Protestene i Hong Kong – paradokser og uklarheter

HK Police

Den som følger nyhetene kan ikke ha latt være å få med seg den siste ukens utvikling i Hong Kong. Det har lenge ulmet, noen vil kanskje si helt siden Storbritannia og Kina kom til enighet om Hong Kongs fremtid i 1984, men de siste årene har utviklingen skutt fart. Utgangen av den nåværende situasjonen er vanskelig å forutsi med sikkerhet. Men et par tendenser i det som er skrevet om den, og bakteppet for omstendighetene mer generelt, er verdt en nærmere titt.

Av Knut Jacobsen, statsviter

Til et medielandskap som lider av kollektivt kortidsminne, eller en trang til å unngå sammenligninger som kan risikere å komplisere bildet som presenteres, er det verdt å minne om hvordan Occupy-bevegelsen ble møtt i USA, og hvordan andre protestbevegelser av en viss størrelsesorden mer generelt har blitt møtt i de vestlige demokratiene.

Det første paradokset dreier seg om mediedekningen. At unøyaktigheter dominerer debatten er langt fra enestående i denne saken, men det må allikevel tas tak i. Det mest åpenbare her er tanken om at Kina i år brøt et tidligere gitt løfte. Om en leser som ikke er spesielt godt kjent med saksfeltet kjapt pløyer gjennom et par artikler om det som nå skjer i Hong Kong, vil vedkommende trolig sitte igjen med et inntrykk av at Kina langt på vei hadde lovet Hong Kong et fullkomment demokrati.

Et eksempel på en slik fremstilling, som kunne kommet fra en hvilken som helst nyhetsleverandør: «[…] as part of the handover, the Chinese government in Beijing promised to let Hong Kong keep its special rights and its autonomy — a deal known as “one country, two systems.” A big part of that deal was China’s promise that, in 2017, Hong Kong’s citizens would be allowed to democratically elect their top leader for the first time ever. That leader, known as the Hong Kong chief executive, is currently appointed by a pro-Beijing committee.

1443359_68956221

Skyline over Hong Kong

In 2007, the Chinese government reaffirmed its promise to give Hong Kong this right in 2017, which in Hong Kong is referred to as universal suffrage — a sign of how much value people assign to it. […] in August [2014], Beijing announced its plan for Hong Kong’s 2017 elections. While citizens would be allowed to vote for the chief executive, the candidates for the election would have to be approved by a special committee just like the pro-Beijing committee that currently appoints the chief executive» (se «Hong Kong’s unprecedented protests and police crackdown, explained»).

Dette er, for å si det forsiktig, en forenkling som utelater mye. Kjennelsen fra 2007, som det vises til, sier for det første eksplisitt at en nominasjonskomité vil tas i bruk for å velge ut kandidater. Dette er altså ikke noe som først ble klart i august i år (se «Full text of NPC decision on Hong Kong’s constitutional development»).

Artikkel 45 i Hong Kongs Basic Law – som trådde i kraft ved maktovertagelsen i 1997 – sier følgende: «The Chief Executive of the Hong Kong Special Administrative Region shall be selected by election or through consultations held locally and be appointed by the Central People’s Government.  The method for selecting the Chief Executive shall be specified in the light of the actual situation in the Hong Kong Special Administrative Region and in accordance with the principle of gradual and orderly progress. The ultimate aim is the selection of the Chief Executive by universal suffrage upon nomination by a broadly representative nominating committee in accordance with democratic procedures» (les mer her).

En fullstendig gjennomgang av Hong Kongs lovverk, avtalen mellom Storbritannia og Kina, og utviklingen siden den tid, er utenfor rekkevidden til denne teksten, samt utenfor kunnskapsfeltet til denne skribenten. Men det er vanskelig å se hvor tanken om et løfte om et demokrati verdt navnet har sin opprinnelse, foruten muntlige hint som har blitt tolket vel optimistisk.

IM000050.JPG

Harvard-professoren Larry Lessig er langt fra alene om å foreslå at det politiske systemet slik det har utviklet seg i USA er omtrent like demokratisk som det i Hong Kong. Enten man er enig eller ikke i denne vurderingen, så er det fra den amerikanske originalutgaven at Occupy-bevegelsen i Hong Kong har hentet navn og inspirasjon.

Chris Patten, Hong Kongs siste guvernør, har selvsagt rett når han sier at Kina lener seg på et lovverk skrevet i vendinger som gir et veldig fleksibelt tolkningsrom (se «Hong Kong protests: Did China go back on its promises?»). Men dette er langt fra noen særegen kinesisk praksis. Og all den tid artikkel 158 i Basic Law spesifiserer at «the power of interpretation of this Law shall be vested in the Standing Committee of the National People’s Congress» (les her), nytter det lite å hevde at ens egen tolkninig er mer i tråd med dokumentets påståtte «reelle intensjoner». I siste instans ligger uansett tolkningsautoriteten hos Den nasjonale folkekongress’ stående komité.

Det er riktig at den umiddelbare bakgrunnen for den siste og foreløpig mest intense runden med protester er vedtaket fra august i år. Men om man ut fra dette trekker konklusjonen om at (i) dette er noe som kommer som en overraskelse, eller som stemmer dårlig overens med Hong Kongs Basic Law, eller (ii) at dette er et demokratisk tilbakesteg sammenlignet med den nåværende utvelgesesprosessen (for ikke å nevne styreformen som ble praktisert under britene), så er dette en misforståelse.

Det eneste vedtaket fra 31. august spesifiserer som kanskje kan kalles en overraskelse er at det kun blir 2-3 kandidater å velge mellom, og at mer enn halvparten av de 1200 medlemmene av nominasjonskomiteen må stille seg bak disse kandidatene for at de skal komme gjennom nominasjonsprosessen (se «Full text: NPC Standing Committee decision on Hong Kong 2017 election framework»). Men igjen, dette er kun overraskende og nytt om man regnet med at Beijing ville styre systemet i en retning som åpnet opp for en reell trussel mot det etablerte.

DSC_4490

Foto: Knut Jacobsen

Allerede før overgangen var det mye pessimisme knyttet til ferden frem mot 2047, så tanken om at Beijing plutselig har skiftet kurs har lite med virkeligheten å gjøre. Universell stemmerett kommer – hurra, hurra – men menyen vil neppe innebære noe for enhver smak. Mer spesifikt: menyen vil begrenses til kandidater som er positivt innstilt til Kinas sentrale myndigheter. Frustrasjonen mot dette er forståelig, men det er uredelig å påstå at dette er et avtalebrudd uten å begrunne det nærmere enn ved å påpeke målet om universell stemmerett.

Det andre paradokset dreier seg om hvordan demonstrantene har blitt møtt av politi og myndigheter. Bruken av tåregass har blitt kritisert, og demonstrantenes fredelighet hyllet. Dette er riktig og viktig. Ut fra den informasjonen som foreligger er det ingenting som tyder på at demonstrantene ikke har oppført seg eksemplarisk, og i mange tilfeller har de blitt møtt av en uforholdsmessig sterk politirespons.

Men til et medielandskap som lider av kollektivt kortidsminne, eller en trang til å unngå sammenligninger som kan risikere å komplisere bildet som presenteres, er det verdt å minne om hvordan Occupy-bevegelsen ble møtt i USA, og hvordan andre protestbevegelser av en viss størrelsesorden mer generelt har blitt møtt i de vestlige demokratiene.

Det er i det hele tatt vanskelig å unngå å se paradokset i at en underskriftskampanje som for tiden har rett under 200 000 underskrifter henvender seg til Obama, i håp om at presidenten vil presse det kinesiske lederskapet til ikke bare å unngå å slå ned på protestene, men også «to honor its promise of democratic elections to the Hong Kong citizenry» (les her).

Harvard-professoren Larry Lessig er langt fra alene om å foreslå at det politiske systemet slik det har utviklet seg i USA er omtrent like demokratisk som det i Hong Kong (se «Larry Lessig Compares America’s Democracy to Hong Kong’s»). Enten man er enig eller ikke i denne vurderingen, så er det fra den amerikanske originalutgaven at Occupy-bevegelsen i Hong Kong har hentet navn og inspirasjon. Denne bevegelsen, og hvordan den ble møtt, er nå så godt som glemt.

141005-world-hongkong-735a_501da4b23defd7367d5acd006a4c34d8

Hva står man igjen med? Hovedkonkurrentene vil se hverandres Occupy-bevegelser i et positivt lys, og deres trofaste budbringere vil karakterisere den andres interne problemer som symptomer på en mer omfattende politisk sykdom.

Å påpeke et amerikansk demokratisk underskudd, medienes selektive minne (eller tendensiøse vinkling), eller hvordan politiet i USA oppfører seg mot protesterende folkemasser, er imidlertid ikke det samme som å legitimere det samme i Hong Kong. Og her beveger vi oss inn på det tredje paradokset, som vi kan kalle insisteringen på at en skjult  amerikansk hånd lurer i bakgrunnen. Som det har blitt påpekt (se «The (NED Financed) Hong Kong Riots») donerte det amerikanske statsfinansierte National Endowment for Democracy i 2012 (tall for 2013 foreligger ikke enda) i underkant av en halv million dollar med formålet følgende formål:

«To foster awareness regarding Hong Kong’s political institutions and constitutional reform process and to develop the capacity of citizens – particularly university students – to more effectively participate in the public debate on political reform, NDI will work with civil society organizations on parliamentary monitoring, a survey, and development of an Internet portal, allowing students and citizens to explore possible reforms leading to universal suffrage» (les mer her).

Dette er imidlertid langt fra astronomiske summer. Lommepenger sammenlignet med overføringene til Ukraina i forkant av krisen der, og USAs økonomiske bistand til tross: protestene har en grobunn i en bred folkelig misnøye med tingenes tilstand. Jeg vil påstå at narrativet «om en skjult amerikansk hånd» er paradoksalt i den forstand at det virker å være resultatet av at det lokale for mange her kolliderer med det globale.

Hong Kong Umbrella Protests October 1 05

For de som ønsker en motvekt til USA velkommen – en innskrenking av de frie tøylene unipolariteten tilkjenner sin hegemon – representerer fremveksten av Kina (sammen med Russland og øvrige BRICS-land) en positiv utvikling. På den måten blir situasjonen i Hong Kong en uvelkommen gavepakke til USA. Altså sand i tannhjulene til Beijing, som allerede har nok med å overbevise Taiwan om at en innlemmelse under formelen «et land, to systemer» er til deres egen fordel. Den siste tiden har Kina også opplevd økende utfordringer  knyttet til Xinjiang.

På «det store sjakkbrettet», for å låne fra Brzezinskis noe pompøse boktittel, står situasjonen i Hong Kong for disse som en kilde til dissonans. På motsatt side av dette brettet finner vi eksempelvis Minervanetts Markus N. Reitan, som i en artikkel er dønn ærlig i sitt forsvar for vestlig imperialisme og tøylesløs kapitalisme. Han oppfatter begivenhetene som et ledd i overgangen fra et Washington-konsensus til et Beijing-konsensus (se «Tapet av Hong Kong»).

Hva står man igjen med? Hovedkonkurrentene vil se hverandres Occupy-bevegelser i et positivt lys, og deres trofaste budbringere vil karakterisere den andres interne problemer som symptomer på en mer omfattende politisk sykdom. Spørsmålet er i første omgang hvor lenge protestene i Hong Kong vil vedvare. Det er vanskelig å se for seg at kravene vil imøtekommes og at Kina vil gi Hong Kong en mer reell og omfattende autonomi. Det er også vanskelig å se for seg en gjentakelse av 1989 (som var en tid hvor det kinesiske lederskapet gikk gjennom en rekke kriser med korte intervaller, og hvor protestene skjedde i landets politiske hjerte).

Det er lite som tyder på at det nåværende forholdet mellom fastlandet og Hong Kong, uansett om de sentrale myndighetene skulle tilkjenne sistnevnte noen symbolske frynsegoder, vil være av en kortsiktig natur.

HONG-KONG-MAIN_2092631a

I dette tilfellet er Kina også godt hjulpet av det faktum at en betydelig del av befolkningen i Hong Kong er uenige med Occupy-bevegelsens mål og metoder. Ifølge South China Morning Post har over 1,5 millioner innbyggere skrevet seg på underskriftskampanjen mot Occupy-bevegelsen. Til sammenligning fikk Occupy-bevegelsen 800,000 innbyggere til å stille til den uoffisielle avstemningen avholdt i juni i år (se «Police say anti-Occupy Central turnout was higher than July 1 march»).

Ettersom dagene går, og situasjonen med avstengte områder som påvirker den økonomiske situasjonen fortsetter, vil det ikke være overraskende å forvente en økt motstand. Ihvertfall såfremt myndighetene ikke tyr til ytterligere vold, eller det blir påvist at de benytter seg av triademedlemmer for å skremme vekk fredelige demonstranter.

På den andre siden er det enda vanskeligere å se for seg at den politiske atmosfæren som har bygget seg opp i Hong Kong skal forsvinne helt uten videre. Den økonomiske situasjonen er verdt å ta med i betraktningen: i 2008 ble en av fem innbyggere klassifisert som fattige av myndighetene, og FN slo fast at Hong Kong hadde større inntektsskjevhet enn noen annen by i Asia (se «Hong Kong Poverty Line Shows Wealth Gap With One in Five Poor»  og «Hong Kong Has Highest Income Disparity in Asia, UN Report Says»).

Hong Kongs rikeste har i stor grad fremtrådt som Beijings støttespillere (mange av dem har tjent seg rike nettopp på gode handelsforbindelser med fastlandet, slik situasjonen også i stor grad er i Taiwan), mens reallønna for brede befolkningslag har sunket jevnt og trutt (se «Hong Kong democracy and Beijing’s promise»).

I den nevnte Minerva-artikkelen skriver Reitan: «I en bisarr og uheldig tvist har flere virvelløse «kapitalistiske» aktører i kortsiktig egeninteresse tatt Kommunistpartiets side». Mon tro om han her ikke undervurderer disse aktørenes evne til å vokte sine formuer med et langsiktig blikk. Det er lite som tyder på at det nåværende forholdet mellom fastlandet og Hong Kong, uansett om de sentrale myndighetene skulle tilkjenne sistnevnte noen symbolske frynsegoder, vil være av en kortsiktig natur.

Pro Democracy Supporters Attempt To Bring Hong Kong To A Stand Still With Mass Rally

Det er ikke overraskende at egeninteresserte aktører (som kapitalister flest ikke legger skjul på at de er) setter den økonomiske fremtiden til seg og sitt over et ønske om en sterkere autonomi det er vanskelig å omregne til profitt. Det er også verdt å ta med seg at da Hong Kong ble tilbakeført til Kina, utgjorde regionen 18% av total BNP, mens tilsvarende tall nå er nede i 3%. Hong Kongs relative verdi for fastlandet er altså neppe av samme størrelsesorden som den en gang var, selv om den fremdeles er betydelig (se «Hong Kong used to be 18 percent of China’s GDP. Now it’s 3 percent»).

At disse som har tjent seg rike på dagens system burde frykte Kommunistpartiets mulighet til å påvirke rettssystemet i Hong Kong, forutsetter at de sentrale myndighetene skulle se seg tjent med å begynne å stikke kjepper i forretnings-hjulene. Lite tyder på det. Overenskomsten mellom en autoritær styreform og kapitalisme er et av kjennetegnene til Beijing-konsensusen Reitan skriver om. Faktisk er det sannsynlig at visse grupper som er tilsluttet protestene sees på som en langt mer direkte trussel av disse kapitalistaktørene, mest åpenbart Left21 (les bevegelsens egenbeskrivelse her).

Det er unektelig sant at Hong Kong i løpet av sin kolonitid utviklet en distinkt og egen kultur som neppe vil oppløses smertefritt.

På spørsmål om hva venstresiden vektlegger i disse protestene svarte en av deres aktivister følgende: «In this democratic movement, we have been trying to push the economic and labor side. We’ve been doing this by 1) organizing public talks on the ground for protesters; 2) trying to bring out the capitalist dimension of Hong Kong’s political problems in our articles and other materials; 3) building a local labor and grassroots coalition with the democratic movement; 4) we’ve also managed to get the support of various trade unions around the world, such as the UK National Union of Teachers, which released a statement today in solidarity with Hong Kong (se «Hong Kong Protests FAQ»).

Det er altså gode grunner til å anta at misnøyen neppe bare handler om hva Beijing har gjort og gjør som påvirker den politiske friheten, men også om økonomiske fremtidsutsikter som ser langt mindre lyse ut enn fortidens glansdager. Det er et inntrykk som også blir forsterket av den økende mengden besøkende shoppingturister fra fastlandet, hvis antall og atferd opptar mange.

KKfnoHCd-0zdoviQ6MBLdQ4p9Rk3PiqyBFDffJxsBq3Q

En ting er å ha en fattig og stakkarslig autoritær stat som nabo, som kan beskues på avstand fra ens koloniherrers trygge favn. Noe ganske annet er å først bli innlemmet i denne for så å oppleve at (et segment av) innbyggere herfra i økende grad er i stand til å innta ens «eget» territorium og kjøpe varene man selv i stadig mindre grad er i stand til å finansiere.

At de sentrale myndighetene fra denne dertil legger klare føringer for hvordan Hong Kong skal styres blir prikken over i-en, og selvsensur av mange som frykter for å si noe som i fremtiden kan brukes mot dem hjelper ikke på inntrykket av et medielandskap som blir mindre fritt. En mer generell forakt mot fastlandet (som kommer til uttrykk i en retorikk som i stor grad smelter sammen innbyggere og lederskap herfra) ser også ut til å være på anmarsj.

Det er unektelig sant at Hong Kong i løpet av sin kolonitid utviklet en distinkt og egen kultur som neppe vil oppløses smertefritt. Med Ackbar Abbas’ ord: «It is not true, as some might wish to believe, that if you scratch the surface of a Hong Kong person you will find a Chinese identity waiting to be reborn. The Hong Kong person is now a bird of a different feather, perhaps a kind of Maltese Falcon».

Samtidig er det langt fra fullstendig enighet i befolkningen om at kampen for et genuint demokrati er verdt å kjempe, koste hva den koste vil. Hong Kong, og «Stor-Kina» forøvrig, går altså inn i mildt sagt spennende tider frem mot 2047 (når avtalen mellom Storbritannia og Kina utgår), uansett hvordan denne runden med protester ender.

 

Relatert

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Mer vekst = mer ulikhet?

Hegemoniske krampetrekninger

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

 

Fotnote


[i] Abbas, Ackbar (1997). Hong Kong: Culture and Politics of Disappearance, Hong Kong: Hong Kong UP, s. 2.