Imbesilenes konspirasjon – Jean Baudrillard

Retransmission-by-Mario-Sanchez-Nevado

Dette essayet av den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ble først publisert i dagsavisen Libération 7.mai 1997 under tittelen “Opposer à Le Pen la vitupération morale, c’est lui laisser le privilège de l’insolence. La conjuration des imbéciles” [i]. Her tar Baudrillard for seg forfallet i samtidskunsten såvel som fransk og europeisk politikk. Budskapets relevans har bare tiltatt i årene siden dette først kom på trykk.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Men i dag hjemsøkes venstresiden av den samme tilstanden som en gang kjennetegnet det tradisjonelle høyre. Brått har venstresiden blitt ansvarlig for å vokte den moralske orden. Den har ikke noe annet valg enn å være vitne til de forlatte politiske energienes utglidning mot krefter som ikke nøler med fiendskap mot den nye orden.

To situasjoner, hvorav begge er kritiske og uløselige: samtidskunstens totale verdiløshet og den politiske klassens impotens overfor Le Pen. Disse to situasjonene er utskiftbare og deres løsninger overførbare. Den manglende evnen til å tilby noe politisk alternativ til Le Pen er visselig forskjøvet til det kulturelle domenet, hvor Den hellige kulturelle alliansen er fremherskende. Omvendt er problematiseringen av samtidskunsten noe som kun kan komme fra en reaksjonær, irrasjonell eller sågar fascistisk tenkemåte.

Hva kan vi gjøre for å hindre en slik ærverdig konspirasjon av imbesiler? Ingenting. Det er dessverre intet som kan lindre en slik intellektuell perversjon. Denne mekanismen er basert på den dårlige samvittigheten og den totale impotensen til de såkalte ”demokratiske” elitene som ikke er i stand til å finne en vei ut av blindveiene innenfor samtidskunsten og den politiske kampen mot Nasjonal Front.

Baudrillard

Jean Baudrillard

Elitene har ganske enkelt valgt å smelte sammen de to problemene til en enkeltstående moralistisk og grovt fordømmende diskurs. Spørsmålet som da melder seg er hvorvidt man kan åpne munnen og ytre noe som helst rart, uærbødig, heterodokst eller paradoksalt uten at man automatisk blir kalt for fascist (noe som er – la oss innrømme det – en måte å hylle fascismen på). Hvorfor har enhver moralsk, konvensjonell eller konform diskurs – tradisjonelle høyrediskurser – beveget seg mot venstre?

Det har vært en rystende reformulering. Høyresiden pleide å legemliggjøre moralske verdier, mens venstresiden pleide derimot å stå for den antagonistiske modusens historiske og politiske nødvendighet. Men i dag er venstresiden tappet for sin politiske energi. Den har blitt en rent moralistisk lovgivende struktur, en representant for universelle verdier, en innehaver av dydens herredømme og en inkarnasjon av antikverte verdier som Godhet og Sannhet. Den handler nå som en jurisdiksjon som formaner alle til å opptre ansvarlige mens den innvilger seg selv retten til å forbli uansvarlig.

Dersom Le Pen ikke fantes, hadde vi måttet finne ham opp! Det er sannelig takket være ham at vi kan kvitte oss med vår onde andel. Det er slik at vi kan forbanne Le Pen. Dersom han skulle forsvinne ville vi ha tigget om medynk!

Venstresidens politiske illusjon (som har frosset fast gjennom tjue år i opposisjon) forvandlet seg til en plattform for historisk sedelighet (men uten historisk retning) så fort den kom til makten. Den ble dermed innehaveren av moralitetens sannferdighet, grunnleggende rettigheter og den gode samvittighet. Venstresiden har således nådd den politiske skalaens nullpunkt og har dermed utvilsomt nådd lavmålet i moralens genealogi.

Who lies beneath

Dens moralisering av alle verdier markerte dens historiske nederlag (og tenkningens nederlag i sin allmennhet). Siden da har selv virkeligheten og dens prinsipp blitt en troshandling. Prøv å betvile krigens virkelighet og du begår umiddelbart et forræderi mot moralens lov.

Mens både venstresiden og det tradisjonelle høyre har blitt frarøvet politisk substans, hvor har da det politiske utvandret til? Vel, det har ganske enkelt forflyttet seg til det ytre høyre. Som Bruno Latour presist bemerket i Le Monde her om dagen, tilhører den eneste politiske diskursen i dagens Frankrike Le Pens Nasjonal Front. Resten er den moralske og pedagogiske diskursen, lærernes leksjoner og forelesernes tirader, forvalternes retorikk og programmerernes sjargong. Som en motsats – ved å hengi seg til ondskap og umoral – har Le Pen erobret det politiske: restene av det som har blitt forlatt eller frivillig vraket av en ideologi bygd på gode gjerninger og opplysningstidens verdier.

Ved å sperre Le Pen inne i en ghetto, er det i realiteten den demokratiske venstresiden som låses inne og bekrefter seg selv som en diskriminerende makt. Den havner i eksil innenfor sine egne tvangstanker og innrømmer øyeblikkelig rettferdighetens privilegium til de som demoniseres.

Jo mer Le Pen demoniseres av en moralsk koalisjon (et tegn på politisk impotens), desto mer nyter han den politiske umoralens frynsegoder. Altså fordelene som kommer på kjøpet når man stiller seg på ondskapens banehalvdel. Før i tiden, hver gang det tradisjonelle høyre bestemte seg for å sette ut i live en moralsk ideologi, kunne du alltid regne med venstresidens forsøk på å motvirke disse såkalte moralske verdiene i de politiske fordringenes navn.

jean-marie-le-pen

Jean-Marie Le Pen

Men i dag hjemsøkes venstresiden av den samme tilstanden som en gang kjennetegnet det tradisjonelle høyre. Brått har venstresiden blitt ansvarlig for å vokte den moralske orden. Den har ikke noe annet valg enn å være vitne til de forlatte politiske energienes utglidning mot krefter som ikke nøler med fiendskap mot den nye orden. Samtidig fortsetter venstresiden å gjenvekke ondskapens kilde ved å legemliggjøre herredømmet over dyden. Hvilket ikke er noe annet enn toppen av hykleri.

Dersom Le Pen ikke fantes, hadde vi måttet finne ham opp! Det er sannelig takket være ham at vi kan kvitte oss med vår onde andel. Det er slik at vi kan forbanne Le Pen. Dersom han skulle forsvinne ville vi ha tigget om medynk! Vi ville da ha måttet kjempe mot våre egne rasistiske, kjønnsdiskriminerende og nasjonalistiske viruser. Ganske enkelt ville vi da ha blitt etterlatt til samfunnets morderiske negativitet.

Således er Le Pen den politiske klassens perfekte speil som bruker ham til å trylle frem dens egne onder, slik ethvert individ bruker den politiske klassen til å forkaste samfunnets iboende korrupsjon (herav den katarsiske funksjonen). Prøver man å sette en stopper for dette ved å rense samfunnet, moralisere det offentlige rom og utslette legemliggjøringen av ondskap, har man helt misforstått måten ondskapen virker på. Ja, selve politikkens modus.

Alt dette viser oss at Le Pen kan være selve legemliggjøringen av verdiløshet og idioti. Uten tvil! Men han er først og fremst et symptom på motstandernes dumhet. Imbesilene er de som – ved å fordømme ham – åpenbart avslører sin egen impotens og idioti, samt tydelig viser hvor absurd det er å antagonisere ham ansikt til ansikt. De har rett og slett ikke forstått de onde reglene som stolleken hans følger. Ved å fortsette å vekke hans fiendskap har imbesilene manet frem deres egne spøkelser, deres negative dobbeltgjengere. Dette viser virkelig deres mangel på klarhet.

Men hva er det som driver frem en slik pervers virkning, den kjensgjerning at venstresiden er fanget i fordømmelsens diskurs mens Le Pen vedlikeholder artikuleringens privilegium? Hva er det som gjør at noen håver inn forbrytelsens hele fortjeneste mens andre lider under de gjensidige beskyldningenes negative effekter? Hva er det som gjør at noen innleder et forhold med ondskapen mens andre fortaper seg i offeret?

Denial

Vel, svaret er ganske enkelt. Ved å sperre Le Pen inne i en ghetto, er det i realiteten den demokratiske venstresiden som låses inne og bekrefter seg selv som en diskriminerende makt. Den havner i eksil innenfor sine egne tvangstanker og innrømmer øyeblikkelig rettferdighetens privilegium til de som demoniseres. Og selvfølgelig går Le Pen aldri glipp av enhver anledning til å gjøre krav på republikansk legalitet for sin egen del. Men det er først og fremst ved å fremstå som – imaginært riktignok – en rebell og forfulgt sjel at han etablerer sin prestisje. Derfor kan han nyte både legalitetens og illegalitetens virkninger. Som et offer for ostrakisering har Le Pen en utrolig språklig frihet. Hvilket gjør han i stand til å fremvise en uovertruffen arrogant dømmekraft, noe venstresiden har frarøvet seg selv.

La oss gi et eksempel på en slik magisk tanke som i dag erstatter politisk refleksjon. Le Pen anklages for å ha frembrakt en stemning som avviser og ekskluderer immigranter i Frankrike. Men dette er bare en dråpe i et hav av sosial ekskludering som har overveldet hele samfunnet (nylig ble ekskluderingen i seg selv – så vel som det ”sosiale havari” politikerne liker å nevne – ekskludert ved et dekret signert av republikkens president for å oppløse nasjonalforsamlingen). Vi er alle samtidig like mye ansvarlige for så vel som ofre av denne uløselige og sammensatte ekskluderingsprosessen.

Det er noe typisk magisk ved behovet for å trylle frem dette viruset som man finner over alt (en direkte funksjon av vårt sosiale og tekniske ”fremskritt”), og i begjæret etter å djevleutdrive ekskluderingens forbannelse (og vår egen impotens i samme åndedrag) gjennom gestalten til en forhatt mann, institusjon eller organisasjon. Uansett hvem de er eller hva de er.

Det er som om vi stod overfor en svulst som behøver å bli fjernet, mens kreften allerede har spredt seg over alt. Nasjonal Front følger simpelthen kursen til de sosiale metastaser, [ii] og er dermed enda mer ondartet siden folk tror de allerede har kvittet seg med sykdommen, mens egentlig er hele kroppen infisert. For ikke å nevne at denne magiske projiseringen av Nasjonal Front finner sted langs de samme linjer som partiets egen demonisering av immigranter.

Unmasked

Man må alltid være på vakt mot forurensingens list. Et knep som ved ondskapens gjennomsiktighet muterer positivitet til negativitet, og kravet om frihet til ”demokratisk despotisme”. Som vanlig er dette et spørsmål om vendbarhet og en subtil omringing av en ondskap hvis rasjonelle intelligens aldri mistenkes. Mens moderne patologi forteller oss masse om det fysiske legemet, er vi ikke oppmerksomme på denne analysemåten når det kommer til det sosiale legemet.

Å kunne forbli innenfor det politiske medfører at vi må ta steget vekk fra ideologi og betrakte tingene gjennom sosialfysikkens linser. Vårt demokratiske samfunn er i en stillstand. Le Pen er en metastase. [ii] Det globale samfunnet holder på å dø av treghet og immunsvikt. Le Pen er simpelthen den synlige omskrivingen av en slik viral tilstand, og den spektakulære projeksjonen av viruset. Dette skjer i drømme også. Le Pen er en burlesk, hallusinatorisk oppløsning av en latent tilstand og taus treghet, forårsaket av tvungen integrasjon og systematisk ekskludering. Siden håpet om en endelig kur mot sosiale ulikheter virkelig har svunnet hen, er det ingen overraskelse at harmen har forplantet seg til de rasemessige ulikhetenes nivå.

Det sosiale domenets svikt forklarer fremgangen til det rasemessige (og til alle andre fatale strategier). Kjensgjerningen at Le Pen er plassert ytterst til høyre er det triste utfallet av at analytikere ikke lenger er å finne lengst ute på venstresiden. Dommere og intellektuelle analyserer ikke lengre. Kanskje bare immigranter, som polare motsetninger, kan bli analytikere også. Men de har allerede blitt resirkulert av en god og ansvarlig humanitær tanke.

Le Pen er den eneste som bedriver radikal utvisking av det såkalte skillet mellom høyre og venstre. Dette er uten tvil utvisking ved uteblivelse. Men den harde kritikken av dette konvensjonelle skillet som ble sluppet løs på 1960-tallet (og kulminerte i 1968) har dessverre forsvunnet fra dagens politiske scene. Le Pen har de facto rehabilitert en situasjon den politiske klassen nekter å se i øynene (den bruker til og med valg for å benekte realitetene), men hvis ekstreme følger vil bli følt en gang i fremtiden.

wreck-of-the-nocturne

Dersom de skal ha noe håp om at de en dag får en revitalisering av den politiske forestillingsevnen, må de ta i betraktning den radikale avskaffelsen av den antikverte og kunstige distinksjonen mellom høyre og venstre, som for det meste har blitt ødelagt og kompromittert de siste tiårene. Denne sondringen opprettholdes i dag hovedsakelig som følge av delaktig korrupsjon på begge sider. Skillet er i praksis dødt, men en uhelbredelig revisjonisme tviholder konstant på forskjellene. Derfor er Le Pen den eneste som utgjør den nye politiske scenen, som om alle andre har blitt enige om å ødelegge det som er igjen av demokratiet. Kanskje for å frembringe den tilbakeskuende illusjonen om at det en gang betydde noe.

Hvilke konsekvenser av denne ekstreme (men originale) situasjonen kan vi forestille oss hvis vi ikke retter blikket mot det hallusinatoriske medium Le Pen legemliggjør, og dersom vi ikke tar med i beregningen den magiske konspirasjonens punkt hvor alle energier konvergerer og forsvinner? Hvordan kan vi unngå den virale veksten til våre egne spøkelser dersom vi mislykkes med å forstå – hinsides den moralske orden og den demokratiske revisjonismen – den brutale analysen Le Pen og Nasjonal Front har tatt fra oss?

 

Relatert

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

 

Fotnoter


[i] Her er oversettelsen imidlertid basert på den engelske gjengivelsen til François Debrix på nettsiden til Europäische Universität für Interdisziplinäre Studien.

[ii] Metastase: svulst som er utviklet i ett organ, men skriver seg fra en opprinnelig svulst i et annet organ.