“Permakultur er løsningen på alt!”
Spørsmålene ”hvorfor permakultur?”, og ”hvorfor så travelt?” har hengt i luften siden vi ankom hytta til Eivind Bjørkavåg i Bærum. Det er på tide å få katta ut av sekken, men vi nekter å gjøre oss skyldige i å være de første til å spre endetidsnegativitet over tunet i aften. Så vi tyr til naivitet. (For nye lesere av Kulturverk anbefaler vi denne tidligere publiserte teksten – se her – av Anders Asphaug som en innføring i begrepet permakultur).
Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem i KULTURVERK, og Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK
“Glem at løsningen kommer fra politikerne som er opptatt av gjenvalg, eller fra pengefolka som er opptatt av mer penger. Løsninga kommer fra grasrota, det er deg og meg og det starter i vår egen hage”.
KV: – Hva mener du med dårlig tid?
Eivind gliser.
– Er det altså jeg som må peke på elefanten i rommet? Ok, la gå, la oss bli ferdige med det. Jeg liker ikke ordet krise. Og som jeg var inne på i sted: permakultur er ikke bare en nødløsning. Det er helt oppriktig et realistisk alternativ til det systemet som ødelegger jordkloden. Et alternativ som går ut på å skape ditt eget drømmeliv. Et drømmeliv som samtidig redder verden, noe jeg kan ikke få sagt det nok ganger.
Med permakultur kan vi skape et liv hvor vi dekker alle våre behov på en måte som gagner naturen, og det gir et bedre liv! Jeg vet det, jeg har sett det fungere i mange klimasoner rundt omkring i verden. Permakultur har det som skal til for å redde kloden, med å samle alle slags smarte, bærekraftige løsninger som strekker seg fra gamle tradisjoner til ny teknologi og forskning. Mennesket er det mest destruktive vesenet på jorda, men med permakultur kan vi være det mest konstruktive.
Vi står på baksiden av hytta, skjermet fra den urbane sivilisasjonen bare noen steinkast unna. Det er åtte år siden Ivar traff Eivind sist. Da var de fotballkompiser og unge filosofistudenter i Trondheim. Eivind var spillende trener på 5. divisjonslaget Ivar spilte på. Mannskapet var mildt sagt varierende, ærlig talt syltynt, og Ivar husker fortsatt den første lagoppstillingen à la Bjørkavåg. Digre kjemper i forsvar, de få med teknikk på midten, og dem med fart på topp. Knallhard defensiv organisering med fokus på spill i lengderetning – oftest i form av lange baller inn i bakrom. Slik presterte de blant annet å tape kun 2-1 mot serielederen. Det var en kampplan gjennomsyret av realisme. Men den langsiktige planen var likevel visjonær. Og vi tror Eivind er litt slik fortsatt.
Det langsiktige er visjonært, men utenkelig å gjennomføre uten realismen i bunn. At det brokete mannskapet i Trondheim faktisk skulle kunne begynne å fungere som et lag, snarere enn å bryte sammen både sosialt, sportslig og mentalt etter den første kampen, var det få andre enn Eivind som var helt sikker på før sesongen begynte. Og han fikk rett. Også permakultur er for Eivind både realistisk og visjonært. For mange kan det nok virke vidløftig og drømmende, noe som automatisk gjør gjennomsnittsnordmannen mistenksom. Men det er et reelt alternativ nettopp fordi det er gjennomførbart og etterprøvd, sier han.
KV: – Men du nevnte en viss elefant?
– Hehe, dere gir dere ikke. Ja, dere vet, det hviskes om den perfekte stormen, om de store krisene som vi står overfor, som kommer nå omtrent samtidig. Økonomisk krise, klimakrise, energikrise og befolkningsvekst. Men jeg pleier alltid å snakke om kriser med tanke på hvordan permakultur kan løse dem. Det er mer konstruktivt. Altså, en endring må starte med deg og meg. Og permakultur er den beste måten å endre tingenes tilstand på, fordi det er den beste måten både å overleve en krise på og å unngå den.
Realisten Bjørkavåg er i gang
– Men vi kan ha godt av å være litt problemorienterte et lite øyeblikk for å minnes om at alt ikke er rosa og fluffy, men faktum er at vi er ille ute hvis ikke vi gjør noe. Verden over ligger det folk hjemme og griner fordi de har skjønt alvoret. Plante- og dyrearter dør ut hver eneste dag og det går fortere og fortere mot avgrunnen, og enkelte klimaforskere og folk som har greie på det sier at det allerede er for sent, og vi kan like gjerne fortsette festen.
Med en blåbrun regjering som ikke har klima og miljø som en av sine sju viktigste satsingsområder, ser det jo mildt sagt stygt ut. Når vår sittende statsminister, Erna Solberg, blir minnet på av sine rådgivere om at hun må gå ut i media og si noen fine ord om miljø og forvaltningsansvar, for dermed å fase ut oljefyr i offentlige bygg som løsningen som virkelig monner – da er det bare å si god natt.
Hvis jeg skal representere Bærum Permakulturforening må jeg legge vekt på at vi er partipolitisk uavhengig og det ikke er meningen å henge ut de blåbrune, det skjer over hele fjøla. Kristin Halvorsen som finansminister under forrige finanskrise gikk ut og oppfordret folk til å shoppe mer. Erik Solheim gikk i sin tid ut og sa at han støtter de gigantiske, miljøødeleggende monokulturene. Ap har vært flinkiser uten å se det store bildet. Lista er lang.
Glem at løsningen kommer fra politikerne som er opptatt av gjenvalg, eller fra pengefolka som er opptatt av mer penger. Løsninga kommer fra grasrota, det er deg og meg og det starter i vår egen hage. Det høres kanskje enkelt ut, men når noen av de største problemene i verden inkluderer befolkningsvekst, matforsyning og jorderosjon, og løsningen på matforsyning og jorderosjon er å skalere ned jordbruket og gjøre det kretsløpsbasert, trenger man ikke være rakettforsker for å gjennomskue argumentet til industrien om at det mer effektive kretsløpsbaserte småskalajordbruket ikke er realistisk fordi det krever flere hender.
Matindustrien er katastrofal, og for å si det som stifteren av permakultur, Bill Mollison, «you’d have to be an evil genious to do worse». Med enorme områder pløyd opp til åpne sår, hvor vind og regn tar med seg utrolige mengder matjord og skyller det til havs, ligger gigantåkrene døde tilbake etter giftangrep og mineralgjødsling. Slik får vi kornet vårt, risen, soyabønnene og maisen. I tillegg til at matindustrien bidrar til å ødelegge jordkloden er det disse monokulturene som er mest utsatt for ekstremvær og dårlige avlinger.
Vi har et moralsk ansvar som rike nordmenn å dyrke litt av vår egen mat i stedet for å kjøpe den ut av hendene til de sultende i de landene den blir produsert. Mer enn 60 % av maten vi spiser blir importert. Og enda mer hvis man regner med regnskogen som blir hugget ned for å dyrke fôr til dyra våre.
Naturen blir vandalisert, enorme mengder skog blir hugget og enorme områder blir gjort om til ørken, forbruket vårt av duppeditter fører til ekstrem forurensing, til korrupsjon og skjevfordeling. Og hvor kommer disse pengene egentlig fra? Og hvor ender de? Konflikter oppstår i kjølvannet, sammen med sult, sanitære forhold, vannmangel, migrasjon og smittsomme sykdommer. Lista er lang.
KV: – Som fører oss inn i den perfekte stormens økonomiske side?
– Ja, og befolkningsvekst og en hel del av de andre problemene. Alt henger sammen. Hvis de fattige skal opp på vårt velstandsnivå, eller forbruksnivå, la oss heller bruke det begrepet, så er det over og ut. Egentlig vet folk dette. Men vi har ikke hatt noen realistisk løsning før permakultur. Den demokratiske kapitalismen har spilt falitt. Økonomisk vekst har vi nå gjennomskuet, og den virker ikke. Ikke på sikt. Vi er nødt til å ta drastiske virkemidler i bruk. Vi er nødt til å slutte å støtte det systemet som ødelegger jordkloden. Vi må gå over til å bruke naturen. Vi må gå over til en evighetskultur.
“Jeg mener at i dag er det alt for mange lover og regler vi må forholde oss til som gjør det veldig vanskelig å leve ut permakulturens fulle potensiale. Sånn sett er det er viktig at folk går foran med et godt eksempel og bryter reglene”.
KV: – Kan krisene du nevner overleves og ikke minst unngås?
– Ja. Permakultur er kjent for å reversere ørkenspredning, det bringer rent vann tilbake til tørre områder, det gir en rik matproduksjon som beriker jorda istedet for å utarme den, og der det ikke slår matindustrien i antall produserte kalorier, slår vi dem på produserte næringsstoffer. Permakultur gir oss tak over hodet med naturlige byggeteknikker og har langsiktige løsninger på alle fronter som gjør at det ikke er noen utopi å alliere seg med naturen. Skadedyr i matproduksjonen er heller ikke noe problem for etablerte permakulturalister.
Ved å observere naturen og skape rike økosystemer får vi en bærekraftig og høyproduktiv matproduksjon med naturlig skadedyrbekjempelse i form av rovdyr og rovinsekter. Permakultur har alt som skal til for å redde verden, men vi har dårlig tid og vi må få med oss lovgiverne. Sånn det er i dag er det forbudt i Norge å redde verden. Det er en lang rekke eksempler på at bærekraftige teknikker ikke er lov. Det dreier seg om hvordan man skal holde høner, ha kompost, bygge effektive ovner, naturlig husbygging etc.
Mobilt hønsehus under utbygging
Vi er nødt til å erkjenne at vi har kommet så langt at det kreves drastiske tiltak, at vi må få lov til å eksperimentere med bærekraftige teknikker uten å bli plaget med reguleringer og lover. Lovene i det systemet som har ført til problemene vi står overfor, står i veien for å føre oss trygt ut av problemene.
Systemet vi er inne i er som en løpsk bøling på sikker vei mot stupet. Det er absolutt ingen måte å snu det innenfra. Her kommer permakultur inn ved å bruke naturen som gjeteren som plystrer et par kjappe meldinger til gjeterhunden som på null komma niks snur hele flokken. Det er naturen som kommer til å berge oss, men da må vi alliere oss med den og la den redde oss. Vi er det mest destruktive vesenet på jorden, men vi kan bli det nyttigste.
Natur og ånd
KV: – Det er umulig ikke å spore en viss åndelig dimensjon i det du snakker om her, Eivind. Det minner om Arne Næss da han snakket om Spinozas naturalistiske panteisme, eller en sjamanistisk tilnærming til vårt slektskap med det som lever.
– Åndelighet følger den personen som snakker om det. Permakultur handler åpenbart om å komme nært naturen, å observere naturen og samarbeide med naturen. Det finnes unektelig en kraft i naturen som vi ikke kan se med det blotte øye, men som er rundt oss og i oss og som på ulike måter kommer til uttrykk. Selv er jeg ikke så opptatt av det, også fordi en overdimensjonering av det bryter med realismen i det hele. I det lille permakulturmiljøet i Norge er det foreløpig dessverre en overvekt av hippier i de miljøene som ønsker å redde verden, og det taler paradoksalt nok ikke i naturens favør.
Der sitter de og røyker pipa si og forteller om nisser og dverger og feirer 150 medlemmer i Norsk Permakulturforening på 25 års innsats, men blir sure hvis man er litt politisk ukorrekt eller kaller en spade for en spade fordi de synes det er så jævla viktig å bli godt likt av alle. For meg er det derfor viktig at åndeligheten blir en privatsak, og et ikke-anliggende og uinteressant tema i permakulturmiljøet.
Metafysikk er ikke en del av permakultur, men hver enkelt kan tro det de vil, bare ikke lær bort permakultur som om at nisser er en del av det. På samme måte er det greit hvis du har lyst til å boikotte uøkologiske produkter eller Coca Cola eller slutte å spise kjøtt. Gå for det. Bare ikke kom og si at ”man må gjøre det, hvis ikke driver man ikke med permakultur”.”
Det som trengs er praksiseksempler, det er det ingen tvil om. Endringen som skal til starter med deg og meg. Jeg mener at i dag er det alt for mange lover og regler vi må forholde oss til som gjør det veldig vanskelig å leve ut permakulturens fulle potensiale. Sånn sett er det er viktig at folk går foran med et godt eksempel og bryter reglene. Ikke gjennom å skade andre, men gjennom å plante ting og gjennom for eksempel å bygge hus på den måten de vil, og å bygge ovner som er mer miljøvennlige og effektive enn de som er utbredt i dag.
Hügelkultur
Vi må få kunne bygge bærekraftige gråvannsanlegg og toaletter. Naturlig husbygging er et superviktig element som er et mareritt å få bygge her i Norge. Vi må kunne selge og bytte fritt, uavhengig av om produksjonsdyra fikk litt kjøkkenavfall til lunsj eller at frøene ikke står på godkjentlista til EU. Hvis politikerne mener alvor med at vi skal tenke på miljøet så må det åpnes for at det må bli lovlig å eksperimentere med bærekraftige løsninger. Det er essensielt!”
Hvis vi i rike Norge som blir regnet for å være et av verdens beste land å leve i kan gå foran med et godt eksempel, så er jeg sikker på at det vil bli lagt merke til og at det vil gi en vanvittig signaleffekt. Oslo hadde frekkhet nok til å søke om å bli regnet som Europas grønne hovedstad, og med en real permakulturdugnad så hadde kanskje dette vært på sin plass. Det er mange balkonger, hager og hytter rundt omkring hvor man kan dyrke litt av sin egen mat og eksperimentere med bærekraftige alternativer.
“Permakultur hjelper oss med å få til et samspill med naturen som vil gi mer næringsrik mat, som er bedre og mer etisk mat enn det industrilandbruket kan gi oss – uten at vi egentlig trenger å jobbe noe særlig for det. 37 timers arbeidsuke er uhørt! Hva med 12? Hva ville du brukt fritiden din på da?”
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Da vi tok t-banelinje 2 vest til Avløs og gikk den lille rusleturen Eivind hadde tegnet opp for oss, støtte vi plutselig på en loddrett fjellside som på mange måter markerte verdens ende – i alle fall for det siviliserte menneskets øyne – slik at vi rett og slett måtte stoppe opp og se oss tilbake. Men er man imidlertid oppmerksom og får øye på en liten sti som er mer egnet for geiter enn for mennesker, vil man etter knappe hundre meters fjellklatring finne denne mannen i gummistøvler som kan fortelle deg at dette altså slett ikke er verdens ende likevel, men snarere begynnelsen.
Stedet ligger rett ved Gerhardsenhytta hvor statsledere fra øst og vest har diskutert verdensproblemer siden den siste store krigen. Vestover ligger idylliske Dælivann med Kolsåstoppen i bakgrunnen. Nordover er det tjukk skog, mens i øst ligger disen fra hovedstadens pengerøyk og elektrisk opplyste nattehimmel. Men her på tunet råder stillheten, den bortgjemte, kun sporadisk forstyrret av turgåere og hønsekakling. Men stillhet og ro til tross: det er intet vilt å spore av tunets landskap. Overalt bærer området preg av å være bearbeidet, plantet, oppgravd, bygget og omdannet, alt justert i forhold til alt det andre, og tydelig utført av menneskehender. Her er natur, men også kultur. Her er permakultur.
Vi står med Bjørkavåg ved det mobile hønsehuset bak hytta. Den blir sentral i driften, og er snart ferdig. Med solcellepanel på taket skal det generere elektrisitet til strømgjerdet rundt som beskytter vogna og hønene mot rovdyr. Hønsehuset med metallgitter i bunnen under vaglene rulles til et nytt område når hønene har spist seg ferdig på det første feltet.
Beiteskiftesystem som dette fungerer også i storskala med storfe. Med riktig gjennomføring bygges jorda og beitet og jordlivet blir bedre og bedre år for år, samtidig som at dyras tilstedeværelse binder mer klimagasser i jorda enn de slipper ut. Slik redder man verden ved å spise kjøtt og egg, sier Eivind. Når sant skal sies er løsningen imponerende kreativ. Og dypøkologisk.
– Høner er noe av det smarteste du kan ha. De spiser nesten alt. De her hjelper meg med iberiasnegler og andre skadedyr, og det er mye bedre å gi dem kjøkkenavfallet enn å kompostere det. Det du ikke kan gi dem legger du bare under mulchen i kjøkkenhagen. Og så lager de noe av den beste maten i verden, ved siden av bacon og hamburger, med sine egg og sin hønsefrikassé. Og så er de så herlige å se på! Bedre enn TV!
KV: – Men hønene dukket ikke opp av seg selv?
– Disse fikk jeg gratis gjennom et tips fra en venn og permakulturkollega. En økologisk eggbonde skulle bytte ut hønene fordi høner legger færre egg under fjærskifte, og ettersom norske forbrukere vil ha enorme, unaturlige kyllingbryst i stedet for skrale, men velsmakende høner, så er det billigere for driften å betale for å destruere dem enn å selge dem. Matindustri, vet du. Jeg var allerede på utkikk etter høner på den tida, så timingen var perfekt.
Etter en rask kalkulering fant jeg ut at jeg kunne ha 15 høner, og det fikk jeg. Hvite italienere. Genetisk utvannet, og ødelagte som naturdyr grunnet industriavl, men fine jenter med klærne på. Og de legger nydelige egg. Mye bedre enn i butikken! Øvrig fôr til hønene henter jeg i bunnen av brødskjærermaskiner på butikkene på Bekkestua, og så har jeg avtale med Baker Hansen. De er veldig allrighte. Coop Mega på Bekkestua har også vært veldig velvillige, som har gitt oss maten som har gått ut på dato når vi har hatt kurs.
Mens Eivind og hans samarbeidspartner på hønsehuset, Elias Boysen, diskuterer finjusteringer som vogna må gjennomgå, finner vi oss noen komfortable fluktstoler i påvente av at spørsmålsrunden kan fortsette. Tankene går tilbake til den gang i Trondheim. Den gang var han, i mine øyne, langt mer urban enn meg. Og mens jeg dro til fjells etter endte studier, dro Eivind etter hvert til champagnefrokost og overklasseboble i en tropisk metropol. Nå er jeg tilbake i byen, mens han mater høner, rusler rundt i skogen og bygger hügelkultur. I fjor startet han opp Bærum Permakulturforening sammen med en gjeng likesinnede og er primus motor for praksiseksempelet i Bærum. Hva skjedde?
– Min daværende samboer fikk seg jobb i Manila, Filippinene, så jeg søkte permisjon og ble med på lasset. Der levde jeg nesten to år i en overklasseboble. Med kort vei til typiske sydhavsparadis med mangomargarita i hånden og tærne i sanden kan man trygt si at jeg fikk følelsen av å leve som en millionær bare i kraft av å komme fra Norge. Uten arbeidstillatelse måtte jeg være hjemme og med samme døgnrytme som madammen hadde jeg plutselig tid til å lære om alt mulig rart, og det var slik jeg etter hvert fant permakultur.
Som en av del av de ytterst få rike, i en nasjon med 100 millioner innbyggere på samme landområde som Norge, var det bare ti minutter med taxi fra der vi bodde i overklasseboblen til slum og total fattigdom. Jeg fikk se hvordan de rike opprettholder sin makt over de fattige, og hvordan det går ut over mennesker, dyr og natur. Jeg hadde hørt det før, hvordan krig og fred og politikk og sånn er viktig i verden, men den plutselige innsikten om at det er oss i Vesten, med vårt forbruk, som er ansvarlige for de katastrofale hendelsene i utviklingsland, var likevel en ny innsikt for meg.
Eivind klør seg i hodet.
– Det gikk opp et lys for meg. Det sto klart for meg rimelig kjapt at permakultur løser alt dette. Selv om vi på mange måter er på stadig raskere vei mot avgrunnen, vil vi berges ved å bruke naturen slik som i permakultur. Etter denne oppvåkningen ble det vanskelig å vende tilbake til livet som ordinær forbruker i plastikksamfunnet. Fordi naturen har en verdi. Det er den største skatten vi har! Og det at man må ofre sitt ve og vel for å redde verden er bare tull, i permakultur kan man leve et drømmeliv samtidig som man redder verden!
Med denne erkjennelsen var det for sent å snu, og da Paul Wheaton som en av autoritetene innen permakultur ville ha meg med på en permakulturell roadtrip i USA, falt de siste brikkene på plass. Det var vanvittig inspirerende, og det ga meg sikker innsikt i at permakulturbevegelsen er et av veldig få reelle alternativer til systemet som nå er i ferd med å ødelegge jordkloden.
Permakultur hjelper oss med å få til et samspill med naturen som vil gi mer næringsrik mat, som er bedre og mer etisk mat enn det industrilandbruket kan gi oss – uten at vi egentlig trenger å jobbe noe særlig for det. 37 timers arbeidsuke er uhørt! Hva med 12? Hva ville du brukt fritiden din på da? Med tid til hobbyer, familie og venner. Da kan vi skape paradis på jord. Og det eneste vi trenger å gjøre er å tilrettelegge, så ordner naturen resten selv. Kunnskap er alt som trengs.
Det handler ikke om å dra tilbake til steinalderen. Det er det skikkelig viktig at dere får med dere, for det er enormt viktig! Det er bare å glemme å redde verden dersom man må få folk til å gå tilbake til steinalderen, eller tvinge dem til å boikotte cola og hamburgere. Skal man boikotte alt som boikottes bør, så er det ingenting tilbake. Og da står man igjen med at man bør produsere mer av det man konsumerer. Så hvorfor ikke bare starte med det, så kan man heller gradvis trappe ned på cola og harryhandel.
Kompanjong Elias Boysen tilføyer:
– Det er viktig at barn får et forhold til naturen igjen. Vi ser en stadig fremmedgjøring til naturen hos unge mennesker, hvor det å ta i en spade blir sett på som noe laverestående, og hvor det å lappe en hullete bukse forbindes med lav sosial status.
Skolen framstår som lite utviklende for naturforståelse i dag, og dette må det gjøres noe med. Selv om skolen i dag prøver å være balansert, kommer samfunnskreftene tidlig inn og dirigerer mange unge inn på penger og status. Og så kommer kravene til skolen om økonomi og vekstlære mer og mer i de høyere trinnene. Dette er jo som kjent ikke helt i tråd med bærekraftig utvikling. Så skolen klarer ikke å lære bort hvordan man kan bli lykkelig ved å velge en litt annen retning.
Unge trenger å lære seg å lage ting og bli kreative, som noe fundamentalt man kan gjøre for at vårt forhold til ressursbruk blir mer bevisst. Og ikke minst vil egenmestring i å skape ting dempe behovet for å kjøpe det andre har laget til enhver tid og som kanskje er dyrere enn nytten. Man kan heller bli stolt av seg selv, istedet for hele tiden hige etter noe nytt som andre vil selge. Og så kommer resirkulering inn i bildet. En som vet å lage noe vil finne mange flere gjenbruksområder for det meste.
Det er selvfølgelig bra hvis de unge begynner å grave i jorda igjen. Men det er visst ganske fjernt for mange nå. Først når man selv opplever at det kan virke helende vil dette kunne nå fram. Det er jo ikke sånn at gamledagers slit ute på jordene er noe vi skal pålegge barn gjøre som en slags botsøvelse og moralsk oppdragelse. Barn bør få lære at naturlige planter med god naturlig jord som ikke er manipulert gir fra seg den beste og friskeste maten som man blir sunn av å spise. Det gir mer krefter og da blir litt jord under neglene noe til å leve med.
Jeg mener innholdet i skolen er viktig. Vi fleste har jo vært skoletrøtte en gang, og det kan ofte ha sammenheng med at læringen synes irrelevant. Det er likevel min mening at det er bedre å prøve å følge skolen enn å droppe ut som et allment råd til alle elever. Det var ikke så vanskelig da jeg var ung. Vi hadde faktisk en god del valgfag og mye formingsfag. At elever blir bevisst innholdet i undervisningen og begynner å stille krav er bare bra, men vi må ikke gå i den naive fella og tro at elevene selv kan klare å påvirke så mye selv.
Men så står vi igjen med den evige konflikten om viktigheten av teoretiske fag versus praktiske fag. Det er blitt mye teori uten relevant praksis for de fleste i dag, men ved å tilby svakere elever kun praksis vil det fort kunne bli en praksis uten teori… Best når disse kan forenes. Men vi må uansett inn på mer bærekraftige veier. Enten man er teoretisk glup eller ikke, så kan alle bidra i det viktige arbeidet mot en grønnere framtid.
Boysens ord vekker til ettertanke, og mens mørket siger på og det snart er tid for å starte hjemturen går vi til hügelkulturen rett utenfor terassedøra til hovedhuset. Hügelkultur er en form for høybed med mange fordeler. Den består av jord på tre. Den er enkel å bygge, om enn noe tidkrevende. Tiden sparer man inn etterhvert som årene går fordi den langsomme nedbrytningen av treet bidrar til å holde på fuktighet og å gi næring slik at man slipper å vanne og gjødsle.
KV: – Dette systemet må være perfekt for lathanser og døgenikter?
– Så absolutt, det er rom for mye avslapping i hengekøya dersom man vil det, og det inngår også i helhetsbildet – lykke. Hvis vi ser på Maslows behovspyramide inkluderer den mer enn bare mat på bordet. Er man en ordentlig arbeidsmaur og trives med det, er det ekstremt mye å hente på å lære seg permakultur. Det er masse penger å tjene på det, bare så det er sagt, men der er ikke jeg. Vi er skrudd sammen forskjellig, og jeg liker best hengekøye.”
Og køye skal vi snart alle sammen. Vi rusler en siste runde rundt tunet og betrakter de mange spiselige plantene Eivind entusiastisk peker ut. Planter som i de fleste andres øyne betraktes som ugress. Brennesle, løvetann, kløver, forglemmegei og mange flere. Næringsrike og nyttige vekster som naturlig inngår i teorien om at alle små og store ting innehar et nyttepotensial fremfor begrensende egenskaper. Så når vi igjen står på Avløs t-banestasjon i påvente av transport inn til byen igjen er det litt lettere å legge merke til de hvite kløverblomstrene som lener seg mot sykkelstativet ved perrongen enn det var da vi kom. Og det er da noe.
I Norge er permakultur en voksende, men fortsatt ung bevegelse, og Bærum har i nasjonal målestokk kommet langt allerede. Vi anbefaler alle interesserte til å ta turen innom hytta før snøen kommer, og dessuten til å sjekke ut Bærum permakulturforenings Facebook-side for mer informasjon (se her).
Foto: KULTURVERK
Relatert
Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden
Permakulturfestivalen i Hurdal
Hvem skal eie frøet? En kort film om frihet
Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler
Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn