Science-fiction og mythos I: “Gravity”, en filmkritikk
”Science-fiction og mythos” er essay-serie som tar for seg science-fiction-sjangerens forhold til mytologi, filosofi og religion. Den ønsker å diskutere hvordan science-fiction som fortelling, først og fremst slik den er blitt fremstilt i filmens verden, er en forlengelse av den evige mytefortellingen vi gjenfinner fra alle kulturer, og om hvorvidt dens innhold kan si oss noe om vår egen tid og vårt moderne bevissthets- og verdensbilde.
Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK
Filmen snakker ikke til oss på noen annen måte enn gjennom tom estetikk, og blir slik stående som et symbol for sin tid, hvor det visuelt vakre overgår ettertanken, og hvor tragedier og ulykker sees på som rene tilfeldigheter, som ofrene ikke mestrer å leve seg igjennom uten eksistensløse og intetsigende slagordstaler. Slik sett, og kun slik sett, er Gravity en viktig film.
Filmen Gravity har siden premieren i USA i oktober i fjor ridd kinolerreter verden over som en intergalaktisk mare. Bare gjennom kinovisninger alene har den håvet inn over 4,2 milliarder kroner på verdensbasis, den har mottatt utallige priser (bl.a. hele 7 Oscars). Mottakelsen fra filmkritikere både utenlands og her hjemme har vært udelt positiv. Den er nå rangert som tidenes tolvte beste film på «Rotten Tomatoes» (RT), og tidenes tredje beste i kategorien «science-fiction og fantasy», kun overgått av Trollmannen fra Oz og Metropolis.
Man snakker om filmen som en oppvåkning og gjenoppliving av sci-fi-genren, og flere respekterte filmkritikere har i anerkjente medier freidig sammenliknet den med Stanley Kubricks 2001: En romodyssé fra 1968, som til sammenlikning ikke er inne på RTs liste over tidenes 100 beste filmer , men som ligger på 49. plass i sci-fi/fantasy-kategorien.
En av filmens to eneste skuespillere, George Clooney – som også spilte hovedrollen i Hollywoods og Steven Soderberghs makabre remake av Andrei Tarkovskys Solyaris fra 2002 – har gitt følgende sitat til USA Today: “It’s a two-hander with only two actors in the whole film,” […] “It is a very odd film, really. Two people in space. No monsters. It’s more like 2001 than an action film.” Uttalelser som dette gir undertegnede påtvunget motivasjon til å si noen få ord om den. Det følgende er således ingen anmeldelse som sådan, men er mer ment som en analyse og kritikk. En spoiler-alert sendes herved ut for de som ennå ikke har sett den.
Én av filmens inntjente Oscar-statuetter gikk til Alfonso Cuarón (som har skrevet, regissert og produsert filmen) for beste regi, den eneste av de mange utmerkelsene man faktisk ikke sjokkeres over. Cuaróns regitalent er ubestridelig, og har blitt bevist gjennom filmer som Sólo con tu pareja (1991), A Little Princess (1995), Great Expectations (1998) Harry Potter og fangen fra Azkaban (2004) og Children of Men (2006), fem filmer med kvalitativt varierende innhold. Cuaróns filmer er generelt stilrene og ofte kinematografisk vidunderlige, og Gravity er intet unntak. Noe sjefsfotograf Emmanuel Lubezki skal ha mye av æren for.
Lubezki var også fotograf for alle filmene av Cuarón nevnt ovenfor, med unntak av Harry Potter, og har gjort seg fortjent til sin anerkjennelse som en av verdens beste filmfotografer i vår tid gjennom storfilmer som The New World, Tree of Life og nå altså Gravity. Som kamerakunst er altså Gravity høyst severdig, og det er ikke tvil om at Cuarón har latt seg inspirere av nettopp 2001: En romodysse.
Linjene er rene og vakre, spesialeffektene er troverdige og dimensjonen og dybden i verdensrommet som Cuarón og Lubezki har klart å fange, gir et oppriktig og nervøst inntrykk av ensomhet, agorafobi og klaustrofobi som sikkert var intensjonen. En oppriktighet og nerve som dog blir borte så snart George Clooney og Sandra Bullock begynner å interagere, og hvor det pittoreske i seg selv blir stående uten en meningsfull og veldimensjonert saga som ramme, og derfor blir intetsigende, malplassert og nesten ironisk. Og det er derfor Cuarón har mislyktes i forsøket på å ta den jordiske sci-fi-fortellingen han så praktfullt framstilte i Children of Men opp til verdensrommet. Det kan ha noe å gjøre med at han ikke hadde en P.D.James-roman å holde seg til denne gangen.
For i det store og hele er ikke Gravity noen sci-fi-film i det hele tatt. Jo, den har grunnelementer fra både vitenskap og fiksjon, naturlig nok, men det er ikke en film som tar disse temaene opp i seg selv. For det første er vitenskapen den omhandler allerede i bruk i vår tid, og for det andre er historiefortellingen, det fantastiske og imaginære som preger sci-fi og gjør den beslektet med fantasy, nesten helt fraværende.
Sci-fi-sjangeren er til for å pirre vår nysgjerrighet, fremvise imaginasjonens krefter, skremme, glede, være tankevekkende, eller viktigst av alt å gjøre bruk av iscenesettelsen av et parallelt univers eller en parallell tid som et virkemiddel, for så å kunne betrakte oss selv på avstand. Enten den mener å diskutere tid og rom, universets hemmeligheter, makt og politikk, psykologi, moral, epistemologi, stille eksistensielle spørsmål eller få fram en utenomjordisk fornemmelse gjerne av religiøs og åndelig dimensjon.
Sci-fi har alltid lekt med arketyper, enten de er strukturelle eller individuelle, og det er også dens oppgave å formidle et budskap gjennom å heve perspektivet. Og på samme måten som de gamle mytene, våger også sci-fi-fortellingen å underholde, da den griper tak i noe som vanligvis ligger gjemt under overflaten i seerens sinn, vanligvis trengt bort av hverdagens individuelle interesser. Som så mye annet her i livet: Det ukjente gir ofte rom for det kjente, men glemte.
Gravity stiller på sin side ingen spørsmål. Den gir et bilde av hvordan det ville ha vært å få linen som fester deg til romstasjonen du arbeider på kappet av etter at aktuelle romstasjon er blitt bombardert av et asteroideregn. Den gir et bilde av hvordan legemers bevegelser endrer seg i vektløs tilstand, og den gir et bilde av hjemlengsel gjennom at Cuarón bruker jordens kontinuerlige nærhet (så nær, men dog så fjern) som et overdrevent virkemiddel hele filmen igjennom.
Og etter dét handler alt om hvordan Sandra Bullock må overvinne sorgen over sin avdøde datter for å gjenvinne en motivasjon til å leve og komme seg tilbake til jorden. En motivasjon som kun en Clooney kan gi der han som gjenferd snakker om «keep on going», «never give up» og «move on», til det hele er så ironisk og malplassert de storslåtte omgivelsene tatt i betraktning, at man kjenner seg rent ille til mote, og siden skamfull i etterkant dersom man ikke fikk den følelsen med en gang.
At Clooneys rollekarakter dør er i grunn det eneste overraskende med filmen. At han gjør det for å ofre seg for en kvinne er mindre overraskende. Jeg hadde forventet at han skulle komme tilbake som en rom-cowboy, gjerne til hest, og ri hjem til jorden med Bullock på ryggen. Men det gjør han altså ikke. Ikke at det hadde endret eller redusert filmens meningstyngde. I stedet kommer han altså tilbake som Bullocks hallusinasjon og vismann med lettbeinte Hollywood-råd, rørende nok til at hun får styrke til å komme seg hjem.
Det er åpenbart at filmens intensjon er å frembringe følelsen av å være liten i et stort univers. At vi må være ydmyke og takknemlige for at vi har en så flott verden å bo i. Den minner oss også tydelig om at vi er tynget til jorden og at dette likevel er vår velsignelse. Og i en brøkdel av et sekund, når Cuarón rett og slett kopierer en scene fra En Romodysse og lar Bullocks kropp hvile i fosterstilling perfekt tilpasset et bakenforliggende rundt vindu med jordklodens kule på den andre siden av glasset, får vi et innblikk i hva astronauter kaller «the overview effect», en intuitiv og nærmest spirituell følelse av samhørighet med jordkloden, at vi er barn av Tellus, og at vi har lett for å glemme dette oppi all hverdagens kjas og mas. Scenen er utrolig vakkert utført, men igjen sitter man der med følelsen av at den hadde fortjent en bedre ramme.
Jeg skal snakke mer om sci-fi-sjangerens generelle trekk og betydning i et senere og kommende innlegg i samme artikkelserie, men noe av det mest interessante med sjangeren, enten vi snakker film eller litteratur, er leken med konseptet tid. Det være seg framtid, fortid, alternativ samtid, eller en annerledes tid i en annen dimensjon, i en annen verden, i en annen galakse. Ved å eksperimentere med tiden og tidskonseptet kan man bryte ned både historiens og sansenes bundethet til objekter slik vi er vant til, og løse opp for underbevisste, epistemologiske, psykologiske eller sosiologiske innsikter, slik at de kommer fram i dagen. Dette er også mytenes intensjon i stor grad, og her er de to nært beslektet.
Den er et eksempel på hvordan en kollektiv fantasi som har nådd sitt bunnivå, hvor globale tragedier og katastrofer rammer oss daglig og eksistensielle spørsmål stormer bevisstheten nedenifra, på beste måte ønsker å fortrenge disse kjensgjerningene og således forlenge en overfladisk sinnstilstand gjennom vakker estetikk og svulstige ord, gjerne servert av en George Clooney med bred sørstatsdialekt.
Både Star-Wars, Star Trek og Dune er klassiske eksempler på moderne myter med et enormt publikum. Men også mer teknologisk rettet sci-fi, spesielt fra sci-fiens gullalder 50- og 60-tallet, har noe mytologisk ved seg. De forteller historier om et folk som skapte teknikken, som oppdaget og utforsket verdensrommet, som bedrev avansert vitenskap og teknologi, gjerne i grenselandet til mystikk. Og de har alle en lærdom å gi som springer utover det rent emosjonelle. Og det viktigste: de vil ut og frem, de vil opp og igjennom.
I 2001: En romodysse kommer alle disse aspektene fram. Det estetiske var banebrytende i sin tid og står seg fortsatt. Historien er spennende og har en kontinuerlig nerve, men det viktigste er likevel bruken av symboler og underliggende budskap i handlingen, som sci-fi-rammen åpner så vidunderlig opp for, og som Kubrick utnyttet til det fulle. Menneskets reisevirksomhet gjennom universet som teknologiens ytterste grense, hvor menneskets redskapsbruk har overlevd seg selv og dermed går tilbake til romskipets egentlige reisemål, nemlig universet alene – kaotisk, ordnet og nakent.
I scenen hvor HAL dør og hovedkarakteren ser sin egen aldring, et symbol på døden for mennesket slik vi kjenner det, sender Kubrick oss inn i en ny fase, fra vill – til redskapsbruker – til erkjenner av universet, til en hjemvendt ren bevissthet, symbolisert gjennom barnet med åpne øyne, og tidligere i filmen introdusert av R. Strauss’ «Also sprach Zarathustra», en hyllest til overmennesket. Romfart blir symbolet på den ultimate fortetningen av redskapet, og således tiden slik vi kjenner den, en slags fullstendiggjøring av jernalderen, som når universet og vår skaper igjen kaller på oss gjennom den sorte monolitten er forbi, og går over i en ny tidsalder, antakelig en mer opplyst en skal man tolke Kubricks spedbarn dithen.
Det er en kritikk av samtiden, en spennende framtidsfortelling, en eksistensiell monolog, et visuelt kunstverk og en metafysisk skisse på en gang. Det er i det hele tatt en romodyssé i ordets rette forstand. Og en moderne myte. Kubrick har gjort perfekt bruk av sci-fi som konsept. I Gravity legger vi ikke ut på en slik reise. Vi blir i stedet holdt tilbake av filmens tittel selv – nemlig tyngdekraft.
Filmen ønsker ikke å si noe eksistensielt nytt om det å oppholde seg i rommet, eller om teknologiens etiske dilemmaer. Den lar romskrot, ikke menneskene, ødelegge maskinen, og den lar mennesket lengte tilbake til jorden, noe det klarer med emosjonell navlebeskuende glans. Og det er det. Filmen snakker ikke til oss på noen annen måte enn gjennom tom estetikk, og blir slik stående som et symbol for sin tid, hvor det visuelt vakre overgår ettertanken, og hvor tragedier og ulykker sees på som rene tilfeldigheter, som ofrene ikke mestrer å leve seg igjennom uten eksistensløse og intetsigende slagordstaler. Slik sett, og kun slik sett, er Gravity en viktig film.
Den er et eksempel på hvordan en kollektiv fantasi som har nådd sitt bunnivå, hvor globale tragedier og katastrofer rammer oss daglig og eksistensielle spørsmål stormer bevisstheten nedenifra, på beste måte ønsker å fortrenge disse kjensgjerningene og således forlenge en overfladisk sinnstilstand gjennom vakker estetikk og svulstige ord, gjerne servert av en George Clooney med bred sørstatsdialekt.
Bullock vil ned til jorden, ikke fordi hun har innsett noe i forbindelse med vår teknologiske tidsalder eller sin egen udødelige eksistens, men fordi hun ønsker å overleve. Og ikke at det er noe galt i det, men jeg får ikke følelsen av at hun vil leve livet sitt noe annerledes etter at hverdagen atter vender tilbake på jorden. Hun lærer hvordan «move on», å overvinne sorgen og skyldfølelsen overfor datterens død, men kun på et individuelt og emosjonelt plan. Hun lærer at livet er sårbart, men det hadde man saktens kunne klart å få fram uten å sende henne ut i romdrakt 40 mil over jordens overflate.
Det er trist å se en så vakker film være så platt og kjedelig. Jeg satt igjen med noe av den samme følelsen jeg hadde etter å ha sett Roland Emmerichs 2012 fra 2009. Jeg hadde gledet meg til begge, men ble skuffet. Og jeg burde kanskje skjønt det. Jeg så Neill Blomkaps Elysium bare et par uker før jeg så Gravity, til og med på kino, noe som burde ha avskrekket meg. Men som sci-fi-entusiast lærer man aldri. Og det er vel kanskje slik det er med denne sjangeren.
Man må ta det gode med det onde. Det tragiske er likevel responsen Gravity, og filmer som den, har mottatt. Dersom filmens spesialeffektbudsjett hadde vært en tiendedel av hva den var, ville filmen muligens ha blitt avfeid av kritikere som nok en billig og vulgær Hollywood-produksjon.
Men fordi den er så stilren og vakker, gjør den blind. Det er som en forhekselse. Det er en feiring av at det går an å være vakker selv om man er ufarlig, meningstom og livløs. Det er en hyllest av det intetsigende, og av at vi ikke lar oss knekke av katastrofer, ei heller ønsker å bli ettertenksomme overfor hvor vidt det vi driver med er sant eller ikke.
Jordkloden er vakker på avstand, det er det som teller. Romstasjoner og instrumenter lar seg alltids reparere, og man kommer nok hjem skal du se, bare man tviholder på livsløgnen om at «du er god nok». Det er et forsøk på å tviholde på det overfladiske, og det blir i denne filmen så perverst nettopp fordi det er så utrolig vakkert utført.
Jeg skulle ønske at Cuarón heller kunne ha viet karrieren sin til å regissere ting han selv ikke har skrevet, som han gjorde i Children of Men og Harry Potter. For en like til regitalentet hans skal man lete lenge etter. Men det er ikke nødvendigvis slik at en god dirigent også er en god komponist. Jeg skulle gjerne sett at Cuarón og Lubezki forsøkte seg på verker som Herberts Dune eller Asimovs Foundation-trilogi, det kunne det blitt gode filmopplevelser av. Den som venter får se.
Skal du likevel på død og liv se science-fiction fra 2013, så se heller Oblivion eller Star Trek Into Darkness. Skal du se en sci-fi-film i det hele tatt, finn fram noe godt fra 50-tallet, som It Came From Outer Space eller Forbidden Planet, eller sett på en Star-Wars-film. For dessverre går Cuaróns Gravity inn i historiebøkene som nok en vakker, men totalt intetsigende og glatt Hollywood-produksjon fra nyere tid.
Relatert
KORTFILM: Signal og Onedreamrush – Maxim Zhestkov
Apokalypsens fire ryttere – del I
Melancholia – Verdens undergang og hvem bryr seg egentlig?
Reis med NASA i 3D gjennom solsystemet
Overview – astronauters perspektiv på jordkloden
Blindpassasjer – Stjerneskipet Marco Polo