Alain Badious endetidsfilosofi

skala_lev_planeta_oblaka_aslan

Kali Yugas ende er som Guénon påpeker kvantitetens herredømme, der alt fast, kvalitativt løses opp i piskende strømmer av løsrevet informasjon, virtuell kapital, handelsvarer, og rotløse fragmenter av mennesker. Rasjonalitetens forherdede murer slår sprekker og mister troverdighet i møte med flere og flere traumatiserende begivenheter den ikke forstår, men som den forsøker å verge seg mot ved å kalkulere trygghet i et mangfold av disipliner.

Av Jo Hammerstad

Verden er alltid skeptisk og angstfull i møte med dette nye. Den forsøker å benekte dets eksistens og signifikans, og vil glatte over med gamle forklaringsmodeller. Så det kreves alltid et bevisst valg i en situasjon av usikkerhet for at en begivenhet skal kunne komme inn i verden.

“All thought begets a throw of the dice”.

– Stéphane Mallarmé –

Et tomrom står der vi skulle hatt en forankring i en absolutt sannhet. De store valgene, de store visjonene og kongstankene svikter i svevet, noe som gjør både lederskap og trofasthet til autoritet vanskelig. De vise forstummer. De dumme tar da talerstolene og kompenserer for manglende sikkerhet med store ord, lar det gå inflasjon i språket inntil boblen må sprekke. Ordet mister sin makt til å bevege og skape entusiasme.

Den moderne filosofien har klamret seg til nettopp språket for liksom å ekstrahere ut en siste mening nå som den ikke lenger har selvtillit nok til å forsøke å tale om metafysiske sannheter. Heidegger og Gadamer har forsøkt å finne mening gjennom hermeneutisk fortolkning, og den analytiske filosofien gjennom å kartlegge lovmessighetene for hva som meningsfullt kan sies.

Alain Badiou

Alain Badiou

Postmodernistene har funnet mening i destruksjonen av de store samlende historiene, og varme i det å brenne alle store metafysiske byggverk ned til grunnen. Igjen står en pluralitet av meninger, noe som gjør at de som roper høyest får mest gjennomslag, og massemedienes kapitalstyrte dommedagsbasuner styrer derfra takten ned i undergangen.

I denne situasjonen er det at Alain Badiou nå forsøker å gjenreise filosofien fra sin sotteseng og gi den en samlende og ledende posisjon i endekampen. Badiou forstår filosofi som et logisk opprør mot falske strukturer: et risikabelt, krigersk prosjekt der et rom kan skapes hvor tidens store begivenheter kan kontempleres sammen. Begivenheten er utgangspunktet for denne typen tenkning, og med begivenhet mener Badiou de store genererende hendelsene innen politikk, vitenskap, kunst og kjærlighet. Hendelser som skaper noe radikalt nytt som ikke kan forklares ved hjelp av gamle modeller.

Verden er alltid skeptisk og angstfull i møte med dette nye. Den forsøker å benekte dets eksistens og signifikans, og vil glatte over med gamle forklaringsmodeller. Så det kreves alltid et bevisst valg i en situasjon av usikkerhet for at en begivenhet skal kunne komme inn i verden. Det kreves et heroisk valg som kan akseptere usikkerhet og selv definere sannheten, uten garanti i noen ytre sannhet. Det er de som er i stand til å ta slike valg, og være trofaste mot begivenhetens sannhetsprosess som kan regnes som subjekter, som sanne bevegere. Og det er i grunn ikke så mange, så Badious filosofi er elitistisk.

Heideggers masochisme overfor språkets gudinne var imidlertid langt mer edel enn den analytiske filosofiens sadistiske torturering av henne. Hvilket ikke bare vitner om dens impotens, men og dens totale mangel på filosofisk eros.

devushka_-okno_-mirozdanie

Et eksempel på slike valg kan være revolusjonær aktivitet. I en gitt situasjon er det misnøye og opptøyer, og det etablerte vil forsøke å definere dette som uorden innenfor sitt verdenssyn. Det radikale subjekt ønsker derimot å gripe begivenheten og definere den som en ny orden, slik vi for eksempel så Lenin gjøre under den russiske revolusjon. Et annet eksempel kan vi finne i kjærligheten.

Den store kjærligheten er ikke noe som plutselig en dag kanskje dukker opp. Det er en grunnleggende usikkerhet også her, hvor man i møte med den andre dristig satser på at det er den eneste ene. Det er ikke kjærlighet ved første blikk, men i etterkant ble det kanskje kjærlighet ved første blikk, fordi man var trofast nok mot begivenheten til å ta inn over seg dens hemmelige gave og sannhet.

For Badiou er det irrelevant om det historisk sett har eksistert en vellykket revolusjon eller et vellykket kjærlighetsforhold, for det filosofiske rommet han er interessert i er rikere enn alt historisk. Det dreier seg ikke om kalkulering av muligheter, men om hvilke sannheter man ønsker å utforske og gi rom for.

Filosofien må imidlertid helbredes skal den kunne håpe på å få noen troverdig spekulativ slagkraft, og Badiou mener vi her må se på de betingelsene som skal til for å gjøre en sterk og sunn filosofi mulig. De fire betingelsene er kjærlighet, kunst, politikk og matematikk/vitenskap. En filosofi må være i stand til å si noe om alle disse områdene. Den må kjenne eros for å kjenne sofia. Den må kjenne det vakre som åpner gjennom kunsten.

Den må forholde seg til makten slik den utfoldes i menneskets samfunn, samtidig som den med fornuften må sikre seg et rom utenfor språket som gjør den immun mot relativismens selvdestruktive dans av fragmenterte meninger. Det er særlig denne siste betingelsen som har manglet i vår moderne filosofi. Inntil romantikken var filosofi og matematikk historisk sett nært knyttet sammen, men derfra gikk filosofiens begjær mer mot det poetiske, med Nietzsche og Heidegger som hovedbegivenheter, mens matematikken knyttet seg til vitenskapene.

Adler mit Mädchen

Filosofien skal ikke jage etter de store begivenhetene, men la dem slippe inn i sitt rom i det tempoet den selv finner nødvendig. Der alt piskes rundt i hurtigere og hurtigere tempo ligger den sanne radikaliteten i det å likevel ta seg tid til besinnelse, noe som i vår tid krever en egen form for mot.

Det som for filosofien startet med en poetisk flørt hos Novalis, endte med Heidegger opp som en skamløs masochisme overfor poesiens månegudinne, et fromt håp om at hvis tenkningen bare var ydmyk nok skulle poesien kunne gi den alt. Og noe kunne hun gi, men i lengden mistet hun respekten for den knelende tenkeren, og språkets vulgarisering og inflasjon ble et faktum.

Månegudinnen ønsket en sterk mann som kunne veilede, og har spredd sine muser ut i alle retninger på leting etter ham. Og av og til gripes en mann, til og med i dag, prøvende, av musenes kraft. Han inspireres i erfaringen av dette åpne, ønsker å dvele der, for han forstår ikke at det er han som må bygge et rom der språket kan dvele. Oppgaven er ikke å bo i språket som i en livmor, men å stå som et fast punkt hvor språkets gudinne kan finne hvile.

Heideggers masochisme overfor språkets gudinne var imidlertid langt mer edel enn den analytiske filosofiens sadistiske torturering av henne. Hvilket ikke bare vitner om dens impotens, men og dens totale mangel på filosofisk eros. Men en viss sans for det logiske og matematiske er det i analytisk filosofi, som hvis den kjenner sin plass kan ha betydning.

Det er nettopp i matematikken Badiou finner det han regner som en av filosofiens viktigste medisiner, nemlig Cantors setteteori. Setteteorien er den grenen av matematikken som best evner å tenke forskjell qua forskjell. Altså det radikalt unike som faller utenfor sammenligningens paradigme. Det er den disiplinen som fremfor noen beskjeftiger seg med ren kvantitet løsrevet fra det kvalitative, og løsrevet fra et forutbestemt hierarki.

Paolo Girardi

I kunsten nevner Badiou syv dikteriske begivenheter som preger vår tid, der han trekker frem Hölderlin, Mallarmé, Rimbaud, Trakl, Pessoa, Mandelstam og Celan, som på ulike vis beskjeftiger seg med avsettelsen av objektet. Det vesentlige her er altså å finne et uavhengig subjekt, et fast punkt som kan utfordre verden utenfra.

Mengdelæren kan brukes til å symbolisere en immanent uendelighet av kvantitet, noe som krever en omhyggelig besinnelse. For er det ikke akkurat en slik type matematikk Guénon i sitt siste verk The Metaphysical Principles of the Infinitesimal Calculus advarer mot som et demonisk vrengebilde av Guds sanne uendelighet, som ikke kan symboliseres? Men en radikal hypotese er at denne teorien gir oss matematisk tilgang til Kalis ville, uensartede anatomi. Er hypotesen riktig skulle det kanskje være mulig å skape en venstrehåndsvei innad i filosofien, hvor Kalis oppløsende krefter kan omvandles til Shakti, Shivas brud. Altså til en skapende makt.

Det Alain Badiou gjør er å bruke mengdelæren som filosofiens ontologi: læren om det som er. Det som er nå ved enden av Kali Yuga etter det Nietzsche erklærte som Guds død er en immanent tilsynelatende uendelighet av forskjell som ikke kan ledes tilbake til en samlende enhet. Ulike sannhetsprosesser som kan splittes og deles opp i en uendelighet av meninger. Matematikken kan vise eksakt hvordan dette skjer, og dermed gi oss tilgang til sannheten om disse prosessene. Noe som betyr en viss makt over dem.

Språket alene kan ikke det. Språket kan kommandere, erklære, åpne, virke, eksperimentere, skape utkast til det som skal bli, men vil være fanget i virvelen til sannhetsprosessen det inngår i, uten et uavhengig rom utenfor. Badiou ønsker at filosofien skal være et uavhengig rom der ulike sannhetsprosesser kan møtes, og armerer den med matematikk for at den skal være sterk nok til at slike møter blir mulig.

Still Alive

Vår situasjon er preget av falske hierarkier, og i angrepet på dem har kommunismens sannhet, den egalitære, en berettigelse. Kanskje det må et kvantitetens syrebad til for at kvaliteter som har vært skjult skal kunne komme til syne?

Filosofien skal ikke jage etter de store begivenhetene, men la dem slippe inn i sitt rom i det tempoet den selv finner nødvendig. Der alt piskes rundt i hurtigere og hurtigere tempo ligger den sanne radikaliteten i det å likevel ta seg tid til besinnelse, noe som i vår tid krever en egen form for mot.

I kjærlighetens domene ønsker Badiou at filosofien skal lytte til Lacans psykoanalyse. Lacan utarbeidet noe som kanskje kan kalles en kjærlighetens matematikk, hvor han tar utgangspunkt i forholdet mellom to, hvor subjektet ikke er adskilt men forholder seg elliptisk til et annet subjekt, en andre. Målet ikke er sammensmelting av de to, men adskillelse kombinert med forening i høyere potens.

Fokuset er ikke på å lutres gjennom kjærlighetens kraft for å utslette egoet og møtes i det ene, men på å opprettholde den genererende banen mellom de to. Det enes dominans deles. I Shiva og Shakti?

I politikkens domene er Badiou opptatt av de store revolusjonære begivenhetene knyttet til kommunismen, og han regner seg selv som kommunist. Jeg tror Dugin karakteriserer kommunismen riktig når han regner den som en politisk venstrehåndsvei, og Badious politiske fokus er dermed konsistent med venstrehåndsstilen han følger i filosofien sin i sin helhet. Her går det an å spørre seg om Badious flate, ikke-hierarkiske ontologi i siste instans føre til kommunisme eller anarkisme.

Svaret slik jeg ser det er at en slik filosofi åpner opp for alle muligheter. Men det er få som griper mulighetene og evner å gripe fatt i en begivenhet og være trofast mot den. I en overgangsfase er det rimelig å anta at det er nettopp her det nye aristokratiet kan komme til syne.

Gravity-Wide

Vår situasjon er preget av falske hierarkier, og i angrepet på dem har kommunismens sannhet, den egalitære, en berettigelse. Kanskje det må et kvantitetens syrebad til for at kvaliteter som har vært skjult skal kunne komme til syne? Også her går det kanskje an å ri tigeren.

I kunsten nevner Badiou syv dikteriske begivenheter som preger vår tid, der han trekker frem Hölderlin, Mallarmé, Rimbaud, Trakl, Pessoa, Mandelstam og Celan, som på ulike vis beskjeftiger seg med avsettelsen av objektet. Det vesentlige her er altså å finne et uavhengig subjekt, et fast punkt som kan utfordre verden utenfra.

Å skape ut fra nihilismens fullendelse det er det alt dette dreier seg om. Det er enormt risikabelt, men som Julius Evola minner oss på i Ride the Tiger er alle veier i dag risikable.

 

Relatert

Den spekulative vendingen

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Apokalypsens fire ryttere – del I

Hinsides historiens slutt? – del III