Omtale: Persepolis

Persepolis

I den selvbiografiske tegneseriefortellingen Persepolis av Marjane Satrapi (f. 1969) møter man en skarp og kritisk ungjente og etterhvert voksen kvinne som vokser opp i et Iran preget av krig, bosetter seg i Europa, for så å flytte tilbake til det etterlengtete hjemlandet, bare for å oppleve at det landet hun lengtet etter ikke finnes mer.

Av Emma Gerritsen, skribent, vandrer, observatør, europeer, tidligere samfunnsredaktør i Samviten, 

Boken tar opp temaer knyttet til den islamske revolusjonen og forholdet til Vesten. Den kaster et skarpt lys på kompliserte politiske forhold, fortalt gjennom protagonistens øyne og vevd tett sammen med hennes privatliv. Tittelen Persepolis referer til den gamle persiske hovedstaden og dets fall i ca. 330 f.Kr. Boka ble for første gang utgitt i 2002 og er delt i to deler.

Persepolis er i all hovedsak skrevet kronologisk. I den første delen blir leseren kjent med unge Marjane Satrapi som vokste opp i Teheran under den islamske revolusjonen og Iran – Irak krigen. Gjennom tekst og tegninger blir leseren vitne til hvordan disse hendelsene påvirket den offentlige og private sfæren.

Hun innleder boken med å skrive “Dette er meg da jeg var ti år gammel. Dette var i 1980.” (Satrapi, 2008: s. 3). På bildet ser man tegningen av en ung jente ikledd i slør. Gjennom tekst og tegninger forklarer hun videre at hijaben ble påbudt i 1980 etter at den islamske revolusjonen seiret. Hun forteller om hvor uvant det var for henne og hennes medelever, da de gikk på en sekulær skole, og selv om hun var religiøs var ikke hodeplagget en del av hennes religiøse oppfatning. I første del av boken forteller hun med en barnlig naivitet hvordan hun ønsket å bli profet, hennes samtaler med Gud, og hennes brennende lyst til å lære om revolusjonen, helt til en personlig erfaring endrer hennes oppfatning av det nye iranske regimet.

Den iranske revolusjonen forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Som barnet til overbeviste kommunister i opposisjon til både sjahen og det senere Khomeini-styret, besluttet foreldrene å sende datteren til Østerrike i en alder av fjorten år, der hun i frihet kunne fortsette studiene. Allerede fra starten av får man en sympati for hovedpersonen som bare forsterkes gjennom alle de 343 sider som boken består av.

Persepolis

Det er fascinerende hvordan Satrapi lykkes med å fortelle med få ord og minimalistiske tegninger om hendelsene som fant sted og årsaken til disse hendelsene. I en del av boken forteller hun blant annet ved hjelp av dukker, historien om hvordan vestlig innblanding og økonomisk manipulasjon resulterte i at sjahen ble kronet til hersker og ble en marionett til imperialistiske Vesten. Også faren kom med en skarp uttalelse og sa “Så lenge det finnes olje i Midtøsten kommer det ikke til å være fred.” (Satrapi, 2008: s. 43). Dette i konteksten at Jimmy Carter nekter å tilby sjahen som USA hjalp til makten, asyl på grunn av deres egne interesser i Midtøstens olje. Boken gir et godt bilde av det geopolitiske spillet som utspilte seg i Iran på den tiden.

I andre delen legger forfatteren hovedvekten på tiden i Europa og hennes hjemkomst til Iran. Satrapi forteller hvordan det er for henne som iraner å oppholde seg i Wien. Hun skildrer hvordan hun forsøkte å assimilere inni kulturen, og gikk så langt at hun fornektet hennes opphav. Hvordan hun, til tross for utallige forsøk, alltid ble sett på som en utlending. Hun forteller hvordan hun følte seg fortapt uten hjem og familie, hvordan hun opplevde diskriminering og rasisme på huden og hvordan ensomheten tæret på. Spesielt etter bruddet med kjæresten, som førte til et liv på gaten i tre måneder, uten at hun ble tatt inn i varmen. Denne delen innholder også humoristiske innspill om typiske tenåringsproblemer og studentlivet generelt. Forfatteren gir leseren videre et innblikk i mangfoldige Europas hierarkiske system med et konkret eksempel om opplevelsen av å bli sett på som annerangsborger. Den økende fremmedfrykten og diskrimineringen som er på fremmarsj i Europa kommer skremmende godt frem her, og inviterer til tanker omkring temaet.

Persepolis_2

I tillegg gir Satrapi leseren en levende skildring av det å føle seg fremmedgjort. Til tross for utallige forsøk føler hun seg hverken hjemme i det liberale vestlige samfunnet eller i det fundamentalistiske Iran. Når protagonisten omsider drar tilbake til hjemmelandet opplevde hun at både hun og Iran har blitt drastisk forandret. Måten Satrapi forteller om hvordan restriksjonene til regimet gikk helt ned til de minste detaljer og la sterke bånd på friheten, opplever jeg som svært interessant. Isteden for å stille seg selv spørsmål vedrørende politikken, gikk all energi i å spørre seg selv om sømmen til sløret var langt nok eller om sokkene hadde riktig farge, i frykt for å bli arrestert på gaten. Leseren blir også vitne til spriket mellom det private og offentlige liv, der mye mot krevdes for å sette på popmusikk eller forsyne seg med et glass vin i skjul. Etter mange opp og nedturer, bestemmer protagonisten seg for å ta opp tråden i Europa igjen, denne gangen Frankrike. Idag bor Satrapi fortsatt i frivillig asyl i Frankrike.

Med en god dose humor og enkelt språk gir forfatteren oss et helhetlig, unikt og originalt bilde av livet under et fundamentalistisk styret og på utkanten av samfunnet. Det var viktig for Satrapi å få frem hennes egen historie, i og med at den dominerende vestlige fortellingen har satt et likhetstegn mellom Iran og fundamentalisme, fanatisme og terrorisme, noe som er langt fra sannheten. Hun presiserer dette i forordet der hun skriver: “(…) Som iraner, som har bodd mer enn halve livet mitt i Iran, vet jeg at dette bilde er langt fra sannheten. Av samme grunn var det viktig for meg å skrive Persepolis (…)” (Satrapi, 2008).

Jeg syns hun har lyktes glimrende med det. Hun har virkelig vekket en interesse for å lære og lese mer om Midtøsten generelt som går forbi det tabloide, og Iran spesielt.

Også utformingen av boken er spennende og engasjerende. Samspillet mellom tekst og tegninger, samt det minimalistiske preget gjør at boken både er lettlest og informativ. I tillegg har Satrapi en evne til å både skape latterbobler, en klump i halsen og mange aha-opplevelser samtidig. Persepolis er uten tvil et lite mesterverk.

Marjane Satrapi, Persepolis – The story of a childhood and the story of a return, Forlag: Vintage (2008), oversatt fra fransk til engelsk av L’Association, Paris, France (2003) & Anjali Singh (2004).

Persepolis er òg filmatisert som animasjonsfilm.

 

Relatert
Krisens epilog
Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits
Slavoj Žižek kritiserer veldedighet