer hverdagen med egendyrkede urter og spirer.

Nylig publiserte Nationen en artikkel om at 32 prosent av alle kyllingfileter som selges i butikken var smittet med den antibiotikaresistente bakterien Extended Spectrum Betalactamase (ESBL) i 2012. Året før var det 43 prosent, og antibiotika brukes intensivt i blant annet oppdrettsnæringen for å fremme dyrenes vekst.

Mest mulig for minst mulig penger

Matproduksjonen i dag handler i stor grad om effektivitet, mengde og lave kostnader, der det øverste målet er å tjene så mye som mulig penger. I Norge er dagligvarehandelen sterkt konsentrert og fire dagligvarekjeder kontrollerer 99 prosent av markedet. Pengestrømmen og avgjørelsen om hva som skal være i butikkhyllene tas i realiteten av en håndfull personer. Disse personene tilhører det øverste sjiktet av Norges rikeste menn.

Trolig er strategien å skape et størst mulig marked gjennom å selge mest mulig av veldig lite. Det fører igjen til at kyllingen inneholder medisinsk avfall eller må nøye seg med et burareal på størrelse med et A4 ark. Dessuten blir maten vi spiser tilsatt aromaer, fargestoffer, konserveringsmidler og et helt spekter av e-stoffer. Også grensen for hva som er lov av sprøytemidler utvides stadig, nettopp på grunn av skadedyrenes resistens. Hensikten er å få produktet til å se ut som noe annet enn det den er. Hvilket fører til kunstig mat som går på bekostning av natur og kultur.

Vi høster det vi sår

Prosessen starter ofte allerede i så-fasen, og genmodifiserte produkter har siden 1990-tallet fått store markedsandeler og økonomisk betydning. Hurtigvoksende og sprøytemiddelresistente planter, som er blant egenskapene til genmodifiserte planter, er pr. dags dato fortsatt forbudt i Europa. Men dette er dominerende trekk hos soya-, mais-, raps- og bomullsproduksjonen i andre deler av verden, blant annet i USA. I 2010 var 80 prosent av all soya som ble produsert i verden genmodifisert.

Det enorme amerikanskbaserte konsernet Monsanto er blant selskapene som har tatt patent på sine frø. Selskapet fører en aggressiv retorikk mot både bønder og markedet for å få solgt deres produkter. Argumentene om å måtte kunne brødfø 10 milliarder mennesker innen 2050 tar kaken. For det kan vi allerede. Til tross for at godt over 800 millioner mennesker sulter i dag, produserer vi nok mat til å brødfø den anslåtte verdensbefolkningen i 2050. Problemet er bare at mellom 30 og 50 prosent av all mat havner i søppelkassen.

Sluttsummen på kassalappen

Vi må betale dyrt for matindustriens utvikling som fører til mest mulig økonomisk gevinst for oligarkene. Altså et fåmannsvelde av matkonger der noen håndfulle aktører regjerer. For å hindre at avlinger går tapt blir planter dynket i plantevernsmidler som beskytter mot skadedyr. Av den grunn trenger planten i mindre grad å bygge  opp et eget immunforsvar, og som konsekvens inneholder en sprøytet appelsin 40 prosent mindre c-vitaminer enn en økologisk appelsin. C-vitaminer er fruktens immunforsvar, og da er det kanskje ikke rart av vitaminmangel er så utbredt i befolkningen i dag.

Ikke bare vi må betale dyrt, men også naturen. Den kjemiske sprøytemiddelbruken går ikke bare utover skadedyrene, men også resten av det biologiske mangfoldet. Og ikke minst jordsmonnet og grunnvannet.

Etterspørsel fra matindustrien fører i tillegg til at diversiteten av sorter forsvinner når bønder går over til å dyrke noen få sorter de kan tjene penger på. I dag baseres matproduksjonen på rundt 100 arter, og av disse står mais, hvete og ris for drøyt 60 prosent av all matproduksjon.

Dette gjør jordbruket enormt sårbart, noe potetepidemien i Irland på 1800-tallet illustrerte. En hel nasjon sultet, nettopp fordi de kun dyrket én potetsort, som igjen ble rammet av sykdom.

Tanken på god, ren og rettferdig mat er derimot ikke hverdagskost for flertallet. Det er opp til hver enkelt å ta ansvar og velge å bli medprodusent ved å stille spørsmål og krav ved maten vi har på tallerkenen. Det er opp til hver enkelt å ville vite, for så å handle ut fra det.

Gladlaksen og heldiggrisen

For å konkretisere ytterligere kan vi vende tilbake til velferdssamfunnet Norge, hvor gladlaksen forlengst har blitt et unntak. Norge er blant de største eksportørene og konsumentene av laks i verden i dag, og oppdrettsnæringen blomstrer. En gjennomsnittlig nordmann spiser 8 kg laks hvert år, hvorav størsteparten er oppdrettslaks.

Vi har lært at den feite fisken er en gullgruve av omega-3- fettsyrer. Markedet vil få oss til å fortsette å tro på det, og vi tar det som god fisk. Det er essensielt å stille spørsmål ved dette. For som vi alle vet, spiser ikke laksen skalldyr lengre. Skalldyr er det som får kjøttet til å bli rosa. Ei heller svømmer laksen mot den strie strømmen for å legge egg samme sted den selv ble vekket til live.

I dag er oppdrettslaksen bare feit, bokstavelig talt. Den svømmer rundt i trange nett, blir fôret med soya fra Brasil og lider av lakselus som blir bekjempet med enorme mengder kjemikalier som har vist seg skadelige ikke bare for fisken, men og miljøet omkring (les artikkel hos Miljøstatus). Antibiotika benyttes i tillegg mot bakterisykdommen kaldtvannsvibriose.  Matingen er så kraftig at den må på diett i  14 dager før slaktningstid for å kvitte seg med overskuddet. Utsagnet “man blir det man spiser” gjelder også for laksen. Konsentrasjonen av omega-3 synker, mens spor etter skadelige miljøgifter stiger. Laksen er kanskje blitt gunstig for lommeboken, men ikke for vår helse.

Ta ansvar som medprodusent

Den dagen mat ble en del av det kapitalistiske systemet, ble den målt i kroner og ører. Det har gått kraftig utover biodiversitet, dyrevelferd og vår egen helse. Matindustriens knivkamp provoserer og bekymrer, men det inspirerer også til forandring.

Til tross for at mye kunnskap i vitenskapssamfunnet er blitt låst i et skap, og mange av fremtidens avgjørelser tas bak lukkede dører, vokser bevisstheten i befolkningen. Stadig flere ønsker å ta tak i noe av årsaken til allergiutbrudd og sykdom som skyldes matkvaliteten. Stadig flere ønsker å vite hvor maten kommer fra og hva den har vært gjennom. Stadig flere krydrer hverdagen med egendyrkede urter og spirer.

Som konsekvens opprettes mat- kooperativer, urbane hageprosjekter popper opp, ulike organisasjoner setter tema på dagsorden, og omsetningen av økologiske varer har steget med 31 prosent det siste halvåret.

Tanken på god, ren og rettferdig mat er derimot ikke hverdagskost for flertallet. Det er opp til hver enkelt å ta ansvar og velge å bli medprodusent ved å stille spørsmål og krav ved maten vi har på tallerkenen. Det er opp til hver enkelt å ville vite, for så å handle ut fra det. Først da kan man si god appetitt med oppriktighet.

Relatert

Vermont og kampen mot GMO

Kampen mot palmeoljen er på langt nær over

Sunn mat henger sammen med kultur og tradisjon

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Unge matspirer skaper liv og røre – Slow Food Youth Network

The Slow Movement – Langsomhetens filosofi

Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

“Permakultur er løsningen på alt!”

Trenger vi matproduksjon i Norge?

Dagros og Soyaimporten

Oppdrettslaks verre enn sitt dårlige rykte – forskere slår alarm

Fiskeoppdrett – en økologisk katastrofe