IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt
IS, tidligere ISIS/ISIL, figurerer nå som fast gjest i den tabloide hverdagen, og de programmatiske avskyerklæringene blomstrer. Igjen et skremsel, et skrømt som tilsynelatende uten årsak har oppstått fra det store intet for å skremme Vesten ut av søvnen, men det ser mer ut til at man skremmes inn i søvnen om man skal tolke reaksjonene. Slik strategien til USA og deres allierte nå er, er det uansett ingenting som tyder på at man vil knuse IS/ISIL med det første.
Av A. Viken, skribent og redaksjonsmedlem KULTURVERK
«Hvorfor ta dette med i betraktningen? Fordi historien gjentar seg, terrorgrupper med utgangspunkt i amerikansk og NATO-støttet destabiliseringspolitikk ender med å slå Vesten på kjeften. Selv om dette langt fra er hemmelig i den permanente globale nyhetsflommen, så er det de færreste som har disse årsaksforholdene på det rene når de leser, og forferdes med rette over nedslaktingen av det yezidiske kulturfolket, kristne, sjiaer, kurdere og andre som står i veien for IS/ISIS.»
Ikke før publikum hadde mistet sin nyhetsinteresse for det mangehodede trollet Al-Qaida etter et tiårs overeksponering – hvor de tilsynelatende har fått skylden for alt som har gått galt i Midtøsten – dukker et nytt troll i eske opp: ISIL/ISIS, eller nå enkelt og greit IS, Den Islamske Staten. Eller Kalifatet, som de islamfiendtlige miljøene gjerne utlegger sine konspirasjonsteorier om, og som nå har fått et nytt ansikt. USA og Barry (kjælenavn på Obama, for den som ikke har fått med seg det) er på pletten med et passende bomberegn som denne gang av en aller annen årsak ikke har den sedvanlige presisjon.
Men tross grusomheter som er på linje med det verste menneskeheten kan oppvise, og medias fråtsing i dette, er det merkelig stille fra myndighetenes hold. USA viser foruten indignasjon ikke noen umiddelbar slagkraft med spesialstyrker på bakken som relativt enkelt kunne gjort ende på IS sin hurtige ekspansjon. Men terror og grusomheter er ikke nyheter, og er i stadig større grad internalisert som en del av sedate nordmenns hverdag.
Norge hadde nylig sin største terrorøvelse på norsk jord noensinne, etter at en angivelig terrortrussel forelå, noe som ikke er grunn til å betvile, selv om det nok foreligger et ganske så konstant trusselbilde fra ulike aktører som anser USA og deres allierte som sine største fiender. Man fikk uansett en mulighet til å teste det fulle spektrum av en terrorberedskap som tidligere har stått til stryk etter 22.juli 2011. Ikke minst ble det integrert militære spesialstyrker i tradisjonelt sivile politi-oppgaver, noe som tross sin kontroversielle natur ikke har blitt kommentert nevneverdig i tabloidene.
Viktigst var nok likevel å kunne studere hvordan folk flest reagerer på en akutt og konkret terrortrussel. Om man ser bort fra medias krigstyper, kunne de konstatere at hysteri uteble og at de fleste forsøkte å ignorere det som best de kunne midt i sommerferieidyllen. Men kanskje det er akkurat det som er den gale reaksjonen. En tilsynelatende likegyldighet. At man gir blaffen selv om noen i teorien kan blåse dine nærmeste til himmels, når som helst og hvor som helst. Mer enn stoisk ro kan dette tolkes som en generell avmakt ovenfor en trussel de fleste føler er langt utenfor deres kontroll i et kaotisk og meningsløst globalt nyhetsbilde, hvor man håper og regner med at det tross alt vil gå bra for en selv med statistikken på sin side. Likevel er det velkjent hvordan terrorfrykt kan brukes for å legitimere stadig større overvåking og kontroll av et lands befolkning med USAs Patriot Act og NSAs globale overvåkingsystem friskt i minne.
Mange har lest om såkalte «syriakrigere» og lignende hvor norske statsborgere med innvandrerbakgrunn reiser ned til Midtøsten for å få militær trening, eller opplæring i terror ifølge media. Det gjør folk ukomfortable, reiser noen diskusjoner, men fører ikke til mer enn det, mens man i media allerede snakker om krisehjelp og støttegrupper for disse. Å nedlegge strengt forbud mot å bistå og delta i krigførende nasjoner/folk/grupper hadde jo vært en enkel utvidelse av gjeldende sovende lov om deltagelse i krig som nok hadde satt en effektiv brems for dette. Men det ville blant annet bety at nordmenn som deltar i IDF (det israelske forsvaret) ville måtte straffes, hvilket er temmelig utenkelig enn så lenge. Nordmenn deltok nå nylig ulovlig i Israels terrorangrep på Gaza. Mon tro om man vil iverksette tiltak for disse og i deres hjemkommuner for at de skal komme på bedre tanker, slik politikere og mediapersoner har ytret seg om de bortkomne muslimene (les om nordmenns deltagelse mot palestinere på Gaza på ABC-nyheter: Norske soldater under Israelsk flagg)?
War on Terror
Men dette er et sidespor. Saken er at nordmenn siden George W. Bush slapp løs sin “War on Terror” i 2001, som siden har multiplisert terrorgrupper og destabilisert Midtøsten-regionen, ikke lenger vekkes av terroralarm, men heller dysses i søvn. Dette er et enkelt forklart et allment menneskelig reaksjonsmønster. Når mennesker overdynges, ja, overlesses av dårlige nyheter, som de ikke ser hverken årsak eller sammenheng i, eller på noen måte kan gjennom deltagelse kan avverge, trekker man seg tilbake og resignerer. Ikke alle, men majoriteten. Det er ikke mye nordmenn direkte kan gjøre i Midtøsten. Men media og politikere kunne skapt grunnlag for en årsaksbasert debatt omkring spørsmål knyttet til situasjonen i Midtøsten, som grunnet Norges nære kompaniskap med USAs aggressive politikk mot muslimske stater, også er aktuell for Norge.
IS/ISIS dokumenterer selv sine massakre og terror, nettopp for å fremme frykt og lamme motstandere.
Så la oss begynne med det siste skrømtet, sunnimuslimske IS/ISIL. Samtidig med skremselsreportasjene kunne journalister og media formidlet det som er faktum, nemlig at denne gruppen er født i ruinene av Irak og borgerkrigen i Syria og finansieres bl.a. av USAs og Norges nærmeste allierte i regionen (bortsett fra Israel), nemlig Saudi Arabia, Qatar og Kuwait (her er noen nyhetsklipp om dette, i Atlantic og Business Insider). Reaksjonære despotier etter norsk målestokk som man i norsk presse velger å skrive lite om. I likhet med det norske våpensalget til land i regionen som både er involverte i terrorvirksomhet og krig, selv om det stadig omskrives med mer eller mindre kreative eufemismer. Som før beskrevet har Norge i tillegg til okkupasjonen i Afghanistan deltatt og deltar direkte eller indirekte aktivt for å rive ned etablerte statsstrukturer som i Irak, Libya og Syria (les tidligere artikkel om dette). Disse landene er alle i kaos med nådeløse smådespoter i endeløse kriger med store sivile ofre og lidelser som konsekvens. Syria er enda ikke bragt i kne, hvor en koalisjon av sekulære, kristne og alawitter/sjiiaer under Bashar al Assad mot alle odds holder stand mot et konglomerat av ulike opprørs/terrorgrupper som i hovedsak er sponset av USA og arabiske Gulfstater. Disse består for en stor del ikke av syriere, men tilreisende sunni-oppviglere.
Nasjonsødeleggelsen
Assads styre er i høyeste grad et diktatur, som alle de omkringliggende statene med unntak av Israel er. Men det var sekulært og stabilt og relativt velutviklet hva angår utdanning og infrastruktur (i likhet med Libya). Skal man vurdere et statsstyre må man óg vurdere de realistiske alternativene, og alternativet ser man nå. Et land i ruiner, hvor det ikke kjempes om politiske mål for den ikke-sunnimuslimske befolkning, men overlevelse. Det er ikke den tilbaketrukne og av personlighet beskjedne Assad eller Baath-partiet mange ofrer sitt liv og kjemper innbitt for. Det er en leveverdig fremtid for de som ikke vil leve under sunnimuslimsk sharia og kaoslignende tilstander.
Opprøret var fra begynnelsen av understøttet av USA og deres allierte (skrur man tilbake til norsk mediadekning i begynnelsen, så skrev man mot bedrevitende hengivent og ensidig positivt om opprørene). Fra begynnelsen av stilte USA og allierte med et stort antall rådgivere i Tyrkia for å hjelpe og bistå opprørsgruppene som rev Syria i filler. Ettersom Norge regnes som USAs ivrigste allierte i samarbeidet med dere spesialstyrker som utgjør rådgiverkorpset, kan man trygt anta at norske representanter for de nye norske «heltene», norske spesialstyrker, har vært aktivt med der óg. Norske spesialstyrker har vært aktivt med der deres amerikanske kolleger har vært, slik de var med å trene den muslimske mafia-/opprørsgruppen KLA (UCK) med tette bånd til organisert kriminalitet som barneporno/prostitusjon og narkotika (norsk media skrev om dette før Norge ble alliert med samme gruppe). Den albanske befolkningsgruppen rev Kosovo fra Serbia og fordrev serberne i sin kamp for Stor-Albania (her kan man lese om hvordan Bin Laden samarbeidet med de albanske «frihetsforkjemperne» i KLA/UCK). Det er selvsagt gammel kjennskap hvordan USA aktivt støttet det som nå kalles islamistiske terrorgrupper, ikke minst for å bekjempe sovjetstøttede sekulære regimer, hvor Taliban er den mest kjente.
Syria i ruiner
Hvorfor ta dette med i betraktningen? Fordi historien gjentar seg. Terrorgrupper med utgangspunkt i amerikansk og NATO-støttet destabiliseringspolitikk ender med å slå Vesten på kjeften. Selv om dette langt fra er hemmelig i den permanente globale nyhetsflommen, så er det de færreste som har disse årsaksforholdene på det rene når de leser, og forferdes med rette over nedslaktingen av det yezidiske kulturfolket, kristne, sjiaer, kurdere og andre som står i veien for IS/ISIS. Halshugging, amputasjoner og henrettelser hører til skrekkhistorien fra virkeligheten (http://www.washingtonpost.com/news/morning-mix/wp/2014/06/13/isis-beheadings-and-the-success-of-horrifying-violence/).
For de som ønsker en nærgående og seriøs reportasje om IS/ISIS anbefales VICE magazines dokumentarfilmer (advarsel om sterke bilder):
https://news.vice.com/video/the-islamic-state-part-1
Politisk likegyldighet og handlingslammelse
Men reaksjonen fra norske politikere og det utenrikspolitiske miljø er lunken. Den norske utenrikspolitiske analytikeren med størst integritet, Helge Lurås, reagerer på dette:
– Man har seg selv å takke for oppblomstringen av ISIL. Du fjerner en diktator som selvfølgelig styrte med brutale midler. Og så får du opp en situasjon som gir framvekst for enda grufullere krefter.
I en kronikk i Aftenposten nylig gikk han uvanlig personlig og sterkt ut mot Vestens handlingslammelse:
“På sikt må IS ikke bare stoppes, men slås tilbake og desimeres. USA trenger lokale soldater til å gjøre jobben under amerikansk luft- og etterretningsstøtte. Kurderne er helt nødvendige i så måte. Ved å foreta begrensede luftangrep rundt Erbil har Obama kjøpt seg tid, også tid til å vurdere en storoffensiv”.
Anakronismen Nils A. Butenschøn rører på sin side med sjelden grad av virkelighetsfjernhet, selv for ham å være, om at Saddams kumpaner står bak (les i Dagbladet).
Men det Lurås ensidig tilskriver en gigantisk demokratisk vestlig inkompetanse og ansvarsfraskrivelse fra vestlig side, er delvis rett. Men dette er ikke tilstrekkelig som forklaringsbakgrunn. Som Lurås og andre kommentatorer helt riktig påpeker, kunne USA ha avgjort IS sin skjebne ganske raskt med bakkestyrker. Men dette vil ikke skje med det første. Forklaringen er åpenbar og strategisk.
Iran som er hovedfienden til USA og Israel – som paradoksalt nok er en uformell samarbeidspartner for et mer stabilt sjiadominert Irak – kan ikke tillates å bli for sterkt. Tidligere i krigen mellom Irak og Iran som Saddam Hussein iverksatte mot Iran med USAs velsignelse, leverte USA våpen og etterretningsinformasjon til begge parter slik at de skulle årelate hverandre i konflikten (les om konsekvensene av denne ødeleggende krigen som USA holdt liv i). Saddam Hussein hadde tapt krigen mot Iran uten amerikansk støtte, og dermed kanskje spart befolkningen det kaos den nå opplever. Mest famøs er Iran-Contras affæren, hvor USA solgte våpen til Iran for å finansiere anti-kommunistiske Contras i Nicaragua, men det var bare en del av hele bildet.
Hillary Clinton filmet på direkten og sitert etter å ha fått vite om Libyas tidligere statsleder Gadaffis brutale død
Kynisk geopolitisk sjakkspill og passiv opinion
Det kyniske spillet fortsetter. Mengder av opprørere/oppviglere som USA har trent for å knuse den syriske staten strømmer nå til IS/ISIS (les om hvordan de ble trenet av USA). Den mest potente irregulære sunnimuslimske styrken er nå IS, som har en økonomi som er like sterk som mindre stater grunnet støtte fra de amerikanskstøttede arabiske kongedømmene. Man kunne effektivt strupe økonomien og bevæpningen av disse gruppene gjennom å presse de allierte Gulf-statene, men det vil ikke skje. USA vil ikke forrykke maktbalansen i området til fordel for Iran, og ikke på noen måte til fordel for Assad og Syria. Man vil heller ikke støte fra seg de arabiske sunnimuslimske allierte som er en buffer mot iransk dominans i Gulfen. De vil selvsagt begrense innflytelsen til IS ved å støtte kurdere og bombe, slik at heller ikke de blir dominerende, ikke minst grunnet et sterkt press fra opinionen i USA. Men første prioritet er fremdeles slik presidentkandidat Hillary Clinton nylig kunngjorde i en kritikk av Obama: å knuse Assad og dermed det sekulære Syria (les hennes kritikk av Obamas utenrikspolitikk). At dette kan slå kraftig tilbake mot hennes egne ønsker i form av at selv mer moderate motstandere av Assad, slutter fred og slår seg sammen med Assad i kampen mot IS/ISIL . Hvilket heller ikke synes å ha foresvevet fru Clinton.
I den amerikanske geopolitiske strategien handler det primært om å svekke stabile regionale stater som står utenfor deres hegemoni for å sikre global dominans, en strategi som tidligere har vært beskrevet av den amerikanske generalen Wesley Clark (se klippet med generalens beskrivelse av den strategien her i 2007).
Denne strategien medfører at diktatorer, despotier og terrorgrupper bygges opp (slik historien etter 1945 har vist), for siden å måtte bekjempes som nevnte flerhodete troll, all den tid langsiktig amerikansk geopolitisk strategi ikke er defensiv, men offensiv. Som NATOs tidligere øverstkommanderende general Wesley Clark uttalte, er ikke dette en nasjonsbyggende, men i konsekvens nasjonsødeleggende strategi. Det betyr ikke at enhver bevegelse og konflikt er styrt av USA som i et dukketeater. Men de krefter som åpenbarer seg er blodige konsekvenser av en politikk som både eksperter og amerikanske militære har advart mot i forkant av hvert krigseventyr, men som man politisk fortsatt forfølger. Men dette kan få og får ødeleggende konsekvenser for USA. Derfor er stadig sterkere røster på både den amerikanske venstre- og høyrefløyen kritiske til denne krigspolitikken.
IS/ISIL korsfester «vantro» og antatte rivaler i Syria
Nå vender IS seg mot Libanon, og vil forsøke å underminere det sjiamuslimske Hezbollah og kristne hegemoniet i et krigsherjet Libanon, som takket være en pragmatisk holdning fra landets kristne og sjiamuslimer har klart å styre unna full borgerkrig i en årrekke. I en slik strid er det vanskelig å se for seg at USA vil støtte Hezbollah, som tross sin stabiliserende maktfaktor er forhatt av Israel.
Når de utrettelige USA- og Israeltro islamofobe på Document.no med Hans Rustad i spissen skriker seg hese over ondskapen til det sekulære Assads regime, sjiamuslimer, Iran, Al-Qaida, Hamas, Taliban, og nå ISIL, om hverandre i en større eurabisk konspirasjon på inn og utpust, uten å se årsakssammenhengene – så viser de ikke bare sin egen ideologiske blindhet og kunnskapsløshet. De speiler og den generelle opinionens blindhet overfor avgjørende årsakssammenhenger. Uten å se disse sammenhengene bak symptomer og konsekvenser blir verden kaotisk og meningsløs og man henfaller dermed lett til tabloid titty-tainment og «nakensjokk» som de største nyhetskildene blir stadig fullere av – eller man tyr til enkle, men ulogiske svar og løsninger.
Uten et helhetlig bilde står man igjen med terroren og den irrasjonelle frykten den er ment å avstedkomme, mens norske politikere i sedvanlig stil toer sin hender. Media og nyheter fortsetter å bombardere befolkningen med elendighetsbeskrivelser i sitt grumsomhetsteater uten årsak og mening, mens avmakten vokser. En opplyst politisk offentlighet ville ikke ha akseptert at allierte understøtter indirekte og direkte en hensynsløs og brutal bande som IS/ISIS. I denne avmaktens skygge, mens vold og elendighet flimrer forbi, vokser og terrorens innflytelse. Ikke minst de politiske beslutninger som gir terror og vold gode vekstvilkår kan fortsette ukorrigert av det som kunne vært en opplyst og kritisk tenkende, samt handlende offentlighet.
Relatert
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen
Bombeiver og signalpolitikk
FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser
Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy
Konflikt, lidelse og intervensjon
Hinsides historiens slutt? – del I
Flight MH17 og hykleren i oss